90 prosent sikker
I artikkelserien Blindkjøpsordningen kaster vi lys over innkjøpsordningen for ny norsk sakprosa. Les mer om prosjektet her.
Oppdragsbrev til Blindkjøpskomiteens representant Erle Marie Sørheim
En av de følgende tre bøkene ble innkjøpt etter vedtak i vurderingsutvalget for ny norsk sakprosa 27. oktober 2025. Som representant for blindkjøpskomiteen skal du ved hjelp av en trippel-bokanmeldelse vurdere og begrunne:
a) Hvilken av de tre bøkene tilfredsstiller best kriteriene i innkjøpsordningen for ny norsk sakprosa, og burde dermed være innkjøpt?
- Åge Aleksandersen og Levi Henriksen. Lørdagsbarn. Historien om sangene. Gyldendal, 2025
- Janne Amble og Kadafi Zaman. Mysteriet Steinar Wangen. Jakten på en seriemorder. Kagge forlag, 2025
- Carline Tromp. Forført. Den ufiltrerte historien om hvordan influenserne fikk verden til å klikke Forlaget Manifest, 2025
b) Tilfredsstiller noen av de andre to bøkene også ordningens kriterier, og burde dermed også vært innkjøpt?
Kvalitets- og relevanskriteriene utvalget følger, er om boken
- framstår som et helhetlig litterært verk
- har god nok språklig, formidlingsmessig og håndverksmessig kvalitet
- har gjennomgått nødvendig redaksjonelt arbeid
- bidrar til samfunnsdebatt, tilfører kunnskap eller stimulerer til faglig interesse og refleksjon
- presenterer nye tanker eller en ny litterær form, eller behandler temaer som i liten grad er tatt opp i bokform tidligere
Ordningen har tre kategorier for avslag:
- Boken ble ikke prioritert innenfor budsjettet, men ville blitt det med andre økonomiske rammer.
- Boken oppfyller ikke kravene til kvalitet eller relevans.
- Boken er ikke omfattet av ordningen.
Rapport fra Erle Marie Sørheim: Blindkjøpskomitévedtak nr. 2, 2026
Jeg lover på tro og ære og mitt gode navn som skribent og menneske at jeg ikke har tittet eller sniktittet i vedtakslistene til innkjøpsordningen for ny norsk sakprosa eller på annen måte har tilegnet meg eller blitt tilfalt informasjon om de følgende tre bøkenes innkjøpsstatus.
Innkjøpsordningen for ny norsk sakprosa er omdiskutert med god grunn. Mens våre skjønnlitterære kolleger kan lene seg på en automatisk innkjøpsordning hvor det skal mye til ikke å bli innkjøpt, må sakprosaforfattere gjennom en aktiv vurdering hvor om lag to tredjedeler blir valgt bort. Det betyr rundt 100 000 kroner fra eller til, en ikke akkurat symbolsk sum.
Som sakprosaforfatter har jeg opplevd både å bli innkjøpt og å få avslag. Jeg har hatt en anelse om hvilken vei det vil gå, og det har stemt hver gang. Likevel opplever jeg ordningen som tilfeldig, uklar og ganske urettferdig. Hvorfor skal ikke seriøse sakprosaforfattere få den sikkerheten innkjøp fra Kulturrådet gir? I stedet føles det som man bare har opptjent seg et lodd til et lotteri, og skal være dypt takknemlig om man vinner. Og den følelsen har jeg virkelig fått kjenne på.
Like etter jeg hadde fått en av mine bøker innkjøpt, møtte jeg et medlem i vurderingsutvalget tilfeldig på en bar. Hen kunne fortelle at hen syntes temaet mitt var viktig, og at det var hens fortjeneste at den ble innkjøpt. Plutselig opplevdes ikke innkjøpet lenger som en konsekvens av mitt grundige arbeid, men av at én i komiteen tilfeldigvis var opptatt av temaet. Og der jeg sto med ølen i hånda, kjente jeg plutselig også på en slags takknemmelighetsgjeld til dette komitémedlemmet. Det var en ubehagelig følelse. Man vil bli innkjøpt på grunn av bokas kvaliteter, ikke på grunn av komitemedlemmenes vilkårlige interesseområder. Men når en komité på fem personer skal velge ut om lag en tredjedel av alle påmeldte sakprosautgivelser til innkjøp, får komitésammensetningen selvfølgelig mye å si.
Slik er det også med stipendkomiteer, festivalarrangører og lignende. Men når det kommer til innkjøp av sakprosabøker til landets folkebiblioteker, hadde det ikke trengt å være slik. Ordningen kunne vært rausere, og skillet mellom sakprosa og skjønnlitteratur oppleves ofte som kunstig og tilfeldig. Ulikheten i innkjøp og royalty gjør at sakprosakategorier som memoarer og essayistikk blir underrepresentert i Norge, i hvert fall på papiret. Det er mange eksempler på at skjønnlitterære forfattere, og forlagene deres, melder opp bøkene som roman når det strengt tatt er snakk om sakprosa. Men jeg forstår det godt, det lønner seg jo på alle måter.
Jeg er selvfølgelig ikke objektiv når jeg tar til orde for en romsligere innkjøpsordning for sakprosaen, og jeg kan vanskelig være helt objektiv i vurderingen av disse bøkene. Det kan ingen. Men i arbeidet med denne artikkelen merket jeg raskt at å lese og vurdere bøker etter et gitt sett med kriterier er noe helt annet enn å skrive en kritikk basert på egne oppfattelser av kvalitet. I dette arbeidet har jeg i større grad lagt fra meg min personlige smak og følt meg litt som en kriterierytter. Og så er spørsmålet hvor upartisk en vurdering faktisk kan bli, tross forsøksvis objektive kriterier fra Kulturdirektoratet. Er det nok til å lede meg til samme konklusjon som komiteen?
Får lyst til å sette på Afzelius
De tre bøkene jeg har fått til vurdering, er tilsynelatende svært forskjellige. Lørdagsbarn. Historien om sangene (195 sider, Gyldendal forlag) av Levi Henriksen og Åge Aleksandersen handler rett og slett om et utvalg av Aleksandersens sanger som de to diskuterer. I Mysteriet Steinar Wangen. Jakten på en norsk seriemorder (185 sider, Kagge forlag) av Janne Amble og Kadafi Zaman er det nettopp jakten på en seriemorder vi får være med på. Amble og Zaman jobber i TV 2-programmet Norge bak fasaden og gjenforteller i denne boka sitt arbeid med å nøste opp trådene og konfrontere denne Steinar Wangen med det som kan se ut til å være flere drap. Journalist og forfatter Carline Tromp har på sin side gått inn i influenserbransjen i boka Forført. Den ufiltrerte historien om hvordan influenserne fikk verden til å klikke (285 sider, Manifest forlag).
Selv om både stil og tematikk er vidt forskjellig her, har bøkene et fellestrekk i at de løfter frem aktuelle personer i den norske offentligheten.
Lørdagsbarn er altså en samtalebok mellom rockeren Aleksandersen og fanen, forfatteren og hobbymusikeren Levi Henriksen. En bok om Åge Aleksandersens sangtekster kan vel ikke på noen konvensjonell måte møte kritieret om å «bidra til samfunnsdebatt». Men når en rockelegende og en skjønnlitterær forfatter står bak boka, kan den jo kanskje nå opp til kriteriet å «presentere en ny litterær form»?
Personlig kan jeg ikke tenke meg at det er mange bøker per år, eller i utvalgets historie, som virkelig har klinket til på dette punktet. Men Kulturdirektoratet skal ha for å sette det som krav, så vet vi alle hvilke høyder vi skal strekke oss etter.
Lørdagsbarn er enkelt og oversiktlig komponert. Her går vi kronologisk til verks i Aleksandersens sangkatalog, og den fremstår dermed svært helhetlig, som er det første kriteriet. Hvert kapittel begynner med sangteksten. De to snakker om hvordan låta ble til, og hvilke minner de har om den. Slik sett kan man si at boka møter kravet om å presentere «tanker og temaer som i liten grad er tatt opp i bokform tidligere», for Aleksandersen har ikke snakket ut om sangene på denne måten før. Om det er særlig relevant for andre enn Åge-fans, er derimot et åpent spørsmål som jeg får lukket i lesningen. Selv har jeg ikke noe sterkt forhold til trønderrockeren og går derfor inn i boka med et ganske kunnskapsløst sinn. Jeg kjenner selvfølgelig «Lys og varme», men ellers er de fleste sangene nye for meg. Likevel vekkes ikke nysgjerrigheten min så mye at jeg får noe stort behov for å høre dem heller. Ironisk nok er det Björn Afzelius jeg setter på etter jeg har lest boka – Aleksandersens svenske kamerat og kollega som han snakker så varmt om.
Teksten er strukturert rundt noen dagers samtale i Trondheim og veksler mellom refererende deler og direkte sitater. Hain Åge har alltid gitt inntrykk av å være en sympatisk fyr, og det inntrykket videreføres her. Han har mange gode tanker og svar, for eksempel:
– Er du redd for å bli gammel?
– Jeg kan ikke være redd for noe jeg alt er […]
Aleksandersen er også overbevist om at han i dag ville ha blitt en «lynforbanna rapper», og det er en interessant tanke som også støttes av hvor viktig sangtekstene er for ham.
For en fan er det mye å hygge seg med her, men jeg lurer utover i lesningen på hvor mange som egentlig er interessert i Levi Henriksens musikerkarriere og generelle liv. Et kapittel kan begynne slik som dette:
Det er to ting jeg alltid finner styrke i. Det ene er at Erik Bye skrev forordet til min første bok, Lille Norge i store Alaska, og det andre er at Åge har sunget på tre av mine låter, «Haltegutten og meg», «Kom tilbake til oss Alf Prøysen» og «Norge mitt Norge igjen». Det er noen ingen kan ta fra meg, noe som vil stå til evig tid. Jeg tenker på det hver gang Dagbladet kaster den obligatoriske, ubrukelige firer’n etter bøkene mine og skriver «dette er Levi Henriksen på sitt beste».
Hvorfor er det relevant? Lørdagsbarn er ført i pennen av en forfatter som tar mye plass og til tider gjør at boka handler mer om «han og Åge», enn om Aleksandersens uforlignelige karriere i seg selv. Det har slått meg hvor mange norske, mannlige forfattere som visst aller helst skulle vært musikere, og det kan fort bli litt pinlig. For å få fullt utbytte av denne boka bør man være litt fan av Henriksen fra start også.
Et biprodukt
Journalistene Janne Amble, Kadafi Zaman og redaksjonen i TV 2-programmet Norge bak fasaden gjorde et stort gravearbeid med serien Dødsenglene, der de avdekket et undergrunnsmiljø som hjelper folk som ønsker å dø. Boka Mysteriet Steinar Wangen tar for seg historien om den ene av «hjelperne» programmet avslørte. Og Wangens liv er litt av en historie. Som 15-åring begikk han et brutalt drap på en 7-årig nabojente. Men med stjerneadvokat Olav Hestenes som forsvarer, og sakkyndige som mente han var lettere psykisk utviklingshemmet, ble straffen omgjort til sikring. I 1999 var han en fri mann.
Boka er ført i pennen av Amble og skisserer opp Wangens liv. Den starter på et klassisk vis for slike journalistiske sakprosabøker: in medias res i en av de mest avgjørende situasjonene i boka. Ved å ha utgitt seg for å være en kvinne som ønsker assistanse ved selvmord, har reporterne fått til en avtale med Wangen. Nå sitter de på et hotellrom med nervene i helspenn mens de lurer på om han dukker opp. Kulissen passer perfekt til den lyssky historien: «Gamle og nedslitte Nordby Hotell ser egentlig ut som et motell, der alle rommene har tilgang fra bakkeplan.» Derfra og ut minner boka om en krimserie, historien er både spennende og sjokkerende og håndverksmessig godt fortalt. Dermed oppfyller den kravene i punkt to.
Boka, og særlig TV-serien, har definitivt bidratt til samfunnsdebatt og tilfører kunnskap, slik kriteriene ønsker. TV-serien førte til en stor debatt i mediene om aktiv dødshjelp der daværende justisminister Emilie Enger Mehl uttalte seg. At reporterne brukte falsk identitet, har også ført til debatt rundt hva journalister kan gjøre og ikke. Programmet ble frikjent i PFU. TV 2s reportere gjorde på mange måter politiets jobb. Wangen ble dømt til åtte års fengsel, fem år betinget, for assistert selvdrap på en norsk kvinne i Sverige. Han er nå tiltalt for drap på en kvinne i Trollhättan i Sverige høsten 2024, og saken skal opp i Norge i juni.
At boka behandler tematikk som «i liten grad er tatt opp i bokform tidligere», må man si et klart ja til (selv om tematikken har vært dekket på TV). I bokformatet redegjør Amble mer om deres egne tanker og forberedelser enn det de kunne gjøre i TV-programmet. Boka oppleves som et supplement.
Den tragiske historien viser svakheter i det norske rettssystemet og i oppfølgingen av unge kriminelle, men som litterært verk forsøker den ikke direkte å sette disse temaene inn i en større debatt.
Mysteriet Steinar Wangen ønsker heller å være en true crime som avslører en dypt forstyrrende atferd på en godt oppbygget og medrivende måte. Det får den til, men dermed oppnår den ikke noe bingo på vurderingsutvalgets kriterier.
Tar pulsen på tiden
Den tredje boken, Carline Tromps Forført, er om lag hundre sider lengre enn de to andre og den mest teoretiske og faglitterære av de tre. Tromp tar oss med inn i influensernes vidunderlige nye verden. Et av spørsmålene hun vil svare på er «hvorfor vi som samfunn og kultur har latt oss forføre». Og ja, hvorfor har vi det, det er et interessant spørsmål. Tromp lener seg kraftig på eksperter, hun trekker inn filosofer og medievitere og har svært mange kilder og referanser. Den amerikanske psykologen Robert Cialdini og hans bok Influence: The Psychology of Persuasion brukes for eksempel aktivt for å svare på spørsmålet om hvorfor vi forføres av reklame og influensere. Tromp intervjuer influensere og forteller om langt flere, fra de største i verden, som Andrew Tate, til de små nisjeinfluenserne som har spesialisert seg på én type innhold. For oss som allerede kan en god del om dette fenomenet, synes jeg ikke det kommer så mye nytt. Boken sveiper over norske og internasjonale profiler, peker på problemer med alt fra barneeksponering til konsumkultur, men blir da samtidig litt retningsløs – og ikke så helhetlig som litterært verk, som ett av kriteriene lyder.
Tromp refererer flere ganger til Lena Lindgrens Ekko. Et essay om algoritmer og begjær (Gyldendal, 2021), som er en bok med en langt tydeligere rød tråd. I etterordet skriver Tromp personlig om hvordan hun har brukt timer på å skrolle gjennom videoer av andres liv i stedet for å leve sitt eget:
Følelsen som hadde bygget seg opp, var av at jeg ikke klarte å skru av. At blikket mitt var festet på feil sted, og at jeg ikke klarte å stille skarpt.
Jeg synes dette burde kommet i starten og vært en mer tilbakevendende problematikk i boka for å gjøre teksten mer engasjerende og målrettet. Det er noe for eksempel journalist Johann Hari gjør med stort hell i sin bok Stjålet fokus, som Tromp refererer til flere ganger.
Forført er grundig og tar på alvor et tema som ofte er mer latterliggjort enn kritisk undersøkt. Den «stimulerer til faglig interesse og refleksjon» og «behandler temaer som i liten grad er tatt opp i bokform tidligere», i hvert fall på norsk. Det er dermed et viktig stykke arbeid Tromp har gjort her. Av de tre bøkene er den den mest dyptpløyende og den som treffer på flest av kriteriene. At man ikke «slukte boka», som anmeldere nå til dags liker å si, er på sin side ikke et kriterium komiteen skal forholde seg til.
Vedtak
Blindkjøpskomiteens vurdering:
Alle de tre bøkene fremstår som tilstrekkelig «helhetlige litterære verk» og solide utgivelser De har også «god nok språklig, formidlingsmessig og håndverksmessig kvalitet», språket er stødig i alle tre, og de er tydelige på hva de vil formidle. Dette kriteriet glir litt over i det neste, at bøkene skal ha «gjennomgått nødvendig redaksjonelt arbeid». Her passerer også alle tre bøkene mållinja. Det er lite trykkfeil og annet redaktør eller språkvasker/korrekturleser burde ha fanget opp.
Når jeg likevel synes jeg har fått en ganske enkel jobb, er det fordi bøkene så åpenbart vil ulike ting. To av dem ser ikke ut til å ha skjelt nevneverdig til innkjøpsordningen under produksjonen. Lørdagsbarn er en fanutgivelse, en bok som bygger opp Aleksandersen (og Henriksen), og som i svært liten grad er kritisk. Den dyrker mennene og mytene.
Mysteriet Steinar Wangen er på sin side et biprodukt av et tv-program. Den er absolutt leseverdig. Boken stimulerer til tanker om norsk rettshistorie og psykisk helsevern, men lar de anslagene ligge for å fokusere på spenning og sjokkfaktor. Dermed mangler den et refleksjonsnivå som hadde gjort den mer samfunnsmessig relevant og tydeligere i tråd med ordningens krav om å bidra til dette.
Forført tar derimot opp et relevant tema, reflekterer rundt det og bidrar til samfunnsdebatten ved først og fremst å legge veldig mye fakta rundt et fenomen på bordet. Den er helt klart boka som på flest punkter når opp til kriteriene. Derfor er jeg rimelig sikker på at den ble innkjøpt mens de to andre fikk avslag 1, «Boken blir ikke prioritert innenfor budsjettet». For de er gode nok, bare ikke like gode. Det mangler mer på penger i ordningen enn på kvaliteten i bøkene.
Når det er sagt, kan det være at de to sistnevnte bøkene vil være mer etterspurt av lesere i folkebibliotekene i det ganske land. Men det er jo ikke ordningens oppgave å tekke folkets ønsker, de skal bruke de oppsatte kriteriene. Og i så måte er jeg 90 prosent sikker på at denne enmannskomiteen har kommet til samme beslutning som innkjøpskomiteen til Kulturrådet.
Innkjøpsordningens vurdering:
Lørdagsbarn av Åge Aleksandersen og Levi Henriksen ble innkjøpt.
Både Mysteriet Steinar Wangen av Janne Amble og Kadafi Zaman og Forført av Carline Tromp fikk avslag med begrunnelse 1: «Boka blei ikkje prioritert i årets budsjett, men ville blitt det med andre økonomiske rammer.»
