Verken tabloid eller grundig. Om Bokmagasinets sakprosakritikk. Kritikktilsynsrapport nr. 2, 2026

I hver av årets fire utgaver setter Prosa en inspektør til å inspisere sakprosakritikken i andre medier. Les mer om Kritikktilsynet her.

Det har vært en dramatisk nedgang i kulturkritikken i dagsavisene de siste 15 årene. Men nisjeavisene Morgenbladet og Klassekampen har til samme tid publisert flere anmeldelser og sett en økning i både abonnenter og inntjening. I artikkelen «Den litterære sakprosaens elitedivisjon?» påpeker Birgitte Kjos Fonn et skifte i den kritiske offentligheten. Mens tidsskriftene tradisjonelt har vært «svært viktige arenaer for litteraturkritikk», har nå «de avisene som fortsatt satser på kultur […] styrket sin stilling som premissleverandører». Klassekampen og Morgenbladet konkurrerer «både innholdsmessig og sjangermessig […] direkte med deler av tidsskriftmarkedet», skriver hun.

Det er altså hevet over tvil at det publiseres færre anmeldelser i dag enn for 15 år siden. Men kanskje mer interessant er det at den saktegående og dyptpløyende kritikken i stadig større grad finner veien til avisene, og at disse avisene attpåtil opplever vekst. Påvirker det kritikkens kvalitet og grundighet at den i større grad utøves i heseblesende redaksjonslokaler enn i de mer langsomme tidsskriftkontorene?

Etter å ha lest alle sakprosaanmeldelsene som ble publisert i Klassekampens litteraturbilag Bokmagasinet i februar måned, er svaret mitt ja: Høyt publiseringstempo påvirker kvaliteten på kritikken.

Innholdet
I løpet av februar publiserte Bokmagasinet 31 anmeldelser. Ti av disse er sakprosa. I tillegg kommer spalter, notiser, intervjuer og essays. Til sammen blir det imponerende 88 avissider, ifølge kolofonen satt sammen av én redaktør og to redaksjonssekretærer.

Følgende sakprosaanmeldelser var på trykk i februar 2026:
• Silje Bekeng-Flemmen anmeldte Eli Sharabis Gissel. 491 dager i mørket (Press forlag, 7. februar).
• Tom Egil Hverven anmeldte Bjørn H. Samsets Energirevolusjonen (Cappelen Damm, 7. februar).
• Tora Sanden Døskeland anmeldte Anna-Sabina Soggius Morfar Vincenzo og meg (Avtrykk, 7. februar).
• Daniel Willumstad Gunstveit anmeldte Siri Erika Gullestads Vanlig ulykkelig. Psykoanalysen om et friere liv (Dreyers forlag, 14. februar).
• Henrik Keyser Pedersen anmeldte Unni Eikeseths Krigens laboratorium (Skald forlag, 14. februar).
• Kåre Bulie anmeldte Torgeir E. Sæveraas’ Om krigen – og litteraturen (Dreyers forlag, 14. februar).
• Geir Pollen anmeldte Alexander Stubbs En ny verdensorden. Maktens triangel (Gyldendal, 21. februar).
• Tom Egil Hverven anmeldte Arne Johan Vetlesens Living with Disappointment in the Face of the Environmental Crisis (Routledge Academic, 21. februar).
• Kåre Bulie anmeldte Werner Herzogs Om å gå i frost. München – Paris 23.11 til 14.12.1974 (Slow Fire Press, 28. februar).
• Tore Linné Eriksen anmeldte Kari Melbys Gina Krog. En biografi (Orkana akademisk, 28. februar).

Listen viser et forholdsvis stort spenn i hvilke bøker som anmeldes. Her er alt fra den finske presidentens politiske visjon for en ny verdensorden til en filmkunstners dagboksnotater, til fagformidling om psykoanalyse, til en fagpublikasjon om klimafilosofi. Tre av bøkene er oversatt, mens én er på engelsk. Anmeldelsene varierer mellom spalter, halve og hele sider i lengde. Utvalget viser at Bokmagasinet dekker sakprosa bredt, men det er riktignok ingen sakprosa for barn i perioden. Bredden er et gode, men man kan også spørre seg om det viser en manglende vilje til å prioritere?

Går man noe dypere, ser man at de aller fleste utgivelsene har en aktuell knagg. Seks av ti bøker gjør det direkte, ved å ta for seg klimakrise, krig eller storpolitikk i titlene. På den andre siden, med lavest aktualitet, finner vi oversettelsen av Werner Herzogs dagbok Om å gå i frost og Kari Melbys Gina Krog. En biografi.

Den tabloide kritikken
La oss begynne med tekstene som ganske tydelig faller innunder den tradisjonelle tabloide kritikken, og vurdere dem deretter. Formen er forutsigbar: Først introduseres bokas handling og tematikk, deretter kommer en kort kvalitetsvurdering før kritikeren leder inn i en kort diskusjon som plasserer boka i en større kontekst. Til slutt kommer en slags oppsummerende konklusjon som hamrer inn kvalitetsvurderingen. I utvalget er det Døskeland, Bekeng-Flemmen, Gunstveit og Pollen som formmessig er mest tradisjonelle, i tillegg til Bulies kritikk av Werner Herzog. Døskeland, Bulie og Bekeng-Flemmen lar til og med anslaget i teksten være direkte parafraser fra bøkene de anmelder.

I Bekeng-Flemmens anmeldelse av Eli Sharabis Gissel. 491 dager i mørket fungerer grepet fint. Boka er den første utgivelsen fra et av Hamas’ israelske gisler etter 7. oktober 2023. Gissel har en tydelig aktualitet, og det er lett å se hvorfor boka anmeldes.

Anmeldelsen blir særlig interessant når kritikeren bruker bokas positive kvaliteter til å åpne for en moralsk og ideologisk diskusjon. Hun påpeker at Gissel kan «brukes i propagandaøyemed for å forsvare Israels posisjon», noe hun mener gjør det til en komplisert bok å forholde seg til. Anmeldelsen passer godt inn i det jeg tenker er Bokmagasinets profil: et nisjebilag for interesserte og ideologisk bevisste lesere.

Gissel er en bok som bærer sin egen aktualitet, men det er ikke noe en kritiker kan regne med. Ofte må bøker plasseres inn i en kontekst for å fremstå aktuelle eller relevante. Tora Sanden Døskelands anmeldelse av Anna-Sabina Soggius Morfar Vincenzo og meg viser tydelig hva som skjer når en anmelder ikke tar et tydelig grep for å aktualisere utgivelsen. Eller Bestefar Vincenzo og meg, som Bokmagasinet har omdøpt boka.

For all del: Dette er en grei anmeldelse. Døskeland argumenterer fint for bokas problemer. Hun er særlig på utkikk etter engasjement og innlevelse. Anmelderen omtaler boka som et forsøk på å «nøste opp i den italienske arven, og skammen [Soggiu] føler over å ha neglisjert» familiefortiden. Men skammen kommer ikke så tydelig frem, ifølge Døskeland: «Følelsene er store, men blir stående som påstander. Det gjør det vanskelig å engasjere seg i jakten etter røtter og fast grunn under beina». Soggiu gjør altså mye telling og lite showing, forstår vi.

Men på samme måte som det er vanskelig for Døskeland å engasjere seg i Soggius bok, er det tilsvarende vrient å engasjere seg i Døskelands kritikk. Mot slutten introduserer hun imidlertid en aktuell diskusjon som gir krydder til teksten. Hun poengterer at Soggius bok er den første utgivelsen til Avtrykk, det nye imprint-forlaget til Zeshan Shakar og Don Martin. Forlaget har vært ambisiøse når de har kommunisert profilen – «vi skal tenke litt nytt rundt hvem vi kan nå ut til» – noe Døskeland mener denne boka ikke lykkes med. Hun forlater raskt diskusjonen, og runder av med en tannløs oppsummering.

Deler for helheten
Daniel Willumstad Gunstveits anmeldelse av Siri Erika Gullestads Vanlig ulykkelig er også ganske tradisjonell formmessig. Anmeldelsen skiller seg imidlertid fra de to foregående fordi den går faglig sett grundigere til verks. Gunstveit er psykolog og litteraturkritiker, og plasserer umiddelbart Vanlig ulykkelig inn i en pågående debatt om psykoanalysens plass i psykologifaget. Han trekker inn aktuelle skikkelser som «podkastpsykologen» Lars Dehli for å bygge oppunder konflikten. Psykoanalytikere er «faglig forkvaklet», skal han ha sagt i et intervju.

Gullestads bok viser at psykoanalysen fortsatt har relevans, ifølge Gunstveit. Anmeldelsen veksler mellom å referere fra boka og komme med korte vurderende kommentarer. Etter mitt syn begår kritikeren samme synd han kritiserer boka for: «Gullestad biter kanskje over litt mye i en bok på 200 sider». Også denne anmeldelsen ville hatt godt av å gå dypere på enkeltmomenter av den omtalte boka. Jeg blir for eksempel nysgjerrig på hva en «uredd psykoanalytisk tolkning av Anders Behring Breivik» inneholder, men det forblir usagt. Ved å gå dypere inn i delene heller enn å forsøke å dekke det hele tror jeg Gunstveit også ville gjort bedre bruk av sin fagkompetanse.

Geir Pollen kunne også gjerne valgt noen enkeltmomenter for å heve det analytiske nivået i sin anmeldelse av den finske presidenten Alexander Stubbs En ny verdensorden. Maktens triangel. Han mener Stubb er «god til å stille diagnoser, men svakere på å foreskrive medisin som pasienten også kan tenkes å ville ta». Akkurat hva diagnosen er, får vi aldri helt klarhet i. Pollen gir heller ingen plass til å kommentere oversettelsens kvaliteter.

Det gjør imidlertid Kåre Bulie i sin anmeldelse av Werner Herzogs dagbok Om å gå i frost, om enn på rimelig slurvete vis. I avslutningen skriver han at boka aldri er «i nærheten av å engasjere meg i en grad som får den til å virke som en nødvendig oversettelse». Poenget er at han ikke forstår hvorfor forlaget (Slow Fire Press) har valgt denne utgivelsen. Påfallende er det derfor at Bulie ikke omtaler den svenske litteraturkritikeren Mikaela Blomqvists essayistiske etterord, som Bokmagasinet sågar publiserte helgen før anmeldelsen sto på trykk. Hun må da ha en eller annen påstand om utgivelsens nødvendighet? Det kunne han brukt til sin fordel ved å imøtegå hennes argumenter.

God tabloidkritikk uten dybde
Et fellestrekk ved de ovennevnte tekstene er at anmelderne er avhengige av bokas tematikk for å skrive en engasjerende tekst. Bøkene som omtales, er grunnen til at formen fungerer hos Bekeng-Flemmen og Gunstveit. Hvis jeg skulle brukt Bokmagasinet ved Bulies kriterier, ville jeg sagt: Verken Pollen, Bulie eller Døskeland er i nærheten av å engasjere meg i en grad som får tekstene til å virke som nødvendige anmeldelser.

Til sammenligning er Henrik Keyser Pedersens anmeldelse av Unni Eikeseths Krigens laboratorium befriende. Allerede i anslaget ligger en uærbødig tone som sett i mengden av Bokmagasinets formmessige gravalvor er rimelig forløsende: «På det ideologiske dopmarkedet er preparatet Opprustning for tiden det mest populære rusmiddelet».

Etter min mening lykkes Pedersen med noe de færreste i utvalget gjør: Han får det som virker som en helt grei bok, til å bli en god anmeldelse ved å la enkeltdeler stå som eksempler for helheten. Han veksler mellom tilsynelatende tekstfjerne anekdoter om skiturer i Østmarka, med en kort vurdering av hvordan komplisert fagterminologi gjør forfatterens visjon på å «få med alle lesere» vanskeligere. Det er en god tabloidkritikk, men går selvsagt ikke i dybden av kildearbeidet eller det ideologiske bakteppet for utgivelsen.

Fagfellevurdering
Vi beveger oss videre til de lengre og mer grundige anmeldelsene, som altså konkurrerer med den dypere tidsskriftkritikken, skal vi tro Birgitte Kjos Fonn. Tore Linné Eriksen er ingen tabloid anmelder. Han er historiker, og anmelder professor emeritus Kari Melbys biografi om kvinnesaksforkjemper Gina Krog. Anmeldelsen bærer noe preg av fagfellevurdering, men er vanskelig å følge. Innledningsvis påpeker Eriksen at Melby har som «uttalt mål å utfordre det hun mener er et ukritisk bilde» av Krog.

Som en leser med lite forkunnskaper om Gina Krog, er det vanskelig å forstå når Eriksen gjengir poenger fra Melbys bok, og når han bare oppgir vedtatte sannheter om Krogs liv og virke. Når han for eksempel litt ut av det blå konstaterer at hun «trivdes godt på de store konferansene», forstår jeg ikke om dette er et munnhell blant kjennere av Krog, eller om hennes glede over store konferanser er et av funnene til Melby.

Det klinger også veldig rart når Eriksen gjør den usannsynlig brå overgangen fra det generelle til det partikulære i denne setningen: «Biografier er på sitt beste når de klarer å forene et aktørperspektiv med innsikt i de overordnete strukturene i ei tid som både åpnet og stengte dører for kvinner.» Setningen er enten helt meningsløs, eller ekstremt vågal.

Mot slutten kommer Eriksen omsider tilbake til forfatterens mål om å nyansere bildet av Krog. Han påpeker en mulig svakhet ved Krogs kildebruk. Det er interessant, men uforløst. Poenget hans, tror jeg, er at et historisk kildemateriale ofte er flertydig. Da må spørsmålet bli hvem som best forankrer fortolkningen av kildene i gode argumenter. Den raske avvisningen fra Eriksen føles antydende. Mener Eriksen at Melby mislykkes med sitt prosjekt? Anmeldelsen er vag og keitete. Kildediskusjonen burde få mer plass, til fordel for konferansesaler og slappe gjengivelser.

En slakt som burde vært stoppet
En annen bok som skal korrigere et historisk bilde, er Torgeir E. Sæveraas’ Om krigen – og litteraturen. Han mener visst at nærmest alle norske forfattere som har skrevet om andre verdenskrig, har gjort det dårlig. Anmelder Kåre Bulie er ikke imponert. Sæveraas overbeviser «hverken som stilist eller som litteraturkritiker», og han «virker ikke utpreget interessert i innsiktene skjønnlitteraturen kan tilby».

Problemet er at Bulie også er rimelig slapp. Han sier for eksempel ingenting om hvilken innsikt skjønnlitteraturen burde tilbudt en historiker som Sæveraas. Han går generelt ikke i dialog med påstander Sæveraas kommer med. Mest parodisk er det når Bulie kritiserer Sæveraas for å skrive umulige setninger. Han følger opp med denne bangeren av en oneliner: «I Hamsun-teksten er mange setninger så lange og tungt lastet at jeg mister oversikten – for eksempel over angrepene på Tore Rem og Ingar Sletten Kolloen, to av de atskillige som har utgitt bøker om dikteren, for angivelig å ‘understøtte forfatterens krav’.»

Anmeldelsens største problem er at Bulie lar all argumentasjon hvile på egen kredibilitet. Han ettergår ingen påstander, kilder, argumenter eller dypere ideologiske spor. Snarere konstaterer han. Dessuten har teksten en rekke ortografiske feil, som kan indikere at det har gått vel fort i svingene. Jeg syns det er utrolig at anmeldelsen er publisert.

Et rop uten kritikk
Det er åpenbart at Bokmagasinets hovedanmelder Tom Egil Hverven har et dypt personlig engasjement i klimasaken som motiverer begge sakprosakritikkene i perioden. Bøkene er Bjørn H. Samsets Energirevolusjonen og Arne Johan Vetlesens Living with Disappointment in the Face of Environmental Crisis. Engasjementet er i utgangspunktet helt uproblematisk, men går dessverre på bekostning av kritikkens vitalitet.

I anmeldelsen av Samsets Energirevolusjonen fremstår Hverven tydelig frustrert over manglende klimapolitisk handling de siste årene. «Jeg får lyst til å skrike høyt om bokas innhold, ikke kritisere det», skriver han. Men selv om Hverven tydeligvis regner kritikk som lite gagnlig på veien mot en bedre verden, virker det ikke som om han er overbegeistret for Samsets bok. Han omtaler tonen i boka som tørr og konkluderer med at «boka er preget av en muntlig stil, med korte setninger og en del gjentakelser […] I et foredrag kan slikt fungere, i en bok virker enkelte gjentakelser overflødige.» Etter min mening blir dommen uforløst. Jeg skulle gjerne lest mer om hvordan form og innhold jobber mot hverandre, heller enn at Hverven fortsatt ser ettervirkningene av høststormen Amy i hjemtraktene i Vestfold, som han vier plass for å bygge tekstens patos. Det må være mulig å ha en kritisk opplyst samtale mens verden brenner.

Arne Johan Vetlesens fagbok Living with Disappointment viser hvordan Hverven skriver begeistret om bøker: «Vetlesens bok er en intens bekreftelse på noe jeg har ant – men ikke vært i stand til å formulere tilstrekkelig klart», skriver han. Og dette, tenker jeg, er jo selve formålet med en levende offentlighet. Tenkende mennesker som leser hverandres tekster og videreformidler særlig gode ideer. Men man må også våge å kritisere dårlige ideer, eller dårlige formgrep som rammer gode ideer.

Konklusjon

1 Hvem og hva blir anmeldt i Bokmagasinet?
Sakprosaanmeldelsene som ble publisert i Bokmagasinet i februar, viser at avisa anmelder rimelig bredt. Her er både akademisk og formidlende faglitteratur, poetiske memoarer, biografi og politisk litteratur. De fleste bøkene har en aktuell knagg, men det er vanskelig å få helt øye på en rød tråd i Bokmagasinets utvalg. Fem av bøkene er skrevet av universitetsansatte, mens de fem resterende er skrevet av alt mellom Finlands president og en sosionom fra Tøyen. Kjønnsbalansen vil passere i alle styrer og offentlige organer i Norge, med sine seks menn og fire kvinner. Det fremstår for meg som at Bokmagasinet vil være et magasin som diskuterer seriøs litteratur skrevet av kyndige forfattere.

2 Hvordan anmeldes sakprosa i Bokmagasinet?
Anmeldelsene er stort sett ganske lojale til bøkene de omtaler. Anmelderne går tradisjonelt til verks ved å introdusere boka og påpeke trekk som er mer eller mindre gode. Likevel er det verdt å bemerke at få av anmeldelsene går i direkte diskusjon om kildebruk og -grunnlag. Flere av kritikerne bruker personlig engasjement aktivt som vurderingskriterium. Det er stort sett menn – åtte av ti tekster – som anmelder sakprosa i dette utvalget. Bokmagasinets kritikere er rause, og jeg kan ta meg i å savne vitalitet eller i det minste en følelse av at noe står på spill.

3 Hva kan Bokmagasinet gjøre bedre?
Mange av tekstene jeg har lest fra Bokmagasinets februarutgaver, viser at grundigere redaksjonelle prosesser ville tjent kvaliteten på kritikken. Det er for mange påfallende feil, enten det er feiltitulering av Morfar Vincenzo og meg, ortografiske mangler, uleselige setninger eller slurvete ingresser og overskrifter. Alt dette peker tilbake på redaksjonen, og ikke kritikerne. Slik jeg ser det, befinner Bokmagasinet seg i en skvis mellom den hurtige tabloide aviskritikken og den grundige, dyptpløyende tidsskriftkritikken. Resultatet er ikke både – og, som jeg antar er målet, men verken – eller.

Til orientering: Daniel Willumstad Gunstveit og artikkelforfatteren er venner. Henrik Keyser Pedersen og artikkelforfatteren er lagkamerater på futsal-laget «Kritikerlandslaget».