Store navn, stort alvor. Om Morgenbladets sakprosakritikk. Kritikktilsynsrapport nr. 1, 2026

I hver av årets fire utgaver setter Prosa en inspektør til å inspisere sakprosakritikken i andre medier. Les mer om Kritikktilsynet her.

Jeg har fått i oppdrag å vurdere sakprosakritikken i Morgenbladet med utgangspunkt i de fem utgavene av avisa i oktober 2025.¹ I forkant hadde jeg en fornemmelse av at Morgenbladet har hatt en økning i sakprosakritikk, eller i det minste en (enda mer diffus) fornemmelse av at avisa har gjort noe med dekninga si av sakprosautgivelser, og at dette «noe» av meg oppfattes som ei satsing.

Her hadde jeg ingen harde fakta, men i den systematiske lesninga av oktoberutgavene fikk jeg bekrefta at Morgenbladets boksider både i antall anmeldelser og lengden på dem, samt grafisk utforming, gir betydelig plass og oppmerksomhet til sakprosa. Med unntak av én vies minst en hel avisside til sakprosaanmeldelsene, supplert med store bilder. I gjennomsnitt er det i perioden 1,8 anmeldelser av sakprosa, og 2,4 av skjønnlitteratur per utgave – skjønt boksidene omtaler også skjønnlitterære forfattere gjennom kommentarer, minneord og intervjuer.

Intuisjonen min om Morgenbladets relativt sterke sakprosaprofil finner også støtte i en nyere forskningsartikkel av Birgitte Kjos Fonn i tidsskriftet Sakprosa.² Her undersøker hun sakprosakritikken i Morgenbladet, Aftenposten og Klassekampen fra januar 2020 til og med første halvdel av 2024 og finner at «[i] praksis viste […] materialet fra Morgenbladet seg å være det mest omfattende» av de tre avisene. I Kjos Fonns utvalg var 55 prosent av litteraturanmeldelsene i Morgenbladet av sakprosa, altså mer enn i mitt mer avgrensede utvalg, der sakprosa utgjorde under halvparten.

Oppfatninga mi om at Morgenbladet har hatt ei ny satsing på sakprosakritikk de seineste åra, kan jeg ikke bekrefte med sikkerhet, men ifølge Kjos Fonn ser det ut til at sakprosabøkenes generelle økning i utgivelsesfrekvens og høyna status i den kulturelle offentligheten, gjenspeiles i avisas redaksjonelle prioriteringer. I vurderinga mi av sakprosakritikken i oktoberutgavene har jeg blitt bedt om å se på følgende:

1. Hvem og hva blir anmeldt? Altså hvilke temaer, fagområder, grad av aktualitet og type forfatter (kjent, ukjent, fagperson, samfunnsdebattant, kjønn/minoritet, debutant, osv.) blir prioritert? Frekvens av sakprosaanmeldelser vs. skjønnlitterære anmeldelser.
2. Hvordan anmeldes disse bøkene? I hvilken grad og i hvilket balanseforhold er kritikken opptatt av den gjeldende bokas språklige og estetiske kvaliteter, og/eller er fokuset på sak – bokas argumenter, ideer, kilder og metoder?
3. Er det en tydelig redaksjonell profil i Morgenbladets sakprosadekning, og hvordan kan dekningen bli bedre?

I grove, mannlige trekk
De ni anmeldelsene av sakprosa i utvalget mitt er skrevet av åtte ulike kritikere som, med unntak av AUF-leder Gaute Børstad Skjervø og forfatter Birger Emanuelsen, kan omtales som del av Morgenbladets stab og kritikerstall. De ni anmeldelsene er, i kronologisk rekkefølge:

• André Mundals Knust av systemet (Kagge forlag), anmeldt av Gaute Børstad Skjervø (nr. 39, 3.–9. oktober).
• Jens Stoltenbergs På min vakt: Å lede Nato i krigstid (Gyldendal), anmeldt av Espen Søbye (nr. 39, 3.–9. oktober).
• Marte Michelets Det har skjedd verre ting i utlandet: Scener fra et farskap (Forlaget Oktober), anmeldt av Ivo de Figueiredo (nr. 40, 10.–16. oktober).
• Sigurd Hvervens Så setter vi oss på huk. Filosofi på høyde med barn (Dreyers Forlag), anmeldt av Birger Emanuelsen (nr. 40, 10.–16. oktober).
• Leif Einar Lothes Lothepus-manualen: 113 tips og tjuvtriks (Samlaget), anmeldt av Espen Søbye (nr. 40, 10.–16. oktober).
• Einar Duenger Bøhns Nerdrum som oppdrager (Cappelen Damm, anmeldt av Espen Hauglid (nr. 41, 17.–23. oktober).
• Odd Isungset Dei fordømte karikaturane. Om maktspelet bak Muhammed-krisa (Aschehoug) og Jan Kokkins Bildet som våpen. Karikaturer i politikkens og religionens tjeneste (Solum Bokvennen), anmeldt av Johanne Elster Hanson (nr. 41, 17.– 23. oktober).
• Øistein Monsen og Torgeir Krokfjords Hvite striper, sorte får (Aschehoug), anmeldt av Bjarne Riiser Gundersen (nr. 42, 24.–30. oktober).
• Danby Chois Du skal tro at du er noe. Mitt oppgjør med Janteloven (Aschehoug), anmeldt av Eirik Riis Mossefinn (nr. 43, 31. oktober–6. november).

I grove trekk kan vi si at bøkene er nyutgitte og «aktuelle», de er skrevet av eller omhandler kjente navn og/eller debatter i norsk offentlighet. Det er ingen tilfeller av oversatt sakprosa, og heller ingen sakprosabøker for barn. Bøkene er, med unntak av Marte Michelets, skrevet av menn. Anmeldelsene likeså, med unntak av Johanne Elster Hanson. Kjønnsbalansen i forfattere og anmeldere er til sammenligning jevnere når det gjelder anmeldelsene av skjønnlitteratur.

Ellers ser vi at av tematikk er kultur og politikk nøkkelord. Et mindretall av bøkene kan karakteriseres som faglitteratur. Et lykkelig sammentreff er at jeg ikke har lest noen av disse bøkene, og er heller ikke å anse som i nærheten av en ekspert innen noen av temaene de tar opp. Dermed setter jeg – i likhet med den gjennomsnittlige avisleseren – min lit til kritikerens presentasjon og vurdering av boka.

Etikk og estetikk
Kjos Fonn skriver at «det ser ut som kildearbeid, både arbeidet bak bøkene og slik det fremkommer i bøkene, er det som blir sterkest vektlagt i anmeldelsene». I det begrensa utvalget mitt er Monsen og Krokfjords Hvite striper, sorte får mest relevant å trekke fram her. Boka tar for seg det kriminelle nettverket rundt Marius Borg Høiby og blei forsøkt stansa i retten med påstander om usannheter og æreskrenkelser. Blant annet har sakprosaprofessor Johan Tønnesson uttalt seg kritisk til kildebruken og kildelisten³, men Morgenbladets samfunnsredaktør Bjarne Riiser Gundersen har en litt annen tilnærming.

I det Gundersen omtaler som «trist psykologi», framheves de etiske kvalene rundt Høibys sak og person. Når dette bakteppet først er et faktum, legitimerer han bokas eksistens. Samtidig gjør han oss obs på at «dette [er] en bok der alle gjengivelser av innholdet må tynges av tallrike angivelig, visstnok og slik boka beskriver det». Forfatterne går grundig til verks i en metode Gundersen kaller «guilt by association». Den store mengden kilder, de innvikla trådene, ja, den gravende journalistikken, gir bokas påstander kredibilitet. Anmeldelsen påpeker også forfatternes retoriske virkemidler, blant annet en «karslig tone» og flere tilfeller av «overdrevent hardkokt metaforbruk».

Gundersen skriver at det helhetlige inntrykket er at boka er troverdig, men med det store forbeholdet om at leseren må gjøre en innsats for å «[jobbe] seg forbi virkelighetskrim-machismen». Altså kommer anmeldelsen med en bruksanvisning til leseren, vi må ha «et stort, blinkende advarselsskilt i hodet».

Morgenbladet benytter en bred sjangerbenevnelse i sin presentasjon av sakprosabøker, nettopp «sakprosa». Gjennomgående inngår imidlertid en nyansering av bokas sjanger i anmeldelsene, med henblikk på både etiske og estetiske vurderinger.

Marte Michelets bok presenteres riktignok som undersjangeren «memoar». Ivo de Figueiredo innleder anmeldelsen sin ved å henvise til debattene rundt Michelets forrige bok, Hva visste Hjemmefronten?, hvor han var blant kritikerne. Ved å åpne anmeldelsen med denne påminnelsen foregriper han mulige problematiske aspekter ved Michelets farsportrett. Hennes far er en kjent person, og grensene mellom memoar og biografi er uklare. Dette understøttes i anmelderens formvurdering av «den vanskelige memoaren» generelt, og Michelets metode spesifikt, som «balanserer på slakk linje mellom det politiske og det private».

For å fortelle sin fars liv utfører forfatteren et rollespill, som anmelderen sier «gir stoff til flere morsomme scener», men blir «for lett til å bære bokens alvor». Mot slutten av anmeldelsen innrømmer han at lesninga hans av bokas politikk kan være prega av hans personlige meninger, men hovedinnvendinga mot boka framstår som å være av estetisk art.

En spennende kombinasjon av estetikk og etikk kommer fram i anmeldelsen av Stoltenbergs bok om sin tid som Nato-leder. Espen Søbye går i dybden på et formmessig problem som er noe så spesifikt som … tegnsetting! Bokas innhold baserer seg på lydopptak av Stoltenberg i samtale med medforfatter Per Anders Madsen, og i delen som omhandler Donald Trump, gjengis den amerikanske presidentens «replikker» med sitattegn. Men disse er altså gjengivelser fritt etter hukommelsen. Sitattegnene leder dessuten leseren bort fra den øvrige fortellende stilen i boka, som er tydelig forankra i Stoltenbergs subjektive erfaringer og meninger.

Sakens uforløste kjerne
I anmeldelsen av Danby Chois bok om janteloven er språk og sjanger i særskilt fokus, med en aktiv bruk av sitater. Dette er tydelig motivert av Eirik Riis Mossefinns⁴ hovedkritikk av Chois bok, nemlig at de språklige virkemidlene spenner bein på argumentene. Choi og hans avis Subjekt berømmes for sin «vilje til å spille kjerringa mot strømmen». «Derfor», fortsetter Mossefinn, «er det skuffende at Du skal tro at du er noe også er så forutsigbar på påstandsnivå.»

Altså er det språklige fokuset i anmeldelsen motivert av bokas antatte prosjekt, å skape debatt. Det blir «vanskelig å ta [boka] på alvor som debattbok. Da står den igjen som et utkast til en selvbiografi og et forsvarsskrift for Chois og Subjekts selvforståelse som enestående figurer i et traust og konformt medielandskap».

Flere av anmeldelsene rommer en slik estetisk kritikk av sjanger og metode, jamfør Michelet-anmeldelsen. Den korteste anmeldelsen i utvalget, Søbyes om Lothepus-manualen, tar tak i dette fra start og setter boka i sammenheng med Samlagets tradisjon for å utgi folkelige humorbøker. «Men selv om det er humoristiske innslag i [boka], er det riktigere å rubrisere den som bekjennelseslitteratur […], selv om heller ikke det treffer helt». Og litt senere: «Det nærmeste det er mulig å komme en slags sjangerbestemmelse, er at boken er en slags ‘Skikk og bruk’ for privat- og yrkesliv». Til slutt kommer en nærmere presisering, og en oppsummering av kritikken, nemlig at boka først og fremst er en del av merkevarebyggingen rundt Lothepus.

I sin anmeldelse av Stoltenbergs bok ønsker Søbye seg mer refleksjon rundt møtet – en svært sentral sosial og strategisk arena i boka og politikken for øvrig – og anmeldelsen sper på med lærdom som boka mangler. Det er et kjennetegn ved flere av anmeldelsene: De hjelper boka med å fullføre sitt eget prosjekt ved å fortsette på diskusjonen den starter.

Formidling med en vri
Generelt oppsummeres språklige og stilistiske aspekter ved bøkene kort og konsist. Om Hvervens bok sies det til slutt at den er «velskrevet», om Nerdrum som oppdrager at «Bøhn skriver lett og pedagogisk, og tar seg god tid til å avklare begrepene». Disse anmeldelsene, samt de av karikaturbøkene og André Mundals Knust av systemet, er de mest faglige i kritikken, som er å forvente med tanke på bøkenes faglitterære art.

Hvervens bok skiller seg noe ut, ettersom han bruker egne erfaringer for å formidle filosofi «på høyde med barn». Birger Emanuelsen, som sjøl har skrevet ei sakprosabok om barndom⁵, berømmer ham for denne metoden, men påpeker samtidig de faglige begrensningene ved den. Bruken av tilsynelatende enkle anekdoter kan føre til uklarheter og motsigelser i de filosofiske argumentene. Likevel konkluderer Emanuelsen med at boka er et «vellykket bidrag til samtalen».

Espen Hauglid går også nøye inn på Einar Duenger Bøhns kunsthistoriske forståelse, men her er den faglige kritikken kvassere. Hauglids faglige kompetanse kommer tydelig fram i kritikken, som altså først og fremst retter seg mot Bøhns påstander om Nerdrums kunsthistoriske status. Bokas «objektive vurderingskriterier», mener han, preges av «en hel del slingringsmonn for personlige, subjektive holdninger», som kan plassere den i et diffust landskap av akademisk pålitelighet og personlig begeistring. Kort sagt viser både Emanuelsen og Hauglid til utfordringene med å bringe fagformidling til massene fra subjektive ståsteder som bare er delvis synlige for leseren.

AUF-leder Gaute Børstad Skjervø er trolig henta inn som kritiker fordi han har verdifull innsikt i den anmeldte bokas verden. André Mundals Knust av systemet er en sterk kritikk av offentlig byråkrati fra en med førstehåndserfaring fra maktas korridorer. Sjøl om anmelderen også har det, er han ikke påtrengende personlig når han skriver om boka. I det hele tatt er det en positiv anmeldelse med en god del innholdsreferat, med kritikk av enkelte overdrivelser, «populistiske snarveier».

Johanne Elster Hansons dobbeltanmeldelse tar først for seg Isungsets bok om Muhammed-karikaturene. Sjøl om dette er en mye omtalt sak, skriver hun at det «gjør inntrykk å få det presentert i sammenheng». Etter en lengre dialog med bokas innhold vender kritikeren seg mot språket og roser blant annet forfatteren for bruken av den «historiske presensformen». Denne narrative og formmessige «stålkontrollen» tillater forfatteren å «supplere […] med egne minner uten at det oppleves forstyrrende» – altså lykkes han med den vanskelig personlige-faglige kombinasjonen.

Den andre boka, Bildet som våpen, har tross det beslekta temaet et annet prosjekt – å «[forankre] karikaturene i den øvrige kunsthistorien». Kritikken viser til en annen bruk, med henblikk på bokas visuelle utforming, som hun kaller et «praktverk», «nesten som en coffee table-bok». Som formidling kommer den imidlertid, ifølge kritikeren, til kort med «tungleste» kapitler og «uidiomatisk» bruk av ord og uttrykk. Kort oppsummert: «Det er generelt noe forenklende og upresist over språket». Dette kobles, som i kritikken av Chois bok, opp mot argumentasjonen, som svekkes av språket.

Når Hanson så sammenligner Kokkins framstilling av Muhammed-karikaturene med Isungsets, lurer jeg på om den andre boka lider av å bli holdt opp mot den første.⁶ Mye plass går til det som er ett kapittel av ei bok med et annet mål enn Isungsets grundige journalistikk.

Konklusjon
Etter denne gjennomgangen er jeg klar til å oppsummere svaret på de tre spørsmålene.

1 Hvem og hva blir anmeldt i Morgenbladet?
Sakprosakritikken i Morgenbladet synes å prioritere store navn og kjente saker, aktuelle politiske debatter og kulturfenomener. I utvalget er det primært menn som skriver om bøker av menn.

Alle unntatt to av anmelderne er faste skribenter/kritikere i avisa og sånn sett for generalister å regne, selv om de har sine kunnskaps- og interessefelt.

2 Hvordan anmeldes sakprosa i Morgenbladet?
Til tross for utvalget er det et gjennomgående trekk at kritikken tar «kjendisene» og «snakkisene» på alvor og ikke lar seg blende av blitslysene. Kritikerne går i dialog med ideene og metodene, og forventer at bøkene skal være godt skrevet, argumentert og begrunna som samfunnsnyttige.

Kritikken varierer med bøkenes sjanger og tema. Kildekritikk og objektivitetskriterier vektlegges. De faglige bøkene møtes med faglige innvendinger, mens bøker av uklar sjanger blir underlagt sjangerdiskusjon.

Bøkene settes dessuten ofte i en større sammenheng, slik at samtalen boka ønsker å starte, fortsetter i og med kritikken av den. Imponerende er det også at de holder samtalen gående, også når boka ikke lykkes fullt ut med sitt eget prosjekt

3 Hva kan Morgenbladet gjøre bedre?
Med tanke på avisas høykulturelle profil kunne man ha sett for seg flere «smale» bøker. Flere småforlag har begynt å gi ut (særlig oversatte) bøker om filosofi, politikk og kunst, av navn som ikke er allment kjente eller preger nyhetsstrømmen. Hvem skal spre ordet om dem, foruten fagspesifikke publikasjoner som leses av de få, allerede opplyste? Slik tilfellet er for kritikk av skjønnlitteratur, fører tøffe prioriteringer til at bøkene som anmeldes, enten må være noe eller noen leserne allerede er interessert i, eller som redaksjonen mener de burde interessere seg for. Her må Morgenbladet med sin kompetente kritikerstall utfordre oss mer.

Enten det skyldes redaksjonelle valg eller kritikernes villighet, må de også utfordre seg sjøl med tanke på den påfallende kjønnsfordelinga. Du trenger ikke å være mann for å være (kvasi)ekspert, verken på puben eller i avisa, og dessuten fins det – faktisk! – kvinnelige sakprosaforfattere det er verdt å løfte fram.