Machiavellis brev til Vettori

Til Francesco Vettori, høyvelbåren ambassadør for Firenze til den hellige far i Roma, hans velgjører.

Høyvelbårne ambassadør. Guddommelig gunst kommer aldri sent. Jeg sier dette fordi det synes meg som om jeg har mistet, nei forspilt, Deres gunst, siden det er så lenge siden De skrev til meg; og jeg undret meg over hva dette kunne skyldes. Og av alle de grunnene jeg kunne tenke meg, var det bare én jeg brydde meg om, nemlig da jeg lurte på om De hadde avstått fra å skrive til meg fordi noen kan ha skrevet til Dem at jeg ikke har tatt godt hånd om Deres brev. Jeg visste at bortsett fra Filippo og Pagolo er det ingen som har sett brevene på grunn av meg. Jeg ble beroliget av Deres brev av den 23. i forrige måned, der jeg kunne glede meg over å se hvor ordentlig og sindig De utøver Deres offentlige embete; og jeg støtter Dem i å fortsette slik, fordi den som legger til side sine egne bekvemmeligheter til fordel for andres bekvemmeligheter, taper sin egne og vet ikke om de andre vil bli ham til behag. Og i og med at forsynet vil blande seg i alle ting, må man la henne gjøre det, holde seg i ro og ikke skape besvær for henne, men heller avvente den tid hun lar menneskene foreta seg noe. Da er tiden inne for Dem til å utholde mer umake og våke bedre over tingene, og for meg til å forlate min gård og si: Her kommer jeg. Siden jeg ønsker å gjengjelde Deres velvilje med noe tilsvarende, kan jeg dessverre ikke annet, i dette mitt brev, enn fortelle om hvilket liv jeg lever. Om De skulle anse at det kan sammenliknes med Deres, vil jeg med glede få bytte med Dem.

Jeg holder meg på gården min, og siden mine siste fortredeligheter har jeg til sammen ikke tilbragt mer enn tjue dager i Firenze. Jeg har inntil nylig fanget trost med egne hender. Da sto jeg opp før daggry, gjorde i stand limpinner, gikk ut på tur med et knippe fuglebur på ryggen, og så vel mest ut som Geta da han kom tilbake fra havnen lastet med Amphitryons bøker. På det minste pleide jeg å fange to troster, på det meste seks. Og slik holdt jeg på i hele september. Men så var det slutt, og selv om dette tidsfordrivet er både tåpelig og uvanlig, er det synd at det er forbi. Nå skal De høre hvordan jeg lever. Jeg står opp om morgenen med solen og går ut i en av mine skoger, der det drives hogst. I et par timer inspiserer jeg det som er utrettet dagen før, og fordriver tiden sammen med hogstfolkene, som alltid har for hånden noen fortredeligheter å snakke om, enten om dem selv eller om naboene. Frosino sendte bud etter flere favner uten å si noe om det til meg, og da det kom til betalingen, ville han holde tilbake ti lire, som han sa at jeg hadde skyldt ham i fire år, fordi han skal ha vunnet dem av meg en gang vi spilte cricca hjemme hos Antonio Guicciardini. Jeg ville lage helvete og skulle til å anklage vognmannen, som hadde fraktet veden, for tyveri. Etter en stund grep Giovanni Machiavelli inn og fikk bilagt striden. Batista Giucciardini, Filippo Ginori, Tommaso del Bene og flere andre borgere bestilte en favn ved hver, da nordavinden begynte å blåse.

Så forlater jeg skogen og går til en kilde, og derfra til en liten fuglelund. Jeg har med meg en bok, enten Dante eller Petrarca, eller en av de mindre dikterne, så som Tibull, Ovid og den slags. Jeg leser om deres kjærlighets lidenskaper; deres forelskelser minner meg om min egen, og så hygger jeg meg en stund med disse tankene. Så legger jeg ut på veien og går til vertshuset, hvor jeg snakker med dem som kommer innom, hører nytt fra deres hjemtrakter, får rede på litt av hvert og merker meg menneskenes ulike lyster og fantasier. Så blir det etter hvert tid for å spise, og da spiser jeg sammen med mine folk den maten denne stakkars villaen med sin fattigslige eiendom bringer fram. Når jeg så har spist, vender jeg tilbake til vertshuset, og der finner jeg vanligvis verten og en slakter, en møller og to bakere. Sammen med dem hensleper jeg så timene med kortspill, med cricca og trich-trach. Stadig oppstår det kjefting og krangler, og vi utveksler de groveste fornærmelser. Som oftest dreier striden seg om en enslig skilling, men man kan visst høre ropene våre helt inn til San Casciano. Ved å boltre meg i disse slubbertenes selskap renser jeg hjernen for mugg og får utløp for denne min ondartede skjebne. Jeg er tilfreds med å bli trampet ned på denne måten, i håp om at skjebnen skammer seg over det.

Når kvelden er kommet, vender jeg hjem til huset og går inn i mitt studérkammer. Ved dørterskelen tar jeg av meg mitt dagligtøy, som er fullt av søle og skitt, og tar på meg min verdige hoffmannsdrakt. Når jeg så er høvelig kledd, trer jeg inn i fortidens hoff med fortidens mennesker, og der blir jeg vennlig mottatt. Jeg nærer meg her av den føde som er bare min, og som jeg ble født til. Jeg skammer meg ikke over å snakke med dem og spørre om årsaken til deres handlinger; og de er så edelmodige at de svarer meg. I fire timer føler jeg ingen bekymringer, jeg glemmer alt slit og strev, jeg frykter ikke fattigdommen, jeg forferdes ikke av døden – jeg hengir meg helt og holdent til dem.

Og siden Dante sier at det ikke finnes kunnskap om man ikke evner å annamme den, har jeg notert ned det jeg har ervervet gjennom samtalene med dem. Jeg har forfattet et lite skrift, De principatibus (1), der jeg går så dypt jeg makter inn i dette emnet. Jeg drøfter hva et fyrstedømme er, hvilke typer som finnes, hvordan man skaffer seg det, hvordan det opprettholdes og hvordan det forspilles. Og om De noen gang har likt noe av mitt tankespinn, vil ikke dette vekke Deres mishag. Skriftet burde være velkomment for en fyrste, og særlig for en som nylig er blitt det. Derfor adresserer jeg det til den høyvelbårne Giuliano (2). Filippo Casavecchia har sett på det. Han kan ajourføre Dem om innholdet og om de samtalene vi har hatt om det, om enn jeg stadig utvider og forbedrer.

Jeg har snakket med Filippo om dette lille verket mitt, og om hvorvidt det er riktig å gi det fra meg eller ikke. Og hvis det så er riktig å gi det, om det da er best at jeg selv overrekker det, eller om jeg bør sende det med noen. Å ikke gi det selv fikk meg til å tvile på om det ville bli lest av Giuliano. […] Og derfor, om verket blir lest, vil det bli tydelig at jeg hverken har sovet bort eller forspilt disse femten årene mens jeg har beskjeftiget meg med studier av statsmannskunsten. Og enhver burde være glad for å kunne betjene seg av en som har fått så mye erfaring på andres bekostning. Min troskap er det ingen grunn til å betvile. For siden jeg alltid har overholdt troskapen, behøver jeg ikke nå å lære å bryte den. Den som har vært trofast og rettskaffen i førtitre år, slik jeg har, kan ikke endre sin natur. At jeg er så fattig, er beviset på min troskap og gode vilje. Jeg vil sette pris på om De vil skrive tilbake til meg og si hva De tenker om disse sakene. Jeg anbefaler meg til Dem. Sis felix. (3)

Die 10 Decembris 1513.

(Oversatt fra italiensk av Jon Rognlien) (4)

Noter:
(1) “Om fyrstedømmer” – senere kjent som Il principe (“Fyrsten”).
(2) Giuliano di Lorenzo de’ Medici, hertug av Nemours, sønn av Lorenzo “Il Magnifico” de’ Medici. Han var den nye fyrsten i Firenze.
(3)»Vær du lykkelig», altså: Ha det bra!
(4) Oversettelsen er basert på ulike, litt forskjellige utgaver på nettet – det ligger mange der – justert opp mot en fransk og en engelsk oversettelse, også på nettet.