Kynismespiralen

Prosas kommentatorekspert kommenterer ekspertkommentators kommentarer.

På oppdrag fra Prosa har jeg nylig lest meg gjennom 424 sider av Tone Sofie Aglens kommentarartikler for NRK – mer eller mindre hele hennes skriftlige produksjon som politisk kommentator for allmennkringkasteren, fra 2022 til mars i år. For denne innsatsen mener jeg bestemt at jeg fortjener en premie.

Poenget er ikke at Aglen er en dårlig kommentator; det er altfor tidlig i teksten til å felle en slik dom, og uansett er det ikke denne dommen jeg tenker å felle når tiden er inne. Poenget er snarere at en leser som sleper seg gjennom et slikt korpus av nyhetskommentarer, fort kan komme til å lese dem som symptomer på noen alvorlige feil og mangler ved vårt politiske system. Ja, jeg bruker gjerne enda sterkere ord: Denne øvelsen har vært som å stirre ned i det representative demokratiets avgrunn; den har frarøvet meg det siste håpet jeg hadde om at politikken kan fungere på en noe i nærheten av tilfredsstillende måte.

Aglen gir oss nemlig aldri så mye som et hint om at en annen verden er mulig. Hennes kommentarer synes snarere å være en mekanisme for reproduksjon av status quo. Og hvis kommentarsjangeren kun er et oppgulp av tingenes tilstand, hvis dens eneste bedrift er å artikulere at «dette er den beste av alle mulige verdener» på under 7000 tegn, kan man saktens spørre seg hva vi skal med den.

Man skulle kanskje tro at en politisk kommentator hadde et mer eller mindre endeløst tilfang av stoff – at man, i en slik rolle, kunne skrive om nær sagt hva som helst. Svært mye av det som har nyhetsinteresse, er jo på en eller annen måte politisk. Men Aglen skriver ikke om hva som helst. Tvert imot, det første man legger merke til når man gransker hennes produksjon, er at hun er utpreget snever i sitt utvalg av saker. Den klart dominante temaklyngen er den som dreier rundt den sentrale partipolitikken – og der handler det i sin tur nesten utelukkende om meningsmålinger, partipolitiske kamper, partikriser og politisk lederskap.

Dette er mitt første ankepunkt: Selv om kommentaren naturligvis må ha aktualitet, mener jeg det er en fallitterklæring på sjangerens vegne å dilte etter nyhetsbildet i den grad Aglen gjør. Muligens står hun ikke helt fritt: Kanskje må hun svare til redaktører som nøder henne i retning av partiledere og deres endeløse kriser? Uansett hvem som tar beslutningen, er denne typen journalistisk etterdilteri å misbruke en av kommentarens iboende muligheter – en av dens såkalte affordanser: Potensielt kan kommentaren gi bakgrunn og perspektiv, den kan diagnostisere, den kan sammenstille saker og standpunkter og kritisk vurdere ulike tiltak og løsninger.

Om Aglen i større grad hadde gått inn for å skape aktualitet, snarere enn å halte etter den øvrige nyhetsdekningen, kunne hennes kommentarer kanskje ha bidratt til å korrigere noen av nyhetsmedienes blindflekker. Dette er dog en mulighet som Aglen og NRK ikke utnytter.

Hvis Aglens utvalg av saker er snevert og forutsigbart, er min neste klage at hun reduserer politiske spørsmål på en måte som ingen av oss er tjent med. Når Aglen skriver om meningsmålinger, partipolitikk og politisk lederskap (som hun altså stort sett gjør), er det som å lese om en storstilt, men samtidig noe latterlig, forestilling – et slags teater. I denne forstand er Aglen et klassisk tilfelle av det den danske retorikeren Christian Kock kalte «kynismesyndromet».sup>1

Når hun skriver om «politikk», skriver Aglen sjelden om faktiske politiske saker og hva som står på spill i dem, og nesten alltid om styrkeforholdet mellom ulike partier, om lederkandidaters selvfremstilling og status, eller om de ulike partienes appell til velgerne i det aktuelle øyeblikket. Hun skriver for eksempel at et parti «flyr høyt på målingene», eller at det «oser av nyvunnen selvtillit». Hun slår fast at en politiker «har mistet velgerne» og spekulerer i om «han også har mistet teften?». Tendensen til å «ta tempen» på ulike partipolitiske aktørers status i øyeblikket er så gjennomgående at kommentarene hennes til forveksling likner sportsjournalistikk: «Ødegaard/Støre har fått leddbåndskade/dårlige målinger. Hva betyr det for landslagets/partiets sjanser i gruppespillet/neste lokalvalg?».

I Aglens omtaler av partipolitikk handler det hele tiden om å vinne velgernes gunst, å være aktuelle, fremstå styringsdyktige. Det er derfor symptomatisk når hun på et tidspunkt mener at et bestemt parti «konsekvent har kommet bakpå i jakten på tidsånden». I hennes kommentarer fremstår politikk som et spill, der de eneste som betyr noe, er lederne (eller de som kan håpe å bli det), og der selve spillet altså går ut på å fange tidsånden.

Dette er en så deprimerende utlegning av hva politikk er og kan være, at jeg mener kommentatorer som videreformidler den, må stilles til veggs på samme måte som politikerne som utøver den. Problemet med denne typen journalistikk, hevdet nevnte Kock, er at det fort blir en negativ spiral, der mediene kommer med visse forventninger til politikken (den skal være dramatisk og «posisjonerende»), som politikken så må tilpasse seg til, hvorpå journalistikken gradvis får en politikk som nettopp er dramatisk og posisjonerende.

Et annet trekk ved Aglens kommentarer er at hun insisterer på en forsøksvis snappy, ironisk og metafor-tett stil. Denne stilen går hånd i hånd med den kyniske innrammingen: Ikke bare reduserer hun politikken til et spill, hun reduserer den videre til et latterlig spill – et skue man er ment å humre av, lett underholdt. Hun kommenterer for eksempel at «TV2s ferske meningsmåling kom som en livbøye i krapp sjø», at svaret på hva en bestemt toppolitiker «pønsker på» er «blowing in the wind», og at «Nord for Dovre er høyreordførere en utrydningstruet art». Hun er ikke alltid skråsikker, men også tvil må artikuleres med morsomme metaforer: «Har nestleder-toget forlatt perrongen?» Og er det: «Håp i hengende snøre for Støre?»

Spillet, dragkampen, det tragikomiske teatret som er partipolitikken kommer uansett til å vandre sin skjeve gang, får man inntrykk av. Alt vi kan gjøre, er å kaste noen metaforer på det og håpe at det gir en viss mening.

Jeg for min del får verken dypere forståelse for eller økt tro på partipolitikken av å høre om «livbøyer i krapp sjø» og «lederløse skip». Samtidig vil jeg, som nevnt, ikke konkludere med at Aglen er en dårlig kommentator, en som misbruker sjangerens muligheter med deprimerende konsekvenser for den offentlige samtalen.

La meg derfor avslutte med noen hederlige unntak: I korpuset forekommer nemlig også et gitt – dog lite – antall artikler som vil noe mer enn det Aglen viser i det daglige. Det er først og fremst i saker om helsevesenet, kommunepolitikk og visse andre distriktspolitiske spørsmål (som flypriser) at Aglen lar den performative siden av seg selv ligge. Istedenfor å gjenfortelle partipolitiske aktørers strategiske posisjoneringer går hun her inn for virkelig å analysere – forklare, diagnostisere, utdype, motivere, problematisere.

Her blir vi klokere ikke på strategier, men på reelle politiske problemer, og vi skjønner noe av kompleksiteten både i problembeskrivelse og løsningsforslag. Her virker politikken ikke lenger kynisk, bare ekstremt vanskelig. Og politikere måles ikke på selvfremstilling, status og innbyrdes styrkeforhold, men på sin evne til å forstå og løse saker som angår vanlige nordmenn.

Problemet, slik jeg ser det, er altså ikke at Tone Sofie Aglen mangler evner som kommentator, men at hun bare unntaksvis bruker dem. Man kan undres over hvorfor Aglen gidder å bruke så mye av sin tid på å skrive overflatiske artikler som underbygger en kynisk holdning til politikken, når hun åpenbart er mer enn kapabel til å skape aktualitet rundt og forståelse for saker av utvilsom betydning for de fleste som bor i dette landet. Jeg kan ikke skjønne annet enn at dette handler mer om Aglens arbeidsgiver enn om kommentatoren selv. Og det er ikke nødvendigvis oppløftende.

I neste nummer ser kommentatoreksperten på NRKs andre politiske kommentator, Lars Nehru Sand.