Sannheten skal sette oss fri

Tilfeldighetene skulle ha det til at jeg traff Bjørn Olav Jahr like etter han utga boka om Birgitte Tengs. Saken der Tengs’ fetter ble drevet til en falsk tilståelse i varetekt gjorde et varig inntrykk på meg i studietiden, og nå hadde jeg arrangert en samtale om justismord og makt på den nye arbeidsplassen min. Det jeg imidlertid husker best fra denne kvelden, var at Jahr, før vi skiltes ad, betrodde oss som satt rundt bordet at han mente Viggo Kristiansen var uskyldig dømt. Jeg husker ikke min egen respons. Antakelig møtte han blanke ansikter som forsøkte å skjule sin vantro. Jeg husker i alle fall at jeg sa til mannen min da jeg kom hjem: «Han kommer til å møte så mye hat!»

Dette har jeg tenkt på mange ganger i ettertid for å minne meg selv om at det finnes etablerte sannheter som skal utfordres. Stadig oftere, faktisk, har jeg minnet meg selv om dette, etter at Trump omdefinerte «kritikk» til «fake news» og covid gjorde vaksineskeptikerne til et folk å regne med. Men det er ikke alltid enkelt. Innimellom renner det over og jeg spyr ut argumenter og retoriske spørsmål i et rasende tempo om jeg spotter en konspiratør på min vei. Om det siste tiåret har sendt mange mennesker ned i et kaninhull karvet ut av alternative medier, er jeg selv blitt radikalisert i den motsatte retningen. Aldri før har jeg vært så bevisst på hvor viktig og riktig redaktøransvaret er, aldri reflektert så mye over journalistikkens rolle i et fritt demokrati, aldri vært så takknemlig over Vær Varsom-plakaten. Og av og til tipper altså takknemligheten over i et glødende raseri mot alt og alle som truer disse verdiene.

30. mai slapp VG podkasten «De sier hun ble drept». Det er et imponerende stykke journalistisk gravearbeid som har vakt stor oppstandelse. Den handler om «Shada-saken», om en 16 år gammel jente ved navn Shada som ble funnet død på rommet sitt i en barnevernsinstitusjon i 2019. Barnevernet overtok omsorgen da Shada var 12 år, og foreldrene er dømt for vold mot de tre barna sine. Fordi politiet fryktet at hun kunne bli kidnappet av familiemedlemmer, levde Shada under kode 6, det strengeste beskyttelsestiltaket i det norske folkeregisteret. Politiet konkluderte med selvdrap.

Det er en tragisk sak på så mange måter. Shada ble sviktet av alle. Det er også en type sak som redaktørstyrte medier normalt lar passere i stillhet på grunn av sakens sensitive natur. Likevel har den fått massiv oppmerksomhet i konspiratoriske nettsamfunn, og Shada er blitt en martyr og helgenfigur i anti-barnevern-bevegelsen. De mener å finne sterke indikasjoner på at Shada ble drept, og før dette, brukt til trafficking med barnevernet som hallik. Med VGs publisering ble disse påstandene løftet ut av lukkede fora og interessegrupper, og stilt til skue for hvermannsen. Så eksploderte raseriet.

På nettsiden sin har Rettsikkerhet for alle publisert et tilsvar der de mener at VG avslører at politiet innrømmet etterforskningssvikt og at Shada ble sviktet av barnevernet, men at det er mange spørsmål som ikke er stilt.

Selv kjente jeg tilfeldigvis til både saken, Rettssikkerhet for alle og frontfigurene Rune Fardal og Rodgeir Vinsrygg fra tidligere. Podkasten «Avhørt» av Batong Media slapp på nyåret en serie der de ettergår en rekke av påstandene i anti-barnevern-miljøet, blant annet at den norske staten stjeler barn. Serien viste hvor villige mange er til å tro på at staten ikke vil dem vel, men snarere vil skade dem. Dette både skremte og fascinerte meg, og jeg har i etterkant stukket innom Rettssikkerhet for alle på Facebook fra tid til annen for å se hva som beveger seg. Det som går igjen hos medlemmene, er dårlig erfaring med barnevernet, sinne og maktesløshet. Dette, vil jeg tro, gjør at de er perfekt formet for å fylles med konspiratoriske teorier om drap, hallikvirksomhet og korrupsjon. For mange av dem har allerede fått bevist at verden er ond.

Det som er annerledes denne gangen, er det voldsomme engasjementet hos det vi kan kalle anti-konspiratørene. Eller mainstream media-mobben. De konspiratoriske miljøene har alltid snakket i caps lock med saftige personkarakteristikker. Og det har de gjerne kunnet holde på med uten å møte for mye motstand, fordi det blir ytret blant meningsfeller. Men denne gangen har rørsla fått en kraftig motreaksjon. I det noen nedsettende kaller skravleklassen, det vil si den høyt utdannede, urbane middelklassen, har det vært et spontant og unisont engasjement – for ikke å snakke om raseri. Konspirasjonsteorier er noe folk som oss ofte rister oppgitt på hodet av, kanskje fniser litt av. Men ikke denne gangen. Nå er det alvor.

For det første handler det om sakskomplekset. Sårbare barn og barnedødsfall berører alle. Og noe av raseriet er edelt. Det handler om at sviket Shada faktisk opplevde, drukner i de ville anklagene. Men det kan ikke bare være det. Det er en tydelig eim av selvrettferdig harme i disse reaksjonene. VG skreller konspirasjonsløken lag for lag. Det er så deilig! Endelig en skikkelig kilevink til disse folka som er i ferd med å undergrave hele det siviliserte samfunnet. Det er det jeg tror mange føler nå. Jeg tror saken har skapt en ventil for den sviende dampen som Trump, covid, russiske troll og alternative medier har produsert. Folk er så lei! Her eksemplifisert med en av utallige kommentarer fra en av utallige tråder:

(…) disse veksinnede sauene som ikke evner å skille sannhet fra udokumenterte påstander som spys ut av mennesker som har bygd hele sin tilværelse på brønnpissing i verdens beste velferdssamfunn. (…) Vi voksne begynner å bli drittlei av dere. Hvis du vil forstå hvorfor vi er forbannet på dere, kan du google «Brandolinis Lov». Ha den dagen du fortjener.

Brandolinis lov sier at mengden energi det tar å tilbakevise bullshit er mange ganger større enn det tar å fremstille den. Det tar bare noen sekunder å spre en oppsiktsvekkende og falsk påstand – mens det kan ta ukesvis å motbevise den med fakta og forskning. Man kan bli motløs av mindre. Og likevel: Det var nettopp det VG gjorde med Shada-saken. De viste at det går an å mobilisere med grundig journalistikk. Det er mulig å bryte igjennom en vegg av løgner bygget over syv år. Og det var så forløsende!

Innledningsvis skrev jeg at det finnes etablerte sannheter som må utfordres. Hvis sannheten er målet, kan man aldri tviholde på egne synspunkter. Justismord, korrupsjon og urett begås. Derfor er det både riktig og viktig å ettergå makten i sømmene om noe skurrer. Men når vet vi at en alternativ forklaring gir mening, og ikke er fyll i konspi-kaken? Det vet vi ikke før vi har undersøkt. Men da gjelder det å ikke være så forpliktet til sin egen hypotese at man overser all fakta og fornuft som faktisk taler mot den. Skillet mellom en konspirasjonsteoretiker og en sannhetssøker går der man mister evnen til å gi slipp på et narrativ.

Det triste etterspillet blir nok likevel at VG-podkasten bare gir en ny giv til folk som meg, som allerede var på lag med redaktørstyrte medier, og som ikke har hatt nærkontakt eller dårlige erfaringer med barnevernet. For de fleste av Rodgeir Vinsryggs følgere er nok dette bare et bevis på hvor dype røtter dekkoperasjonen har, eller hvor korrupt VG-redaktøren Gard Steiro er. For slik er dessverre konspirasjonens logikk: Alle motbevis er løgn, alle motstandere er feilinformerte eller en del av konspirasjonen.

Det er håpløst, og vi gir oss ikke. I alle fall har jeg fått en opptur av podkasten og vunnet tilbake en viss tro på at sannheten vil seire.