Den gamle læreboken med bokbind på som moren din husker fra hun gikk på skolen, finnes knapt i norsk skole lenger. Internett, PC-tilgang og digitale læremidler tar stadig mer læreplass, og moderne bøker skal hele tiden utvikles i samspill med disse. Er den høyt aktede lærebokforfatteren kun et minne fra fordums tid? Hva har Kunnskapsløftet fra 2006 betydd for utviklingen av læremidler i Norge?

En gang i fjern fortid var lærebokforfatteren en person av rang og med autoritet. Læreboken var et verk det sto respekt av, som den typen skrevet av Knud Olai Brekke i engelsk, Ole Johannesen i matte eller Ivar Refsdals skoleatlas. Henrik Wergeland og Nordahl Rolfsen var begge stolte forfattere av lesebøker brukt av flere generasjoner skolebarn. I dag utvikles læremidler i rasende tempo for å holde tritt med en evig løpende teknologisk utvikling. Samtidig er Kunnskapsløftets læreplan åpen, og gir få retningslinjer til forlag som jobber med utvikling av læremidler. Er storhetstiden till læreboken forbi? Har teknologien, kan hende i samspill med reformivrige politikere, tatt livet av teksten?

Deltagere i samtalen: Tom Skovdahl, forlagssjef for Samlaget Utdanning. Tidligere leder av Læremiddelutvalget i Norsk Forleggerforening. Var lærer på 80-tallet. Tror på utviklingen av digitale læremidler i samspill med bøker. Synes Kunnskapsløftet gjør det spennende å være utdanningsforlegger.

Yngve Nordkvelle, professor i pedagogikk ved Høgskolen i Lillehammer. Har særlig forsket på hvordan norske læremidler presenterer verden der ute for elevene her hjemme. Savner fordums mer radikale bøker og tror skolen i dag surrer bort mye tid på digitale læremidler. Var også lærer på 80-tallet, men fristes ikke av dagens lærerrolle.

Forlagssjef i Samlaget, Tom Skovdahl (t.v.), og professor i pedagogikk, Yngve Nordkvelle, lurer begge på hvor lærerne blir av i debatten rundt bruk av analoge og digitale læremidler i skolen. (Foto: Tomas Moss / icu.no)

PROSA : Skolereformen Kunnskapsløftet fra 2006 har som overordnet mål at grunnleggende ferdigheter som skriving, lesing, regning og digital kompetanse skal i fokus. Reformen er mer åpen enn tidligere reformer fra 1994 og 1997 med hensyn til å spesifisere hva læremidlene faktisk skal lære bort. Hva betyr dette for et utdanningsforlag som Samlaget?

 

Skovdahl: Det er sant at tidligere reformer ga oss en mye strengere struktur. De var i større grad knyttet opp mot mer spesifikke læreplaner vi måtte følge. Et av resultatene var at læremidlene fra de ulike forlagskonkurrentene ble mye mer like enn i dag. Kunnskapsløftet gjorde alt mer åpent. Nå vet vi knapt hvilket klassetrinn boken skal inn i, og vi må foreta egne valg når det gjelder stoff, metode og oppgaver. Vi har mye større frihet, og på den måten er det mer spennende å være utdanningsforlegger enn før. Vi må være markedsorienterte og tenke på hva lærerne vil ha, fremfor bare få levert en kanon.

Nordkvelle: Kunnskapsløftets kompetansemål gir helt riktig et større handlingsrom, men utnytter vi dette? Jeg kan ikke si jeg ser en betydelig endring i de nyeste bøkene. Nå snakker jeg særlig om samfunnsfag, som er mitt felt. Lærebøker er på mange måter et slagskip som er bygget over mange år, og hvor mye endrer man egentlig en salgssuksess? Til Samlaget vil jeg si: Dere var jo så radikale på 80-tallet. Bøkene fra Samlaget fremsto som mer poengterte, saftigere og hadde mer direkte tale enn bøker fra andre forlag. På tross av at bøkene den gang hadde mer spesifikke retningslinjer å forholde seg til, synes jeg faktisk samfunnsfagbøkene før var mer avanserte enn dagens.

Skovdahl: Det var nok sånn på 80-tallet at en og annen forfatter fikk slippe til og være eksperimentell. Det ble laget noen virkelig spennende bøker den gang. Jeg husker for eksempel en strålende bok fra Aschehoug i O-fag. Den var formet som en reise, veldig leken, i et fortellende språk. Media var i tillegg interesserte i den, men den solgte nesten ingenting. Veldig synd.

Nordkvelle: For min del er jeg ikke begeistret for Kunnskapsløftet. For det første er jeg litt betuttet over ordvalget. Hvorfor ordet «kunnskap»? Er det virkelig et godt navn i en komplisert verden? Hvorfor ikke heller ansvarsløftet eller kjærlighetsløftet? Man tror man skal forstå verden bare via kunnskap. Det er trist at SV nå styrer hele butikken på dette feltet, men så gjør de ingenting med akkurat det. I tillegg er Kunnskapsløftet tvetydig. Det åpner i den ene enden, men samtidig må vi være oppmerksomme på at det kontrollerer i den andre, med for eksempel de mange nasjonale prøver. Dette er en del av diagnosesyken vårt samfunn lider av i dag, der hver enkelt elev skal presses inn i en ferdig oppsatt matrise. På den måten dobbeltkommuniserer Kunnskapsløftet med oss.

Prosa: Hvordan er utviklingen i andre land vi liker å sammenligne oss med, når det gjelder åpne eller lukkede læreplaner?

Nordkvelle: Hvis vi ser Vest-Europa under ett, så går det i bølger mellom åpne og spesifikke læreplaner. I begynnelsen av 90-tallet, da Gudmund Hernes lukket læreplanene i Norge, åpnet finnene sine.

Skovdahl: Det er interessant hvordan politikerne påvirker dette. Ikke før har vi fått Kunnskapsløftet med vekt på lokale læreplaner, så hører jeg at Marianne Aasen fra Arbeiderpartiet, som er leder av utdanningskomiteen på Stortinget, etterlyser mer sentralisert styring av innholdet i læreplanverket.

Nordkvelle: På mange måter minner dette om kompisen min som sluttet å røyke og gikk opp 20 kilo. Da begynte han å røyke igjen for å bli kvitt overvekta. Nå er han en 20 kilo tyngre røyker.

Skovdahl: Så lenge læreplanene er såpass åpne, og det meste er lov, bruker man ofte den spesifikke læreplanen fra forrige periode og bare fortsetter som før. Min hypotese er at når skolene lager lokale læreplaner, så bruker de ofte struktur og innhold i konkrete læreverk som utgangspunkt.

Nordkvelle: Det er sant, og ingen kjenner læreplanene så godt som forlagene! Det kan lærerne være helt trygge på, lærebøkene gir en helt troverdig fortolkning. Men hvordan forholder dere dere til læreplanmålene? For eksempel er et av målene i samfunnsfag at elevene skal bli bevisst hvordan man kan påvirke fellesskapet og sin egen livssituasjon. Men jeg synes det er lite kritisk tenkning i bøkene. Det er mye analyse og drøfting, men ingenting som lærer ungene hvordan de selv kan gripe fatt i samfunnsproblemene. Hvordan bli aktivist for eksempel? Jeg tenker særlig på at dette er et ansvar for dere i Samlaget, som mer enn et forlag er en kulturinstitusjon som favner det rurale Norge og den folkelige rørsla. Samlaget betyr et alternativ.

Prosa: Er dere i forlagsbransjen for redde for å støte noen og ta unødige sjanser?

Skovdahl: Klarer vi å lage noe det virkelig spruter av, er det bra. Men, prosessen frem mot en bok involverer mange. Vi forholder oss til en forfatter som har en idé, og som ofte kjenner både elever og lærere godt. Så tester vi boken ut hos fagkonsulenter, pedagogiske konsulenter, og i skolehverdagen. Resultatet av dette blir vårt uttrykk. Hvorvidt vi oppnår dette du krever, det vet jeg ikke. Hvis du synes vi burde hatt bøker som gikk enda lenger med hensyn til viktige samfunnsspørsmål, er det synd det ikke er mer offentlig debatt rundt det. Så lenge ikke lærerne etterspør det, fortsetter vi å lage det de vil ha.

Prosa: Hvem bestemmer til slutt hvordan den endelige boken ser ut og hva den inneholder?

Skovdahl: Forfattere og forlag bestemmer i Norge. Offentlige godkjenningsordninger forsvant for 10 år siden. Det er skolenes og lærernes rolle å være kritiske og skeptiske hvis vi ikke dekker læreplanen godt nok. Lærerne kan godt være mer aktive, hvor er de i debatten?

Prosa: Vi forsøkte å få noen til å stille i debatten her, men tross mange forespørsler var det ingen som ønsket å stille.

Nordkvelle: Lærere tør jo ikke snakke! De er kommunalt ansatte, og mye har skjedd når det gjelder hvem som kan snakke og hva som er lov å si. Dette er et nytt regime som er ganske skammelig. På den annen side er media vanskelig å forholde seg til, jeg skjønner at mange er redde for å bli misforstått.

Prosa: Kritikere av moderne lærebøker, som for eksempel tidligere lektor Egil Børre Johnsen i pamfletten Hvem skal hjelpe fremtiden?, mener at enkelte bøker sprenges av stimuli og informasjon, med sider stappfulle av illustrasjoner, spalter, tabeller, foto, oppgaver, faksimiler og hjelperåd. Går forlagene for langt i iveren etter å tilfredsstille elever som er vant til heftige informasjonsbilder?

Skovdahl: Bilder og alle slike ting er de siste årene blitt mye billigere og enklere å lage, her har vi helt andre muligheter enn før. Det er mulig dette i enkelte tilfeller har sklidd ut i overforbruk av visuelle virkemidler. Men jeg tror på en naturlig utvikling hvor dette vil justere seg og hvor forholdet mellom bilde og tekst vil bli mer balansert.

Prosa: Det er ikke sånn at man er blitt altfor redd for å kjede elevene?

Nordkvelle: Jo, det er det man har. Lærebøkene følger formspråkene man ser alle andre steder. Som at TV-bilder ikke bare er bilder lenger, men har undertekst som strømmer forbi samtidig. Jeg lurer av og til på om forlagene leser forskning på dette området før de overlesser sider med bilder, når man legger tekst oppå et bilde som i seg selv forteller en egen historie. Det er en hype – det er too much.

Skovdahl: Det finnes mye nydelig design, og det er ikke sånn at vi slenger på et bilde for underholdningens skyld. Det er viktig at både tekst og bilde har kvalitet. Vi er først og fremst kunnskapsformidlere. Det viktigste i undervisningen er alltid læreren. Læremiddelet er bare et hjelpemiddel. En lærer som er en god forteller og som er faglig sterk, får mye gratis, og kan bruke læreverket som en ressursbank for undervisningen sin. Mens den faglig svake læreren er like avhengig av læreverket som eleven er, og legger opp undervisningen etter det.

Prosa: Ifølge Kunnskapsløftet har den enkelte skole nå mer ansvar for og mulighet til å forme sin egen læreplan. Gir dette utfordringer når det gjelder å lage læremidler for mottakere av alle typer?

Skovdahl: Læremidlene må gjøres mer varierte enn før, og vi må ta høyde for at mange skoler jobber mer i prosjekt og utenfor selve skolen enn tidligere. Men det er ikke læreverket som bestemmer over skoledagen, det er omvendt.

Prosa: Er noen fag mer preget enn andre av Kunnskapsløftet når læremidler skal utvikles?

Nordkvelle: I noen fag, som naturfag på videregående nivå, er nok universitetets forventninger mer normgivende for det en underviser i, enn hva som står i Kunnskapsløftet. Skovdahl: Dette er i tillegg typiske fag der lærere selv sliter med kompetansen, særlig i fysikk og kjemi i grunnskolen, og hvor vi i forlaget nærmest må lage egne kurs for læreren ved siden av. I disse fagene blir nok undervisningen mye lærerbokstyrt.

Det digitale drapet?
Prosa: Kunnskapsløftet legger sterk vekt på digital kompetanse. På noen skoler har alle elever tilgang til egen datamaskin. iPad, eller lesebrettet, er lansert i Norge. Er læremidler på papir egentlig på vei ut, nå som digitale læremidler er på full fart inn? Eller – først – hva er egentlig digitale læremidler?

Skovdahl: I Norge er dette et kunnskapsinnhold, det vil si stoff og oppgaver, som ligger på nettet og som har gjennomgått pedagogisk utforming. Det kan være alt mulig: ressurser, bilder, filmsnutter, pekere til bilder, eller konkret kunnskapsstoff. Det finnes frittstående digitale læremidler, men de fleste står i en sammenheng med trykte komponenter innenfor rammene av et læreverk. Det finnes mange som ser for seg at man bare kan bruke det som ligger ute på internett et eller annet sted, at kunnskapen ligger der ute og at lærerne bare kan hente den inn og bruke den. Men hvilken lærer har tid til det? Vår jobb blir da å samle ressursene inn, velge ut, kvalitetssikre og sette dem sammen, gi det hele en formulering. Derfor er det viktig med utdanningsforleggeri også i det digitale. Det vi imidlertid savner, er mer aktiv forskning på dette feltet, det er svært mangelfullt i dag. Hva fungerer og hva fungerer ikke av digitale læremidler?

Prosa: Men vet dere om de digitale læremidlene faktisk brukes?

Skovdahl: Det sjekker vi. De brukes faktisk i veldig liten grad i forhold til trykte læremidler.

Nordkvelle: Dette handler om at arbeidssituasjonen i skolen ikke er tilpasset de nye digitale læremidlene. Maskiner er for gamle, mange har feil, det er mange praktiske ting som blir en tidstyv når digitale læremidler skal tas i bruk. Det sløses bort utrolig mye tid på skolen i dag på dette, men samtidig synes elevene selv at dette er kult og moderne. Undervisning handler til syvende og sist om en kompleksitetsreduksjon, å gjøre utvalg, det er det lærere er utdannet til. Digitale ferdigheter reduserer ikke akkurat kompleksiteter. Det er nok mange lærere som abdiserer fra akkurat denne oppgaven når de må drive med det digitale. Det blir mye viming og surring i klasserommet.

Skovdahl: Mange skoler har kommet veldig kort på dette området, jeg er enig i beskrivelsen. Sett fra vår side virker mye av den digitale læringen tilfeldig, samtidig som det er kjempedyrt å utvikle dem. Men jeg tror at etter hvert som skolene skjønner at digitale ressurser tilfører undervisningen noe nytt, ser de viktigheten av dem, og de vil akseptere at de må betale for å få tilgang til dem.

Nordkvelle: Når det står 100 skjermer oppe og blafrer i et moderne baserom, er det skolekaos. Lærere må utnytte sin undervisningskunst, og lage gode oppgaver som fordrer samarbeid mellom elevene. Ikke la dem være i google-helvetet og tro at det er et digitalt læremiddel. Mange hevder at elever er så gode til å multitaske, men det er en oppskrytt kunst.

Prosa: Hvordan ligger Norge an på et internasjonalt nivå når det gjelder digitale læremidler?

Nordkvelle: Vi ligger godt fremme på lærebøker, og når det gjelder antall maskiner og grad av bredbåndsnettdekning ved skolene.

Skovdahl: Vi ligger langt fremme også på innhold i digital læring. Men det er jo interessant at noen land er bevisst restriktive på bruk av digitale ressurser i undervisningen, som for eksempel Finland.

Nordkvelle: Jeg har selv hatt barn på internasjonal skole, og der fantes knapt en PC. Men Norge er livredde for å sakke akterut, og dette med digitalisering kommer dermed mer som resultat av trykk utenfra enn som artikulerte behov innenfra. Typisk er at NHO uttrykker engstelse for kompetansen i fremtiden. Departementet hører på dem, og svarer med å sette fart på digital opplæring i skolen. I farten har vi mistet troen på læreren, han ble forlatt, vi trodde ikke på at han selv klarte å henge med på teknologiutviklingen. Mitt råd er å lære seg kunsten å ile langsomt på dette feltet. Det er som om vi tror det går bra bare vi er entusiastiske nok!

Prosa: Ligger det et press på lærerne om å ta i bruk digitale læremidler raskere enn de klarer å si «nei takk»?

Skovdahl: Lærere er nok preget av presset om at dette er fremtiden, selv om mange ikke helt forstår hvordan de skal bruke dem. For vår del er vi nødt til å ha en digital komponent i våre læreverk for å få solgt dem, og frem til nå – for å sette det litt på spissen – har det nesten vært det samme hva det er. Vi er helt avhengige av at lærere melder tilbake sine erfaringer, slik at vi får en god utvikling. Hva er det skolen vil ha? De må samarbeide mer med oss som bransje. Vi vet det jo ikke hvis de ikke vet det selv.

Prosa: Er det generelt for liten debatt rundt lærebøker og læremidler? Savner dere anmeldere, foreldre, skole på banen?

Skovdahl: Jeg tror mange opplever skolen som et lukket system det er vanskelig å ha meninger om. Foreldre i Norge deltar i liten grad. I andre land er det et større hjemmemarked for skolebøker, der foreldre kjøper lærebøker selv som de leser sammen med barna etter skoletid. Da blir de naturlig nok mer opptatt av dem også. Fagblader anmelder lærebøker, men dette er nok ikke sprekt nok for kommersielle medier. Det hender riktignok at VG kaster terninger rundt skolestart, men det blir med det.

Prosa: Gjør alt dette at det ikke lenger gir særlig status å være lærebokforfatter?

Nordkvelle: I USA sier man om en forfatter at det handler om publish or perish – altså publiser eller forsvinn. Om lærebokforfatteren kan man si publish and perish. Vokt deg vel for å gi ut lærebok. Jeg laget en gang en artikkel i en større bok, men fordi det sto på vaskeseddelen at det var en lærebok for blant annet lærerutdanningen, fikk jeg ikke poeng for den. Da jeg kontaktet forlaget og ba dem endre vaskeseddelen til vitenskapelig verk, var artikkelen i løpet av en time, vips, poenggivende.

Skovdahl: Men innen skoleverdenen får man et navn og en viss status dersom man er medforfatter av et verk som mange liker og tar i bruk. Forresten vet jeg ikke om jeg ønsker anmeldelser utenom i fagbladene. Vil anmelderne kunne nok om skolen? Nordkvelle: Det er få forfattere i dag som kan bære en lærebok over lang tid. Det er forlagene som gjør mye i dag, når man ikke har klare forfatternavn.

Prosa: Hvem kan utgi lærebøker?

Skovdahl: Alle. Det er et åpent marked. Eneste regel er at læremidlene skal foreligge både på bokmål og nynorsk til samme tid.

Prosa: Så både LO og Civita kan presentere hver sin historiebok om de vil?

Nordkvelle: Ja, om de vil, og LO prøvde da også på slutten av 70-tallet å lage korrektiver til lærebøker, men det skapte bråk og trøbbel. Det er jo mange som er der ute i dag, NORAD har for eksempel en lang tradisjon på dette, det samme har PRIOR, og både Statoil og Shell tilbyr materiale. Mye av det kan jo være bra, men det er mye corporate material som på ingen måte dekker lærerplanen. Dette har jo alltid vært der. Da jeg var skolegutt, fikk vi pamfletter fra bankene som skulle lære oss å spare.

Skovdahl: Mange bedrifter produserer materiell til skolebruk som er en blanding av reklame og opplysning. Det er ingen der ute, utenom oss i forlagene, som lager læremidler opp mot en helhetlig læreplan. Det har vært drøftet om reklame bør eller kan gå inn i vanlige læremidler som en del av finansieringen av dem. Heldigvis har det så langt vært sterk motstand mot dette fra de fleste hold.

Prosa: I 2007 dukket det opp noe som heter NDLA, Nasjonal Digital Læringsarena, et fylkeskommunalt initiativ som produserer læremidler med støtte fra Kunnskapsdepartementet. Dette er ikke du så glad i, Skovdahl. Hvorfor ikke?

Skovdahl: NDLA er en direkte trussel mot forlagene, og kan bety at mangfoldet etter hvert forsvinner. NDLA lager læremidler på nett for penger som skolene ellers kunne brukt til innkjøp, og pålegger dermed skolene indirekte å bruke disse. Det hele er et gigantisk eksperiment og en avsporing når det gjelder å utvikle et samarbeid med lærere. Jeg er svært skuffet over at staten har tatt et slikt engasjement. Visst er forlagene kommersielle, men det er dette som garanterer mangfoldet.

Prosa: Opplæringslovens overordnede mål er å utvikle selvstendige mennesker. Klarer vi det?

Nordkvelle: Skal jeg dømme ut i fra de ungene jeg selv har i huset, vil jeg påstå det.

Skovdahl: Samme her!

Nordkvelle: Det er klart at jo mer åpen man gjør læreplanen, jo gunstigere er det for de elevene som klarer å navigere i det. Men åpne modeller vil alltid være utfordrende for de svakere elevene som ikke klarer navigeringen, og den risikoen tar man med dagens modell.

Skovdahl: Dette har mange sider. Jeg tror også at elever som ikke har så mye støtte hjemme, eller som ikke fungerer så godt i tradisjonell klasseromsundervisning, kan lykkes i det digitale bedre enn i bøker. Det vil ha en positiv effekt for noen. Jeg mener bruken av det digitale vil gi svakere elever masse flotte muligheter til å ha en bedre skolehverdag enn før. Å ha en PC og hjelpemidler versus å ikke ha det – det er som natt og dag.

Prosa: Så du er fremtidsoptimist for både teknologi og tekst?

Skovdahl: Kjempeoptimistisk. Jeg gleder meg til fremtiden, og til å få en god utvikling og god balanse mellom trykte og digitale læremidler. Jeg håper på at det nye Senter for IKT i utdanningen, som er underlagt Kunnskapsdepartementet, legger til rette for at dette kan stå i fokus. Jeg savner å få dem på banen, ikke minst når det gjelder forskning.

Nordkvelle: Optimist? Tja. Jeg håper på en fremtid der læreren aktes mer, og får mer autonomi. Jeg håper hun får nyte formidlingsgleden fremfor å drive rapportering. Siden jeg er pedagog, har jeg alltid tenkt at dersom jeg kommer til et punkt der jeg ikke kan tenke meg tilbake til skolen, bør jeg skifte fag. Jeg har blitt mer i tvil de siste årene, for læreryrket er blitt mer komplekst. Vet du at lærere praktisk talt ikke var sykmeldte for 20 år siden? Det er lærerens aktelse jeg er bekymret for, mer enn læremidlene.