Fra den første annonsekampanjen i forbindelse med lanseringen av Xerox 914.
(Foto: Xerox Corporation)

Opphavsretten er per definisjon individuell. Men av praktiske grunner forvaltes mange av disse rettighetene kollektivt. Er dette i ferd med å endres i en digital tekstkultur? Eller har kollektive løsninger en rolle å spille også i framtiden?

Sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen er en av de mest produktive fagbokforfatterne vi har. Han har skrevet flere titalls bøker, er bidragsyter i svært mange antologier og er ledende innen sitt forskningsfelt. Det er liten tvil om at tekstene hans blir mye brukt og lest. Når bøkene selges i bokhandelen, får han selvsagt royaltyinntekter av salget. Det utgjør rundt 15 prosent av bokens pris.

Men hva med annen bruk av forfatterens verk? Som når ansatte ved universitet og høyskoler kopierer opp noen sider fra bøkene til bruk i undervisningen? Dette skal det i prinsippet også betales vederlag for, men det er naturlig nok vanskelig å måle omfanget av den typen utnyttelse. Hvordan skal rettighetshavere kompenseres for slik bruk?
Hylland Eriksen skal få ordet etter hvert, men aller først må vi bevege oss rundt 50 år tilbake i tid, til en bestemt oppfinnelse som gjorde disse spørsmålene relevante.

Fra den første annonsekampanjen i forbindelse med lanseringen av Xerox 914.
(Foto: Xerox Corporation)

Alle veier fører til Kopinor
Problemstillinger knyttet til kopiering av bøker var egentlig ikke interessant før i 1959. Det var året da kopimaskinprodusenten Xerox lanserte Xerox 914, den første helautomatiske kopimaskinen som gjorde massekopiering enkelt og raskt. Før den tid fantes det ingen teknologi for å kopiere tekst som gikk fort nok til at det i praksis utgjorde en trussel for rettighetshaverne. I Norge ble ikke de nye kopimaskinene vanlige i skoleverket før sent på 1970-tallet. Først da var prisene blitt så lave at det var mulig for de fleste skoler og læresteder å kjøpe dem inn. Kopimaskinene ble da, nærmest over natten, både en trussel og en ny mulighet for rettighetshaverne. En trussel fordi kopiering kunne komme ut av kontroll og underminere forfatternes boksalg. En mulighet fordi kopieringen kunne bety nye inntekter for forfatterne. Det var denne muligheten norske rettighetsorganisasjoner grep da de opprettet Kopinor. Denne paraplyorganisasjonen fikk i oppdrag å inngå kopivederlagsavtaler med aktører både i offentlig og privat sektor, og å samle inn vederlagsmidler fra disse på vegne av sine medlemsorganisasjoner, deriblant Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF).

– Opprettelsen av Kopinor i april 1980 (den gang Kopifag) var uløselig knyttet til teknologiske endringer og påfølgende forandringer i lovverket. I 1979 kom ”Midlertidig lov om fotokopiering o.l. i undervisningsvirksomhet”. Loven svarte på de nye utfordringene i opphavsrettsfeltet og introduserte det vi kaller for avtalelisens som løsning. Avtalelisens ble senere tatt inn i selve åndsverkloven, sier Hans Petter Fuglerud, viseadministrerende direktør i Kopinor og tilknyttet Kopinor nesten fra organisasjonens begynnelse.

Avtalelisens er et praktisk system som gjør det enkelt for brukere å klarere rettigheter til vernede verk. Systemet går ut på at en rettighetsorganisasjon, som NFF, representerer samtlige fagbokforfattere, selv de som ikke er medlemmer av foreningen. Når en universitetsansatt kopierer fra et verk fra en forfatter som ikke er medlem, omfatter avtalen likevel dette verket. Dermed slipper den ansatte å kontakte skribenten direkte for å avklare bruk. Systemet er laget for å gjøre klarering av rettigheter overkommelig i en praktisk hverdag.

Kopinor gjennomfører også statistiske undersøkelser. Disse avdekker hvilke typer verk det kopieres fra og i hvilket omfang. Dette gir igjen et datagrunnlag som viser hvor stor prosentandel av vederlagsmidlene som skal gå til de ulike skribent- og opphavsrettsorganisasjonene. NFF mottar for eksempel langt mer enn Norsk forfatterforening fordi det kopieres mye mer fra fagbøker enn fra skjønnlitterære bøker. I 2012 bruker NFF 57 millioner kroner på forfatterstipender, midler som foreningen har fått inn gjennom kollektive vederlagsordninger. 57 millioner kroner er mye penger. Svært mange bokprosjekter ville aldri sett dagens lys uten dem. De har gavnet norsk sakprosa, ytringsfriheten og den offentlige samtalen. Men likevel: Opphavsretten er individuell. Bør ikke disse pengene fordeles til de som faktisk har fortjent dem, til forfatterne av tekstene som er kopiert og brukt, hvis det da er praktisk mulig?

Hva sier jussen?
Spørsmålet bringer oss til advokatkontoret Bing Hodneland, som spesialiserer seg på immateriell rett. John S. Gulbrandsen er partner i selskapet og opptatt av problemstillingen.

Hvordan vil du tolke åndsverkloven i lys av individuelle kontra kollektive vederlagsordninger?

– Det som kan oppleves som et problem, er at åndsverkloven er flertydig på dette punktet. På den ene siden slår den fast at opphavsretten er individuell, på den annen side åpner den opp for avtalelisensordninger og kollektive løsninger. Åndsverksloven er imidlertid en pragmatisk lov. Den ble skapt i en historisk kontekst med nye utfordringer, blant annet knyttet til fotokopiering, og hvor man erkjente at det var viktigere å kunne kreve inn vederlagsmidler kollektivt enn ikke å kunne kreve inn midler i det hele tatt. Det var nok ikke denne typen ordninger man så for seg da de første lovreguleringene av åndsverk skjedde. Det kan dermed oppstå en kollisjon mellom dagens praksis og lovens utgangspunkt, ikke minst på grunn av de teknologiske endringene vi nå er inne i, sier Gulbrandsen.

I en ikke altfor overskuelig framtid er det mulig å se for seg at all tekst som brukes og leses, er digital, og at det finnes systemer som automatisk lager statistikk over hvilke tekster som blir brukt og kopiert. Da kan det også avregnes hva den enkelte opphavsperson har krav på i kroner og øre. I en slik verden forsvinner også de praktiske grunnene til å videreføre et kollektivt system:

– Det er lett å se for seg en slik framtid og at den latente spenningen som ligger i åndsverkloven, blir mer åpenbar. Jeg er ikke i tvil om at disse spørsmålene kommer til å bli mer og mer diskutert i miljøer som daglig forholder seg til åndsverk og opphavsrett. Endringen mot en mer digital kultur tilsier trolig at man må tenke nytt rundt hele åndsverklovens kollektive løsninger, sier Gulbrandsen.

Samtidig er advokaten klar på at det ikke nødvendigvis ligger noen automatikk i at en digital kultur må følges av individuelle ordninger.

– For svært mange forfattere ville en individuell avregning i Kopinor-systemet medføre at man årlig får utbetalt en svært beskjeden pengesum. Spørsmålet er om det vil ha noen hensikt å fordele ”småpenger” individuelt. Det kan fort koste mer å administrere enn det som fordeles. I et slikt perspektiv er det forståelig at man heller har kollektive ordninger hvor nålevende forfattere kan få tilgang til disse pengene gjennom stipender, sier han.

Gulbrandsen legger trykk på ordet nålevende. For er det noe han er kritisk til med dagens system, er det hvordan arvingene til forfatterne behandles.

– En god del av det som kopieres og brukes, er hentet fra verker til avdøde forfattere. Når bøker til avdøde forfattere selges i bokhandelen, er det arvingene som får royalty. Men når det kopieres fra disse verkene, får arvingene ingenting. Det kollektive systemet har en viss logikk når det kommer til nålevende forfattere. Disse kan jo søke om stipender og på den måten få glede av de kollektive pengene. Men for arvingene er det jo ikke slik. De får ingenting.

Er en mulig vei videre å lage hybridsystemer hvor det avregnes individuelt i visse tilfeller og kollektivt i andre, ut fra opphavspersonens interesser?

– Det er klart dette kan være en løsning, men her vil det nok bli en utfordring knyttet til de svært høye administrasjonskostnader forbundet med å kartlegge hvem av forfatterne og deres arvinger som ønsker den ene og andre løsningen, sier Gulbrandsen.

Likeglade forfattere
Hva mener så fagbokforfatterne selv om de kollektive ordningene og den individuelle opphavsretten? Lite, viser det seg. De fleste forfatterne Prosa kontakter om denne problemstillingen, har ikke reflektert over den. Den oppleves som fremmed og kanskje som uinteressant? Men én som har tanker om dette, er nevnte Thomas Hylland Eriksen.

Tekstene dine blir trolig mye brukt og kopiert ved landets høyskoler og universiteter. Kollektive vederlagsordninger gjør at forfattere ikke får betalt for denne typen bruk. Hva tenker du om dette inntektstapet for din del?

– Jeg ville nok engasjert meg mer i dette dersom jeg ikke hadde hatt jobb og vært avhengig av forfatterinntekter for å betale strømregningen. Men for meg, som har en trygg jobb i staten, er det andre ting som står på spill enn størrelsen på min egen inntekt.

I en digital tekstkultur vil individuelle vederlagsordninger være langt mer praktiske og mulige å få på plass. Synes du man bør gå over til slike avtaler der?

– Dette er et vanskelig spørsmål ettersom fulltidsforfattere saktens kan trenge de inntektene de kan få. Samtidig er det så få kollektive ordninger igjen at det ville være trist om også denne gikk tapt. Formodentlig tjener de som blir mest kopiert, også mest i form av royalty, så mitt svar er nei.

De kollektive ordningene er blant annet tuftet på en solidaritetstanke, at man kollektivt samler inn til forfatterfellesskapet, og at pengene fordeles ut igjen via stipender. Samtidig er opphavsretten individuell. Hva mener du veier tyngst: solidariteten eller den individuelle opphavsretten?

– I dette tilfellet stemmer jeg på solidariteten, forutsatt at stipendene fordeles på rettferdige og rimelige måter. Det er for eksempel rimelig å prioritere frilansere framfor lønnsarbeidere ved utdeling av stipend, gitt at alle andre faktorer er like. Da jeg var redaktør i Samtiden, betalte vi dobbelt honorar til frilansere/fulltidsforfattere. Den typiske universitetsstipendiat kunne jo uansett føre artikkelen, som hun hadde skrevet i arbeidstiden, på CV-en. Vi må være oss bevisst denne forskjellen.

Tror du forfattere som har økonomisk utbytte av det vil kreve individuelle vederlagsordninger i framtiden, spesielt når de vet at dette er teknologisk og praktisk mulig?

– Jeg håper ikke det. Men igjen – da Morten Strøksnes og Ivo de Figueiredo for snart to år siden hevdet at NFF var blitt en ”akademikerorganisasjon”, hadde de et poeng. Fulltidsforfattere av sakprosa er helt nødvendige for en fullassortert offentlighet, og kommer det et slikt krav, er det fra den kanten vi kan vente det, tror Hylland Eriksen.

Paradigmeskifte?
Trond Andreassen, generalsekretær i NFF, kan også bekrefte at spørsmål knyttet til kollektive eller individuelle vederlagsordninger ikke er en problemstilling som synes å oppta medlemmene i foreningen. På medlemsmøter er det ingen spørsmål knyttet til det kollektive systemet. Samtidig erkjenner Andreassen at dagens system ikke er hogd i stein.

– Det vil være naivt av meg å tenke at dagens kollektive ordninger står fjellstøtt. Det er mye lettere å måle og telle digital enn analog bruk, og etter hvert vil det oppstå et slags digitalt press mot individuelle ordninger. I Kopinor-systemet ser man allerede konsekvensene av dette i form av opprettelsen av Kopinor Pensum, sier Andreassen.

Kopinor Pensum er en digital tjeneste hvor ideen er at Kopinor skal selge digitale kompendier gjennom en tjeneste de kaller Bolk. Kompendier som før ble solgt i papirform ved lærestedene, og hvis salgsinntekter ble fordelt kollektivt, skal i framtiden selges digitalt og med individuell avregning til opphavsperson og utgiver. Systemet er ennå ikke i drift og har møtt kritikk, blant annet fra bokhandlere og studenter. Systemet vil også gjøre innhugg i de kollektive midlene NFF årlig mottar fra Kopinor-systemet.

– Hvor stort innhugg det er snakk om, er vanskelig å si. Men det vil trolig utgjøre rundt 20 prosent av avtalen universiteter og høyskoler har med Kopinor i dag, og NFF får dermed mindre fra akkurat denne sektoren. Dette vil imidlertid utgjøre lite av de totale inntektene våre, men eksempelet er likevel interessant fordi det sier noe om kjernen i problemstillingen. Et annet poeng er at den digitale utviklingen gjør tilgangen til, og dermed utnyttelsen av, åndsverk mye mer omfattende. Selv om individuelle ordninger kan gjøre noen innhugg i den kollektive kaken, blir den totale kaken større. Bokhylla er et godt eksempel. Avtalen som ble inngått mellom Kopinor og Nasjonalbiblioteket (NB) i august, vil gjøre 250 000 bøker digitalt tilgjengelige for alle innen 2017. Det dreier seg i all hovedsak om litteratur som ikke lenger er i salg. NB betaler et vederlag per år for hver side de gjør tilgjengelig. Dette er kollektive midler som NFF og andre organisasjoner ønsker å gi tilbake til forfattere gjennom stipender, sier han.

I september 2011 fordelte Kopinor 6,2 millioner Bokhylla-kroner til rettighetshavere, et beløp som trolig vil øke til mellom 15 og 17 millioner kroner årlig når 250 000 verk er digitalisert.

Men for Bokhylla kunne man vel også gått for en individuell vederlagsmodell, i og med at løsningen er heldigital og det er lett å telle og måle bruk av ulike forfatteres verk?

– Ja, det kunne man. Men er det nå så sikkert at dette er det riktige, selv om det er teknisk mulig? Man skal ikke lenger enn til Danmark for å finne et land som har individuelle vederlagsordninger som prinsipp. De forsvarer systemet sitt og synes Norge er et merkelig land som tviholder på kollektive løsninger. Individuelle systemer svarer til lovens bokstav om at opphavsretten er individuell, men for meg er det så åpenbart at slike systemer ut fra mange kriterier er dysfunksjonelle. Hadde Bokhylla vært et individuelt system, ville de aller fleste forfatterne fått årlige mikroutbetalinger på kanskje noen titalls eller hundretalls kroner hver. Men ville et slikt system bidratt til utgivelse av mer kvalitetslitteratur, slik de kollektive ordningene legger til rette for? Det tror jeg ikke.

Hvorfor tror du så få forfattere og oversettere er opptatt av denne problemstillingen?

– Noe kan nok komme av at det ikke er så mange som har satt seg inn i den. Men det kommer nok først og fremst av at svært mange ser fordelene med det kollektive systemet. I løpet av 27 årsmøter i foreningen har jeg ikke opplevd en eneste gang at en forfatter har stått opp og krevd individuelle vederlagsordninger. Men jeg har opplevd det motsatte, forfattere som ikke vil ha vederlag i det hele tatt, men som bare ønsker at verkene deres skal bli brukt, uten restriksjoner. Dette er gjerne vitenskapelig ansatte med god lønn, som ikke trenger inntekter fra boksalg. De har mer interesse av at kunnskapen blir spredt. Men dersom forfattere frasier seg rettighetene til bøkene sine, mister de også retten til å søke om stipend fra vårt fond, presiserer Andreassen.

Utgjør ikke arvinger til avdøde forfattere et problem? Arvingene får ikke tilgang til de kollektive midlene (hvis de da ikke er forfattere som kan søke om stipend), men har vel krav på noen av disse midlene i rent opphavsrettsmessig forstand?

– Når jeg er i utlandet og forteller om det norske systemet, er det ofte arvingenes rettigheter folk spør om. I en sammenheng ble jeg beskyldt for å være kommunist fordi det kollektive systemet brøt med arvingenes rettigheter. Men det norske systemet har vist seg å være svært effektivt, og det har gitt gode resultater. Jeg er ikke sikker på om det hadde vært riktig å bruke mange ressurser på å spore opp arvingene til avdøde fagbokforfattere når vederlagene det er snakk om, i de aller fleste tilfeller ville utgjort svært lite penger, sier Trond Andreassen.

Økt press mot kollektive ordninger?
Yngve Slettholm er administrerende direktør i Kopinor og også leder i Norsk kulturråd. Kollektive kulturpenger er dermed noe Slettholm jobber med til daglig og tenker mye på. Kopinors holdning til individuelle eller kollektive vederlagsordninger er i utgangspunktet pragmatisk. Organisasjonen har ikke en selvstendig oppfatning om hva som er best:

– Opphavsretten er jo per definisjon individuell, men i praksis er det komplisert å få til en individuell vederlagsordning basert på fysiske fotokopier. Det ville innebære svært mye arbeid, både for Kopinor og brukerne, med registrering av hvert kopierte verk. I en slik verden er det mest formålstjenlig med kollektive løsninger, mener Slettholm.

Men Slettholm er heller ikke overbevist om at digitale løsninger automatisk bør bety individuell avregning for hver enkelt forfatter, selv om det teknisk kan være enklere å få til. Årsaken er blant annet det som gjerne omtales som Pareto-prinsippet. Begrepet stammer fra den italienske økonomen Vilfredo Pareto, som i 1906 avdekket et fenomen man ser i svært mange sammenhenger: at rundt 80 prosent av konsekvensene innenfor et område skyldes 20 prosent av årsakene. Det beste eksempelet Pareto fant i sin samtid, var at rundt 20 prosent av Italias befolkning eide 80 prosent av verdiene. I Kopinor-sammenheng vil dette prinsippet bety at 20-25 prosent av rettighetshaverne det kopieres fra, står for 75-80 prosent av det som kopieres. Og motsatt.

– Det er umulig å si noe om den helt eksakte fordelingen her, det er jo ingen lovmessighet i 80/20-regelen. Men at det er en ujevn fordeling mellom hvem som blir kopiert mest og minst, er nok riktig. I en individuell fordelingsverden ville dette bety at noen få rettighetshavere kunne ha fått ganske store beløp, mens de aller fleste ville fått lite. Kostnadene ved å avregne og utbetale mange små beløp tilsier også at kollektive ordninger i mange sammenhenger er det mest effektive.

Har Kopinor noen formening om hvor mye de forfatterne som ofte blir kopiert, ville fått i et årlig, individuelt kopivederlag?

– Nei, det er svært vanskelig å svare på. Vi har ikke statistikk som viser hvilke forfattere og verker det kopieres mest fra. Men jeg er sikker på at det ville være svært få forunt å få de virkelig store beløpene, la oss si over 100 000 kroner.

Har en forfatter som vet at han eller hun blir mye kopiert, noen mulighet for å få individuell betaling hvis vedkommende ønsker det?

– Ja, det er mulig. En forfatter som ikke er medlem av for eksempel NFF, og som kan sannsynliggjøre kopiering av egne verker, kan komme til Kopinor med et slikt krav og få individuelt vederlag. Det samme gjelder for arvinger. Det har imidlertid kommet meget få slike krav i løpet av Kopinors over 30 år lange historie.

Men det vil vel bli enklere å komme med denne typen krav i en digital verden, hvor det er lettere å finne ut av hvor ofte tekstene er kopiert?

– Ikke nødvendigvis. I systemer som Bokhylla, der bruken skjer ett sted, vil det være mulig å avregne individuelt. På grunn av det enorme antallet bøker vil imidlertid transaksjonskostnadene bli høye og vederlaget per bok per år ganske beskjedent. I den praktiske hverdagen ved et universitet eller en høyskole vil eksakt fordeling etter bruk by på enda større utfordringer. Når en vitenskapelig ansatt for eksempel legger ved en tidsskriftartikkel i en e-post han sender til x antall kollegaer, så måtte dette blitt registrert i et system for å bli fanget opp og telt. Det ville kreve komplekse systemer for å få oversikt over all digital kopiering og bruk, noe som også reiser spørsmål knyttet til overvåking og personvern. Spørsmålet er til syvende og sist hvor mye man kan og bør registrere, og til hvilken kostnad.

Kopinor fordeler årlig over 150 millioner kroner til norske rettighetshavere, deriblant forlag. Noen forlag kunne kanskje tenke at de vil få en større andel av denne kaken hvis de lager digitale løsninger innenfor ulike områder selv, og tilbyr disse for kjøp og salg ved for eksempel utdanningsinstitusjonene. Kopinors avtaler blir da mindre omfattende, mens forlag får mer kontroll på inntektsstrømmen. Er dette tenkelige scenarier?

– Dette må forlagene svare for selv. Men Kopinor jobber jo akkurat nå med å utvikle Bolk (se intervju med Trond Andreassen over), som er en tjeneste hvor betalingen nettopp vil gå direkte til forfattere og forlag ut fra bruk. Løsningen er et resultat av et ønske og behov både fra lærestedene og utgiverne. Bolk griper sånn sett rett inn i de kollektive ordningene. I forvaltningen av rettigheter framover vil man nok se eksempler både på kollektive og individuelle løsninger. Kopinor har som sagt en pragmatisk holdning til dette, og vi er opptatt av behovene til våre medlemmer, sier Yngve Slettholm.

Ifølge Trond Andreassen vil Bolk sannsynligvis spise omkring 20 prosent av den kollektive avtalen med Universitets- og høgskolerådet. Er dette et tall du kan gå god for?

– Det er det vanskelig å svare på før det er inngått en ny avtale med Universitets- og høgskolerådet. Jeg kan verken bekrefte eller avkrefte dette tallet, det kan bli både høyere og lavere, sier Slettholm.

Ifølge Kopinor skal Bolk etter planen være i drift ved årsskiftet 2013/14.

Hva vil forlagene?
Slettholms oppfordring mot slutten av intervjuet tas ad notam. Siste stopp på denne lille rettighetsreisen er Sehesteds plass, nærmere bestemt andre etasje i forlagshuset Aschehoug, hvor direktør i utdanningsseksjonen, Arne Magnus, holder til. Magnus er også Forleggerforeningens representant i Kopinor-styret og taler forlagenes sak der.

Kopinor overfører årlig kopivederlagsmidler på mellom 50 og 60 millioner kroner til Den norske Forleggerforening. Foreningen fordeler disse midlene til de ulike forlagene, basert på statistiske undersøkelser som viser hvor mye ulike forlags bøker blir kopiert. Aschehoug-konsernet får årlig et sted mellom 10 og 15 millioner kroner i kopivederlag, først og fremst gjennom Universitetsforlaget og Aschehoug Undervisning.

Kunne Aschehoug hatt mer å hente økonomisk på å utvikle egne digitale løsninger for salg av digitale tekster rettet mot ulike undervisningsmarkeder?

– Det er jeg helt sikker på at vi ikke hadde hatt. Kostnadene ved å utvikle slike løsninger er store, og det hadde vært meningsløst og tungvint for brukerne av denne typen tjenester at hvert forlag skulle lage hver sin løsning. Det er også hovedargumentet for kollektive løsninger, at de setter brukerne først og er mer effektive, sier Magnus.

Bolk er et system som vil avregne individuelt til forfatter og forlag ut fra ulike teksters bruk. Det griper inn i Kopinors kollektive ordninger, og er jo et eksempel på nettopp en individuell ordning som dere som utgivere har gått i bresjen for. Fra forlagssiden oppfatter dere dette som en kollektiv ordning?

– Ja, ordningen er kollektiv i den forstand at Kopinor har utviklet og investert i en løsning som kommer alle forlag og forfattere til gode. Dette er jo nettopp et eksempel på hva bransjen vinner på å gjøre noe i fellesskap, denne gang gjennom Kopinor. Som forlegger er jeg ikke så opptatt av den mer prinsipielle debatten om hvorvidt forfattere skal få avregnet kopivederlag individuelt, eller om det skal gå inn i en kollektiv pott og fordeles ut som stipender og lignende. Denne fordelingsdiskusjonen er vi ikke så opptatt av i forlagene. Jeg er imidlertid svært opptatt av at Kopinor-potten skal vokse seg større, og at det blir mer samsvar mellom all kopieringen som foregår der ute, og det rettighetshavere har krav på.

Du sier at det i dag kopieres mye som det ikke blir betalt for?

– Ja, helt åpenbart. Det er jo hovedgrunnen til at Kopinor har utviklet Bolk, og at løsningen har legitimitet, både på forfatter- og utgiversiden. I universitet- og høyskolesystemet foregår det mye ureglementert papirkopiering av artikler og kapitler i bøker, både blant studenter og ansatte. Dette fanges ikke inn av de generelle avtalene Kopinor har med Universitets- og høgskolerådet. Gjennom Bolk vil man unngå en uregistrert kopieringskjede som ikke er innunder de gjeldende avtalene. Dette vil gi en helt ny inntektsstrøm gjennom Kopinor, og hadde vært utenkelig å få til uten en kollektiv tankegang, sier Magnus.

Bokhylla er en annen kollektiv løsning som bidrar med inntekter til rettighetshavere, og disse vil altså øke på sikt. Men Bokhylla er ikke et sted som egner seg for å lese lange digitale tekster fra begynnelse til slutt. Til det er løsningen teknisk sett for tungvinn.

Bør ikke forlagene bruke energi på å gi ut eldre backlist som lesbare e-bøker for individuelt kjøp og salg, og dermed også sørge for at forfatterne får royalty, heller enn å satse på kollektive inntekter gjennom Bokhylla

– Her er det ingen motsetning. Forlag kan trekke titler fra Bokhylla dersom de ønsker det. Dette kan være aktuelt hvis et forlag ønsker å gi ut eldre titler som e-bøker, eller hvis bøker som finnes i Bokhylla er i salg i norske bokhandler. Men det er ikke mye som tyder på at Bokhylla er en konkurrent til egen kommersiell satsing. Jeg tror man like gjerne kan se på Bokhylla som en markedsføringskanal som nettopp kan stimulere forlagene til å ta tak i sin egen backlist på e-bok-siden, avslutter Arne Magnus.