Tellekanter 2 - nettet

Med tellekantsystemet har forskningen blitt mer gjennomsiktig og synlig. Forskningsformidlingen står det derimot dårligere til med. Hva skal til for at tellekantene skal fungere bedre?

– Slik jeg opplever det, er tellekantsystemet i praksis akseptert i mesteparten av akademia. Den ideologiske motstanden mot systemet var alltid begrenset til noen humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag og institutter.

Det sier Espen Ytreberg, leder ved Institutt for medier og kommunikasjon (IMK) ved Universitetet i Oslo. Han er en uttalt, men ikke ukritisk tilhenger av tellekantene.

– Jeg synes mye av debatten rundt dette har vært lite konstruktiv. Den har i stor grad dreid seg om å være for eller imot tellekanter, heller enn å være en åpen debatt om hvordan systemet kan bli bedre, mener han.

Ytreberg skal snart få snakke mer, men først må vi innom selve systemet og få et lite grunnkurs i tellekanter.

Incitamenter i sentrum
I januar 2006 ble tellekantsystemet innført ved universitet og høyskoler. Kunnskapsdepartementet var ikke fornøyd verken med hvordan forskning ble registrert og synliggjort for samfunnet, eller med det totale volumet av verdifull forskning sett i forhold til tiden som ble brukt på å forske. Løsningen var å lage en ordning som ga instituttene ved universiteter og høyskoler incitamenter til å prioritere forskning hardere. Systemet heter ”publiseringsindikatoren”, men blir omtalt som ”tellekantsystemet”. NIFU (Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning) fikk oppdraget med å utvikle løsningen, og arkitekten bak det hele heter Gunnar Sivertsen. Han skal også få komme til orde etter hvert. Helt sentralt i dette systemet står publiseringskanaler og rangering av disse. Her finnes det to nivåer: nivå 1 og nivå 2. Forlag og tidsskrifter (både norske og utenlandske) rangeres etter vitenskapelig kvalitet, og et eget utvalg i Universitets- og høgskolerådet (UHR) er ansvarlig for rangeringen i samarbeid med nasjonale fagråd i hver disiplin. Nivå 2 gir mest uttelling. Når en vitenskapelig ansatt har fått antatt en artikkel i et internasjonalt vitenskapelig tidsskrift på nivå 2, gir det for eksempel tre poeng i tellekantsystemet. Hvert poeng gir økonomisk uttelling, og p.t. gir ett poeng en bevilgning fra Kunnskapsdepartementet på ca. 34 000 kroner til det aktuelle instituttet.

Norske akademiske forlag er alle rangert på nivå 1. Det betyr ikke at alle bøker som kommer ut på disse forlagene, gir uttelling i tellekantsystemet. Kun bøker som presenterer ny forskning i en eller annen forstand, har verdi. Det betyr for eksempel at lærebøker ikke gir uttelling da dette er formidling, ikke forskning. Da berører vi også en av hovedinnvendingene mot hele systemet: Forskningsformidlingen kommer i bakleksa. Det kommer vi også tilbake til.

Lite penger
Så langt de harde fakta. Men hvordan praktiseres tellekantene på instituttene ved norske universitet? Hvor sterke føringer legger instituttledelsen på vitenskapelig ansatte for å få dem til å publisere på måter som gir uttelling?

– Mitt inntrykk er at de vitenskapelig ansatte, særlig de yngre, tror jeg er mer opptatt av tellekanter enn jeg egentlig er. Men det er ytterst sjelden jeg har rådet ansatte til å publisere steder som gir uttelling framfor steder som ikke gir uttelling. Jeg er til en viss grad opptatt av hvor høyt instituttet scorer totalt fra år til år. Men da er det ikke snakk om finregning. Det er uvesentlig om vi oppnår 40 tellekantpoeng et år og 38 det neste. Det er utviklingen over tid jeg er opptatt av, sier Espen Ytreberg, fortsatt instituttleder ved IMK.

Hvor store bevilgninger har IMK fått på bakgrunn av tellekantsystemet?

– I 2011 fikk vi totalt 28,3 millioner i statlig bevilgning, hvorav 1,3 millioner kom fra tellekantene. I praksis er dette småpenger, i den forstand at forskjellen på å gjøre det bra eller dårlig er svært liten når den måles i økonomisk uttelling for instituttet. Studiepoengmidler, midler som utløses ved studenters avlagte studiepoeng, utgjør til sammenlikning 7,6 millioner kroner ved vårt institutt, altså langt mer enn tellekantpengene.

Det er med andre ord ikke pengene i seg selv som gjør at forskere og vitenskapelig ansatte blir opptatt av tellekantene?

– Nei, det er det iallfall ikke et reelt grunnlag for. Tellekantsystemet er ment å virke på instituttnivå, og jeg prøver å være tydelig og prinsipiell på at systemet ikke skal fungere individuelt – det skal ikke bli et økonomisk incitament for den enkelte forsker. Pengene går til instituttet. Samtidig ser jeg at systemet også kan ha virkninger på individnivå. Det kan være svært motiverende og stimulerende for en forsker å få publisert en artikkel i et nivå 2-tidsskrift, og det er det jo ikke noe galt i, så lenge prioriteringen gir mening faglig.

Systemet er ikke ment å fungere individuelt, slik du sier. Men hva med ansettelser? Er ikke antall publiseringspoeng noe man tar med i betraktningen når man skal ansette nye personer ved instituttet?

– Vi legger en helhetsvurdering til grunn når vi ansetter folk. Som en del av prosessen kan det være greit å sjekke hva vedkommende har publisert i tellekantsystemet. En slik sjekk er ikke noen sentral eller formalisert del av prosessen, og er dessuten vanskelig å gjøre for utenlandske søkere.

Hva med formidlingen?
En sentral innvending mot tellekantene er at forskningsformidling kommer dårlig ut fordi det ikke finnes incitamenter knyttet til formidling. Hva tenker du om det?

– Det er et reelt problem, men ikke så avgrunnsdypt som en del forskere synes å mene. Det er riktig at vi ikke har et uttellingssystem for formidling slik vi har for andre av våre hovedaktiviteter, og jeg ser at det kan bidra til at formidling kommer i bakevja i incentivsystemet. I tillegg er en del publikasjoner vanskelige å kategorisere som forskning eller formidling, og det er også uheldig. Samtidig er jeg kritisk til de stemmene som mener at skillet mellom forskningspublisering og formidling er meningsløst. Det snakkes nedsettende om å publisere i tidsskrifter som kun leses av forskere i fagfeltet, mens forskningsformidlingen til den brede allmennhet hylles. Et slikt synspunkt virker litt overspent, for man antyder i realiteten at den interne vitenskapelige sirkulasjonen ikke er legitim. Det synes jeg er helt urimelig. Tellekantsystemet er bygd opp rundt prinsippet om fagfellevurdering, som jo er et allment anerkjent prinsipp for vurdering av forskningsmessig gehalt. Jeg tror også det er en sannhet med modifikasjoner at vektleggingen av forskning skulle gå utover formidlingen. Når jeg ser rundt meg på universitetet, synes jeg hovedskillet går mellom de som generelt publiserer mye, uavhengig av kanal, og de som publiserer lite. De som får til mye innen internvitenskapelig publisering, får ofte også mye til innen forskningsformidling.

Du synes hele tellekantdebatten har vært for polarisert?

– Ja, og det er synd. Det vi trenger, er konstruktiv kritikk av systemet, ikke den typen generelt avvisende og sterkt ideologiserte kritikken som har dominert den offentlige debatten. Denne motstanden kommer da også mest fra noen miljøer innen humaniora og samfunnsvitenskap som har stor kompetanse innen ideologikritikk. Organisasjonsforståelsen og den forskningspolitiske kunnskapen deres er derimot mindre imponerende. Og da blir debatten som den har blitt. For eksempel er det ingen som formulerer alternativer til systemet, sier Ytreberg.

Hva er du mest kritisk til med tellekantene?

– Flere ting. Registrering av forskningsformidling er nevnt, der er det uløste utfordringer. Jeg ønsker også en debatt om hvor stor andel av våre budsjetter som skal bestemmes ut fra forskningspublisering. Skal det virkelig være mye viktigere med studiepoeng enn publiseringspoeng? En annen ting er uttellingslogikken i systemet. Har vi gode nok systemer for å vurdere hvilke publiseringskanaler som skal være på hvilket nivå? Er for mange kanaler representert? Bør systemet være mer eksklusivt?

Tilfeldighetenes spill
Spørsmålene til Ytreberg fører oss til Universitetet i Ås, nærmere bestemt til den herskapelige Tårnbygningen, som må være en av de vakreste universitetsbygningene i Norge. På et av kontorene sitter Ole Gjølberg, til daglig professor i økonomi, men også leder av UHRs publiseringsutvalg, som har ansvar for hvilke publiseringskanaler som skal befinne seg på hvilket nivå – 1 eller 2 – i tellekantsystemet. Han kan fortelle at det totalt finnes hele 20 000 publiseringskanaler. Av disse er rundt 2000 på nivå 2. Norske forskere har publisert i ca. 8700 av disse kanalene.

Det var da et fryktelig høyt antall vitenskapelige kanaler. Vet man at alle disse kanalene holder god nok vitenskapelig kvalitet?

– På nivå 2 gjør de ulike fagrådene og publiseringsutvalget en grundig jobb når vi vurderer ulike forlag og tidsskrifter. Her er det svært strenge kriterier for å komme med, blant annet må tidsskriftet eller forlaget være regnet som fremragende og ledende innen fagfeltet. På nivå 1 er det naturlig nok annerledes. Her finnes en del tidsskrifter som ikke er de mest avanserte og banebrytende, og som verden kanskje godt kunne greid seg uten. Det er likevel vanskelig å drive med seleksjon på dette nivået. Vi advarer mot poengfetisjisme, altså at forskere publiserer i ukjente og kanskje ikke så gode tidsskrifter bare for å få uttelling poengmessig. Det som er viktig, er at forskerne publiserer der det er riktig å publisere, og at de ikke ser seg blind på tellekantene i seg selv.

Kunne man ikke redusert antall kanaler på nivå 1, siden det er så vanskelig å ha kontroll på kvaliteten der?

– Det hadde selvsagt vært mulig å legge inn strengere kriterier for å komme på nivå 1. Jeg er imidlertid redd for at man ville brukt uforholdsmessig mye tid og ressurser på å diskutere hvilke tidsskrifter som ikke skal komme med på nivå 1. Etter mitt syn bør vi derfor holde fast ved de kriteriene vi bruker nå. Her er det imidlertid to fløyer med ulike oppfatninger. En fløy mener det er så vanskelig å skille mellom kvaliteten på ulike tidsskrifter at vi bare burde hatt ett nivå. Den andre fløyen ønsker seg et tredje nivå for å skille bedre mellom kanalene, et nivå 3 for de aller ypperste tidsskriftene. Synspunktet har noe for seg. Men av pragmatiske grunner mener jeg det er bedre å holde seg til to nivåer, ellers blir systemet enda vanskeligere å håndtere og åpner for enda mer uenighet om nivå-inndelingen.

Kampanjedrevne fagråd?
UHR har rundt 50 fagråd, og det er disse rådene som avgjør om en kanal skal klatre opp til nivå 2. Flere kilder jeg har snakket med, sier at en del av representantene i fagrådene er sterkt kampanjedrevet, altså at de jobber for å få norske fagtidsskrifter opp på nivå 2, selv om de kvalitetsmessig ikke hører hjemme der. Er dette riktig?

– Denne typen kampanjer forekommer nok, ja, men bare i liten utstrekning i noen få fag. Det beste eksempelet er Historisk tidsskrift, som er et nivå 2-tidsskrift. Tidsskriftet hører etter mitt syn ikke hjemme der. Skal man være på nivå 2, må tidsskriftet være internasjonalt ledende i faget. Du skal ikke bevege deg lenger enn litt sør for Svinesund før Historisk tidsskrift ikke regnes som internasjonalt ledende. Da publiseringsutvalget i 2005 etter mye tvil godkjente dette tidsskriftet på nivå 2, var det rett og slett for å få en slutt på bråket, som var betydelig den gang. Men tidsskriftet bør tilbake til nivå 1 i neste runde. De som forsvarer tidsskriftets plassering, argumenterer med at de som jobber med norsk historie, trenger et sted å publisere som gir prestisje og god uttelling i en norsk kanal. Jeg vil heller argumentere for internasjonalisering, at historikerne gjør norsk historie relevant for internasjonale tidsskrifter på nivå 2. Så kan de bruke nivå 1-tidsskrifter til den norske forskningen. Jeg vil formode at Historisk tidsskrift beholder den samme nasjonale prestisjen som i dag selv om det flyttes til nivå 1.

Systemet synes også å virke temmelig tilfeldig. Man har et mål om at 20 prosent av forskningen skal være på nivå 2. Og så justerer man antallet publikasjoner på dette nivået etter hvor mye som publiseres i de ulike kanalene. Er ikke dette litt … rart?

– Denne grensen på 20 prosent er litt vilkårlig valgt, det er riktig. Det betyr at noen fagråd må justere listene sine ut fra hvor mye som er publisert ulike steder. Et tidsskrift som et år var på nivå 2, kan det neste året bli nedjustert til nivå 1 og motsatt, selv om tidsskriftet som sådan ikke er blitt bedre eller dårligere. Det betyr at det i enkelte tilfeller blir noen litt tilfeldige grenser for hva som er nivå 1 og 2. Det som er viktig, er at systemet er helt transparent, slik at det er lett for forskere å se hvilke kanaler som tilhører hvilket nivå. Her har vi absolutt et forbedringspotensial. For øvrig er det bare noen ganske få kanaler som flyttes opp eller ned hvert år.

Har du tall som viser hvor mye tellekantsystemet betyr økonomisk for ulike institutter og læresteder?

– Tellekantsystemet har bare marginal økonomisk betydning. Inntektene fra publiseringspoengene utgjør mellom 1,5 og 2 prosent av budsjettene til universitets- og høyskolesektoren. Derfor er det overraskende at mange legger så stor vekt på dette systemet.

Det er vel også slik at selv om det publiseres mer og mer forskning hvert år, så øker ikke den totale pengemengden i systemet?

– Nei, det er riktig, og det har irritert oss. Det betyr at et institutt kan oppnå flere poeng et år enn året før, og likevel få mindre penger, fordi et annet institutt har produsert enda mer. Et universitet eller en høyskole får ca. 34 000 kroner per publiseringspoeng. Det er ca. 6000 kroner mindre enn for fem år siden, og det er uheldig. Denne potten bør økes for å holde tritt med forskningen, mener Gjølberg.

Kritikken mot tellekantsystemet har til dels vært omfattende, både i debattene som har gått i dagspressen, og i et organ som Forskerforum. Hva tenker du om kritikken?

– Kritikken har ikke vært spesielt omfattende. I størstedelen av sektoren uttrykkes det tilfredshet med systemet, også blant dem som argumenterer for enkelte endringer. Et sentralt poeng med tellekantene er at forskningen skal bli mer synlig, og jeg tror dette kan være ubehagelig for mange. Før systemet ble opprettet, hadde man liten kontroll på hva de vitenskapelig ansatte egentlig drev med. Nå kan man gå inn i databasen Cristin og sjekke hva ulike forskere publiserer. Hvis man ser at en professor ikke har publisert noe på 15 år, kan man jo lure på hva vedkommende egentlig driver med. Er man derimot ivrig i faget sitt, er det lettere enn før å få oppmerksomhet. Jeg får flere tilbakemeldinger fra unge forskere som nå sier at de har blitt oppdaget, at det endelig er noen som ser hva de holder på med. Det er noe av hele poenget med tellekantene, sier Gjølberg.

Tid for selvkritikk
På et kontor på NIFU i Wergelandsveien i Oslo sitter Gunnar Sivertsen foran dataskjermen og analyserer virkningene av tellekantreformen. Hele systemet skal evalueres, og i den forbindelse arbeider Universitets- og høgskolerådet med å søke om midler fra Kunnskapsdepartementet. Målet er å utvikle et bedre tellekantsystem.

Du har tidligere forsvart tellekantsystemet med nebb og klør. Er du nå mer åpen for konstruktiv kritikk?

– Jeg føler selv at det nå er – hva skal jeg si – mer grunn til å forbedre systemet enn til å forsvare det. At jeg var i forsvarsposisjon tidligere, hadde å gjøre med at det var mange misforståelser ute og gikk, og at kritikken var temmelig massiv. Det har ikke vært en enkel prosess å bringe forskningen mer i fokus. Man var redd for at den kom i konflikt med andre områder, som for eksempel norsk språk og formidling. Nå har kritikken dempet seg, og det er lettere å få til en konstruktiv og kritisk debatt om selve systemet og dets konsekvenser.

Hvor ligger det største forbedringspotensialet til tellekantsystemet?

– For det første er det behov for mer gjennomsiktighet i systemet. Det må framgå tydeligere hvordan de ulike fagrådene i UHR nominerer forlag og tidsskrifter på nivå 1 og 2. Nå er det mange som ikke forstår hvordan dette foregår, og det bidrar til å svekke systemet. Så trenger vi en grundig diskusjon om hvor mange nivåer vi skal ha, noen argumenterer som kjent for tre nivåer for å kunne skille bedre mellom kanalene, mens andre bare vil ha ett nivå. Det må også undersøkes grundig om publiseringsindikatoren representerer fagene på en jevnbyrdig og sammenliknbar måte. Hva skal til for å oppnå tre uttellingspoeng i et fag som fysikk sammenliknet med i historie?

Utilsiktede virkninger
Du har ofte måttet gjenta at tellekantene er ment å virke på institusjonsnivå, ikke på individnivå. Men en utilsiktet virkning av systemet er jo at det fungerer nettopp på individnivå. Et eksempel er hvordan læresteder som BI og Handelshøyskolen i Bergen faktisk utbetaler publiseringspoeng-penger direkte til forskeren som har stått for publiseringen, som en slags bonus.

– Akkurat den ordningen har de to lærestedene selv etablert, uavhengig av tellekantsystemet. Et mye mer begrenset antall topptidsskrifter inngår i den ordningen. Men mange har vært urolige for at systemet i for stor grad brukes på individnivå, selv om dette aldri har vært hensikten. Dette blir også en sentral del av evalueringen. Vi må kartlegge hvordan systemet brukes lokalt, og kanskje vil dette munne ut i en felles bruksanvisning som sier noe om hva tellekantene kan og ikke kan brukes til.

Det er også knyttet forvirring til dette 80/20-systemet, altså at 20 prosent av forskningen skal være på nivå 2. Hva er logikken bak det?

– Tallet er basert på statistikk. Når man undersøker internasjonale databaser som registrerer forskning, særlig innen naturvitenskap, og som har oversikt over hvor mye det siteres fra ulike artikler og tidsskrifter, ser man et tydelig 80/20-mønster. 20 prosent av tidsskriftene blir mye sitert og mottar godt over halvparten av alle siteringer. De øvrige 80 prosentene siteres lite. Antall siteringer sier noe om hvor viktig tidsskriftet er i forskerkommunikasjonen. Dermed syntes vi denne 80/20-regelen var et greit utgangspunkt også for den norske modellen.

En nylig rapport fra ditt institutt viser at det skrives færre og færre pensumbøker for høyere utdanning, og at det på sikt vil bli skrevet for lite slik litteratur. Er ikke dette en direkte konsekvens av tellekantsystemet, og bør det ikke være incitamenter knyttet til forskningsformidling?

– Nei, NIFU-rapporten viser ikke at det er grunn til frykt, heller ikke at dette har sammenheng med tellekantsystemet. Men den forteller at det eksisterer en slik frykt i bokbransjen. Bokbransjen har festet seg ved en enkelt setning som de nå koker suppe på i mediene. De påstår at forskerne får betalt for å forske, men ikke for å utgi lærebøker, mens det i virkeligheten er omvendt. Forskerne får verken betalt av tellekantsystemet eller av forlagene for sine vitenskapelige publikasjoner. Derimot får de forfatterhonorar for lærebøker. Det er riktig at formidling er blant de tre hovedoppgavene som universiteter og høyskoler er pålagt, men dette har de også i utgangspunktet finansiering til. Det betyr at de ansatte allerede er betalt for formidling. Selv mener jeg at det finnes nok incentiver til å skrive pensumbøker for universiteter og høyskoler. Etter at lærebokstøtten kom, har antall pensumbøker og antall forlag som driver med slike utgivelser, økt. Feilen med lærebokstøtten er at den går til de fagene som allerede har mange bøker på norsk, og ikke til fag hvor begynnerstudentene fortsatt må lese tunge innføringsverk på engelsk. Denne skjeve fordelingen mellom fag viser vi til i NIFU-rapporten, sier han.

Vil avskaffe dagens system
Rune Blix Hagen er førsteamanuensis i historie ved Universitetet i Tromsø og leder i NFFs Universitets- og høgskoleutvalg. Han tilhører den mer ideologikritiske fløyen av tellekantmotstanderne, og ønsker en avvikling av systemet i sin nåværende form. Hans hovedankepunkt er nettopp hvordan systemet går utover forskningsformidlingen.

– Det jeg har sans for, er at både forskning og formidling registreres i ett system (Cristin). Det gjør det enkelt å finne ut hva det forskes på og formidles innenfor. Det som er uheldig, er forskjellsbehandlingen av feltene. Særlig innen en del humanistiske fag er det vanskelig å trekke en klar grense mellom forskning og formidling. I mange tilfeller er lærebøker en type forskning, men det gir ikke økonomisk uttelling i systemet. Vitenskapsbegrepet er for snevert, og det er det mange som reagerer på, sier Blix Hagen.

Økonomisk er ikke tellekantsystemet så viktig for instituttene. Er ikke kritikken for massiv i forhold til hvor lite penger det egentlig er snakk om?

– Det er riktig at det relativt sett er snakk om lite penger. Samtidig betyr disse pengene noe. Bare på mitt lille institutt finansierte vi nesten en hel stilling gjennom tellekantmidlene vi fikk inn i fjor. Systemet har også virkninger på individnivå, for det gjør at forskning prioriteres framfor formidling. For eksempel må man ha publisert så og så mange tellekantpoeng for å ha krav på forskningstermin her i Tromsø. Tellekantene styrer og legger i økende grad føringer på mer og mer av den akademiske aktiviteten. Dette må stoppes før det går for langt.

I Tromsø har man laget et internt formidlingssystem som gir økonomisk uttelling. Hvordan fungerer det?

– Fakultetet setter av penger til formidling. Når de ansatte registrerer formidlingsaktivitet i Cristin, fanges det opp av et lokalt system, og penger fordeles til de ulike instituttene ut fra omfanget av formidlingsaktiviteten. Dette viser at det er fullt mulig å lage et nasjonalt system som også ivaretar formidlingsbiten langt bedre enn i dag. Dagens system bør kuttes ut. Man må begynne helt på nytt, og få inn formidling som en essensiell del av systemet.

Du er også kritisk til hvordan databasen Cristin fungerer. Hva er problemet?

– En undersøkelse NFF har gjennomført, viser at det ofte skjer feil i registreringen av vitenskapelige publikasjoner. Det er forståelig at feil kan forekomme, men det er vanskelig å få rettet opp disse feilene, og det skaper frustrasjon. Cristin er et svært autoritært og tungrodd byråkratisk system, og det har stort forbedringspotensial. Et eksempel som ofte trekkes fram, er konflikten rundt Norsk Pressehistorie. Man var uenig om hvorvidt dette var forskning eller formidling. En ankeinstans i Cristin hadde saken til behandling, og avviste at dette var forskning, uten å begrunne vedtaket ordentlig. Dette er ikke med på å øke tilliten til systemet, avslutter Rune Blix Hagen.

Cristin
Siste stopp på denne tellekantreisen må dermed bli Cristin, en autoritær og byråkratisk organisasjon, påstås det. Daglig leder i organisasjonen, Katrine Weisteen Bjerde, virker hyggelig nok.

– Det er leit hvis dette har vært opplevelsen for enkelte, for service og rask respons står høyt på prioriteringslisten vår. Arbeidsbelastningen på de tre årsverkene i organisasjonen har helt siden etableringen vært svært høy, og om noe skulle ha glippet, skyldes det ikke mangel på innsats. Oppgavemengden har ikke stått i forhold til bemanningen, og vi har vært nødt til å konsentrere oss om å få alle 160 institusjoner inn i systemet. Vi har nå styrket staben med en person og kommer til å ansette en til i løpet av året, sier Weisteen Bjerde.

Et eksempel som trekkes fram av tellekantreformens kritikere, er konflikten rundt Norsk Pressehistorie. Hva var egentlig Cristins rolle i denne saken?

– Retningslinjene for hva som er forskning og hva som er formidling, etableres av Kunnskapsdepartementet og UHR. Når det er faglig uenighet om hvorvidt et verk skal registreres som forskning eller formidling, behandles saken i tvisteutvalget for Norsk vitenskapsindeks. Cristin gjennomfører rapporteringen og fungerer som sekretariat for tvisteutvalget.

Prosessen rundt avslaget har også blitt kritisert. Selve vedtaket og tilsvar på en klage på vedtaket ble formulert i svært korte ordelag, og uten begrunnelse fra tvisteutvalgets side. Det er kanskje ikke så rart at de involverte oppfatter dette som arrogant og lite ydmykt?

– Tvisteutvalgets vurderinger og begrunnelser er det ikke min rolle å uttale meg om. Det at det ikke er klageadgang, er bestemt av departementet, men teksten i tilsvaret på klagen skal vi ta ansvar for. Dersom det var dette som ble oppfattet som arrogant, skal vi se på hvilke justeringer som kan gjøres. For de involverte oppleves det selvsagt som hardt å ikke få økonomisk uttelling for et så omfattende verk.

Frustrasjon rundt feilregistrering er også et tilbakevendende tema når jeg forhører meg om hvordan Cristin oppleves blant brukerne. Hvem har ansvaret for å rette opp denne typen feil, og hvorfor er det så vanskelig å få rettet dem opp?

– Mye av registreringen skjer automatisk. Informasjon om den enkelte forskers ansettelser hentes fra institusjonenes personalsystemer, så der er vi avhengige av at disse er korrekte. Informasjon om publikasjonene hentes delvis fra internasjonale databaser, men en god del må også registreres manuelt, og hvert institutt/lærested har ansvar for dette. Om det er forskerne selv eller ansatte i administrasjonen som registrerer, varierer fra sted til sted. Både ved import og ved egenregistrering er det fare for at det oppstår feil. Hver enkelt institusjon er ansvarlig for å påse at deres registreringer er riktige. Vi bistår imidlertid etter beste evne og retter en hel del. Da basene Frida og ForskDok ble slått sammen til ett system våren 2011, oppsto også dessverre en del feil. Det meste av dette skal nå være rettet opp. I videreutviklingen av Cristin-systemet vil det også legges vekt på bedre verktøy for å oppdage slike feil, avslutter hun.