Klimarisikoutvalgets NOU er en slu jævel, som bak en trygg, økonomifaglig fasade leverer argumenter for en mer radikal klimapolitikk.

Martin Skancke m.fl.: NOU 2018: 17 Klimarisiko og norsk økonomi (Regjeringen.no)

Å hevde at NOU-en Klimarisiko og norsk økonomi er en lesefest, ville vært å ta i. Ikke bare er innholdet ubehagelig og nifst, men fremstillingen er tidvis ugjennomtrengelig. Hovedpoenger gjemmer seg i lange setninger, mens konklusjonene ofte ikke trekkes, men bare antydes i forlengelsen av resonnementene.

Nærmest i skjul, bak regjeringens rygg, og hinsides det snaue mandatet til utvalget, peker NOU-en likevel mot forbudte områder i oljepolitikken: Konsesjonspolitikken på norsk sokkel, skatteregimet i oljesektoren, oljefondets investeringsstrategi og utøvelsen av statlig eierskap av Equinor. Dette innebærer at dokumentet inneholder litt merkelige formuleringer à la:

Det ligger utenfor utvalgets mandat å vurdere tilpasninger i petroleums-skattesystemet, men utvalget vil påpeke at økt klimarelatert risiko ikke i seg selv tilsier at man bør fravike prinsippet om nøytralitet.

Gjennom en tilsynelatende konservativ tilslutning til det eksisterende oljeskatteregimet, peker utvalget indirekte på de snevre rammene som regjeringen satte – av frykt for konsekvensene, må man jo anta: Utvalget fikk ikke lov til å vurdere de mest sensitive politiske sakene, der de best egnete redskapene for å redusere klimarisiko antagelig befinner seg.

Utvalget er som et kidnappingsoffer som sender en kodet beskjed fra fangenskapet: Hjelp meg – jeg befinner meg ikke her frivillig! Utvalget slår nemlig fast at klimarisiko, sammen med andre former for risiko, nettopp kan ha en betydning for utformingen av skattesystemet, inklusive refusjonsordningene. Og ser man NOU-en som en helhet, er det vanskelig å ikke lese den som et argument for endringer også her.

Dårlige prognoser
Dette er med andre ord en slu NOU, som under overflaten reflekterer spenningene og paradoksene som karakterisereroljelandets ambivalens til klimaendringene. Noen steder slår det gnister: En progressiv linje går gjennom dokumentet og bryter, særlig i vedleggene, hardt mot holdningene til det historikeren Francis Sejersted kalte det oljeindustrielle kompleks.

Det som står på spill i scenariene NOU-en opererer med, er fremtiden. Hvis klimapolitikken fortsetter omtrent som nå (CO2-utslippene økte i 2017 og 2018), og vi går mot 3–4 graders oppvarming i 2100, ser fremtiden slik ut:

Større økosystemer (korallrev, våtmarker og skoger) ødelegges. Tørkeperioder uten historisk presedens inntreffer, og rammer områder som Midtvesten i Nord-Amerika, Øst-Europa og Russland samtidig. Dette resulterer i sterkt stigende matvarepriser og redusert matsikkerhet. Tropiske sykloner med ekstrem styrke og stormflo ødelegger lavtliggende kystområder, som deler av Florida og Bangladesh. Fattigdom, sult og konflikt øker vesentlig i omfang. Over lang tid endres værsystemene og havsirkulasjonen, og mye av livet på land og i havet dør ut. Forstyrrelser i systemene for mat- og vanntilgang, ekstremvær og hetebølger gjør deler av jorden nær ulevelig for avanserte livsformer. All is smelter og havet stiger titalls meter over noen århundrer. Det er høyst usikkert om det vil være mulig for menneskeheten å tilpasse seg slike endringer.

Allerede i dag befinner vi oss i en fase der de negative effektene av klimaendring påvirker millioner av mennesker. Situasjonen er nesten identisk med worst case-scenariet som NASAs klimaforsker James Hansen presenterte i det amerikanske senatet i 1988. Han slo den gang fast at menneskeskapte klimaendringer var en realitet, og at virkningene ville bli dramatiske om ikke utslippene av klimagasser ble redusert.

Vi vet hvordan det gikk. Lite skjedde, og i dag har USA en president som digger kull og tvitrer at klimaendringer er en myte siden det er kaldt i New York. I dette ser man kreftene til oljeindustrien og den rikeste promillen av jordens mennesker, alfapromillen, de som ikke er i samme båt. Slike som Kanye West og Kim Kardashian, som leide inn private brannmannskaper for å redde huset da California brant i november 2018.

Risikofaktorene
De gode nyhetene fra utvalget er at Norge i liten grad vil berøres direkte av klimaendringene og i tillegg er blant landene som er best stilt for et grønt skifte. Vi er Kim Kardashian i nasjonal skala, for å si det sånn. Risikoene for norsk økonomi er ifølge NOU’en delt i tre grupper:

  • Fysisk risiko: For eksempel ved klimadrevne fenomener som skred, tørke, uvær og havstigning.
  • Overgangsrisiko: Kostnader ved overgang til et lavutslippssamfunn, som for eksempel avvikling av oljeindustrien.
  • Søksmålsrisiko: En rekke klimarelaterte søksmål rammer oljeindustrien for tiden, og Norge kan rammes. For eksempel har Chevron stevnet statseide Equinor som del av et søksmål som San Francisco by har rettet mot det amerikanske selskapet. Chevrons hensikt er å fordele en eventuell bot på flere parter, basert på argumentet om at siden alle de store oljeselskapene i fellesskap har bidratt til å koke kloden, er ikke Chevron ansvarlig alene.

Alle disse risikoene er håndterbare for Norge. Men selv om havstigning betyr relativt lite for norske fjell, og oppvarming på noen måter kan gjøre norsk landbruk bedre stilt, er ulempen at det har lite å si hvis dommedagsscenariet slår til, slik mye tyder på at det vil gjøre, for da vil verdensøkonomien bryte sammen.

På lavmælt vis illustrerer utvalget sin hovedkonklusjon om at den største trusselen mot norsk økonomi er effekten av klimaendringene i verden, ikke her hjemme, med en liten faktaboks om «tørke, migrasjon og konflikt i Midtøsten». Tørkeperioden i Syria og Nord-Afrika i årene før 2011 var den verste på 900 år, og da den sammenfalt med svikt i australsk kornproduksjon, steg matprisene. Dette var en av årsakene til den arabiske våren, krigen i Syria og flyktningebølgen som rammet Europa i 2015 – og påvirket politikken i vår del av verden fundamentalt. Tørke og vannmangel vil ramme regionen langt hardere når temperaturen har steget med halvannen til to grader fra før-industrielt nivå.

Hvis partiet ditt ikke liker flyktninger, antyder NOU-en, kan det dermed ha noe for seg å begrense temperaturstigningen.

Analysens argument
Og hva er dessuten «norsk økonomi»? Et av utvalgets mest radikale grep er å operere med begrepet nasjonalformue. Den består i hovedsak av humankapital, nåværende og fremtidige inntekter fra arbeidskraft. Petroleumsformuen er på skarve tre prosent, selv om industrien i dag står for en femtedel av verdiskapningen i Norge. Å analysere norsk økonomi på denne måten gjør at oljenæringens kronargument om at velferd bygger på olje, ser tvilsomt ut. Oljen er slik sett ikke så uunnværlig som næringen vil ha oss til å tro.

Utvalget påpeker at vi er vitne til «markedssvikt» og «eksterne virkninger», i og med at utslippene som er skyld i klimaendringene ikke har kostet den enkelte forurenser noe. Dette er «allmenningens tragedie» – det som er alles ansvar, er ingens ansvar – og «tidshorisontens tragedie» – at konsekvenser som først vil ramme om en eller to generasjoner, faller utenfor politikkens forestillings- og handlingsevne.

Utvalget anbefaler utstrakt bruk av stress-testing og scenario-tenkning for å kunne innlemme klimarisiko i offentlig og privat sektor, og oppfordrer til flittigere bruk av metodene assosiert med det internasjonale initiativet som har det søvndyssende navnet «Task Force for Climate-Related Financial Disclosures» (TCFD). TCFD handler om bevisstgjøring og åpenhet rundt klimarisiko i næringslivet, og er en måte å bekjempe tidshorisontens- og allmenningens tragedie på.

NOU-en er en anledning til å reflektere over språket og retorikken som omgir klimaproblemet. Hvorfor er det vanskelig å håndtere klimaendringer, hvem har definisjonsmakt og hvilke perspektiver er innafor?

Denne anmeldelsen vil bli lest under mistanke om at undertegnede befinner seg i det progressive, syklende og urbane segmentet på Østlandet som ser ned på «oljå» og tror at det norske folk kan leve fint av biodynamiske belgfrukter og innkjøpsordningen for lyrikk. Utsagnsposisjon, stil og språk kan fort gjøre at rullgardinene går ned allerede før argumentene presenteres.

Litt vanskeligere er det å utdefinere et dokument basert på «økonomifagets verktøykasse» som særlig benytter seg av ”risikofagets redskaper”, scenarier og stresstesting av robusthet og sårbarhet. Etiske implikasjoner av klimaproblemet er ikke omfattet av utvalgets drøftelser. Det er med andre ord et hardt og følelsesløst dokument som ble overlevert olje- og energiminister Kjell-Børge Freiberg.

NOU-ens trofasthet overfor økonomisk språk og tenkning, gjør den til et farlig dokument. I forlengelsen av utvalgets konklusjon om at Oljefondet er «eksponert for systematisk klimarisiko», argumenterer for eksempel Marius Holm i Zero for at Oljefondet bør redusere risiko ved å selge oljeaksjer og investere mer i fornybar energi, som stresstester positivt på robusthet – for å bruke NOU-ens begreper.

Dette er et eksempel på hvordan NOU-en forsyner klimabevegelsen med argumenter. Oljefondet er som kjent verdens største, og gir Norge en langt større innflytelse enn innbyggertallet skulle tilsi. Bruken av denne innflytelsen er en diskusjon som vil trenge seg på, antyder utvalget, ikke minst i lys av klimarisiko.

Uenighet i vedlegg
Ellers er det i vedleggene at uenighetene i de økonomiske og politiske miljøene kommer til syne. Olje og energidepartementets rådgiver slår et slag for norsk sokkel, der hun argumenterer for at den kan være en bro til fornybarsamfunnet. Barentshavet er angivelig ikke blant de aller dyreste feltene å utvikle. Med utgangspunkt i Det internasjonale energibyråets (IEAs) hovedscenario (dommedagsscenarioet), påpeker hun at olje- og gassforbruk forventes å øke, og at selv det bærekraftige scenarioet forespeiler fortsatt leting etter og produksjon av gass og olje.

Én ting er hvorvidt staten bør legge dommedagsscenarioet til grunn, for norsk politikk bør vel rettes inn mot å oppfylle Paris-målsetningene. Mer vesentlig er det at departementet hopper over momentene som taler imot norsk sokkel:

Det europeiske gassmarkedet kan ikke bestå som før om Paris-avtalen skal innfris, dermed vil salg av norsk gass synke dramatisk etter 2030. Siden Barentshavet mangler infrastruktur, vil det være dyrt å bygge ut funn – om man gjør noen. Faktum er at industrien selv ikke har tro på denne provinsen, selv om Oljedirektoratet sier at store ressurser skjuler seg i det høye nord.

Ifølge et ambassadetelegram publisert på Wikileaks, mente for eksempel Conoco allerede i 2006 at norske myndigheter bedrev ”ønsketenkning” om olje i Barentshavet.

Disse negative momentene beskrives derimot utførlig av professor Klaus Mohn fra Handelshøyskolen ved Universitetet i Stavanger. Han slår i tillegg fast at erfaringsmessig er det fare for at selskaper som står foran store omstillinger og har stinn lommebok, risikerer å gjøre dårlige investeringer. Han advarer tilsynelatende om hva Equinor kan finne på:

Uvissa rundt klimapolitikken har potensial til å skape ein situasjon der oljeselskapa fortsatt nyt godt av store kontantstraumar frå den løpande verksemda, samstundes som tilgangen blir stadig mindre for gode og lønsame framtidige investeringsprosjekt. I så fall visar både forsking og erfaring at ein risikerer overinvestering og dårleg avkastning til eigarane. Spesielt gjeld dette for administrasjonsstyrte selskap, for selskap der leiinga er meir optimistisk enn aksjonærane og i situasjonar der selskapet sjølv er meir oppteke av vekst og vidareutvikling enn av lønsemd og verdimaksimering for aksjonærane. Slike situasjonar reiser spesielle utfordringar for eigarstyring, med større engasjement rundt strategiutvikling, investeringsplanar og ikkje minst i disponeringa av kontantstraumane hjå oljeselskapa.

I denne konklusjonen ser det ut til at Mohn forsøker å skape ny debatt rundt Equinor og statlig eierskap. Det blir spennende å se om noen av partiene i og utenfor regjeringen ønsker å ta opp den utfordringen.

Ubehagelige sannheter
Kanskje er disse sensitive innspillene, pakket inn i økonomi- og risikofaglige vurderinger, en årsak til at den nye regjeringen ser ut til å oppleve denne NOU-en som ubehagelig.

I Granavolden-erklæringen vil de fire partiene «vurdere og følge opp anbefalingene og vurderingene fra klimarisikoutvalget». Vurdere vurderingene – ikke akkurat språk som oser av handlekraft, og en svakere formulering enn det den forrige Solberg-regjerningen anvendte. I Jeløya-erklæringen sto det at regjeringen «vil følge opp anbefalingene og vurderingene til klimarisikoutvalget.»

Hadde klimarisikoutvalgets NOU vært mindre kontroversiell, ville antagelig den nye regjeringen omfavnet den. I stedet har de fire regjeringspartiene, eller i alle fall to av dem, plassert et skilt på utredningen der det står «Høyspenning. Livsfare.»

For en vanlig legmann og leser er hovedkonklusjonen etter å ha pløyd meg gjennom denne intrikate, men givende materien ganske enkel: Norge må gjøre mer – fordi det trengs og fordi vi kan.

Bildetekst: Utsikt over Equinors oljeplattform i Johan Sverdrup-feltet i Nordsjøen, 22. august 2018. FOTO: Reuters/Nerijus Adomaitis/File Photo.