Kulturpolitisk forvirring

Jeg kan ikke huske sist jeg skrev så mange irriterte kommentarer og utropstegn i margen som på de 190 Kulturbløffen-sidene, fulle som de er av upresis begrepsbruk, udokumenterte påstander og problematiske slutninger. Sjelden har misforholdet mellom en debattboks kvalitet og antallet medieoppslag den har ført til – ganske sikkert båret frem av den nyvakte interessen for “blå” kulturpolitikk – vært så grovt. For å få regnestykket sitt til å gå opp, ynder Minervas tidligere kulturredaktør Kristian Meisingset å påstå ting på vegne av andre – uten å belegge at noen faktisk har hevdet det. Han bruker runde formuleringer som “betyr vel også”, “mitt inntrykk” og “jeg har hørt flere mene”. “Mange forfattere får antageligvis relativt dårlig oppfølging,” skriver han om norske forlag, med et Knut Olav Åmås-intervju som argument. “Festivaler er stigmatiserte,” slår Meisingset fast, men konkret av hvem sier han aldri. Hans ord om at “Når vi tenker over hvilke filmer som har vært viktige i våre liv, er det utenlandske filmer som gjelder. Og ikke hvilke som helst filmer, men store, kommersielle hits”, bygger han på en spørrerunde han selv foretok blant publikum før én kinoforestilling.

Forfatterens utgangspunkt, som han underbygger med statistikk og utlegninger av den som er mildt sagt vanskelige å henge med i, er at han mener norsk kulturpolitikk er mislykket. Begrunnelsen hans later til å være at ikke absolutt alle nordmenn er å se på Museet for samtidskunst og Nationaltheatret ukentlig. Dette ene argumentet om utjevning ser han seg fullstendig blind på: Meisingsets henvisninger til en angivelig idé om å “inkludere alle i ett kulturelt fellesskap” tolker han urimelig bokstavelig. Lever vi ikke snarere i en tid som mer enn noe annet er opptatt av mangfold? Og er ikke innkjøpsordningen for litteratur ett i en rekke eksempler på hvor vellykket etterkrigstidens bredt anlagte kulturpolitikk med like stor rett kan sies å ha vært? Poengene forfatteren måtte ha, drukner i hans enøyde forsøk på å dokumentere at noe ikke er innfridd som ingen har krevd: Norge er heldigvis ikke smaksdiktaturet Meisingset iherdig forsøker å mane frem.

Datert kritikk
På lignende vis vulgariserer han det kulturpolitiske ønsket om å ivareta norsk språk til å bli en proteksjonistisk panikk for utenlandsk kultur – som knapt har eksistert. Forfatteren belegger da også sine fortolkninger av kulturpolitikken i så begrenset grad at det er vanskelig å kontrollere ham. Litteraturliste byr boken heller ikke på.

At politikere ønsker at kulturinstitusjoner skal være tilgjengelige for alle, betyr ikke at de automatisk er mislykkede dersom ikke alle bruker dem, på samme måte som at dersom noen ikke er interessert i noe, er de ikke automatisk “ekskludert” fra det. Meisingset later til ikke å ville forstå at å ha tilbudet, og å kommunisere at det er til alle, er et gode – og vellykket politikk – i seg selv.

I sitt mislykkede forsøk på å demonisere en “elite” som vil oppdra og forme “folk flest” i sitt smaksbilde, øver Meisingset retorisk vold i begge retninger. Den skjematiske motsetningen er dypt problematisk: At noen har mer kulturell makt enn andre, er åpenbart. Men at en “elite” tviholder på opera- og teaterbesøk som eneste vei til lyset og disiplinerer folket deretter, fremstår i dag som sludder: I Meisingsets tendensiøse fremstilling forsøker ledelsen ved Kristiansands kulturhus Kilden å forhindre at folk flest går på Beyoncé-konsert. Ofte får jeg inntrykk av at han lever i første halvdel av 1900-tallet, da synet på populærkultur ganske riktig var nærere det han hevder at “kultureliten” – hvem nå dét måtte være – stadig holder seg med. Snarere lever vi i en tid der aksepten, også hos Meisingsets favorittfiendebilde, for alskens kommersiell massekultur er blitt så altomfattende at flere trolig burde begynne å beklage seg mer høylytt over den igjen.

Samtidig er det ikke slik at dersom noen liker Dag Solstads romaner eller Matias Faldbakkens bilder, ser de med nødvendighet ned på alle som ikke liker dem eller foretrekker annen kultur. Den sørgelige virkelighetsoppfatningen i Kulturbløffen synes å henge sammen med en idé om at forbruk av “finkultur” først og fremst er strategisk og handler om å “distingvere” seg. At noen har genuin glede av å lese Ole Robert Sunde eller gå i operaen, som Meisingset reduserer til “en prangende demonstrering av kulturell klasse”, er ikke noe forfatteren hefter seg ved.

Bokens tre hoveddeler – “Elitens kultur”, “Middelmådig kultur” og “Folk flest sin kultur”, representert av et spekter som strekker seg fra Astrup Fearnley-museet til Norsk Countrytreff – avspeiler forfatterens grovkornede forståelse av såkalt “fin” og “populær” kultur, som i seg selv er ytterst kompliserte ord. Om Nationaltheatrets de Lillos-oppsetning, som han plasserer i “middelmådig”-kategorien, skriver Meisingset forvirrende nok først at han liker bandet enda bedre i teatersalen enn på vanlig konsert, deretter at det er “ekskluderende, sært teater”, for fem sider senere å bruke det som eksempel på “lavpannet underholdning”: Uten konsekvens bruker han oppsetningen som det måtte passe ham.

Folkefinansminister
Også hvem som hører hjemme i “eliten”, virker å avhenge av hvem det til enhver tid tjener forfatterens strategier å plassere der. Absurd nok utroper han for eksempel Sigbjørn Johnsen, landets finansminister gjennom et tosifret antall år, til “en mann av folket”, mens kunstnere med minimale inntekter, uansett er “elite”. Om Meisingset vil oppvurdere “folkelig” kultur, mener han samtidig at den ikke er mer verdt enn at folk får betale for den selv – en av flere selvmotsigelser som preger boken hans. Meisingset vil nemlig, sin utrettelige kritikk av “eliten” til tross, gi mer penger nettopp til “enestående kunst” for de få.

Kulturbløffen skriver seg inn i en internasjonal utvikling der konservative populister dyrker en motsetning mellom “folk flest” og “eliten” og angriper “smaksdommerne”, der kulturkonsum og symbolpolitikken det kan brukes som instrument i, fremheves på bekostning av langt mer virksomme økonomiske forskjeller.

At Meisingset kaller nobelprisvinneren Tomas Tranströmer en “obskur” forfatter og – uten annet enn to setninger fra en roman som bevis – hevder at Johan Harstad “fordømmer folk flest som ikke skjønner hvor elendige liv de har”, er så urimelig at det er vanskelig å ta ham på alvor. At han hevder at norske bibliotek “driver butikk” fordi de også låner ut Jo Nesbø og Unni Lindell og prioriterer ned kunstnerisk kvalitet, men samtidig er nok et elitedomene, bidrar til det samme, i likhet med en hårreisende påstand som “Ingen kunstnere i Oslo lager kunst for folk flest”. Og når ble, slik forfatteren hevder, Trude Marstein en bestselger?

Meisingset åpner kapitlene sine med “opplevde” elementer fra kulturarenaene han besøker. Ofte virker det tilfeldig hva han har inkludert – detaljer i dem mangler relevans. Intervjuobjektene underordnes alltid hans egen politiske agenda. Lest som reportasjejournalistikk er Kulturbløffen i aller beste fall middelmådig, noe som understrekes av en besynderlig slutt og umusikalsk språkføring.

Når polemikeren Meisingset erstattes av kritikeren, blir ikke resultatet mer elegant: “Vi beundrer makten som stirrer ut av hennes suverene maskineri,” skriver han om Beyoncé, og “Hun har en rå dans av mørk kraft”, mens det om en Harstad-roman heter at “Mange fikse ideer og flotte fraser vispes sammen til noe som skjuler den sterke, røde tråden”. For å holde liv i motsetningene han gjør sitt beste for å skrive frem, fremstiller Meisingset dessuten opplysninger få vil være uenige i, som oppsiktsvekkende innsikter: Hvem vil i dag protestere mot hans liksomkontroversielle forslag om at “Vi godtar at vi nyter kultur på forskjellige måter og at vi får gode liv av ulike typer kultur”?

Forfatterens primære mål med Kulturbløffen later til å være å provosere – så får det heller være at han stadig må tilpasse virkeligheten for å få det til. Provokasjon og polemikk kan ganske riktig ha underholdningsverdi. Men når den ikke er mer etterrettelig og overbevisende enn Meisingsets, er det trist dersom boken hans får gjennomslagskraft.
-————————————————————————————————————-

Kristian Meisingset
Kulturbløffen. Hvordan vi sviktet eliten og fornærmet folk flest
Cappelen Damm 2013

(Anmeldelsen stod på trykk i Prosa 5/6-13)