Det forlokkende kalifatet

Når jeg anmelder To søstre midt i høstens debatt om virkelighetslitteratur, lokker det frem minner fra den gang jeg anmeldte Bokhandleren i Kabul for Bergens Tidende i 2002. Den gang hadde jeg kun boken og forlagets vaskeseddel å forholde meg til, og på forsiden sto det ingen sjangerbetegnelse, kun «et familiedrama». Bokens allvitende forteller ledet meg til å tro at jeg leste en roman. De detaljerte skildringene og scenene virket å være bygget på faktiske hendelser og personer, dermed gjettet jeg at Bokhandleren i Kabul var en nøkkelroman. Jeg tippet at Seierstad hadde endret navn og yrker på personer, muligens var en slakter blitt til en bokhandler.

Så kom lanseringsintervjuene, der Seierstad sa at alt var sant, og at det var en sakprosabok. Deretter dukket bokhandler Shah Muhammad Rais opp og sa at hun løy, og vi bokanmeldere ble angrepet for å være ukritiske og mangle moral. Høstens debatt om virkelighetslitteratur har med andre ord mange likhetstrekk med debatten for fjorten år siden.

MINDRE PATOS

Men alt går heldigvis ikke i loop. To søstre er blant annet utstyrt med et etterord hvor Seierstad redegjør for arbeidsmetoder, hvilke juridiske avtaler hun har med ulike personer, hvem som har latt seg intervjue, og hvem som har sagt nei. Forfatteren bruker fortsatt allvitende forteller, men den lett patosfylte og noe sentimentale tonen som gir enkelte av bøkene hennes et sukkersøtt preg, er kraftig neddempet i To søstre.

Hangen til å skrive «tendensromaner», det vil si å la sitt eget sosialdemokratiske blikk styre vurderingen av andre menneskers valg, er mindre påtrengende i denne boken. Den setter i stedet spørsmålstegn ved de verdiene vi tar for gitt. For To søstre handler om Leila og Ayan, som vokser opp i Norge med somaliske innvandrerforeldre. I 2013 drar de til Syria, 16 og 19 år gamle, og befinner seg fortsatt blant IS-soldater i kalifatet.

Hvordan kan to søstre nærmest legge for hat moderne verdier som likestilling, tro på fornuft, vitenskap og humanisme – verdier de selv er flasket opp med? Boken gir ingen enkle svar, men viser hvor sammensatt dette er. På den ene side handler det om tilfeldigheter, på den andre side om å bli utsatt for propaganda. Det handler om pubertet, identitet og romantikk. Boken gjengir en mengde kilder og annet fra sosiale medier som får frem at dette også handler om religiøs vekkelse. Jentene er frelste islamister.

Boken tar til den dagen jentene forsvinner uten foreldrenes samtykke, og fortellingen veksler mellom tilbakeblikk og å følge familien Juma i tiden etter at jentene forsvant. I tilbakeblikkene får vi vite at jentene kom i kontakt med miljøer vi allerede kjenner fra mediene. Først Islam Net, deretter den langt mer ekstreme Profetens Ummah. Både Arfan Bhatti, Bastian Vasquez og Ubaidullah Hussain er bipersoner som opptrer i kretsen rundt søstrene og deres venninner.

AYANS FORVANDLING

To søstre unngår å fremstille jentene som ofre, selv om de åpenbart blir utsatt for sterk påvirkning. Den eldste søsteren, Ayan, trer tydeligst frem som bokens hovedperson. Forfatteren lykkes svært godt i å vise hvordan en oppegående jente med meningers mot gradvis forvandler seg til en religiøs og dogmatisk nikkedukke. I etterordet skriver Seierstad at hun har forsøkt å kontakte jentene, som har valgt å forholde seg tause til bokprosjektet. To søstre viser etter min mening jentene respekt ved at det aldri hersker tvil om at de reiste frivillig. Det er et valg de tar.

Ayans vei inn i religiøs fundamentalisme faller sammen med en sårbar tid for ungdom flest; hun begynner på videregående og finner seg ikke til rette. På søken etter fellesskap og tilhørighet blir den muslimske identiteten etter hvert dominerende. Hun begynner med niqab, fullstendig klar over plaggets voldsomme symbolkraft. Ayans viljesterke vesen og opposisjonelle stil fascinerer flere rundt henne, for eksempel rektor ved Dønski videregående skole i Bærum, Hanne Rud. Da Ayan taper kampen om å få gå med niqab på skolen, får vi innblikk i hennes tanker om saken:

Avgangselevens tone vitnet ikke bare om en dyp mistro til hennes myndighet som rektor, og til henne personlig, men til hele systemet. Hun ville sette egne regler, utfordre de gamle. Innerst inne var Hanne litt imponert. Dette var jo akkurat slik hun oppfordret elevene til å være. Tenk selv! pleide hun å si til dem. Tråkk opp dine egne stier. Søk informasjon, finn, les, sjekk ut. Det var idealet.

FRELST ISLAMIST

Det ser altså ut til å begynne som en flørt med symboler, før det religiøse tar overhånd og Ayan blir det som man på godt norsk kaller frelst. Denne frelsen virker oppriktig, og hun ligner da også enhver som er fast i sin tro. Det handler om troen på dommedag, på at det jordiske liv kun er en mellomstasjon. Det dreier seg om å oppfatte kroppen som uren, og særlig kvinnekroppen er truende med sine fristelser. Verden deles i det som er «haram» (forbudt) eller «halal» (lov). Den versjonen av islam vi stifter bekjentskap med, ligner en blanding av middelalderens kristendom og moderne vekkelsesbevegelser.

Når jentene havner i Syria, levner boken liten tvil om at hypermoderne teknologi, slik som mobiltelefon og internett, og sosiale medier som blogger, Twitter og Facebook, spiller en avgjørende rolle for rekrutteringen av IS-krigere og sympatisører. Boken gjengir forskjellige typer medier der rekrutteringen foregår. Her er mye propagandaretorikk i form av eventyrfortellinger om det gode liv i kalifatet.

Et gjennomgående trekk ved propagandaen er også dehumaniseringen av ikke-muslimer. Blant annet gjengir boken en chat mellom Ayan i Raqqa og en kurdisk venninne hjemme i Norge. Venninnen skriver at hun er sjokkert over voldtektene av jezidiske kvinner, og slik svarer Ayan:

«De er ikke kvinner, de er krigsbytter.»

«Hva?»

«Det står i Koranen. Det er lov.»

«De blir bortført og brukt som sex-slaver!»

«Ghanima,» gjentok Ayan. «Krigsbytte.»

«Støtter du det??»

«Krigerne trenger utløsning. De er jo menn.»

Venninnen hadde fått nok. Det var siste gangen de chattet.

TENDENSIØSE TREKK

Er To søstre med på å nøre opp under fordommer mot muslimer, kan man spørre seg. I boken opptrer det ingen talerør for den vanlige, moderate versjonen av islam, som kunne ha utgjort en kontrast til den ekstremversjonen jentene kommer i kontakt med. Det nærmeste man kommer et slikt talerør, er foreldregenerasjonen, og boken gjør dem delansvarlig for søstrenes vei inn i fundamentalismen.

I boken fremstår det somaliske miljøet som temmelig lukket og mistroisk til det norske samfunnet. Blant annet er de redde for at barna skal bli «for norske», noe som vel henger sammen med et ønske om kontroll, særlig med jentene. Mødrene er videre misfornøyde med fedrenes slappe koranundervisning. De hyrer inn en gåtefull predikant som opererer under aliaset «Mustafa». Når Seierstad bringer videre rykter om at Mustafa har nær kontakt med al-Shaabab og verver IS-krigere i skjul, står boken i fare for å bli tendensiøs. Dette er ryktespredning uten konkrete kilder. Seierstad skriver i etterordet at Mustafa ikke ville la seg intervjue og dukket opp på møte med advokat, noe som får ham til å virke ytterligere suspekt. Mustafa, predikanten med godt rykte i det somaliske miljøet, fremstår mer som en ulv i fåreklær i To søstre, der han inviteres hjem til intetanende foreldre og lurer unger ut i krig. Dette virker mest som sladder og bryter med den ellers balanserte fremstillingen av de ulike personene og miljøene som påvirker jentene.

En kontrast til den slu Mustafa er jentenes godhjertede far Said, som vi følger tett etter at døtrene har dratt sin vei. Said reiser til Tyrkia og videre inn i Syria for å hente ut døtrene, som altså ikke vil bli reddet, og som heller ikke blir det.

Seierstad skildrer med stor og smittende medfølelse hvordan farens avmakt, sinne og desperasjon påvirker hverdagen til ham selv, jentens mor Sara, de to småsøsknene og broren deres Ismael. Fremstillingen av Saids kamp for å få døtrene hjem gir også en mulig forklaring på hvorfor Åsne Seierstad insisterer på at det hun skriver, er sant. Hun kunne ha sagt at bøkene var «basert på en sann historie», og tatt seg flere dikteriske friheter.

SANNHET SOM METODE

Kanskje skyldes det noe så enkelt som at filmer og bøker som er «basert på en sann historie», har et frynsete rykte som formellitteratur? Vi kjenner jo alle til de klisjépregete «historier fra virkeligheten» i diverse ukeblader (jeg har selv skrevet en del av dem). Jeg nevner dette i forbindelse med faren Said fordi scenene hvor vi følger ham i Syria, har en noe formelpreget dramaturgi. Han gjør det man forventer at en desperat far ville gjøre hvis døtrene hans var kidnappet. Noe de faktisk ikke er. Det er et underlig misforhold mellom det vi som lesere vet, nemlig at jentene ikke vil ut av Syria, og farens tapre forsøk på å redde dem. Farens fortelling synes å følge en annen «historie fra virkeligheten» enn det To søstre gjør. Når Åsne Seierstad insisterer på at det hun skriver, er sant, så er det i hvert fall slik at den smått utrolige historien om de to søstrene ikke følger et velkjent formular. Sannhet som metode skaper en original tekst.

Fremstillingen av jentenes bror Ismael vitner om at To søstre har et litterært slektskap til tendensromaner slik vi kjenner sjangeren. Tendensromaner byr ofte på personer som representerer allmenne verdier vi alle kan slutte opp om. I To søstre er Ismael den som evner å tenke kritisk, og han holder hodet kaldt mens familien går i oppløsning. Han konfronterer søstrene og presenterer motforestillinger mot dogmatismen. Ismael representerer i mine øyne en ekte opplysningsmann, som er omgitt av tradisjon, religion og familiære utfordringer. Jeg deler alt hva Ismael står for, og ser på ham som en ekte helt, og budskapet i To søstre slutter jeg helhjertet opp om. Bli som Ismael.

Gro Jørstad Nilsen (48) er litteraturkritiker.