– Hæ!? Utrolig!

Liv Gulbrandsen. Foto: Stine Friis Hals
Liv Gulbrandsen. Foto: Stine Friis Hals

Noen bøker er bedre enn andre. Men litterær kvalitet kan ta ulike former, og både livssituasjonen og personligheten til den som leser påvirker vurderingene. Ikke minst finnes det mange gode bøker! I intervjuspalta Min kanon forteller folk som arbeider med litteratur om sine sakprosafavorittar.

– Hvis noen har skrivi det, så leser jeg det, er Liv Gulbrandsens motto.

Liv Gulbrandsen kjenner vi som litteraturformidlar, forfattar og humorist, frå Barne-TV og frå scena på Nationaltheatret, frå leiarjobben i Leser søker bok og – i år – som Nasjonalbibliotekets prosjektleiar for Bokåret 2019. Men kva er dei beste sakprosabøkene ho veit?

– Kva var den første sakprosaboka som verkeleg gjorde inntrykk på deg? 
Jeg tror det må være boka Slik får man et barn. Forfatteren og illustratøren er den danske sexologen og psykoterapeuten Per Holm Knudsen. Foreldra mine mente at opplysning ikke hadde noen nedre aldersgrense. Den kom ut på 70-tallet, og den inspirerte meg til å lage en mengde barnekunst som ville gjort mange voksne bekymra i dag. Jeg leste nettopp at boka har blitt kåra til den mest traumatiserende barneboka i historien.

– Kva er den beste sakprosaboka du har lese?

Å, det er så mye. Men en bok jeg virkelig elsker, er Alle har en bakside av Anna Fiske. Så å si alt hun lager, er genialt. Så liker jeg veldig, veldig godt Gjøken av Bjørn Arild Ersland. Illustrasjonene til Hilde Kramer er fantastiske. Jeg skal ærlig innrømme at før tenkte jeg at gjøken ikke er noe mer enn en fugl som bestemmer når vi kan gå barbeint. Sånn har jeg det ikke lenger. Første gang jeg leste den, blei jeg så overraska at jeg tok meg sjøl i å komme med utrop. Som for eksempel da jeg leste at gjøken har en liten grop i ryggen. Nyklekt og blind dytter gjøken ett egg om gangen opp i gropa og strever seg av sted for å tippe det utafor redekanten. Hæ!? Utrolig! Den kan etterligne en hel flokk med sytende fugleunger sånn at fugleforeldre må fly og hente mat til en hel flokk! Men gjøkens liv er trua av klimaendringene. Fuglenes egg er allerede klekt når gjøken kommer nå. Den kan forsvinne. Hadde det hjulpet, burde vi grått. Her er det bare å tørke tårene og knytte nevene og gå til forsvar for gjøken.

– Har ei sakprosabok forandra livet ditt – mykje eller berre litt? 
Jeg tror det må være Anarkistiske erindringer av Emma Goldman. Hun er kvinna bak sitatet: «If I can’t dance to it, it’s not my revolution.» Blant flere. Hun skriver om at hun kommer som sekstenåring til USA i 1885, og om hvordan hun etter hvert blir engasjert i den politiske kampen for åttetimersdag, for prevensjonsundervisning til alle, ytringsfrihet og mye mer.

– Kva er din guilty pleasure – i sakprosa? 
Hver vinter velger jeg meg ett tema, og så leser jeg alt jeg kommer over om det. Ett år var det om roser. Et annet år leste jeg alt jeg fant om norske pirater. Det var ganske magert. Så hadde jeg en lang vinter hvor jeg leste alt om Sumer. Det var fint! Et år om byer under vann. Det er ikke så viktig hva det er. Jeg kan lese om alt. Jeg har som motto at hvis noen har skrivi det, så leser jeg det.

– Kva var den siste sakprosaboka du las, eller les akkurat no?
Jeg blei akkurat ferdig med Et uønsket folk. Utviklingen av en «sigøynerpolitikk» og utryddelsen av norske rom 1915–1956 av Jan Alexander Svoboda Brustad, Lars Lien, Maria Rosvoll og Carl Emil Vogt. Anbefales! Jeg har hørt rykter om at Maria Rosvold kommer med noe mer snart. Jeg kjenner henne, og hun er en av de smarteste damene jeg veit om. Så det gleder jeg meg til.

– Kva blir tittelen på boka med den heile og fulle sanninga om livet ditt?
Jeg tror jeg må la meg inspirere av Goldman: Hvis jeg ikke får le, er det ikke min revolusjon.