Fortsatt like lettvint fra Taraku
SyloTaraku gjør en vri på den irriterte forfatterens «Her har anmelderen åpenbart ønsket seg en annen bok», og prøver å parkere min vurdering av Frihetskampen som «en avsporing av en viktig debatt».
Debatt
Dialog på tvers av paradigmer er åpenbart en utfordring
Kommentarer til anmeldelsen av Økologisk økonomi – Et perspektiv fra fremtiden.
Sunnev Gran avsporer en viktig debatt med insinuasjoner og flisespikkeri
Det er Grans anmeldelse som virker ideologisk ladet, skriver Sylo Taraku i dette svaret på anmeldelsen av hans bok Frihetskampen i islam, publisert i Prosa #1 2020.
Sluttsvar til Kvam og Co
Bjarne Kvam og hans medforfattere tar urimelighetene til et nytt nivå i sitt tilsvar til min anmeldelse av Politivoldsaken.
Uetterrettelig fra Helmich Pedersen om Politivoldsaken
Litteraturviter Frode Helmich Pedersen prøver å hvitvaske Norges største forskningssvindel. De fordreininger og usannheter som han serverer om boken Politivoldsaken må forstås blant annet på bakgrunn av hans inhabilitet.
Å ta tenning for norskfaget. Svar til Ingebjørg Tonne
Ingebjørg Tonne har brukt mykje meir tid og krefter på revideringa av læreplanen for norskfaget enn eg har. Ho har site i gruppa som har utforma forslaget til ny læreplan som Kunnskapsdepartementet fekk i vår, og når Tonne då tek tenning på mine kritiske tankar om denne læreplanen, framført i teksten Sentrum og periferi i det nye norskfaget (Prosa 4/19), er det all grunn til å høyra etter.
Å ta telling. Språklig mangfold i fagfornyelsen LK20
Jeg fikk Prosa nr. 4 i hende her om dagen og leste med interesse og etter hvert vantro artikkelen til Øystein Vangsnes om læreplanen i norsk i fagfornyelsen, LK20. I ingressen går han hardt ut: «Språkleg mangfald og variasjon blant elevane i den norske skulen er ein potensiell pedagogisk ressurs som ikkje vert sett og utnytta i den nye læreplanen i norsk». Dette er en drøy påstand. Den bør underbygges godt.
Svar til Geir Hestmark
Geir Hestmark mener jeg ikke er etterrettelig, siden jeg skriver i Prosa nr. 2/2019 at mottakelsen av hans bok Istidens oppdager. Jens Esmark, pioneren i Norges fjellverden ikke var «overstrømmende». Boken var refusert av tre forlag. Etter Hestmarks oppklaring kan jeg nå se for meg den overstrømmende mottakelsen boken fikk i Aschehoug, Cappelen Damm og Gyldendals sakprosaredaksjoner – hvordan redaktørene kastet seg om halsen på hverandre, stagedivet fra pultene og skålte i champagne etter å ha fått Hestmarks manus inn på kontoret.
Når ble terningkast 6 «ikke overstrømmende»?
På Norsk Litteraturfestival på Lillehammer i 2018 ble min bok Istidens oppdager (2017) kåret til en av de ti beste skandinaviske sakprosabøkene siden årtusenskiftet, og den ble beskrevet som «vittig, viktig og velskrevet». I en artikkel om litterære priser og juryer i Prosa 2/2019 skriver Simen Sætre: «For dem som hadde fulgt boken, var avgjørelsen overraskende.» Han hevder at boken før kåringen hadde fått lite oppmerksomhet og en blandet mottakelse.
Stubhaug og kildene
Debatten mellom Stubhaug og meg handler om historiske/biografiske kilder og fortolkningen av dem. Stubhaug velger prinsipielt å begrense tolkningen av kildene til et minimum, og har en svært kildenær tilnærming der kontekst ofte utelates. Men et slikt minimumsprinsipp garanterer ikke noe objektivt bilde, en tolkningsunnlatelse og mangel på etablering av kontekst kan gjøre bildet både skjevt og utydelig. I Rokkan-biografien ser han ikke noe påfallende i at Rokkan som NS-barn etter mange år i utlandet stiler mot en rolle som autoritet på norsk politisk historie. Dette fremgår av hans egne kilder, men han lar det stå ukommentert.
Mitt poeng med å vise relasjonen Seip-Rokkan var at Stubhaugs materiale åpner for langt flere tolkningsmuligheter enn han leverer. Jeg har ikke endret standpunkt.
Svar til Nilsen
Håvard Friis Nilsen svarer meg i Klassekampen 5. juli. Det er ikke omtalen i retning god/dårlig av Rokkan-biografien jeg reagerer på i Friis Nilsens tekst (27. juni), men tolkningen av forholdet mellom Rokkan og Seip.
Rokkan i detaljenes tyranni
Forfatter Arild Stubhaug kaller min anmeldelse av hans biografi om Stein Rokkan «tendensiøs», «tabloid», «psykologiserende» og «en farse», uten på noe punkt å diskutere det substansielle i min kritikk. Noen feil påviser han ikke, det dreier som smaksvalg og irritasjon over min lesning.
Samfunnsforsker på flukt. Etterspill
Et skjevt bilde, en uholdbar tolkning. Anmeldelsen av Rokkan-biografien i Prosa 3/2019 krever en kommentar.
Våkn opp, Sindre Hovdenakk!
Mon tro om Sindre Hovdenakk forstod hva Frode Sæland skrev?
Skylden er ubestridt
I siste nummer av Prosa avlegger historikeren Per Eivind Hem meg – ved min bok Det norske folkemord – igjen en visitt. Første gang var i bokessayet «En øvelse i ansvarsfraskrivelse?» (Prosa 6/2017), der han – sitat: «viser […] til at diskusjonen om ansvar ruller videre, og at spesielt forfatteren Herman Willis i sin bok tar til motmæle mot å tillegge nordmenn for mye skyld.»
