Rapporten ingen har lest

I SPM for SYR fra AR5, som samler, sammenfatter og trekker slutninger av henholdsvis WGI, WGII og WGIII, foruten flere SRs – ikke minst SREX – mener IPCC å bringe relevant informasjon om artikkel 2 av UNFCCC. IPCC viser her blant annet til målinger av historiske GHGs, kvantifisert som GtCO2, som danner grunnlaget for de ulike RCPs. Den respektive sannsynligheten for at de ulike RCPs inntreffer, avhenger ifølge SYR av CDR, først og fremst BECCS, men kanskje også – selv om dette er mer kontroversielt – SRM. Mer R&D er naturligvis nødvendig, og rent praktisk vil utrullingen av tiltak betinges av COP-ene. Og det er dette alt fremtidig liv på kloden avhenger av. (1)

Kjære leser, du lurer kanskje på hva dette er for slags gobbledygook? Jo, det er faktisk en ganske etterrettelig parafrase av FNs klimapanels femte rapport, som ble ferdigstilt i fjor. Samtidig er det mitt forsøk på å belyse det mest interessante ved denne rapporten, nemlig hvordan den forsøker å oversette fra en teknisk-vitenskapelig diskurs til et språk legfolk kan forstå – eller, sagt på en annen måte, hvordan den forsøker å åpne den hermetiske vitenskapens lukkede boks. Dette er ikke en sak kun for de som forsker på forskningsformidling. Det er et allment – i én forstand et politisk – anliggende.

LEGGER FØRINGER
For hvis en rapport omhandler det mange mener er «vår tids viktigste spørsmål», og hvis tiltakene som beskrives der, kalles «vår månelanding» – betyr ikke det også at det er snakk om «vår tids viktigste rapport»? Åpenbart. IPCCs femte såkalte «assessment report» er verdens viktigste rapport, ikke minst fordi den legger så mange føringer for klimadebatten. Den forteller oss hva vi vet, beregner hva som er (hvor) sannsynlig, gjør rede for konsekvensene av ulike forløp og vurderer forskjellige tiltak. Uten IPCC-rapporten hadde klimadebatten sett ganske annerledes ut.

Vi blir imidlertid ikke så mye klokere av å konstatere akkurat det. Skal vi videre, må vi forstå hvordan IPCC-rapporten definerer, observerer, beskriver, analyserer, vurderer og dermed former vår tids viktigste spørsmål. Spesielt interessant mener jeg det er å forstå hvordan rapporten koker retorisk suppe på en narrativ spiker, så å si – altså hvordan den, fra et massivt vitenskapelig materiale som ikke er egnet til å motivere noen til å gjøre noe som helst, velger ut noen få overskrifter som får det til å se ut som om hele menneskehetens fremtid står på spill. Man kan lure på hvorfor IPCC er nødt til å begå denne oversettelsen? Og hva er egentlig konsekvensene av det hele?

Meg bekjent har ingen gjort en grundig retorisk analyse av IPCC-rapportens produksjon, innhold og resepsjon. Jeg skulle nå gjerne fortalt deg, kjære leser, at jeg her akter å gi deg nettopp dette, men – akk! – Prosa har nektet meg de nødvendige tre årene med lønnsmidler, og noen stab har jeg heller ikke fått. Dermed har jeg ikke kunnet gjøre mer enn å skrape i overflaten. Det er nemlig et beist av en rapport det er snakk om: In toto legger IPCC-rapporten beslag på hele 6035 trykte sider. Jeg skal forsøke å si noe om hvordan dette uhorvelige antall sider kan «leses», men la meg først gi en kort beskrivelse av rapportens lange unnfangelse.

RAPPORTAPPARATET
Beslutningen om å lage en femte IPCC-rapport ble tatt i april 2008. Seks år og et tresifret antall møter senere stod rapporten klar. Det har vært scoping-møter for å skissere hva de ulike delene av rapporten skal omfatte, workshops for forfatterne samt godkjennelsesmøter for henholdsvis rapporter og sammendrag. Arbeidet med selve rapporten begynte i 2009. Ett viktig spørsmål var naturligvis valg av forfatter. Ikke mindre enn 3598 mennesker ble nominert i ulike forfatterkategorier, og av disse ble 831 valgt ut, fordelt på tre såkalte working groups. Disse har produsert hver sin tematiske delrapport, som synteserapporten altså sammenfatter. Jeg bør legge til at IPCC-rapporten som helhet ikke gjør annet enn å sammenfatte; den er en review-rapport, som samler og sammenstiller annen forskning.

Kanskje fordi dette rapportapparatet er så massivt, legger IPCC stor vekt på at all informasjon om prosessen skal være tilgjengelig og transparent.(2) Alt som har å gjøre med denne prosessen, er dokumentert. Websidene deres alene er nok til å få vondt i hodet av. Ord som «tilgjengelig» og «transparent» er uansett pussige ord i denne sammenhengen, for om selve prosessen kanskje er forståelig nok, er rapporten i seg selv ugjennomtrengelig for de aller fleste.

EN HERMETIKKBOKS
La meg innrømme det først som sist: Jeg har selv måttet kapitulere overfor de 6035 sidene.(3) Det betyr riktignok ingenting. Det mest interessante med IPCC-rapporten som tekst er uansett ikke teksten, men hvordan den går fra en enorm mengde tekniske, vitenskapelige publikasjoner til noen korte og lettfattelige soundbites rettet mot beslutningstagere, medier og den øvrige offentlighet. Her kan det kanskje passe å nevne den franske litteraturviteren Pierre Bayard, som for noen år siden skrev en bok med tittelen Hvordan snakke om bøker du ikke har lest?.(4) Den har jeg ikke lest, men den beskriver – med et stilsikkert språk, og i mange tankevekkende kapitler – et fenomen som nærmest fungerer som et premiss for IPCC-rapporten, nemlig at folk ofte ikke har lest det de like fullt er svært villige til å snakke om. Akkurat hvordan folk ikke leser IPCC-rapporten, er, etter min oppfatning, det mest interessante med den – altså hvordan rapporten brukes, snakkes om, appelleres til, blir diskutert og utfordret av de som aldri har lest den.

IPCC-rapporten er her dobbelt interessant fordi hele prosessen er laget nettopp for å tilfredsstille slike ikke-lesere, skumlesere og kjapplesere. Premisset for rapporten er at klimavitenskapen, som for folk flest er en hermetisk lukket boks av ubegripelig kunnskap, skal ut av sin hermetikkboks. IPCC-rapporten fungerer selv som boksåpner. Mer konkret betyr det at rapporten er utformet som en stegvis destillasjonsprosess. Det begynner med et virvar av tekniske forskningsbidrag i en hel masse tidsskrifter for klimarelatert forskning. Herfra velger man ut det som anses som solid og relevant, og det som står igjen, finner – i sammenfattet form – veien inn i IPCCs tre delrapporter. Så sammenfatter man en gang til, i og med at hver delrapport får sitt sammendrag – summary for policymakers. Derfra kondenseres innholdet ytterligere når man setter sammen synteserapporten. Også denne får i sin tur et sammendrag, på samme måte som delrapportene. Fra dette sammendraget av sammendragene trekker man til slutt ut nok overskrifter til å fylle to sider, headline statements. Fra en enorm mengde forskning har man altså endt opp med det som mest av alt minner om en pressemelding.

EN NARRATIV SPIKER
IPCC-rapporten er, så vidt jeg kan se, både solid og etterrettelig. Poenget er imidlertid at jeg – og de fleste med meg – ikke egentlig har noe grunnlag for å vurdere om rapporten er solid og etterrettelig. Det er strengt tatt helt umulig for en legmann, eller for den saks skyld et enkelt fagmenneske, å felle en slik dom. Det er snakk om en jungel av data, fortolkninger, fremstillinger, tekniske betegnelser, og så videre – alt frembrakt med metoder de aller færreste av oss har brukt. Er det så en god rapport? Hvem vet?

Samtidig er det IPCC sier i sine headline statements, både klart og tydelig. Dermed bør man begynne å tenke på hva som egentlig skjer i oversettelsen fra det ugjennomtrengelige til det klare og tydelige. I korthet er det som skjer, at man koker retorisk suppe på en narrativ spiker. Hva innebærer det? Jo, rapporten som sådan består stort sett av tall. Den forteller om målinger som er gjort, om sannsynligheten for at forskjellige forhold har forårsaket det målingen viser, og om hvordan dette vil utvikle seg videre, gitt at årsaken utvikler seg sånn-eller-slik. Men for hvert steg man tar nærmere en allmenn offentlighet – det vil si fra delrapportene til syntesen, fra rapportene til sammendragene og fra sammendragene til de såkalte headline statements – står man igjen med mindre tall og mer fortelling. Tallene fordamper fra den retoriske suppen, kan man si, mens det lille som finnes av fortelling – som har å gjøre med slikt som årsaker (mennesker) og konsekvenser (katastrofe) – får tykne og sette smak.

SOLID OG ETTERRETTELIG
Denne strategien er ikke det minste rar. Bare de færreste av oss motiveres av «data», mens det er ganske menneskelig å la seg motivere av fortellinger. Det som beveger oss, er det vi kan knytte til vår forståelse av oss selv og andre, til rett og galt, til fortid og fremtid, osv. Men så kan man jo spørre seg: Hvis omtrent ingen leser selve rapporten, og om bare noen av de få som prøver, faktisk forstår den, og hvis enda færre lar seg motivere av den – hva skal vi da med den? Hvorfor gikk man ikke heller rett på fortellingen som IPCC nå gir oss i sine headline statements?

Kanskje burde man det. Men når man har valgt en annen vei, er det fordi man har ønsket å gi denne konkrete fortellingen ekstra vekt. Man har villet gjøre dette til en privilegert fortelling – en vi vil tro på fremfor andre. Og til dette formålet låner den tallbaserte vitenskapen gjerne sin troverdighet. Det er her IPCCs headline statements knytter seg (tilbake) til hovedrapporten, for når vi tillater oss å mene noe om rapporten kun på bakgrunn av en tosiders pressemelding, er det fordi vi forutsetter at avsenderens – IPCCs, vitenskapens – troverdighet er behørig demonstrert i den vanskelige rapportteksten som vi ikke forstår, og som vi uansett ikke har lest. Vi er villige til å stole på at det under toppen av isfjellet ligger, vel, et isfjell – altså av vitenskap. Fortellingen vi finner i headline statements er ikke en hvilken som helst ytring; det er den samstemmige konklusjonen til et enormt – og så vidt vi kan se, solid og etterrettelig – rapportapparat. Og når vi vet dét, begynner vi å forestille oss at denne fortellingen er sann.

TROVERDIGHETSTEKNIKKER
Men hvor kommer denne tilliten til vitenskapen fra? Hvorfor er vi så villige til å stole på dens konklusjoner? Delvis har det nok å gjøre med at det finnes en historisk forventning om at vitenskapen faktisk vil finne sannheter. «Vitenskapen funker!» har vi fortalt oss selv i et par århundrer nå. Denne effekten kan man knytte til retorisk etos: Om avsenderen signaliserer at han tilhører gruppen «forsker», kan han høste av inntrykket som tidligere representanter for samme stand har sørget for at har akkumulert seg rundt vitenskapsfolk. I våre dager kaller man det gjerne omdømme.

Imidlertid bidrar mekanismer i teksten også til å bygge vitenskapens troverdighet. Det mest åpenbare virkemiddelet rapporten bruker i så måte, er det veritable vell av referanser den er pepret med. Jeg hadde litt lyst til å telle dem alle, men igjen meldte behovet for en stab seg. Som mange kyndige folk har påpekt, bidrar referanser – som den jeg kommer med nå, til professor i anvendt lingvistikk Ken Hyland – til å skape et faglig språk og dermed fellesskap.(5) Dette kan forskerne i sin tur appellere til for å demonstrere ekspertise. Kort fortalt: Om du kan vise at du kjenner referansene, beviser du samtidig at du er en ekspert. (Jeg ble for eksempel litt mer av en anvendt lingvist for tre setninger siden.)

Rapporten refererer også løpende til seg selv, altså til andre deler av IPCC-rapporten. Det antyder to ting: For det første signaliserer det at IPCC-rapporten er nettopp den type solid forskning man bygger et fagfellesskap på. For det andre bidrar det til å gi et inntrykk av at rapporten er et tettvevd nett av viten, noe som i sin tur forteller oss at det her ikke nytter å stille spørsmål ved enkeltpåstander. Hver del blir mer solid fordi «alt henger sammen med alt».

Rent stilistisk sett er IPCC-rapporten tro mot sjangeren, altså utpreget tørr. Den bruker et på alle måter upersonlig språk som hviler på eviglange og substantivtunge subjektkonstruksjoner. Effekten av dette er at man lett kan tenke at det ikke er mennesker som taler, men snarere vitenskapens ufeilbarlige observasjonsapparat.

GRAFER OG FAKTA
Et annet element er at rapporten er svært stramt ordnet. Alt er organisert med tall, slik at hver lille del, faktaboks, figur eller graf heter sånt som «Box 3.1», «Section 2.1.4», «Table 4.3». Det er slett ikke uvanlig i akademisk diskurs, men det er jo på ingen måte nødvendig. Når man fortsatt bruker det, er det fordi det fungerer som et retorisk virkemiddel som har andre funksjoner enn kun å gjøre teksten «ryddig» – for eksempel å gi et inntrykk av systematikk.

Et annet, kanskje tilsynelatende marginalt, virkemiddel er at konklusjoner og andre formodentlig viktige påstander settes i enten kursiv eller fet skrift. Dette kombineres gjerne med en svært formalisert kategorisering av sannsynlighet og bevis. I synteserapporten består mye av teksten av påstander som ikke forklares videre detaljert, men som likevel hamres inn på denne måten. Et forenklet eksempel kunne være: «Havene har steget (ekstremt sikkert), og gitt den gjeldende utviklingsbanen vil det fortsette å stige (svært høy sannsynlighet).» Med kursivens hjelp virker disse korte, insisterende kategoriseringene nærmest som imperativer. «Gjør denne slutningen!» «Tro dette!»

Sist, men ikke minst gjør rapporten bruk av et formidabelt antall grafer og figurer. Mange av dem er svært datatette, og det som er interessant, er at de ikke beskrives videre godt. Innholdsmessig kommuniserer de derfor kun til fagfolk som skjønner seg på dem uten videre, men de virker likevel retorisk også på legfolk, som lar seg imponere av selve virkemiddelet. Dette er nemlig vist med forskning, at grafer og figurer gjør en vitenskapelig tekst mer troverdig; de er på sett og vis visuelle tegn på at dette er vitenskap – et slags vitenskapens emblem. Den retoriske effekten er altså denne: Hvis noe er fremstilt som en graf, har vi lettere for å regne det som fakta.

EN BOKSÅPNER
Jeg nærmer meg grensen for hva jeg kan klare å si om en rapport jeg ikke har lest. Tillat meg derfor nå, kjære leser, å gjøre noe jeg alltid har ment har vært sterkt undervurdert, nemlig å introdusere et nytt moment i konklusjonen. For noe slår meg med stor kraft, og det er hvor lite denne rapporten – verdens viktigste – betyr.

Hvis IPCC-rapporten er en vitenskapelig boksåpner som gjør klimavitenskapen tilgjengelig for folk som ikke forstår klimavitenskap – hva gjør vi (ikke-lesere) med denne boksens innhold?

I korthet bruker vi det ikke til noe særlig som helst. Det høres kanskje skandaløst ut, men om man tenker på det, ser man at det er sant. Via medienes videreformidling av IPCCs headline statements får vi med oss hva som nå er sant om kloden. Men de færreste av oss – inkludert de såkalte policymakers med sine summaries – bruker denne kunnskapen til noe. Jo da, vi kildesorterer. Og kanskje velger vi buss eller sykkel heller enn bil (i alle fall så lenge det ikke regner eller blåser eller er glatt eller vi har dårlig tid eller mange ærend den dagen). Men, ærlig talt, dette kan på ingen måte regnes som å bruke IPCC-rapportens sannheter. Selv det mest konsise av IPCCs sammendrag forteller oss ganske klart at dette er dråper i det stigende havet.

Man kan stille mange forskjellige spørsmål om denne klimapolitiske stillstanden. Det som er mest relevant her, er hvorfor IPCC-rapporten ikke i større grad beveger folk. Etter alt jeg har sagt, virker det nærmest ubegripelig. Rapporten gjør jo en så god jobb med å gjøre det tilsynelatende solide og etterrettelige – men likevel så ugjennomtrengelige – forståelig? Den gir oss jo det vi selv mener er en sann fortelling om klodens tilstand?

Jo, men det er samtidig mye den ikke gjør. La oss sammenstille klimaforskningen med andre vitenskapelige felter. Ta medisin, for eksempel. Folk har som regel ingen videre interesse av å forstå hvordan en bestemt medisin virker – de bryr seg bare om at den gjør det. IKT er et annet eksempel. Jeg må selv innrømme at jeg knapt skjønner det der med binære koder; at bestemte kombinasjoner av 1 og 0 skal kunne produsere internett …!? Det blir for mye for meg. Jeg bryr meg bare om at nettet funker. Det er to nøkler til å forstå folks reaksjon her, tror jeg. Det første er at de ikke er videre interessert i tekniske temaer som har å gjøre med medisin, IKT, klima eller hva som helst annet. Folk flest har antagelig nok med sine egne «tekniske» temaer, for eksempel rør eller aksjer eller barn eller hester eller fotball. Det andre er at i begge disse eksemplene bringer vitenskapen oss håndgripelige goder; vi får bedre helse og bedre kommunikasjonsmidler.

Klimaforskningen IPCC bringer, er av en annen type. Den forsøker ikke å løse et problem, men å vise at problemet er der. Det som er paradoksalt, er at mens man blir stadig sikrere på at problemet er der, er man stadig like langt unna en løsning. Det eneste IPCC-rapporten virkelig gjør med klimaproblemet, er å dokumentere det – og dokumentere det og dokumentere det enda litt mere. IPCC-rapporten gjør en formidabel jobb med å oversette vitenskapens språk til legfolks språk. Men legfolk vet ikke hva de skal gjøre med budskapet! Og i den grad de vet det, har de ikke lyst – fordi det koster dem.

Jeg sier ikke at klimaforskere ikke skal fortsette å forske på klima. Jeg lurer bare på om pengene som nå for femte gang har blitt brukt til å produsere denne enorme rapporten, i fremtiden bør brukes ikke på grunnforskning, men på anvendt forskning – på sånt som ikke beskriver problemet, men som løser det?

Noter:
(1) SPM = Summary for Policymakers, SYR = Synthesis Report, AR5 = Fifth (IPCC) Assessment Report, WG = Working Group (I, II, & III), SR = Special Report, SREX = Special Report on Managing the Risks of Extreme Events and Disasters to Advance Climate Change Adaptation, IPCC = Intergovernmental Panel on Climate Change, UNFCCC = United Nations Framework Convention on Climate Change, GHGs = Greenhouse Gases, GtCO2 = Gigaton Carbon Dioxide, RCPs = Representative Concentration Pathway, CDR = Carbon Dioxide Removal, BECCS = Bio-Energy with Carbon Capture and Storage, SRM = Solar Radiation Management, R&D = Research and Development, COP = Conference of the Parties.
(2)Det kan dog også ha noe å gjøre med den såkalte Climategate-skandalen som kom i kjølvannet av forrige rapport.
(3)For ordens skyld: Jeg har lest synteserapporten, mens jeg har skummet – og tidvis bladd i – de tre grunnlagsrapportene.
(4) Comment parler des livres que l’on n’a pas lus? (Minuit, 2007). Oversatt til norsk av Christine Amadou som Hvordan snakke om bøker du ikke har lest? (Aschehoug, 2011).
(5)Ken Hyland, Disciplinary Discourses. Social Interactions in Academic Writing, Michigan University Press 2004.
(6)Aner Tal og Brian Wansink, «Blinded with Science. Trivial Graphs and Formulas Increase Ad Persuasiveness and Belief in Product Efficacy», i Public Understanding of Science, oktober 2014.