Hva snakker vi om når vi snakker om sakprosa for ungdom? Og vil ungdom egentlig lese «ungdomslitteratur»? Hilde Slåtto og Joakim Lie har gjort seg mange tanker om dette i arbeidet med å lokke ungdom inn i skriftens verden.

Det eneste vi sikkert kan si at menneskene i målgruppen «ungdom» har felles, er at de er ferdig med barneskolen, men ennå ikke er voksne. Det er tydelig at heller ikke forlagene synes dette er et enkelt lesersegment.

Går du inn på Gyldendals nettsider og trykker på fanen «Sakprosa», kommer ingen kategori som heter «Sakprosa for ungdom» opp. Trykker du derimot på «Skjønnlitteratur», kommer det opp en underkategori som heter «Ungdomsbøker». Under den, i en skog av romaner, finnes blant annet Respekt. En sexbok for gutter av Inti Chavez Perez, Third Culture Kids av Aon Raza Naqvi og Anders Totlands Den norske slavehandelen.

Går du til Aschehougs nettsider, ligger kategorien «Faktabøker» under fanen «Ungdomsbøker», men her er bare tre titler som er utgått på dato, pluss Trond-Viggo Torgersens Kroppen på salg.

På Cappelen Damms nettsider finnes ingenting som retter seg mot unge lesere under fanen «Sakprosa». Under fanen «Barn og Ungdom» ligger kategorien «Fakta for barn», men ingenting om fakta for ungdom. Da kan man bli nysgjerrig, for dette er forlaget til Kvinner i kamp av Marta Breen og Jenny Jordahl, som har vunnet Kirke- og undervisningsdepartementets fagbokpris for barne- og ungdomsbøker. Hvor er den? Den ligger nederst på side sju under fanen «Sakprosa», midt blant voksenbøkene og uten noen referanse til at den har vunnet en viktig pris for ungdomslitteratur. Hva forteller det om dette feltet?

– Det forteller alt, sier Hilde Slåtto. Og så ler vi alle sammen.

Målgruppen som ikke vil finnes
Spørsmålene er mange, og få er bedre skikket til å tenke rundt dem enn Hilde Slåtto og Joakim Lie. Som prosjektleder for Fritt Ord-konkurransen for videregående vet Lie mye om hva som skal til for å få ungdommen i tale. Og som redaktør for Faktafyk, et gratismagasin for sakprosa rettet mot ungdomsskolen, har Slåtto måttet gjøre seg en del tanker om hva som fungerer for unge lesere.

– Men det er veldig synd, fortsetter hun. – Gyldendal har for eksempel lagt ned et stort arbeid, de har en redaksjon som tenker fremover, som har satsa på sakprosa for unge. Men så henger det ikke alltid helt sammen, det man gjør i redaksjonen, og det man gjør på nett.

Og det er kanskje ikke så rart. For denne litteraturen er ikke lett å kategorisere eller markedsføre. Ungdomslitteratur defineres gjerne som litteratur for lesere mellom tolv og seksten år, altså slike som sjelden kjøper bøkene sine selv. Noe som igjen betyr at man må tenke inn en henvendelse til dem som faktisk kjøper bøkene – foreldre og andre voksne i nærmeste krets – i markedsføringen.

LIE: På Litteraturhuset unngår de bevisst arrangementer som retter seg direkte mot ungdom. Da kommer det ingen. Det de derimot vil gjøre, er å ha gode temaer og saker som engasjerer, som også appellerer til ungdom i videregående-alder. Så kanskje det ikke er noe stort problem, egentlig? Kanskje de unge leserne oppdager disse tekstene fordi de har blitt viktige i offentligheten, mens offentligheten ikke ville vært interessert i dem hvis de i større grad ble markedsført mot ungdom? Kan ungdommene føle større eierskap til tekstene nettopp fordi de ikke markedsføres som ungdomslitteratur? Det viktigste er kanskje ikke hvordan disse bøkene markedsføres, men at de finnes.

SLÅTTO: Ja, er ungdomslitteratur en egen sjanger, et format eller snarere en målgruppe? Trettenåringer og sekstenåringer er svært forskjellige! Når man peker ut ungdom som en målgruppe, tenker man fort at man vet hvem disse menneskene er, og hva de er opptatt av. Men «voksne» er ikke en målgruppe, så hvorfor insisterer vi på at ungdom er det? Da snevrer man fort inn tanken. I stedet kan man gå den andre veien. Hva er jeg interessert i å lage? Hva er spennende temaer? Når bøker som Sexbok for gutter og Skamløs ikke presenteres som ungdomsbøker, er det kanskje fordi forlagene er redde for å marginalisere viktige titler som bare for ungdom? Samtidig er det trøblete hvis man blir redd for å nevne hvilken målgruppe man skriver for. Mange av de siste årenes viktigste sakprosautgivelser har i utgangspunktet vært skrevet for ungdom. Vi vet dette, men det er også avgjørende at alle formidlerne der ute, de som skal sørge for at disse bøkene når disse leserne, finner frem til disse titlene. Da må man nesten signalisere hvem de er skrevet for!

Barnslige greier?
Faktafyk ble startet opp i 2012, forteller Slåtto, etter at daværende utdannings- og forskningsminister Kristin Halvorsen bevilget en større pott til Foreningen !les i forbindelse med den daværende regjeringens lesestrategi, som ble avsluttet i 2014. Ønsket var å satse på sakprosaformidling til ungdomsskolen, og de fikk frie tøyler til å bruke midlene slik de ville. Kristine Isaksen, som da var prosjektleder i Foreningen !les, ønsket å lage et sakprosamagasin med artikler og utdrag fra sakprosautgivelser skrevet spesielt for ungdom.

SLÅTTO: Det fantes knapt sakprosatekster skrevet for ungdom utover modelltekstene i lærebøkene. Så fremfor alt var det et enormt behov for levende tekster, tekster som ville noe. Kristine ville vise frem alle de måtene man kunne skrive på, og blande dem, slik at bidrag fra forskere, profesjonelle forfattere, journalister og skoleelever sto side om side. Så da jeg tok over etter Kristine i 2013, var dette også var mitt mandat. Men jeg så straks at det knapt fantes noe å ta av blant de norske utgivelsene som rettet seg mot ungdom. Det var frustrerende.

Det store omslaget kom plutselig og overraskende. Jeg hadde en ressursgruppe på fem–seks ungdommer som vi hadde til å lese ulike utgivelser i flere sjangre til forskjellige prosjekter. Og mens vi satt der på kontoret mitt, dumpet det inn en bunke sakprosabøker fra Gyldendal, og den ene tittelen var En tøff dag. Den første innsideberetningen fra Navy Seal-operasjonen som drepte Osama bin Laden av Mark Owen. Den ble liggende på skrivebordet med omslaget synlig og tre av guttene i gruppa klarte ikke ta øynene fra den. De fulgte ikke med på det jeg sa, så gira var de på den boka. Det var da jeg skjønte at det finnes masse sakprosa som fungerer for ungdom, den henvender seg bare ikke til ungdom som målgruppe. Etter det begynte jeg å lete i voksenhyllene for å finne titler som også egner seg for unge lesere, men som kanskje må settes i en sammenheng for å kunne fungere.

Utfordringen når en lager noe for ungdom i alderen 13–16 år, ligger i å ikke ende opp med noe som oppfattes som for barnslig. Det første Faktafyk-nummeret vårt ble nok det: for barnslig i typen bøker vi valgte ut, i måten vi hadde formulert oss på, og i typen illustrasjoner vi hadde brukt. Så i etterkant har jeg vært opptatt av å bruke mer klassiske magasinillustrasjoner og -foto.

LIE: Også vi i Fritt Ord-konkurransen må jobbe grundig med den visuelle profilen vår. Formgiverne våre sier akkurat det samme som det Hilde sier om Faktafyk. Nøkkelen ligger i å ikke gjøre det for barnslig. Oppfattes det som barnslig, melder ungdommen seg ut. Og for meg har dette vært en øyeåpner, for det er åpenbart at mye av det kan overføres til innholdssiden. Vi må for all del ikke undervurdere mottakeren. Det er jo deres perspektiver vi er opptatt av å få frem.

SLÅTTO: Det kan være store forskjeller mellom ungdomsskole og videregående. Vi forsøkte å bruke et utdrag fra Sjarmen med tarmen i Faktafyk et år, og det fungerte ikke i det hele tatt. Det ble slakta! Var det noe ungdomsskoleelevene ikke ville ha, så var det noe om bæsj og sånn. Fri oss fra bæsjen! Men i Rein tekst, som retter seg mot videregående, brukte vi et utdrag fra et essay av Knausgård, som handler om å drite, og det traff! På videregående har de kommet seg videre.

Lysten og nøden
Etter at Slåtto hadde knekt koden og funnet ut hva som fungerte, var det imidlertid full stopp økonomisk sett.

SLÅTTO: Det har vært en humpete tur, ja. Da jeg overtok, var opplaget på 125 000. Vi hadde store ressurser og ikke minst politisk vilje i ryggen. Så ble det økonomisk bråstopp da prosjektperioden var over. Vi måtte hente penger fra egen lomme, vi fikk støtte fra NFFO, vi søkte Fritt Ord. Vi fikk hentet litt herfra og derfra, mest fordi vi i Foreningen !les så behovet og ønsket det så sterkt. Først måtte vi skjære ned fra 125 000 til 70 000, og så til 30 000. Så måtte vi legge ned helt. I fjor høst fikk vi stablet det på beina igjen med et opplag på 90 000 med støtte fra NFFO. Men i år har vi dessverre ikke klart å skaffe midler til prosjektet. Det er svært frustrerende, men vi satser på å komme sterkere tilbake. For magasinet ble revet vekk, og jeg fikk tilbakemelding fra skolene om at det er et enormt behov for noe slikt: Det var dette vi trengte! Så vi ville fortsette. Men et så stort nasjonalt prosjekt som Faktafyk, som henvender seg til elever på skolen, må sikres av offentlige midler. Alle politikere vi har snakket med, er enige om at dette er viktig. Pengene har bare ikke kommet på bordet. Andre prosjekter knyttet til lesestrategier har fått forrang.

Hvordan har man tenkt lesing de siste ti årene, i grove trekk?

SLÅTTO: Vel, de siste årene har det vært en dreining mot det teoretiske, der det viktigste har vært å øke kompetansen til de som skal få barn og unge til å lese. Skolepolitisk handler det mer og mer om leseferdigheter og lesehastighet, det handler om koding, altså om å skjønne teksten. Men det som kanskje har forsvunnet litt ut, er leselysten, innholdet, det å lese noe som er morsomt og interessant. Det er derfor det er så viktig at Foreningen !les eksisterer, tror jeg, for vi insisterer på at det å lese fort og å skjønne det man leser, springer ut av leselysten: at det finnes noe man vil forstå og lese, fort.

Men hva har ungdommer lyst til å lese?

SLÅTTO: Vi voksne sitter med et sett fordommer og antakelser om hva som passer for ungdommer, hva de vil eller bør lese om. Litt for ofte tar man utgangspunkt i den lesesvake gutten, han som vi forestiller oss sitter bakerst i klasserommet. Jeg tror det er vanskelig å få ham til å lese den boka som er ment for ham, den som signaliserer at «du må lese dette fordi du er så dårlig til å lese». Jeg tror at han heller vil lese noe han interesserer seg for, noe som er så spennende og godt skrevet at det får ham til å presse seg gjennom teksten fordi han vil vite hva som står der, hva som skjer. Jeg fikk mange tilbakemeldinger om at nettopp det utdraget jeg hadde valgt ut fra boka om operasjonen som drepte Osama bin Laden, hadde fått mange av disse guttene til å lese utdraget tvers igjennom, rett og slett fordi det var spennende. Den samtalen vi har om at gutter faller igjennom, om at gutter er lesesvake, mener jeg er selvforsterkende. Ser man på hvor mange gutter som leser i forhold til jenter, er det faktisk ikke så store forskjeller. Det er ikke mange prosenter imellom! Det er ikke gitt at det alltid bare er kvantitet som er viktig heller? Det jeg har lært av å jobbe med Faktafyk, er at jeg først og fremst må tenke kvalitet, akkurat som om jeg laget noe for voksne. Man trenger ikke være redd for det kompliserte og sammensatte. De unge leserne er opptatt av kvalitet, og de vil lese om store, viktige og vanskelige temaer som de gjerne vil forstå: klima, flukt og terror. Dekker man slikt skikkelig, opplever ungdommene at de blir tatt på alvor. Kvalitet i alle ledd skaper engasjement!

Demokratiet og den egne stemmen
Joakim Lie ønsker seg nettopp et slikt engasjement. Han er opptatt av at man ikke må redusere de unge leserne til konsumenter som skal serveres et skreddersydd produkt.

LIE: Målet med Fritt Ord-konkurransen for videregående var først at unge mennesker skulle delta i en forskningskonkurranse. Men så vred vi på det, slik at det i større grad handlet om at de unge skulle øve seg i å bidra i offentligheten og skrive meningsartikler om ytringsfrihetstemaer. Så vi ble mer og mer opptatt av å finne ulike tilnærminger til dette, mens forskningskomponenten forsvant ut. Så hvert år har vi et tema, som for eksempel «folkefiender», med referanse til Ibsen. Der forsøkte vi å dyrke frem ironi og tvetydighet i besvarelsene. Vi har også hatt «propaganda» som tema: Hvem avgjør hva som er eller ikke er propaganda? Og i år er det «krise», forstått som vendepunktet der noe enten kan gå bra eller skikkelig dårlig. Vi har allerede fått en del tilbakemeldinger som tyder på at vi har truffet et eller annet i tiden der.

Han forteller videre at noe av det viktigste med Fritt Ord-konkurransen for videregående skole er å dyrke frem den personlige stemmen, med språklige virkemidler og et sterkt subjekt, innenfor et sakprosauttrykk. Dette er nytt for mange av elevene, som lenge har øvd seg på å være saklige og objektive. Men nettopp her er det spesielt mye å hente, mener Lie. For eksempel var Nancy Herz en av vinnerne i Fritt Ord-konkurransen med en tekst om viktigheten av arbeid for menneskerettigheter og arbeidet til Amnesty. To år senere skrev hun kronikken «Vi er de skamløse arabiske jentene, og vår tid begynner nå», og plutselig var skamløs-kvinnene premissleverandører for den offentlige samtalen.

LIE: Skamløs-kvinnene har laget tekster som sprenger all målgruppetenkning. De har skapt en offentlig samtale, ikke bare hektet seg på en allerede eksisterende diskusjon. De er nye stemmer. Derfor vil vi også at elevene som bidrar i Fritt Ord-konkurransen, heller skal skrive kronikker og essays enn artikler og analyser. Men for elevene er det å være subjektiv i sakprosaen en fremmed tanke. Det kreative er forbeholdt det skjønnlitterære. Så her ligger det noen utfordringer. Vi vil jo at de skal bruke seg selv, men da må de også lære å skrive på en ny måte. Og det er krevende. Men samtidig tenker vi at det er en grunnleggende demokratisk funksjon i dette. Vi vil bryte ned skillet mellom skolen og omverdenen, og la elevene henvende seg til en større offentlighet.

Personlig inngang
Det er også et mål for lesingen, mener Slåtto.

SLÅTTO: Skolen innprenter elevene et absolutt skille mellom fakta og fiksjon. Men mange av de sakprosatekstene som fungerer best for ungdom, er de som bryter ned disse skillene. Og den subjektive sakprosaen har blomstra veldig de siste årene. De feministiske bøkene og alle bloggbøkene vi har sett de siste årene, har dette til felles: De handler om personlig erfaring og om hvordan det er å være ung akkurat nå. Men spesielt bloggbøkene tas ikke alvorlig og møtes gjerne med moralisme av oss voksne. Vi snakker ikke om innholdet i bøkene. Men disse bøkene selger, de leses, og som regel er tekstene også redaksjonelt gjennomarbeidet. Dette kan være inngangen til sakprosaen for mange unge lesere. Det som funker, blir nedvurdert i offentligheten.

Rene fakta fungerer derimot dårlig. De unge leserne avviser det, rett og slett. Men følger du et menneske fra Syria gjennom Europa til Norge, og klarer å skape en tekst som sier noe om hva som hender i Syria, om strømninger i Europa, om hvordan vi tenker om flukt og flyktninger, så er den personlige historien så sterk at du kan hekte de historiske linjene på den. Alt som skrives for barn og ungdom, trenger ikke være personfokusert, men når det er sagt, kunne man nok med fordel ha gjort det mer. Når Skamløs og Jenteloven treffer så sterkt, handler det ikke om kjendiseri, men om de personlige erfaringene. Heldigvis har forlagene, og kanskje særlig Gyldendal, begynt å skjønne at dette er prestisjeprosjekter. De bruker tid, energi og penger på å gjøre dette skikkelig og få det til å se bra ut. De vet kanskje ikke hvordan de skal markedsføre det overfor ungdom ennå, men de lykkes med noe de ikke har klart før: å skape en samtale som sprenger seg ut av ungdomsboksegmentet.

Men hvordan lærer man unge mennesker å skrive godt om det som er personlig for dem?

LIE: Ambisjonen med Fritt Ord-konkurransen er å få unge mennesker til å skrive noe som er godt nok til at det kan publiseres. Og det vi ser, er at suksesskriterium nummer én er at man tydelig vinkler og avgrenser det man skriver om. Det personlige perspektivet fungerer som én slik mulig avgrensning, men det finnes også flere. Du kan skrive veldig godt om noe uten å hente inn deg selv, men du må tillate deg å gå inn i noe veldig spesifikt og skrive ut fra det. Det viktige er å kutte bort utenomsnakket og komme til kjernen av det du vil si. Det skal ikke bare handle om å være flink, det skal ikke bare handle om å gjengi kilder på en presis måte. Og det skal heller ikke bare handle om meg og mine meninger. Men man kan finne gode treffpunkter mellom de to polene. Og klarer man det, lykkes gjerne teksten også.

SLÅTTO: Å tenke selv handler nettopp om å ta et skritt videre fra kildene.

LIE: Ja, det viktige er å lære seg å tenke gjennom andres tekster. Å skjønne at du filtrerer verden gjennom deg selv og ditt perspektiv. Noe av det vi prøver å gjøre gjennom samarbeidet med Foreningen !les og Rein Tekst, er å gi elevene tilgang til utdrag fra helt ferske samtidsbøker. Plutselig er det ikke læreren som sitter med fasiten og det fulle eierskapet til teksten. Da kan eleven utforske den på en helt annen måte og gjøre den til sin.

SLÅTTO: Det er også derfor det er så viktig å jobbe med samtidslitteratur i skolen. Når teksten ikke er kanonisert, blir det leseren som eier teksten. Vi leser den ikke for å lære noe bestemt. Det er lov å ikke like teksten, så lenge du også kan forklare hvorfor. Elevens erfaringer og oppfatninger er vel så mye verdt som lærerens.

LIE: Da er man også friere til å finne ut hva man liker og hva man misliker, og da bruker man plutselig seg selv på nye måter i møte med tekst og kilder. I dette ligger det en veldig viktig demokratisk funksjon. Vi må få frem mangfoldet i samfunnet.

En ressurs for skolen
Lie forteller at de i Fritt Ord vil oppvurdere essayet og ta det i bruk som arbeidsmetode: den selvstendige tilnærmingen til tekstene.

Hvordan gjør dere dette i praksis? Det er ikke så lett å lære folk å bli gode essayister?

LIE: Først og fremst er vi avhengige av å samarbeide godt med lærerne. Vi henvender oss til skoler og inviterer dem til å være med i konkurransen, og vi drar på skolebesøk og oppfordrer dem til å jobbe essayistisk. Vi prøver å utfordre elevene til å forsvare standpunkter de dypest sett er uenige med, slik at de kan begynne å frigjøre seg fra de meningene de nærmest automatisk tviholder på. Slik tilegner de seg en ny form for ledighet som de kan bruke når de skriver. Vi møter absolutt en del motvilje, men også en del eurekaopplevelser. Elevene er vant til enten å være alvorlige eller tulle, mens vi oppfordrer dem til å ta med humøret inn i alvoret og å ta humoren på alvor for å komme inn i selve skrivingen.

Jeg har til gode å møte et barn eller en ungdom som har norsk som favorittfag. Har vi en utfordring her?

SLÅTTO: Kanskje norskfaget prøver å rekke over litt for mye? At det blir for stort og teoretisk og profesjonalisert? Hva skal til for at elevene skal oppleve eierskap til norskfaget? Kanskje presser vi dem til å bruke et begrepsapparat som først og fremst er der for å profesjonalisere faget, men som er frakobla det du faktisk sitter og gjør og tenker, altså erfaringen. Dette er det vanskelig å snakke ordentlig om uten å tråkke på tær og få fagmiljøet mot seg, og det er det siste vi ønsker. Vi både vil og må spille på lag med lærerne, for vi har felles interesser. Vi vil alle skape lesere. Så i beste fall er Foreningen !les et supplement. Men jeg tror og håper at vi som jobber utenfor skoleverket, kan være viktige og nyttige også for lærerne nettopp fordi vi representerer en annen måte å tenke lesing på, som er mindre teoretisk og læringsorientert og mer opptatt av lesing som erfaring og av å føle eierskap til teksten.

LIE: Norskfaget er allerede pressa nok som det er, så vi kan ikke be om ekstra tid fra elever og lærere. Men vi kan by på noe. Vi kan åpne opp en tematikk, gi innspill til konkrete tilnærminger, finne andre løsninger. De unge har stramme tidsskjemaer, i likhet med voksne, så vi må tenke at vi kanskje kan hjelpe dem med å frigjøre tid og energi. Også det er å ta dem på alvor.