Tre vidt forskjellige bøker om hver sin mannlige arkitekt bidrar, med noe vekslende hell, til å fylle de tallrike hullene i det norske arkitekturbiblioteket.

 

 

Nicholas Møllerhaug

Stupet. Leif Grungs krig

Vigmostad & Bjørke, 2016

 

Mari Hvattum

Heinrich Ernst Schirmer. Kosmopolittenes arkitekt

Pax, 2015

 

Ivar Sekne

Han forandret Oslo. Frode Rinnan – arkitekt og byplanlegger

Gaidaros, 2015

 

 

En oktobermorgen i 1945 gikk arkitekt Leif Grung fra hjemmet sitt i Bergen, et hus han selv hadde tegnet, til en høyde så nær at han kunne se sin egen Villa Grung fra den. Fra høyden kastet han seg utfor stupet. Noen dager senere ble liket funnet i en ur. Grung hadde falt 30 meter ned på steinene og dødd – trolig momentant.

Den ensomme og fortvilte hovedpersonens selvmord, i en alder av 50, er den sørgelige opptakten til den på alle måter dramatiske historien Nicholas Møllerhaug forteller i Stupet. Leif Grungs krig. Boken handler om en formsikker norsk funksjonalist, som er særlig kjent for Kalmarhuset og Blaauwgården i Bergen sentrum. Men først og fremst handler den om krigen og konsekvensene den fikk. Stupet er nemlig mindre en bok om arkitektur enn om en høyst uvanlig enkeltskjebne og «krigsskuggane», som Møllerhaug kaller dem, som preget den.

Noen biografi i tradisjonell forstand er boken heller ikke, selv om den har trekk av sjangeren, snarere et personlig og flammende engasjert forsvarsskrift for et menneske som forfatteren mener har lidd urett. Formulert av et tydelig jeg er den også: Møllerhaug har selv bodd i et Grung-hus i Bergen-området Tveiterås, hvor arkitekten tegnet mange boliger, en erfaring forfatteren sammenligner med «å bu i ein ufullført symfoni». Formuleringen er betegnende for forfatterens mange høystemte hyllester til Leif, som Møllerhaug snart nøyer seg med å kalle sitt objekt, en arkitektonisk «tryllekunstnar» som stod bak både funkisperler, mesterverk og «revolusjonerande» hus, men som ble rammet av en «grufull tragedie».

 

LOKAL REISEBOK

Selv om den kan betraktes primært som et bidrag til den omfattende litteraturen om andre verdenskrig, er Møllerhaugs bok del av et større bilde også når det gjelder utgivelser om arkitektur: De siste par årene har nemlig et påfallende høyt antall bøker om det lenge så neglisjerte temaet norske arkitekter kommet ut: Mari Hvattums bok om den innflytelsesrike 1800-tallsskikkelsen H.E. Schirmer, Helga Stave Tvinnereims bok om byplanleggingspioneren Sverre Pedersen, Anne Ellingsens bok om Fridtjof Nansens arkitektsønn Odd og Ivar Seknes bok om arbeiderpartistatens toneangivende boligplanlegger, Frode Rinnan.

Nylig utga Ulf Grønvold en bok om den funksjonalistiske foregangsmannen Lars Backer, som døde kort tid etter å ha fullført gjennombruddsverkene Restaurant Skansen og Horngården i Oslo. Omtrent samtidig sendte Nicholas Møllerhaug ut sitt verk om Leif Grung, arkitekten som stilmessig kan betraktes som Backers motstykke i Bergen. Påfallende med bøkene, men i tråd med norsk arkitekturhistorieskrivning for øvrig, er det at de alle handler om mannlige utøvere. Det er også slående at de, med unntak av Hvattums bok, alle handler om skikkelser som virket på 1900-tallet.

Her skal det, i tillegg til Grung-boken, handle om utgivelsene om Schirmer og Rinnan. De tre bøkene er alle rikt illustrert, men for øvrig temmelig ulike. De er da også skrevet av personer med høyst ulik bakgrunn.

 

UNDERSØKENDE

Selv om han i hovedsak har arbeidet i musikklivet, fremstår Møllerhaug som den undersøkende journalisten av de tre, noe som understrekes ikke bare av hans sans for reportasjeelementer, korte avsnitt og å publisere cliffhangers og ledende spørsmål, men også av at han inkluderer en rekke intervjuer i spørsmål-svar-form i teksten og utelater noteapparat. Han har arbeidet med Grungs sterke historie gjennom femten år, de fire siste av dem med tanke på boken, og det har gitt ham mulighet til å gjøre et omfattende arbeid i arkiver. At hans ferd inn i dem i så stor grad er beskrevet i teksten, kan da også lede tankene til Espen Søbyes arkivstudiebegrep.

Stupet kan i det hele tatt leses som en slags reisebok i lokalsamfunnet – fra bygning til bygning, fra intervju til intervju og fra dokument til dokument: Forfatteren offentliggjør dem fortløpende på boksidene. At han forteller om advarslene og truslene han har mottatt under arbeidet, underbygger den mistenkelige tausheten han maner frem: Her er det noen som har noe å skjule. Men den utrettelige detektiven Møllerhaug lar seg ikke stoppe.

Utgangspunktet hans er at Leif Grung ble oppfattet som kollaboratør av sitt miljø og sin by etter krigen, og at anklagene ledet Grung til å begå selvmord. Ifølge Møllerhaug var imidlertid arkitekten, som utvilsomt arbeidet for tyskerne, i realiteten en dobbeltagent som også jobbet for britisk etterretning og drev sabotasje. At Grung ikke ble trodd om sin krigsinnsats, kommer av at de som kunne vitnet for ham, døde i tyske fangeleirer. De oppsiktsvekkende dokumentene Møllerhaug legger frem, og sammenhenger mellom dem, viser at han har en god sak. Selv om forfatteren merkelig nok ikke nevner det i boken, ytret da også Bergen Arkitektforening for fem år siden offentlig at landssvikbeskyldningene mot Grung var grunnløse, og at den beklaget behandlingen han hadde fått.

 

SJALUSI OG BAKVASKELSE

Stupet er blitt en spennende fortelling. Det er medrivende hvordan jeg-fortelleren inviterer leseren med på sin oppnøsting av det mysteriet Grungs skjebne i stadig større grad fremstår som. Den voldsomme kontrasten mellom livet til den fremgangsrike fargeklatten med cowboyhatt før krigen og det som skjedde under og etter den, får forfatteren mye ut av. Men Grung-boken er også problematisk, og den har – ikke overraskende – skapt debatt i Bergen, for menneskene Møllerhaug anklager for ondsinnet bakvaskelse, er hovedrolleinnehaverne i byens arkitekturhistorie på 1900-tallet. «En bergensiansk bombe», har Bergens Tidende kalt den – med rette. Forfatteren utpeker Ole Landmark og Frederik Konow Lund, den såkalte Bergensskolens ledende representanter, som Grungs viktigste fiender og medansvarlige for arkitektens skjebne. Mye av grunnlaget hans for det er gamle menneskers ikke-nedskrevne minner og påstander. Den virkelige skurkerollen tildeler Møllerhaug den mindre kjente arkitekten Anders Nortvedt, som han ganske visst oppdager kompromitterende opplysninger om – i dokuments form.

Men Møllerhaug nøyer seg ikke med å la leseren trekke sine egne slutninger. Ifølge forfatteren er arkivene etter Grung «fulle av fargar, erotikk og latter», mens arkivene etter Nortvedt, en person han understreker at det svirret negative rykter om, og en fagmann forfatteren mener at urettmessig tilranet seg oppdrag som burde vært Grungs, etter konkurrentens død, er «fulle av tal, tørr korrespondanse og masse krangling».

Formuleringer som nærmer seg det demoniserende, bidrar i det hele tatt til at forfatteren etter hvert i mangt fremstår mer som en slags Grung-aktivist enn som en uavhengig gravereporter som holder hodet kaldt. Han skriver for sikkerhets skyld om «det sterke hatet» Konow Lund nærte mot Grung. For meg hadde boken blitt enda mer effektfull dersom Møllerhaug hadde brukt et noe mindre ladet språk og i større grad latt dokumentene tale for seg, for det han har funnet, er utvilsomt mer enn godt nok til å legitimere hans mange kritiske spørsmål. Men at dokumentene beviser så mye som forfatteren hevder at de gjør, er ikke alltid like lett å følge for leseren.

 

FUNKSJONALIST

På lignende vis undrer jeg meg for eksempel over at Møllerhaug presenterer Grung som «Noregs kanskje fremste arkitekt» – forlaget legger endog på til «fremste internasjonale» – og at han fremstiller ham som nærmest utradert fra norsk offentlighet. De fleste vil i dag være enige i at Grung var en fremtredende norsk funksjonalist, færre vil være enige i Møllerhaugs hyperbolske karakteristikk. I min 2005-utgave av Det Norske Samlagets Norsk arkitekturhistorie forteller registeret at Grung er nevnt syv ganger, flere ganger enn noen av dem Møllerhaug presenterer som hans erkefiender i Bergen-etablissementet.

Også slike overdrivelser virker mot sin hensikt og fremstår som unødvendige, for Møllerhaugs materiale er – som sagt – sterkt nok i seg selv. Bruken av en klisjé fra vår tid som «signalbygg» om Grungs verk stusser jeg også på – i beskrivelsen av bygninger fremstår i det hele tatt Møllerhaug ofte som usikker.

Aller mest kontroversiell er trolig offentliggjøringen av det interne krigsoppgjøret i Norske Arkitekters Landsforbund (NAL). Møllerhaug fant materialet i arkivet etter Nortvedt og har derfor kunnet forbigå at NAL nektet ham å skrive om det. At en som har forfattet en hel bok for å renvaske én norsk arkitekt fra anklager om kollaborasjon, i samme utgivelse velger å kaste samme mistanke over flere titalls av Grungs kolleger, uten samtidig å gå inn i detaljene og gi leseren særlig mye konkret informasjon som kan hjelpe til å avgjøre alvorsgraden i hver enkelt sak, fremstår i beste fall som et høyst diskutabelt valg. Ansvaret Møllerhaug – og forlaget Vigmostad & Bjørke – påtar seg, er stort, og noen grundig begrunnelse gir forfatteren ikke. I hans øyne rettferdiggjør skjebnen til «Leif» at han legger dokumentet, med komplette navnelister, ved boken: «Det er først med å få innsyn i krigstida til andre arkitektar at ein kan vite kva straff han ville fått.»

 

VOVHALS FRA SØR

Om Møllerhaug bygger opp Stupet som en spenningsbok, behøves ikke mer enn tittelen for å avsløre at Mari Hvattums Heinrich Ernst Schirmer. Kosmopolittenes arkitekt er et ganske annerledes prosjekt. Schirmer (1814–1887) var opprinnelig tysk, men tilbrakte over 40 år i Norge og tegnet i løpet av denne tiden en lang rekke viktige offentlige bygninger, med Botsfengslet og Gaustad asyl i hovedstaden som noen av de største og mest kjente. Han var venn av så vel Johan Sebastian Welhaven som Henrik Wergeland og engasjert på mange fronter i sitt nye hjemlands kulturliv. Bjørnstjerne Bjørnson kalte ham både «en skjønhedsdrukken, frodig Sachser-natur» og «en Vovhals».

Selv om Hvattum-boken, i likhet med Møllerhaugs, har biografiske innslag, er heller ikke den noen biografi i vanlig forstand. Forfatteren kaller den en studie av Schirmer «som arkitekt og arkitekturtenker» og en monografi. Den er i større grad tematisk enn kronologisk organisert, og langt på vei forsvinner livsløpet bak tekster og bygninger. Også Hvattum har sans for arkivarbeid, og også hun går til felts mot det hun mener er en etablert oppfatning, nemlig at historismen Schirmer representerte, er blitt betraktet som «unorsk, usannferdig og uforståelig». Hvattum vil oppvurdere 1800-tallets norske stilarkitektur til «en kulturell og arkitektonisk skattekiste» og omplassere den til å bli det modernes forløper. Gjennom en serie perspektivrike nærstudier forsøker hun dessuten å yte den eklektiske bygningsproduksjonen til Schirmer, arkitekten som ifølge forfatteren ga form til det moderne Norge, men som ble rammet av det sene 1800-tallets nasjonale begeistring, den rettferdighet hun mener den fortjener.

I tråd med målet for studien er Hvattum imidlertid like opptatt av tekster og ideer om arkitektur som av fysiske bygninger og tegningene av dem. Sentrale kilder for henne er langvarige arkitekturdebatter i pressen, for eksempel om den norske stortingsbygningen, som Schirmer tegnet flere forslag til. At hun vier allerede andre kapittel til en lang og tidvis utmattende utlegning av Schirmers og hans samtids syn på fortidens bygninger og bevaringen av dem, bidrar imidlertid også til at Hvattums utgivelse ligner en akademisk avhandling mer enn en bok for den kultur- og arkitekturinteresserte allmennheten. De bortimot 1000 notene understreker poenget ytterligere.

 

EN LÆRD BOK

Boken er usedvanlig informasjonstung og -tett, og Hvattum bemerker da også selv i etterordet at teksten «har hengitt seg til detaljerte og til tider nærsynte verks- og tekststudier». At hun er professoren blant de tre forfatterne, er i det hele tatt merkbart fra første side. De tallrike navnene, og de utallige sitatene med ortografi og syntaks fra 1800-tallet, gjør lesningen krevende – noe mer parafrase hadde lettet inntrykket. Den som ikke vet hvem Venturi og Bindesbøll er, begge arkitektetternavn som får stå uintrodusert, eller hva en siderisalitt, en attika og en akroterion er, vil få det tøft i møte med Hvattums prosa.

Om trolig bare de virkelig motiverte vil komme seg forbi kapittel to, vil likevel de som gjør innsatsen som kreves, få rikelig tilbake. Hvattum har skrevet en lærd bok som på imponerende vis føyer arkitekturen inn i den politiske, økonomiske og kulturelle norgeshistorien – og i en mer generell smaks- og idéhistorie. Ikke minst er den en interessant utgivelse om fremveksten av den norske hovedstaden – og om strategene som påvirket den. På fruktbart vis kompliserer Hvattum konvensjonelle motsetninger og utfordrer den tradisjonelle historieskrivningen, og hun åpner stadig ansporende intellektuelle rom rundt arkitekturen. Professoren viser at det lå klare tanker bak historistenes valg av stil og motiver, om enn tanker det stadig sto strid om.

Påfallende er det at både hennes og Møllerhaugs objekt fikk sønner som også de ble berømte arkitekter – familiene føyer seg inn i en rekke norske arkitekturdynastier. Men Hvattum har både et helt annet ambisjonsnivå og en helt annen autoritet enn Grung-forfatteren når det gjelder beskrivelsen av bygg. Om forskningen hennes glimrer med sin grundighet, kunne imidlertid Hvattums manus hatt godt av en språkvask til – først og fremst for å luke ut en og annen klisjé av så vel akademisk som folkelig art. Disse ordene om hovedstadens Universitetsplass, for eksempel, ville ganske sikkert vunnet på et noe lavere abstraksjonsnivå: «Plassen utgjorde origo i den moderne offentlighetens urbane iscenesettelse.»

 

SOSIALDEMOKRATIETS MANN

Umiddelbart fremstår Ivar Seknes bok om Frode Rinnan (1905–1997), Han forandret Oslo, som motsetningen til Hvattums: Der hun eksellerer i bruk av primærkilder, viser han i sin omtale av Bauhaus-skolen, et av 1900-tallets mest omtalte arkitekturfenomener, pussig nok til en artikkel fra norsk dagspresse.

Sekne skriver som journalist og tidligere ansatt i OBOS-bladet, en stilling som har gitt ham god innsikt i byggeprosjekter som stod i sentrum av Rinnans karriere. Han er dessuten den eneste av de tre forfatterne som selv har møtt og intervjuet mennesket han skriver om.

Rinnan var en formidabel skikkelse som stod i tett kontakt med det sosialdemokratiske ledersjiktet gjennom flere avgjørende tiår etter krigen, og som gjennom sine utallige verv og oppgaver fikk realisert sine ideer og utøvd makt i en grad få arkitekter gjør ham etter. Bokens tittel er nærmest en underdrivelse: Ikke bare forandret Rinnan, i likhet med Schirmer, den norske hovedstaden. Med sine tallrike drabantbyprosjekter for OBOS endret arkitekten fra Trondheim tilværelsen til Oslos innbyggere på en måte som fortsatt har konsekvenser for titusenvis av liv. Aller mest berømt er Lambertseter. I tillegg ble Rinnan «Idrettsarkitekten med stor I» i Oslo, ifølge Sekne, med OL-anleggene i 1952 som høydepunkt. «Som et barn av det 20. århundre levde han et begivenhetsrikt liv i spennet mellom visekunst, revy, politisk og ideologisk kamp, motstandskamp, krigsfangenskap, funkisarkitektur og by- og boligplanlegging», oppsummerer forfatteren.

Som så ofte i biografier er åpningspartiene om familiebakgrunn og oppvekst kjedelige. Men skepsisen min ble etter hvert snudd til betinget begeistring. Selv om boken er for lang, detaljrik og snakkesalig, er det omfattende materialet Sekne har samlet om Rinnans liv og virke, verdifullt. Også Sekne åpner større rom rundt sitt objekt, om enn på en mindre akademisk, og mer overflatisk, måte enn Hvattum gjør. Han skriver om den sosiale boligbyggingens historie og de ideologiske sammenhengene Rinnan opererte i.

Rinnan var særlig opptatt av ideene til Frankfurts berømte byplansjef Ernst May, som han med kjærlighet karakteriserte som «en stor, rødblondet fyllik».

 

BRITISKE IDEALER

Etter krigen rettet han så blikket mot svenske og britiske byplanidealer. At den alltid like politisk engasjerte Rinnan var en mangfoldig herre som også rakk å redigere tidsskrift og leksikon og arbeide i radio og forlag, og som dessuten var fange i Sachsenhausen under krigen, bidrar ytterligere til å gjøre livsløpet hans interessant. Arkitekturkjendisen figurerte til og med som modell i sigarettreklamer.

Seknes språk er imidlertid altfor ofte klossete og klisjépreget – en skarp korrekturleser burde vært satt på saken.

Rinnan-utgivelsen er den av de tre som i størst grad ligner en tradisjonell, kronologisk organisert biografi som også behandler privatlivet, selv om Seknes bok – i likhet med Hvattums – konsentrerer seg om fagmannen. I begge bøkene spiller altså dessuten den norske hovedstaden en sentral rolle. Sekne har til felles med Møllerhaug at han begynner boken sin med å dramatisere en avgjørende dag i voksenlivet til hovedpersonen, og at han gjør utstrakt bruk også av muntlige kilder. Begge skriver dessuten om den norske modernismens historie, om enn om hver sin generasjon og fase. Objektene deres later også til å ha hatt lignende personlighetstrekk: fargerike sjarmører med energi, internasjonalt utsyn, gjennomføringsevne og høy inntekt. Andre verdenskrig formet dem begge, men på høyst ulikt vis.

Ifølge biografen var imidlertid «ingeniørarkitekten» Rinnan mer interessert i planlegging, organisering og sosial boligbygging enn i nyskapende form. Selv om Sekne – som Møllerhaug – er på fornavn med mennesket han skriver om, er han den av de tre forfatterne som er mest kritisk til sitt objekt: Etter opprinnelig å ha villet plassere Rinnan «i en ledende, innovativ byplanleggerrolle», skriver han, kom Sekne frem til at det var riktig heller å skildre ham som «rett mann til rett tid», som en som «fløt på en bølge av moteriktig byplanlegging og sosial boligbygging, som han tilpasset norske forhold». Forfatteren problematiserer også det han kaller arkitektens «samrøre» med OBOS-sjefer, politikere og rådmenn, som han mener ikke ville vært mulig i dag, og presenterer i det hele tatt den aldrende Rinnan som en som tiden er i ferd med å løpe fra.

Den innholdsrike historien om Frode Rinnan er imidlertid en nyttig påminnelse om at andre og mer sosiale måter å utvikle boliger på enn dagens stadig er mulige. Boken har allerede fått meg til å legge ut på oppdagelsesferd i Oslos drabantbyer.

Kåre Bulie (40) er journalist og kritiker.