Dag ved pianoet

Ikke mange norske sakprosaforfattere skriver i et spenn fra Kants filosofi til Brahms musikk, fra Jean-Paul Sartres litterære verk til sjakkens teori, med faglig autoritet på hvert område. Dag Østerberg gjorde det. Hva bandt det hele sammen?

 

Dag Østerberg hadde et forskningsideal, nemlig å skape synteser ut fra store materialtilfang; det gjaldt å gi et overblikk og skape sammenheng og forståelse i det som først kunne fremstå som en forvirrende myriade av løsrevne enkeltfenomener. Østerberg døde 22. februar i år og etterlot seg et forfatterskap som strekker seg i tid fra 1955 til 2017, over sekstito år. Han debuterte tidlig som forfatter og var produktiv. Bibliografien utgitt til hans syttiårsdag omfatter ca. fem hundre oppføringer. I årene etterpå lå han heller ikke på latsiden. Han skrev om sjakk, sosiologi og filosofi, musikk, arkitektur, politikk, aktuelle samfunnsforhold, biografier, litteratur og mye mer. Hvordan kan vi sammenfatte og lage en syntese av dette? Hva var Dag Østerbergs eget grunnprosjekt som forfatter?

 

RIK PRODUKSJON

Om vi konsentrerer oss om bøkene, utga han 23 totalt (her medregnet antologien Handling og samfunn og en re-utgivelse av to tidligere utgitte essays, Forståelsesformer og Samfunnsmotsetninger, slått sammen til en ny bok, Sosialfilosofi). Da han døde, hadde han akkurat utgitt sin siste bok, Musikksosiologi (Cappelen Damm), og i høst utkommer hans aller siste utgivelse, Hva Helmer kunne sagt til Nora og andre essays, på Gyldendal.

Forfatterskapet hans er med få unntak viet sakprosaen. Unntakene er sangtekster, sjakkanalyser og enkelte skjønnlitterære tekster. Men selv om han primært var en forsker som hele tiden forfulgte sine forskningsinteresser, nådde han som skribent ut til et stort publikum på grunn av sin formidlingsevne og klare stil – og kanskje vel så mye sine standpunkter og sin evne til både å forarge, forundre og forklare: det var spennende å lese Østerbergs tekster. Han var en nyskapende tenker og stilist: tekstene var tilhugget på presist og elegant vis, og leseren kjenner at både tanken og språket blir beriket.

I et eget essay om Østerberg som stilist slår Einar Økland fast at et hovedtrekk er at omfattende kunnskaper presenteres med økonomi og presisjon, men det er fordi han har inspisert stoffet så grundig på forhånd at han kan formidle det så presist. «Fordi han gjer det vanskelege så enkelt, stundom nesten barnlig naivt og roleg, gir han framstillinga ein uaggressiv, men sterk autoritet, som blir ytterlegere forsterka av ein yttarst sparsam bruk av ordet ’jeg’.»

 

BARNDOM OG OPPVEKST

Dag Østerberg ble født den 9. november 1938 i Trondheim, hjemme i familiens leilighet i Innherredsveien, et hus ved siden av Rosendal kino. Det var hjemmefødsel, og farmoren var jordmor. Fødselsdagen falt sammen med Krystallnatten, da volden i Hitler-Tyskland for første gang slapp uhemmet løs overfor jødiske innbyggere og forretninger. Østerberg ble født inn i en urolig tid, en verdenskrig sto for døren. Han hadde to eldre søstre. Moren Jørgine, kalt «Lillemor», var hjemmeværende husmor, og Østerberg understreket alltid siden husmorens situasjon og samfunnsbidrag som meningsfylt og viktig, ofte til feministers forargelse. Moren hadde avlagt examen artium i 1924, som en av meget få kvinner på sitt gymnas. Faren Erling Østerberg var utdannet jurist og kjent i byen både som en aktiv debattant i Studentersamfundet (han ble kalt Cicero i Samfundet for sin skarpe veltalenhet) og som aktiv motstandsmann under krigen. Han ble arrestert og sendt til Falstad, en brutal fangeleir der tortur og vilkårlige henrettelser iblant fant sted. Moren hadde da ingen inntekter, og familien var avhengig av støtte fra Hjemmefronten, som kom i form av penger stukket inn gjennom brevsprekken til faste tider. Da faren ble sluppet ut fra leiren i 1944, var unge Dag så tynn og skranten at han ble sendt sammen med faren til en gård på Beitstad i Nord-Trøndelag, der de to tilbrakte siste året av krigen sammen, for å bli sterkeres. Da krigen var over, ble faren politimester og fikk tjenestebolig i en villa på Øvre Singsaker. Han hadde da blant annet ansvaret for fangenskapet til Henry Rinnan.

August Strindberg – en av Østerbergs yndlingsforfattere – åpner sin selvbiografi med et kapittel om sin barndom, kapittelet fikk tittelen «Rädd och hungrig». Østerberg selv fremsto aldri som redd av type. Men vi ser at fra en fødsel på Krystallnatten til en far som var arrestert og fengslet under krigen, med en truende krigssituasjon og ondskap av Rinnans kaliber i hjemtraktene («Rinnan var det ondeste mennesket jeg kunne forestille meg», sa han selv), har de første årene nødvendigvis ikke bare vært trygge og rolige. I sin anmeldelse av Østerbergs første bok Forståelsesformer påpekte Egil A. Wyller at forfatteren var betenkelig opptatt av ondskapens forståelsesform.

 

POSITIVISMESTRIDEN

Dag Østerberg begynte på Universitetet i Oslo og studerte filosofi. Han var først en stor beundrer av Arne Næss, fordi Næss var noe av en opprører som utfordret autoriteter og vanetenkning. Men beundringen for Næss kjølnet, han opplevde at Næss på nært hold var vinglete i sine overbevisninger. Næss representerte positivistisk filosofi, som var slått voldsomt igjennom i etterkrigstiden, der samfunnsforskningen ble bygget opp som et nytt og empirisk orientert alternativ til de klassiske humanistiske lese- og fortolkningsfag. Den positivistiske vending var blitt akademisk mainstream, etter at den nærmest var betraktet som ytterliggående radikalisme omkring århundreskiftet.

I psykologien rådet behaviorismen og studiet av rotter og stimulus-respons-kjeder. I Norge gjorde matematikken og modeller fra fysikken sitt inntog i samfunnsforskningen som garantier for en vitenskapelig holdning. Østerberg ble del av en sterk reaksjon mot denne troen på at samfunnsforskningen og læren om sosialt liv kunne baseres på en «objektiv» grunn med modeller fra naturvitenskapene. Hans Skjervheims essay Deltakar og tilskodar var skjellsettende. Skjervheim påpekte at en naturvitenskapsmann nok kunne være «tilskodar» og rapportere objektivt hva han fant i mikroskopet, men for en samfunnsforsker var det ikke like enkelt. Han var også deltaker i samfunnslivet selv og kom med en bakgrunn som ikke nødvendigvis var nøytral. Samfunnsspørsmål var av en annen art enn naturvitenskapelige spørsmål, og de vitenskapelige grunnlagsproblemene måtte løses på en annen måte. Denne teksten gjorde sterkt inntrykk på Dag Østerberg og frigjorde en kreativ vårløsning. 22 år gammel fullførte han sin magisteravhandling i sosiologi i 1961, «Den sosiale realitet», som han dediserte til Hans Skjervheim. Det er en usedvanlig tekst fra en ung student og var på sett og vis hans debut som forfatter. Man regner vanligvis ikke akademiske avhandlinger som debuter, men denne er spesiell: den sirkulerte blant studentene og ble så vidt mye lest at instituttet trykket opp først ett og så to opplag, og den ble utgitt i bokform i uendret utgave førti år etter at den ble skrevet. I forordet til annen utgave skrev Østerberg:

 

Hva formen angår, synes jeg i dag den er nær lavmålet. Fremstillingen er uryddig og usammenhengende, tatt som helhet, og språkføringen er til dels gyselig i sin forleste sjargong. Dette er meget betenkelig for meg, fordi det alt i alt var en fryd å skrive denne avhandlingen, mens arbeidet med nesten alt jeg har skrevet etterpå, har vært anspent og ulystbetont; til gjengjeld er formen i egne øyne blitt så mye bedre.

 

SYNLIG SKIKKELSE

Avhandlingen fulgte han opp med en kortere tekst på syttifem sider, som utkom som Metasosiologisk essay i april 1963. Denne satte Østerberg på kartet med et smell, ikke bare som intellektuell, men som en toneangivende tenker i en høyst dagsaktuell debatt om samfunnsforskningens grunnlagsproblemer. Han hadde oppdaget Jean-Paul Sartres filosofi og var nytenkende nok til å se at Sartres hovedverk Væren og intet kunne få en praktisk anvendelse i debatten om samfunnsvitenskapene. Stilistisk er essayet en liten perle, friskt i formen og eksemplene og ført i pennen av en kresen skribent som ikke brukte mange overflødige ord. Det kom til å bli hans særmerke som forfatter: en knapp og pregnant stil som var lettlest, men skrevet av en sprenglærd og belest intellektuell som kunne berike teksten med eksempler fra filosofien og verdenslitteraturen.

Som forfatter mestret Østerberg kunsten å formidle store kunnskaper uten at det virket tyngende eller belærende. Han kunne sin Kant og Hegel, så vel som sin Ibsen og Kielland. Eller Huxley og Sartre. Eller de Beauvoir og Cora Sandel, feminist som han også var. I perioder.

I 1966 kom boken Forståelsesformer ut på Gyldendal, og den ble et gjennombrudd. Ordet «forståelsesformer» var Østerbergs eget, og det har gått inn i språket. Her viste han forskjellen på utvendighetsrelasjoner, som når en biljardkule slår til en annen og skaper bevegelse, og innvendighetsrelasjoner, som handler om sosiale fenomener som vennskap, kjærlighetsrelasjoner eller logiske, indre nødvendigheter. Boken utvidet perspektivet fra det første essayet og er skrevet i en klassisk form som virker like frisk i dag. Lettlest er den ikke nødvendigvis, for det er «lødig stoff», som han pleide å si, men det lødige stoffet kunne i hvert fall knapt vært uttrykt klarere.

 

POLITIKKEN

En av Østerbergs yndlingsforfattere var Alexander Kielland, som på noen måter var den mest radikale av våre «fire store». Den revolusjonære Georg Brandes skrev følgende i et brev til Kielland:

 

Faren for Dem ville være å bli akseptert av den herskende spissborgerlighet som en art villig maître de plaisir, som fortalte dem drøye og skarpe småting, men innenfor den gitte ramme, så man følte seg like god for det, man kunne le med og forbli den man var, for så en gang, når De fikk hvite hår, å kunne utnevne Dem til æresspissborger. Når De nå bare vil, er en meget større fremtid forbeholdt Dem. Det utrolige i den retning er jo i Norge skjedd med Ibsen, at så bitende som han er og var, er blitt tatt til inntekt og har latt seg ta til inntekt. Vær De bare helt kunstner.

 

Østerberg beskrev iblant sin egen stil som nettopp bitende, og han har vel aldri latt seg ta til inntekt for noe, og sikkert er det at han ikke følte seg innlemmet i noe establishment. Han sognet tidlig til Orienterings-kretsen og SF. Han ble fast skribent i Orientering og var i flere år taleskriver for Finn Gustavsen. Arne Næss sa til meg en gang at han syntes Østerberg var svært polemisk, og Fredrik Engelstad omtalte ham nylig som en fryktet polemiker. Østerberg trivdes i verbal strid.

Han følte seg knyttet til Georg Johannessen, som åndsfrende og kampfelle (i hans bokhylle sto alle Johannessens bøker med dedikasjon, og de reiste sammen til Cuba på slutten av 60-tallet). Han var også begeistret for Kjartan Fløgstads forfatterskap, og gleden var gjensidig. En tid pleide han også omgang med Axel Jensen, en relasjon han brøt da han følte at Jensen ble selvdestruktiv og havnet i en hengemyr av rusmisbruk. Ikke desto mindre har Østerberg eksempler på skriftstykker av skjønnlitterær art som kan minne om Axel Jensens Epp eller Boris Vians Dagenes skum, hans korte tekst «I min tid på jorden» er et godt eksempel.

Han følte seg også beslektet med Pierre Bourdieu, som i en samtale med ham hadde sagt at han betraktet sin rolle i akademia som en karateekspert som måtte slå tilbake mot borgerskapets stadige utfall. Østerberg var også sympatisk innstilt til Michel Foucault, som han brevvekslet med da han oversatte Overvåkning og straff.

 

SOSIOLOGISKE KLASSIKERE

Østerberg var en makeløs formidler av teoretisk stoff, han var pedagog og lærer i dypeste forstand av ordet. En stor del av hans forfatterskap dreier seg om formidlingen av sosiologiske og filosofiske klassikere. Det er verdt å merke seg at det finnes et hav av slike tekster, «innføringstekster», som det foraktelig kalles iblant, men det ville være en dyp misforståelse å tro at Østerbergs tekster tilhører en run-of-the-mill akademisk industri, som stort sett er basert på andre- og tredje- og fjerdehånds kilder. Østerbergs fremstillinger av klassikerne var alltid basert på egen lesning av primærkildene og inneholder innsikter man ikke vil finne andre steder – formidlet med en lett penn. Hans oppdagelse og formidling av de sosiologiske klassikerne Weber, Durkheim, Marx, Parsons, G.H. Mead, Cooley, C.W. Mills med flere viste hvordan andre tider hadde tenkt annerledes om det sosiale enn det man gjorde i etterkrigstiden. Ulike varianter av positivisme slo på den tiden inn i samfunnsforskningen, som prinsippet om metodologisk individualisme som eneste vitenskapelig gyldige metode, eller andre former for selvpålagte rammer for forskningen som nettopp i Østerbergs historiske lys kunne virke vilkårlige. Ragnvald Kalleberg skrev i sin artikkel om Østerberg til Norsk biografisk leksikon at formidlingen av klassikerne gjorde at Østerberg var mer konserverende enn radikal i sin vitenskapelige gjerning. Østerberg svarte at dette behøvde ikke bety at han «var rammet av historiens ironi eller list», for grunnleggende endring forutsatte en grunnleggende forståelse av og kjennskap til historien. Sikkert var det at han opplevde sin formidling som en kamp mot den kalde krigens innsnevring av den intellektuelle horisont, hva enten det var rational choice, spillteori, metodologisk individualisme eller andre former for positivisme.

 

BIOGRAFI OG SAMFUNN

Dag Østerbergs tema var det sosiale, men også individet. Bøker som Makt og materiell og Samfunnsmotsetninger viste sider ved samfunnets strukturer og materialitetens formende kraft, men vel så mye drøftet han menneskelig frihet, og da gjerne den grunnleggende eksistensielle frihet, til å forme vårt liv og vesen. Men hvordan løse motsetningen mellom hvert enkelt menneskes frihet og samfunnets strukturer og normer og krav? De fleste biografer valgte stilltiende enten en form for seierherre-historie der helten formet sin skjebne og sine omgivelser etter egen vilje, eller en strukturorientert variant der helten ble den han var, på grunn av bakgrunn, oppvekst og bestemte forutsetninger som forfatteren avdekket. Begge løsninger var forfeilet, og Østerberg var opptatt av Jean-Paul Sartres biografiske metode, som ville vise personens særtrekk, smak, bakgrunn og sosiale plassering, sett i lys av hans eller hennes egne valg og egen situasjon.

Biografens mål måtte være å prøve å finne den biografertes grunnprosjekt, det grunnsyn og valg som lå til grunn for alle de andre og ga retning og form til livet slik det ble til i spillet mellom valg og situasjon, «prosjekt og faktisitet». Det gjør en forskjell å prøve å tenke igjennom et menneskeliv ikke enten rent «innenfra» eller rent «utenfra», men i et vekselspill mellom egne valg og forutsetningene situasjonen gir. Sartres biografier, som den om Gustave Flaubert, ble voluminøse verk. Østerberg valgte en knappere form, men metoden var hentet herfra. Det gjaldt både den store biografien Jean-Paul Sartre, sannsynligvis den første og eneste i verden som har anvendt Sartres biografiske metode på ham selv, den om Brahms og i essayet om Gro Harlem Brundtland.

 

GROS KNOTETE STIL

Gjennomgående i vårt felles essay viser vi hvordan individ og situasjon var i vekselvirkning, og i Gro Harlem Brundtlands tilfelle mente Østerberg at den uklare og ulne politiske situasjonen var bakgrunnen for hennes ulne tale. Hans analyse ble tatt med i boken Virksomme ord. Politiske taler av Jens Kjeldsen og Anders Johansen, som forklaring på Gros særegne taleform. Et utdrag herfra, som jeg levende husker at Østerberg leste høyt mens jeg klukklo, fortjener å siteres. Det var mange som hadde påpekt Brundtlands innfløkte og knotete verbale stil i intervjusammenhenger, Østerberg uttrykte det slik:

 

Offentligheten merket seg fort hennes svevende og uklare måte å ordlegge seg på, med bisetninger som aldri ble fullført, men avløst av nye bisetninger i en vedvarende ordstrøm:

Gro Harlem Brundtland var alltid skoleflink, det er ingen grunn til å tro at hun ikke snakket alminnelig klart tidlig i sin politiske løpebane. Men etter hvert som den politiske situasjonen blir stadig mer tvetydig, blir hun det selv også, og får talevansker. Hun får vanskelig for å snakke rett ut, fordi hun kvier seg for å si sin mening. Det gjelder å ikke støte noen retning eller fraksjon; ved en uovertruffen talestrøm får alle parter inntrykk av støtte fra henne; hun kan på denne måte bli et samlende midtpunkt. Hun er nettopp ikke den som «skjærer igjennom», men «brobyggeren», som hun betegner seg selv. Hun antyder gjennom sine dulgte talemåter et fremtidig fellesskap, en kommende enighet som aldri kommer. (…) Det er på ingen måte slik at Gro Harlem Brundtland er lur og beregner sitt publikum gjennom sosiolingvistikkens nyeste innsikter i illokusjoner og perlokusjoner m.m. Tvert om, hun lider nok under sine talevansker, samtidig som hun herigjennom, underlig nok, takler situasjonene godt på denne måten. Slik får Norge for første gang en statsminister som taler usedvanlig dårlig, ut fra sedvanlige krav til veltalenhet. Gerhardsen ble av sine maktesløse motstandere kalt «sølvtungen» fordi han talte så godt, og hadde så god radiostemme, gammel sanger som han også var. Nå får Gro Harlem Brundtland gjennomgå av sine maktesløse motstandere for ikke å være noen «sølvtunge», men en som prater i vei. Men kanskje det var nettopp hva tiden og situasjonen krevde.[1]

 

Boken om Gro Harlem Brundtland ble den som fikk mest omtale av alle hans bøker, kanskje fordi den var og var ment som en uhøytidelig «punchline», og det var et eksempel på sakprosa som hybrid: var dette egentlig en «faglig» bok, og i så fall, hva gjorde ironien og all den spottende humoren der?

 

MODERNITETEN

Han fulgte opp boken med et større verk om vestens kultur for Gyldendal. Boken Det moderne. Et essay om Vestens kultur 1740–2000 er kanskje hans mest kjente bok, nest etter Sosiologiens nøkkelbegreper. Det moderne er vel den første boken på norsk som prøver å gi et helhetsblikk på «moderniteten» som fenomen, den lange perioden hvor frihetsideene gjærer og så eksploderer i først den amerikanske og så den franske revolusjon og dermed fullstendig endrer verdens politiske kode, fra da og til vår tid.

Da boken utkom, opplevde jeg den som en skuffelse; jeg syntes den ble for rapsodisk og med for mange flimrende enkelteksempler, ofte for korte til å forsvare sin plass i helheten. Men boken var en prestasjon i den situasjon han befant seg i mens den ble til: hans livsledsager og store kjærlighet Maria Schjelderup Monsen var døende av kreft, og dette preget hver dag i skriveprosessen. Han var en skygge av seg selv, ulykkelig og trist. Det er flere andre av hans bøker som burde være like mye lest, kanskje særlig de to bindene Fortolkende sosiologi I & II, som ser avskrekkende kjedelige ut og har gudsjammerlig tunge titler, men som er fulle av glimrende, spennende essays.

 

GRUNNPROSJEKT

Ethvert menneske har et grunnprosjekt, skrev Jean-Paul Sartre, og det er å være både subjekt og objekt på samme tid, både overskridelse og fasthet, sjel og ting, «i-seg-væren og for-seg-væren». Dette er et umulig prosjekt, mente Sartre, det er i praksis en drøm om å være eller kunne bli Gud. Ikke desto mindre forsøker alle mennesker seg på det. Det kan gi seg utslag i alle mulige forskjellige varianter, men til grunn ligger alltid et prosjekt det er mulig å forstå ut fra håpet om å gi fasthet til vår flyktige tilværelse og gi overskridelse til vår fysiske kropp. Dag Østerberg skrev under på denne analysen, og i alle biografiske studier han utførte, satte han seg fore å forstå: hva var denne personens grunnprosjekt, le projet fondamental?

Dag Østerberg sa at han trodde mennesket blir stilt overfor to store oppgaver i livet: å finne seg selv og å miste seg selv. Først må man finne seg selv og finne ut hvem man er, bli sikker på hva man er, og hva man vil. Så må man miste seg selv og være ved de andre, gå ut i verden og handle, ikke lenger tenke på seg selv bevisst, men yte av seg selv til fellesskapet. Den andre oppgaven kan bare løses når den første er løst.

Østerbergs grunnprosjekt, det var vel å arbeide for helheten, det hele, og å hele det som er stykkevis og delt. Det kan virke som et romantisk prosjekt, og det var mye dyp kjennskap til romantikkens poesi og musikk og tenkning hos ham. I nyere tid har dette fått et mistenkelig drag, man trekker ofte linjen fra drømmen om helhet til de totalitære mareritt. Østerberg kjente selvsagt denne advarselen fra den kalde krigen, som vi særlig forbinder med Karl Popper. Østerberg påpekte at totalitære stater ikke var kjennetegnet ved samfunnsmessig helhet, men det motsatte: at statslederne lot som om helheten var gjennomført i større grad enn det den virkelig var, og løy for sin befolkning om samhørighet mens de utsatte befolkningen for vilkårlig makt og tvang. Det totalitære er helhetens vrengebilde, hevdet han. Men en mer helhetlig samfunnsorden basert på frivillighet og demokratisk organisering var fullt gjennomførbar.

 

INN FOR LANDING

Østerberg så sitt eget liv i sammenheng med sitt forfatterskap. Allerede fra sin syttiårsdag planla han sine siste bokutgivelser, og da skulle han «gå inn for landing», som han sa, og dø. Da han døde, hadde han akkurat avlyst en intervjuavtale i forbindelse med lanseringen av sin siste bok fordi han følte seg dårlig. For første gang i sitt voksne liv hadde han ikke flere bokprosjekter på skrivebordet.

Et av arbeidene hans som egentlig hører inn under hans bidrag til sakprosaen, er oversettelsen av Thomas Manns Dr. Faustus. Romanen om komponisten Adrian Leverkuhn som selger sin sjel til djevelen er et litterært storverk, men den består overveiende av saklige diskusjoner om musikk, teologi, historie, naturvitenskap, rett og slett sakprosa i romans form. Østerberg beundret Thomas Mann stort, og dette verket er en nøkkel også til å forstå hans egen intellektuelle horisont og hans eget felt som sakprosaforfatter. Barna til Thomas Mann, Erika og Klaus Mann, kalte sin far bare for «trollmannen». Det var noe av trollmannens aura omkring Dag Østerberg også: hans evne til å fange opp impulser og gi dem samfunnsmessig fortolkning, til å ha et helhetlig overblikk og skape forståelse og mening der det først bare var et mangfold av flimrende enkeltfenomener tilsynelatende uten sammenheng, det grenset iblant til magi.

En gang mine barn og jeg så på en Harry Potter-film sammen, spurte de: «Pappa, finnes det trollmenn?» Jeg tenkte meg om og svarte: «Ja, det gjør det. Og jeg kjenner en stor en.»

Håvard Friis Nilsen (48) er historiker, forfatter og forlagsredaktør i Gyldendal Norsk Forlag.

 

 

[1] Statskvinnen, 74–75.