For et år siden jeg skrev en kritisk kronikk i Aftenposten, senere et essay i Prosa, om mine ymse erfaringer som sykepleiestudent på Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA). Det har vært som å løfte av lokket på en trykkoker. Sykepleiere, lærere, barnevernspedagoger, snekkere – til og med en rørleggermester – melder om det samme. En massiv frustrasjon over profesjonsfagene som er i ferd med å krakelere under teoripresset.
Utgangspunktet for min kronikk var en serie i Aftenposten der det ble avdekket grove mangler i sykepleieres praktiske ferdigheter. Statssekretær i Helse- og omsorgsdepartementet Lisbeth Normann hadde én løsning: flere mastere. Det var da jeg steilet. Kritikken dreide seg i for seg ikke om hvorvidt det skulle skrives mastere eller ei – eller at sykepleie ikke skal bedrive forskning. Den dreide seg om det departementale presset om stadig mer teoretisering, uten å sikre nivået på teorien – som speiles i lærebøkene. Jeg etterlyste kort og godt en kvalitetssikring av profesjonsstudiene, der verken teori eller praksis nå synes å holde mål.
Fra politisk hold har tausheten vært rungende. Gleden var derfor stor da det i høst ble annonsert at kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen skulle besøke skolen. Han skulle snakke direkte til oss studenter om nettopp kvaliteten i høyere utdannelse – hentet fra stortingsmeldingen som foreligger i disse dager.
MUMLENDE LEKTOR
Som en slags oppvarming skulle en høyskolelektor gi oss et innblikk i hva begrepet kvalitet egentlig betyr. «Kvalitet», mumlet den uinspirerte lektoren, kommer av latin qualitas, som beyr «egenskap» og kommer av qualis, «av hvilket slag», etc. etc. Hans forelesning var en direkte opplesning fra powerpointen, som igjen, viste det seg da jeg sjekket, var en direkte avskrift fra Wikipedia. Seansen gjorde det mer enn åpenbart at her trengs en kvalitetsreform.
Forventingene var derfor skyhøye da en smørblid og selvsikker minister kom feiende inn. Også han med en powerpoint, med et imponerende design. I tre kvarter bedøvet han oss med diffuse ord som utfordringer, endringer, kvalitetskultur, digital fremtid, ambisjoner, integrering, innovasjon, samspill … Like søvndyssende som de var intetsigende – og som hentet ut fra en av våre ulne lærebøker. Illustrert med bilder av lykkelige unge mennesker stirrende mot en lysende fremtid – kvalitetssikret av Røe Isaksen og co.
Da seansen var over, satt vi studenter, i hovedsak på sykepleie-, lærer- og barnehagelærerstudiet, fremdeles og ventet på det vi trodde han skulle snakke om. Konkrete tiltak for å sikre kvaliteten på denne viktige læringen de satser sånn på, og som stadig utvides med flere mastere, flere etterutdanninger, flere doktorgrader.
DET ER NOKUT
Om det ikke var spesielt, spurte jeg da vi studenter fikk ordet, å bruke to år på å utarbeide en kvalitetsmelding som ikke sier ett ord om hvordan man skal sikre kvalitet? Det er ikke vår sak, fastslo ministeren. Det er NOKUT. Ja vel: Litt om NOKUT. Det er et lite, ubyråkratisk organ med tredve ansatte. Ti–tolv av disse har ansvaret for å sikre kvaliteten på 4000 utdannelsestilbud. Deres oppdrag ligger i å stole på fagmiljøene, noe også Røe Isaksen var tydelig på. Det betyr at fagmiljøene i realiteten skal passe på seg selv. Det er heller ingen hemmelighet at NOKUT er skeptiske til farten på teoretiseringen av profesjonsfagene, spesielt når det gjelder sykepleie- og lærerutdanningen.
Torbjørn Røe Isaksen syntes ikke nevneverdig bekymret over den massive frustrasjonen i profesjonsfagene. På spørsmål om de hadde et konkret verktøy for å sjekke om innholdet i undervisningen og lærebøkene holdt et minstemål av standard, var svaret nei. Det vil si: Det var umulig å få ham til å svare direkte, på politikervis gjentok han flere ganger at han ikke hadde det svaret vi ønsket.
Tilfellet ville at jeg kort tid etter den nedstemmende kvalitetsseansen fikk en forespørsel fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet om å være juryleder for Klarspråkprisen. Den er en del av et nordisk arbeid for å renske det offentlige språket for tåketale. Skrive menneskespråk, som Jan Tore Sanner kaller det. I motsetning til det som kalles byråkratspråk, skrankepavespråk og kansellispråk.
MYTER OM SPRÅK
En opprensking trengs sårt. Staten bruker 300 millioner kroner årlig på å oppklare tåkete formuleringer, og for noen år siden avdekket en undersøkelse at bare rundt halvparten av de ansatte i offentlig sektor selv skjønner innholdet i brevene de sender ut til vanlige folk. Et eksempel fra undersøkelsen:
Tilsvarende anvendelse av beregningsreglene i § 18-3 annet til fjerde ledd ved rapportering og beregning for driftsår hvor anlegget ikke har vært undergitt grunnrentebeskatning, vil kunne medføre ulike praktiske spørsmål og mulige behov for tilpasninger som gjennomgås i det følgende i forhold til hvert av de enkelte av elementene.
Det offentlige språket er i stor grad tuftet på jus. Et språk skapt i en tid da jusen var ment som et nyttig verktøy for makten, for å tvinge undersåttene i kne. Et språk bevisst utformet for de få. Mange mener språket speiler et så komplekst lovsystem at en er nødt til å bruke komplekse formuleringer. Dekan Dag Michalsen ved Det juridiske fakultet er ikke enig. Det er en myte, sier han, at det er en motsetning mellom et presist og et klart språk. Det kompliserte betyr ofte bare at det gjøres utilgjengelig, og det er godt mulig å skrive en korrekt tekst med et mindre juridisk språk.
Ikke noe språk er hugget i stein. Verken kansellistil eller latin har sitt utspring i Moseloven. På Island, for eksempel, har jusen aldri hatt latin i bunn. Det har ikke gått ut over rettssikkerheten. Jusstudentene selv er klare på dette. Lederen i Jussbuss, Hanne Hareide Skårberg, mener uklart språk hos jurister og advokater kan være en fare for menigmann. Hun vil oppheve skillet mellom jusspråket og det vanlige norske språket, og mener det er snodig at studentene fremdeles presenteres for latinske ord, som om de er nøkkelen til A på eksamen. Det i seg selv, hevder hun, betyr på ingen måte at de blir gode jurister.
JURIDISK FAKULTET
I motsetning til sin kollega Røe Isaksen synes kommunal- og moderniseringsminister Sanner å ta innsigelsene på alvor. I fjor ble det bestemt at departementet hans skal støtte Det juridiske fakultetet med tre millioner kroner årlig frem til 2026, i den hensikt å klargjøre språket. Fakultetet vil etablere en fast professorstilling og tre stipendiatstillinger som spesielt skal satse på forenkling og klargjøring av fagspråket. Etter 2026 er målet et klart juridisk språk som en integrert del av jusutdanningen ved fakultetet. Det de kaller «klarspråkstudenter». Også innen medisin er arbeid i gang for å klargjøre språket. Dette blant annet fordi journalene nå gjøres tilgjengelig for pasientene direkte på nett. Det betyr at pasientene faktisk må forstå det de leser.
Det underlige er at parallelt med Sanners massive satsing på å renske språket for tåketale, fører Røe Isaksen en politikk som går i stikk motsatt retning. Et massivt fokus for å teoretisere profesjonsfagene, noe flere enn meg mener at fører ut i tåkeheimen. Et mantra som går igjen, er betydningen av forskningsbasert kunnskap. For sykepleiens del dreier det seg om forskning som i 2011 ble slaktet av Forskningsrådet for svake vitenskapelige metoder og intetsigende, uoriginale og uinteressante resultat.
Det har ikke blitt bedre, skal vi dømme etter det vi nå lærer på HiOA. Etter halvannet år på sykepleiestudiet er jeg nå er i gang med praksis i psykisk helsevern. Denne viktige praksisen som vår instituttleder Unni Hembre skyver foran seg som eksempel på at skolen kvalitetssikrer våre kliniske ferdigheter. Det er her teori og praksis så å si skal smelte sammen til en høyere enhet.
NANDA-NIC-NOC
Disse to månedene er et skrekkeksempel på det motsatte. Den dominerende delen av praksisperioden går ut på å skrive en studieoppgave der vi skal lære og bruke et sykepleiediagnostisk klassifikasjonssystem. For vår del dreier det seg om en modell ved navn KPO, bygget på et system som heter NANDA-NIC-NOC. Det ble utarbeidet av en amerikansk organisasjon den gang sykepleieteoretikerne var på sitt mest frenetiske. Her synes ikke klarspråk å være noe særlig i fokus. Om systemet heter det at det er «bygget opp som en multiaksial taksonomi, som består av 13 domener, 46 klasser og 155 diagnostiske utsagn. De 155 diagnosene kan igjen differensieres på 6 ulike akser». Det er visstnok også sånn at det står sykepleiere fritt å finne opp nye diagnoser.
Studentene får ikke sjelden beskjed om at vi står i fare for å stryke i praksis. Ikke fordi vi har problemer med pasienthåndteringen, men ene og alene på grunn av studieoppgaven. Vi sliter med å finne ut om pasientens ego-kapasitet er kompensatorisk. Om spenningsakkumuleringsfasen dreier seg om interpersonlige gnisninger. Alternativt om predomal-residual-fasen er anhedonisk. Med hederlige unntak viser lærerne ingen nåde. Til tross for at det er snakk om noe så komplekst som menneskets sinn, er dette et system med klare fasitsvar. Det minste avvik gir røde streker.
Pensumboka er Gunn von Kroghs til dels uleselige Begreper i psykiatrisk sykepleie. Våre to praksismåneder domineres av å kopiere fra den og inn i oppgaven. Vi så å si flytter ordene – fra bok til oppgave – uten at vi har den minste forutsetning for å forstå hva ordene betyr. Noe à la byråkratene i staten. På spørsmål om modellen faktisk har vist seg nyttig i pasientbehandlingen, og om den i hele tatt blir brukt i psykiatrien, gir lærerne diffuse og flagrende svar. Det er kanskje ikke så rart. Det viser seg at Norsk Sykepleierforbund – i tråd med WHO – anbefaler en helt annen modell. Den skal også ha vært prøvd ut på en eller to avdelinger, uten at jeg har klart å finne ut om de fortsatt bruker den.
FREMMEDGJØRENDE
«Aldri brukt i praksis», «På tide å realitetsorientere lærerne litt», «Absolutt ikke sånt vi har tid til» er kommentarer fra drevne, kliniske sykepleiere om NANDA-NIC-NOC. En kjapp googling avslører at systemet er høyst diskutabelt, mange mener ubrukelig. Noe lærerne behendig unngår å nevne med ett ord – snarere bærer undervisningen preg av indoktrinering. Allerede i 2008 skrev Astri Melheim og Borghild Løyland – begge med doktorgrad og ansatte ved Institutt for sykepleie – en knusende Aftenposten-kronikk om systematiseringen. De fastslo at begrepsbruken var så langt unna dagligtalen at den kun virket fremmedgjørende, noe som står i skrikende kontrast til den pasientnærhet sykepleiere etterstreber.
De kom med eksempler: Pasientene vil kunne skrives ut med beskjed om at de var plaget med tankeimplantering, hadde svekket stemningsregulering eller risiko for aktivitetsintoleranse. Alternativt kunne de friskmeldes med beskjed om at de hadde en adekvat tankeprosess, og være lettet over at de hadde fravær av både neologismer, tankeblokker og ordsalat.
Så hvorfor bruker studentene sine to dyrebare praksismåneder på forgjeves forsøk på å trenge gjennom denne absurde multitaksiale taksonomien? For å lære en modell vi aldri kommer til å bruke i det virkelige liv. En av årsakene på HiOA kan være at forfatteren av pensumboka er høyskolelektor i faget her på skolen. Von Krogh har vært pådriver for å få modellen hit til Norge. Hennes doktorgrad om temaet er etter mange års arbeid fortsatt ikke godkjent.
Er det slapp og feig ledelse, faglig maktspill, et sykepleiestudium på speed? Litt av alt, vil jeg anta. Ett er sikkert. Her har kvalitetssikringen sviktet fullstendig. Den vil heller ikke komme på plass med det første, skal vi tro Røe Isaksen. En samtale med ministerkollega Sanner og en runde med klarspråk hadde kanskje vært et sted å begynne. Med håp om at man på sykepleiestudiet en gang i fremtiden vil vektlegge et klart og pasientnært språk, og ikke en tankeblokkerende ordsalat.
Cathrine Krøger (52) er sykepleiestudent og litteraturkritiker.
