Hva kan de personlige bloggene lære oss om velferdsstaten?

Debatten om sykelønn, uføretrygd og velferdsstatens fremtid har gått i mediene de siste årene. Det er for mange syke og uføretrygdede. Noe må gjøres. Den norske modellen er truet. Debatten rundt Vegard Skjervheims kronikk ”En trygdesnylters bekjennelser” (1) er symptomatisk. Skjervheim tegner et bilde av en generasjon som heller vil ”nave” enn å jobbe hvis de ikke får drømmejobben servert på sølvfat. Han snakker med stor autoritet, for han er en sånn selv. Ærligheten gir ham tyngde i media, selv om han ikke har tall å vise til. Samtidig som Skjervheim blir rikskjendis fordi han hverken vil delta eller bidra, er bloggsfæren full av mennesker som skriver om velferdsstaten fra et annet perspektiv. De er uføretrygdede, funksjonshemmede eller ansatte i helsevesenet. Hva kan bloggene deres tilføre debatten? Det skal dette ”bokessayet” prøve å svare på.

Men kan man skrive et bokessay om blogger? Kan bøker og blogger behandles på samme måte? Jeg er usikker. Ja, blogger er som regel tekst. Ja, blogger er som regel skrevet av samme person. Men blogger har en annen rytme. De blir sjelden ferdige. De tar bare slutt. Hvert enkelt blogginnlegg er sitt eget verk. Sånn sett står blogger nærmere tv-serier eller faste spalter i avisene. De er episodiske. De er i bevegelse. På den annen side er bloggen den nye essaysamlingen. Hadde Michel de Montaigne levd i dag, ville han ikke gått til et forlag. Han ville gått til wordpress.com og skrevet de prøvende, subjektive tekstene sine der.

Den unge offentligheten er blitt voksen
Jeg begynte å blogge i 2006. Siden da har blogging blitt mer utbredt og stuerent, mer profesjonalisert og institusjonalisert. Rektor på Universitetet i Oslo har en blogg. Kristin Clemet har en blogg. Frisøren din har en blogg. Og likevel er bloggen den mest rufsete og ujevne mediesjangeren. Fordi alle kan skrive en. Bloggen er den ultimate demokratiske arenaen. Den gir en stemme til de stemmeløse, en trykkpresse og en aviskiosk til alle som ikke får leserbrevene sine på trykk i lokalavisen. Det låter vakkert, men ser ofte stygt og uprofesjonelt ut. Det er også noe av bloggsfærens vesen. For hver leseverdige, spennende blogg finner vi tre hundre uleselige. Derfor er ”bloggkritikk” en problematisk affære. Når det kommer ut en elendig bok, kan du klage over forlagets bruk av penger og papir. Når du kommer over en elendig blogg, kan du bare lukke nettleservinduet og være glad for at den lite talentfulle skribenten har noe å henge fingrene i.

Derfor er mange blogger ikke synlige i offentligheten. De er bare tilgjengelige hvis du har lyst til å finne dem. Frem til den nye straffeloven trer i kraft og vi får medienøytrale formuleringer om hva en offentlig ytring er, er ikke et blogginnlegg for en offentlig ytring å regne, juridisk sett. Antifeminist-bloggeren Eivind Berges oppfordring til å drepe politimenn er ikke en straffbar handling etter dagens lovverk, fordi han ikke trykte budskapet sitt på papir. Hadde han kopiert opp løpesedler og delt dem ut på gata, ville han kunne straffes for det. Nå går han fri. Selv om Berges blogging føles ulovlig, er den ikke forbudt. Lovverket henger etter.
Men offentligheten er ikke en juridisk størrelse. Bloggerne påvirker massemediene, politikken og folks personlige meninger selv om offentlighetens søkelys ikke er rettet direkte mot dem, og selv om de ikke er offentlige etter dagens straffelov.

Blogg-kriterier
Utgangspunktet mitt har vært å se på de stemmene som ikke ville kommet til orde før internett. Jeg vil se på de personlige bloggene som tar opp vanskelige spørsmål i førsteperson. Jeg skal skrive om bloggene til dem som folk tidligere ville snakket på vegne av.

Jeg har selv valgt ut bloggene jeg skal skrive om. Det gir meg som skribent større definisjonsmakt enn jeg ville hatt i forbindelse med en vanlig bokanmeldelse. I tråd med bloggmediet vil jeg være åpen om de subjektive vurderingene jeg har lagt til grunn. Her er kriteriene jeg hatt i bakhodet når jeg har valgt ut bloggene:

1. Jeg har valgt meg bloggere som ikke var kjendiser før de begynte å blogge. Skribentene jeg har sett på, har fortalt historien sin på nett, uavhengig av massemediene.

2. Jeg har valgt meg reklamefrie blogger. Ingen av bloggene jeg har sett på, får inntekter av å ha mange besøkende.

3. Alle bloggene er skrevet i tråd med min personlige vær varsom-plakat. Skribentene er i stand til å bedømme hva de bør publisere, og hva de ikke bør publisere. De er skrevet med tanke på at noen skal lese dem.

4. Jeg har valgt meg blogger med få kontroversielle politiske meninger. Det er de personlige erfaringene deres og hvordan de bearbeider dem, som gjør dem annerledes, ikke ekstreme eller upopulære standpunkter.

Jeg har valgt å se på fire blogger. Den første bloggeren skriver om psykiatri, den andre om barnevern og funksjonshemming, den tredje skriver anonymt om det å være lege, og den fjerde om NAV og kronisk sykdom. Alle disse bloggene gir leserne innsikt i en verden de ikke kjenner. De færreste av oss har vært tvangsinnlagt, bodd i omsorgsbolig eller jobbet på intensiven. Bloggene gir oss tilgang til de helt hverdagslige sidene ved skribentenes liv.

Da jeg gjorde utvalget, vurderte jeg om jeg skulle ha med noen av bloggene til de overlevende fra Utøya. Etter å ha lest gjennom ti-femten blogger bestemte jeg meg for å la være. Delvis fordi mange av disse tekstene er langt mindre bearbeidet enn de andre bloggene jeg har sett på, og delvis fordi de dukker opp på blogger som ellers er svært private og hovedsakelig rettet mot venner og familie. Felles for bloggene jeg tar for meg, er dessuten at skribentene skriver om hendelser som er mange år gamle, hendelser de har brukt lang tid på å bearbeide litterært. Utøya-tekstene er råtekster i ordets rette forstand. De minner mest av alt om mange av bloggtekstene som ble skrevet i USA i etterkant av 11. september; intense øyenvitneskildringer som dukket opp mellom blogginnlegg med helt annen tematikk. Jeg har valgt å fokusere på blogger som har en fast tematikk, og som har et svært bevisst forhold til språk og sjanger.

Selvskading og psykiatri
Første blogg ut er liseliten.com. Den er skrevet av Lise Hetland, 28 år fra Stavanger. Hun skriver om det å ha en emosjonelt ustabil (borderline) personlighetsforstyrrelse, om selvskading og psykiatri. Hun er ufør, men har holdt foredrag basert på blogginnleggene sine for ulike deler av helsevesenet. Hun har mange lesere på bloggen, og, vil jeg påstå, stor påvirkningskraft. liseliten.com er en vanskelig blogg å lese. Ikke fordi den er dårlig skrevet. Lise Hetland skriver godt, og bloggen er lagt opp slik at det er enkelt for nye lesere å finne frem. Hun har en egen fane med utvalgte innlegg fordelt etter tema: ”Selvskading”, ”Behandling, sykehus, møte med psykiatrien” og ”Refleksjoner, håp, veien videre”. Hun har gjort et godt redaktørarbeid. De utvalgte innleggene står i stil til ”Om meg”-teksten hennes, der hun gir oss det strukturerte narrativet om Lises liv. Hun slet med selvskading, hadde en lærer som så henne og anbefalte henne å oppsøke ungdomspsykiatrien. Møtet med behandlingsapparatet ble en svært dårlig opplevelse. Hun unngikk å oppsøke hjelp før hjelpen oppsøkte henne da hun forsøkte å ta sitt eget liv som 21-åring. Hetland beskriver bloggprosjektet sitt slik:

”Jeg skriver åpent og ærlig om å leve med psykisk lidelse, og jeg skal ikke skamme meg over å være syk.”

Hun skriver videre at hun håper bloggen vil gi leserne noe, at de som er i samme situasjon, kan føle seg mindre alene, og at de som ikke har samme type opplevelser, kan lære noe. Å være ”åpen og ærlig” er bloggingens første bud. Hetland er åpnere enn de fleste. Hun viser bilder av arrene, av drypposen og sykehusskjorta, av epikriser og skisser fra terapien hun går i. Samtidig er den ultimate åpenheten en illusjon: Hetland er svært bevisst på hva hun deler og ikke deler. Bloggen er delt inn i en estetisk sort/hvitt-dikotomi: Forsidebildet er Hetland selv mellom en rosa drømmefanger og et sort monster. I høyremargen får vi vite at livet hennes består av ”oppturer og gleder” og ”nedturer og smerter”. Oppturene er illustrert med glade bilder av Hetland, venner og My Little Ponies; nedturene med bilder av et barberblad og av Hetland i sykehussengen med sladdede kutt på underarmen.

Hetland skaper et univers der hverdagen er en kamp, der alle gode dager er noe hun har jobbet for, og der nedturene er uunngåelige naturkatastrofer hun verger seg mot.

Selv bloggere som beskriver tekstene sine som ”åpne og ærlige”, gir oss et redigert bilde av seg selv. Jill Walker Rettberg, professor i digital kultur ved Universitetet i Bergen og forfatter av boka Blogging, bruker begrepene ”speil” og ”slør” om bloggeres selvfremstilling. Noen deler av livet blir holdt frem foran speilet. Andre blir dekket til. Hetlands blogg virker så gjennomsiktig fordi hun holder frem det vondeste. Vi får se bilder av arrene, men ikke av kjæresten hennes. Vi får se oppturene. Vi får se nedturene. Vi ser ikke de vanlige dagene. Det som ser åpent og ærlig ut ved første øyekast, er egentlig en svært bevisst selvfremstilling.

For meg som leser er det rart å se rommet Hetland har skapt seg. I ett innlegg legger hun ut bilder av arrete armer. I et annet skriver hun om hvordan man kan skjule arrene i offentligheten. Å dele bildene på nett er noe annet enn å gå i kortermet kjole på gata. I mange av innleggene reflekterer hun over identitet: Hvem er Lise på bloggen? Hvem er Lise i levende live? Hvem er Lise når hun er pasient? Er Lise diagnosen sin?

Hetland er på sitt beste når hun henvender seg direkte til helsevesenet. Hun beskriver sykepleiere som har nektet å sy henne fordi hun har så mange arr fra før. Hun roper ut varsko om helsepersonell som sier ”Men det er jo bare et risp!” til jenter som kommer til dem med problemene sine, som om det er ønskelig at jentene skulle kutte seg dypere. Hun dokumenterer overgrep. Språket hennes er påvirket av legenes språk. Hun skriver om sitt eget behov for ”skjerming”, sitt eget ”symptombilde”, om epikriser og prognoser. Selv om hun insisterer på at hun ikke er diagnosen sin, har hun vanskelig for å finne et selvstendig språk når hun skal snakke om problemene.

Hva med Lise, NAV og uføretrygden? I innlegget ”Fra ufør til arbeid” beskriver hun sin vei inn og ut av arbeidslivet. Hun viser bilder av brevet fra NAV der det står at ”svikt i arbeidsevnen skyldes pasientens psykiatriske diagnose”. Hun skriver at det kjipe med å begynne å jobbe deltid ved siden av trygden var at hun ikke kunne tjene mer penger enn det hun fikk i bostøtte – og hvis hun tjente noe som helst ved siden av, mistet hun bostøtten. Veien ut i arbeidslivet betyr i praksis å jobbe gratis, selv om hun får penger på konto hver måned. Lise skriver: ”Og det tror jeg sier en del om viljen min og ønsket mitt om å få det til, om å bli bedre, om å bli frisk.” Lise skriver med andre ord om en virkelighet der det offentlige Norge har gitt henne et papir på at arbeidsevnen hennes er permanent svekket, og der det ikke – for å bruke en Høyre-floskel – lønner seg å jobbe.

”Mine bein er en rullestol”
Den neste bloggen er skrevet av Stine Machlar, 20 år fra Orkdal. Hun har blogget på stinemachlar.blogg.no siden 2009. Machlar skriver om livet som rullestolbruker og erfaringene sine som barnevernsbarn. Machlar har et større politisk engasjement enn Hetland, men bruker utelukkende sine egne erfaringer i det hun skriver både på bloggen og i leserbrev. Hun var ikke synlig i offentligheten før hun begynte å blogge, men har nå en egen fane på bloggen hvor hun lenker til alt fra avisintervjuer til NRK nett-tv. Du så henne kanskje også som en av hovedpersonene i dokumentaren ”Brevet til Jens”, som gikk på NRK i fjor høst. Stine Machlar har en mer aktivistisk blogg enn Lise Hetland. Lise skriver om hvor takknemlig hun er for hjelpen hun får fra det offentlige. Stine vil ikke ha statens omsorg. Stine vil klare seg selv. Problemet er at Stine trenger hjelp, for å sitere henne selv, ”til å få rumpen på toalettskålen”. Hun har CP og, som hun beskriver det, beina hennes er en rullestol. Og mens Lise får gruppeterapi, en leilighet tilknyttet sykehuset og en tilpasset deltidsstilling, er det et Stine-formet hull i velferdsstaten. Kombinasjonen av å være barnevernsbarn og rullestolbruker er ekstra vanskelig. Der Lise holder foredrag for å få helsepersonell til å se hele mennesket, ber Stine sykepleierne holde seg unna livet hennes. Hun er ikke syk. Hun kan bare ikke gå. Hun trenger praktisk hjelp, ikke forståelse.

Bloggen hennes er delt inn i fire faner: ”Barnevern”, ”Livet med CP”, ”Mitt liv” og ”Media”. Mange av blogginnleggene handler om BPA – brukerstyrt personlig assistanse. Ifølge Stine er en assistent en hjelpende hånd hun kan bestemme over selv. Istedenfor å bo i omsorgsbolig eller ha hjemmesykepleie kan hun ha assistenter som hjelper henne med det hun selv ønsker. Stine ansetter dem, kommunen betaler for dem. BPA vil gjøre det mulig for Stine å ta høyere utdannelse, få en jobb og gå ut på byen med venner. Problemet er at Stines hjemkommune i Orkdal ikke har en BPA-ordning. Siden BPA ikke er lovfestet, er det opptil hver enkelt kommune om rullestolbrukere får tilbudet. Stines blogg handler om hvordan hun flytter til Oslo for å kunne få BPA og bo i egen bolig. Hvorvidt Stine kommer til å jobbe og betale skatt, avhenger ikke av hennes innsats. Det avhenger av om hun kan få bestemme hvem som skal hjelpe henne med det praktiske, og når de skal hjelpe henne. For Lise er manglende arbeidsevne problemet; for Stine er det møtet med trapper og saksbehandlere. Men både Stine og Lise kjemper for å bli behandlet som et voksent menneske i møte med det offentlige. Begge henvender seg direkte til helsevesenet. ”Kjære fremtidige behandler”, ”Kjære saksbehandler” osv. Stine skriver at saksbehandleren hennes nok ser på henne som dum og frekk, siden Stine vil ha det saksbehandleren har: Retten til å legge opp egen hverdag. Sitatene fra saksbehandleren er ubehagelig lesning. ”Det må da være godt å få lagt seg i rett tid, du som har CP blir jo sikkert fort sliten.” ”Om du føler du trenger mer trygghet og forutsigbarhet, kan du få det om du flytter inn i en omsorgsbolig, vet du.” Om Stine svarte saksbehandleren på NAV-kontoret vites ikke, men hun svarer i bloggen: ”Syns du det er fint å kunne ta en impulsiv øl med noen venner på kvelden? Det gjør jeg også. Den tanken har du kanskje aldri tenkt. For jeg, jeg må jo synes det er ok å få legge meg klokka 22, hver dag, jeg har jo tross alt CP.”

Den anonyme legen
Neste blogg ut skiller seg fra resten av bloggene fordi den er anonym og ikke lenger oppdateres. ”Legelivet fra innsiden” (gulsnare.wordpress.com) er skrevet pseudonymt av Gulsnare, som vi må anta er en lege. Bloggen ble avsluttet i januar 2010, men ligger fremdeles tilgjengelig på nettet. ”Legelivet fra innsiden” skiller seg fra resten av bloggene fordi den mangler mange av standardtekstene en personlig blogg har. Den har ingen ”Om meg”-side der skribenten presenterer seg selv og prosjektet. Det finnes ingen kontaktinformasjon, ingen lenker til Facebook og Twitter, ingen bilder av bloggeren. Mens Stine og Lise skaper seg en offentlig persona gjennom bloggen, forsøker Gulsnare å skrive tekster samtidig som han hvisker ut forfatteren.

Anonyme blogger er muligens en utrydningstruet rase. Etter 22/07 er det å redusere muligheten for anonyme kommentarer og anonyme kontoer på sosiale medier blitt synonymt med å redusere hatske og rasistiske utspill. Derfor er det interessant at den eneste helsebloggeren som skriver under pseudonym, er legen, den som til vanlig har posisjonen og definisjonsmakten.

Og Gulsnares blogg er definitivt et brudd på taushetsplikten. Lise og Stine har fått foredragsjobber og skriveoppdrag på grunn av bloggene sine. Hvis noen finner ut hvem det er som skriver om feilbehandling av pasienter og mannlige voldsofre under dekknavnet Gulsnare, kan den anonyme legen i verste fall miste jobben. Mens legen har all makten i helsevesenet, er maktforholdet på nettet snudd opp ned. Stine og Lise henger ut forsvarsløse psykiatere og sosionomer. Erfaringene og åpenheten deres gir dem mulighet til å rope at keiseren ikke har klær. Legen er ikke bare anonym og diskret: Han bruker bloggen til å krympe seg. Han er ikke bare ”en vanlig mann”, han er en ekkel, hvit middelklassemann, forteller han oss. Han blottstiller tabbene sine. Han innrømmer at han ser på Grey’s Anatomy. Innlegg som ”Om legerollen og maktesløshet” og ”Irriterende pasienter” handler om hans egne fordommer, hans egne feil. Lise og Stine har mye å bevise. Legen har så mye autoritet i dagliglivet at han kan være ydmyk på internett. Han skriver om økt byråkratisering, om å lære seg å unngå blikket til pasientene når han passerer dem i gangen, om å ikke ha tid. Han skriver om svikt i tolketjenesten, om leger i hijab, om å gå til lege selv. Innleggene er preget av sorg og tungsinn. Mens Lise og Stine skriver om kampen for å få det bedre, skriver legen om alderdom og død. Han skriver at ”flere og flere pasienter er i samme livssituasjon som meg selv”. Mens jeg blir provosert på Lises og Stines vegne, blir jeg trist over at det ikke finnes mer rom for den typen refleksjoner som den anonyme legen gjør seg. Uansett hvor god den moderne legevitenskapen blir, er det så mye relasjonelt og eksistensielt vi aldri får høre om med mindre vi kjenner helsepersonell personlig. Mens jeg leser Gulsnare, skulle jeg ønske at han kunne lese og kommentere noen av blogginnleggene til Lise, som teksten om å være bevisst mens man blir pumpet. Jeg skulle ønske det fantes en tekst om det å være den som må putte en slange i munnen på en jente du ser er våken, fordi du vet det står om livet. Hvis denne typen samtaler skal finne sted, må det nesten være under pseudonym på nettet. Og hvis det er noen som slåss for denne typen samtaler og innsikter, er det bloggeren Anna Worsley.

Profesjonell pasient
Anna Worsley er elitebloggeren blant de jeg har valgt ut. Hun har i flere år blogget på engelsk om livet som ufør og kronisk smertepasient, og den nye, norskspråklige bloggen hennes, diagnostisert.no, har mottatt støtte fra Fritt Ord. Hun har skrevet boka Kronisk på Unipub, og har publisert flere kronikker om NAV og uføretrygd. Men utgangspunktet for bloggen er Worsleys egen sykdom og egne erfaringer.

Anna har den minst selvsentrerte bloggen. Hun drar for å dekke Helsekonferansen som borgerjournalist og kritiserer utspill om ”late unge uføre”. Det kan gå lang tid mellom innleggene som handler om henne selv og hennes eget liv. Mens den engelskspråklige bloggen hennes handlet om ulike strategier for å bli smertefri, er den norskspråklige bloggen en pasientblogg versjon 2.0. Hun har gått fra å være en som dokumenterer erfaringene sine, til å bli en reell politisk aktør. Det betyr ikke at bloggen hennes er upersonlig. Mellom blogginnlegget hennes om møtet med helseministeren og kritikken av samhandlingsreformen kommer teksten om hvor vidunderlig det var å finne riktig smertelege og ha en helt smertefri uke. Hun bruker også bloggen til å gå tilbake på ting hun mente før, og på å kritisere tekster hun har skrevet tidligere. Et av de beste innleggene handler om hvor kjipt det er å måtte innrømme at man tok feil. Mange av Annas tidligere tekster handler om kosthold og alternativ medisin og om behovet hennes for å bli frisk uten legenes hjelp. Men da hun ble syk igjen etter å ha gjort ”alt riktig”, måtte hun gå tilbake på det hun hadde skrevet om meditasjon og glutenfri mat. ”Det var ikke all min egeninnsats, positive tenkning, trening, kosthold og selvutvikling som ga utfallet. Legene hadde rett hele tiden. Jeg har en kronisk auto-immun sykdom. Den går ikke over.”

Anna begynner bloggen med å reflektere over sitt forhold til NAV. Hun skriver at hun er redd for å virke så frisk at hun kommer til å miste trygden, samtidig som hun sier at hun egentlig vil jobbe. Problemet er manglende behandling og tilrettelegging. Hadde hun kunnet drive sitt eget firma med litt støtte fra NAV, kunne hun også lagt opp sin egen hverdag. Men for NAV er gründerlivet forbeholdt svært friske mennesker. Mye av Annas blogging går ut på å dokumentere det hun ser på som strukturelle hull i velferdsstaten. Sparetiltakene i helsevesenet rammer kronikerne hardest. Annas poeng er at når hun ikke får riktig behandling og oppfølging, må staten uansett betale for at hun og andre kronikere står utenfor arbeidslivet. Hun mener at staten ikke sparer penger, bare flytter utgifter fra en post til en annen.

Anna ønsker ikke at bloggen bare skal handle om henne selv. Hun intervjuer andre pasienter under overskriften ”Ukas pasient” og bruker tid på folk som har slitt med whiplash, udiagnostisert MS og muskel- og skjelettplager. Hun forsøker å bygge allianser og vil lage et nettverk av kroniske smertepasienter. Hun ser fellestrekk mellom seg selv og alle andre med kroniske, usynlige sykdommer. Hun beskriver hvordan de blir mistenkeliggjort hos NAV og nedprioritert i behandlingsapparatet. Og jakten på den riktige behandlingen er det som skiller Annas blogg fra resten av bloggene jeg har sett på. Hun har et håp om å bli frisk, eller i hvert fall friskere, og om at moderne medisin har verktøyene som skal til. Det handler mindre om tilrettelegging og mer om å finne riktig spesialist. Anna skriver ”frisk”, Lise skriver ”frihet”, Stine skriver ”selvstendighet”, men alle peker på det samme: at det ikke er mangel på vilje som står mellom dem og en fulltidsjobb. At velferdsstaten tilbyr penger til livets opphold, men ikke nødvendigvis den tilretteleggingen de hadde trengt for å nærme seg det Gulsnare beskriver som ”middelklasselivet”.

Ambivalent ærlighet
Til sammen gir de fire bloggene et godt og annerledes innblikk i debatten om trygdesnylting, eldrebølge, finanskrise og velferdsstatens fremtid. Lise dokumenterer psykiatriens overgrep, mangler og solskinnshistorier. Stine insisterer på at staten Norge vil ha henne som fulltidsarbeidende skattebetaler i egen bolig, selv om det kanskje er billigere for kommunen å putte henne på institusjon. Anna påpeker at hun hadde kunnet jobbe hvis hun hadde vært prioritert i helsevesenet. Og ”Legelivet fra innsiden” forteller oss at legeyrket kan være både krevende og sorgtungt.

Fordi en blogg er episodisk og i dialog med leseren, har bloggerne tid og plass til å ombestemme seg, utdype, svare og kverulere. Og samtidig, fordi blogger er subjektiv selvfremstilling, er de ikke nødvendigvis til å stole på. Å være ærlig gir autoritet. Derfor er det lettere å stole på Liseliten enn på lommelegen.no. Anna skriver at det er forskjell på å anbefale behandlingsformer og dele hvilke erfaringer man har gjort seg med ulike behandlingsformer, men denne forskjellen er så subtil at noen lesere kanskje ikke får den med seg. Og når den anonyme legen skriver at han og kona valgte å abortere bort et foster etter en fostervannsprøve som viste utviklingshemming, gir ærligheten ham mer påvirkningskraft enn all verdens debattanter.
Det er vanskelig å diskutere de personlige vitnesbyrdene. Stines tekster er skrevet for at du skal bli sint på hennes vegne. Det er mye lettere å si ”Så dårlig gjort!” enn ”Er du sikker på at det er en lur strategi overfor byråkratiet?”

De personlige historiene er problematiske og viktige. Jeg skulle ønske politikerne og byråkratene brukte mer tid på Stine enn på Trygdesnylter-Vegard. Jeg skulle ønske at flere leger og sykepleiere reflekterte over arbeidet sitt på nett. Jeg håper at Annas og Lises møte med legestanden blir lest høyt og diskutert på morgenmøtene rundt omkring. Og likevel er jeg ambivalent. Det er mye makt i de personlige historiene, og ikke alle er like gode til å sile. I denne selvbiografiens tid må vi finne et språk for å kritisere og diskutere de personlige anekdotene. Vi må bli flinkere til å se at selv den mest personlige blogg har et element av slør og speil. Det at du har en erfaring, betyr ikke nødvendigvis at du har noe klokt å komme med. Samtidig er mange av dem som faktisk har kjent erfaringene på kroppen, verdt å lytte til.

Noter:
(1) Dagbladet 31.03.2012. Se dagbladet.no/2012/03/31/kultur/debatt/nav/trygdesnylter/20924592