En sjelden gang kommer man over et forfatterskap som forandrer ens blikk på både litteraturen og på verden.

For mange år siden var jeg i Tsjernobyl. I Pripjat, en av byene som ble evakuert i all hast etter ulykken, ruslet vi omkring i tomme, støvete gater. I utkanten av byen stod et rustent pariserhjul, delvis dekket av kratt og bladverk. Et falmet skilt opplyste at fornøyelsesparken skulle innvies 1. mai 1986. I landsbyer som nesten var spist opp av viltvoksende busker og trær, møtte vi en kontingent krokryggede koner som hadde nektet å evakuere. Som kronen på verket besøkte vi den ulykksalige reaktoren som gikk opp i flammer den 26. april 1986. «Ikke tråkk på gresset», formante guiden, en kvinne i slutten av 30-årene. «Er det egentlig trygt å være her?» undret vi. «Selvsagt, det er hundre prosent trygt», svarte guiden overbærende. «Jeg er her hver dag. Men ikke tråkk på gresset.» Besøket i katastrofens episentrum var merkelig hverdagslig. Virkelighetens drama var visket bort av tidens gang. Sporene etter tragedien var dekket av kratt, støv og fuglesang, og de forferdelige ettervirkningene ble effektivt nedtonet av guidens innøvde fraser. Mange år senere opplevde jeg den samme slentrende hverdagsligheten i atomprøvesprengningsfeltet ved Semipalatinsk: «Nei, her er det ikke det spor farlig, vi bor jo her, farene ved stråling er sterkt overdrevet.» Mitt journalistiske instinkt driver meg til å oppsøke stedene hvor katastrofen skjedde, uansett hvor mange år som måtte være gått. Men steder forteller ikke historier. Først da jeg i høst leste Bønn for Tsjernobyl av den hviterussiske forfatteren Svetlana Aleksijevitsj (f. 1948), gikk omfanget av kjernekraftulykken opp for meg. Steder er tause. Tall er bedøvende. Først når katastrofen får et menneskelig ansikt, blir den virkelig.

SOM ET HØRESPILL «Hva handler denne boka om? Hvorfor har jeg skrev den?» spør Aleksijevitsj i et av innledningskapitlene. Og svarer straks: Den handler ikke om Tsjernobyl, men om Tsjernobyls verden. Tusenvis av sider er skrevet, og mange hundre tusen meter med film er skutt om selve hendelsen. Selv beskjeftiger jeg meg med noe som jeg vil kalle den forsømte historien, de sporløse sporene etter vår tilstedeværelse på jorda og i tida. Jeg skriver og samler inn hverdagslige følelser, tanker og ord. Jeg prøver å fange inn sjelens dagligliv. Vanlige menneskers liv en vanlig dag. […] For dem er ikke Tsjernobyl en metafor eller et symbol, det er hjemmet deres. Boken innledes med en tragisk kjærlighetshistorie: 23 år gamle Ljudmila Ignatenko elsket mannen sin, brannmannen Vasilij Ignatenko, så høyt at hun snek seg inn på trykkammeret på sykehuset i Moskva for å sove sammen med ham om natten, til tross for legenes innstendige advarsler. Vasilij, som var en av de første brannmennene på åstedet, var så syk av stråleskadene at hver minste berøring fikk huden til å falle av i store flak. Ljudmila var gravid i sjette måned, men fortalte ingen om graviditeten av frykt for å bli kastet ut av sykehuset. Vasilij døde etter få dager. Jenta ble født to uker før termin, og også hun døde, fire timer etter fødselen: Jenta mi reddet meg, hun tok hele strålingsstøyten, hun ble som en strålingsavleder. Så liten. Det lille nurket. (Gisper etter luft.) Hun beskyttet meg … Men jeg elsket dem begge … Kan man virkelig … Kan man virkelig drepe med kjærlighet? En sånn kjærlighet som min! Sitatet er representativt for Aleksijevitsjs særegne skrivestil. Hun har redigert seg selv nesten helt ut av teksten, tilbake står kun stemmene, som i et hørespill. En sjelden parentes beskriver med få ord intervjuobjektets sinnsstemning. Vi får ellers ikke vite annet om personene som er intervjuet, enn hva de heter, og hva som er deres forbindelse til Tsjernobyl. Hver eneste av stemmene er så levende gjengitt, med sin egen rytme og karakteristiske ordvalg, at personene likevel trer tydelig frem fra boksidene. Nærmere tusen intervjuer med vitenskapsmenn, enker, soldater, brannmenn, evakuerte, mødre og tilbakeflyttere utgjør grunnlaget for boken. Rundt tyve prosent av intervjuene er kommet med i boken. Noen gis kun et par linjer, som del av et kor av stemmer, andre
får berette over mange sider. Stilen er inspirert av den hviterussiske forfatteren Ales Adamovitsj (1927–94), som skrev dokumentarbøker fra andre verdenskrig. Han brukte selv betegnelsene «fellesromaner», «oratorieromaner» eller «vitnesbyrdromaner» om bøkene sine, som var basert på et stort antall intervjuer, og som ofte ble skrevet sammen med andre forfattere. Aleksijevitsj har kalt Adamovitsj sin læremester. Adamovitsj var imidlertid langt tydeligere til stede i bøkene sine enn Aleksijevitsj er, og hadde en strengere sensurinstans å ta hensyn til. Tyve år brukte Svetlana Aleksijevitsj på å skrive Bønn for Tsjernobyl. Tidsbruken gjenspeiler ikke bare det enorme researcharbeidet, men også selve skriveprosessen. Aleksijevitsjs stil kan virke forledende enkel, men det ligger møysommelig arbeid bak utvelgelsesprosessen og komposisjonen. Dypt tragiske beretninger avledes av muntrere historier, og ingen av dem ligner hverandre. Kapitteltitlene er nesten som korte dikt i seg selv. En av monologene heter for eksempel «Monolog om Frans av Assisi som preket for fuglene». En annen heter «Monolog om hvor lett det er å bli til jord».

UTOPIENS STEMMER Sovjetunionens innbyggere var forberedt på en ny verdenskrig, på en atomkrig, og øvde jevnlig på alle mulig tenkelige og utenkelige scenarioer. Men at ødeleggelsen kunne komme i form av en kjernekraftulykke, hadde knapt noen forestilt seg. Bønn for Tsjernobyl er en bok om det 20. århundres kanskje største teknologiske katastrofe, men den er like mye en bok om sovjetmennesket og begynnelsen på imperiets undergang. Den inngår i fembindssyklusen Utopiens stemmer. Alle de fem bøkene i syklusen handler dypest sett om sovjetmenneskenes unike og snart utdøende erfaringer. «Tross alt fantes det, sovjetmennesket», skriver Aleksijevitsj et sted. «Slike mennesker tror jeg aldri mer kommer til å finnes.» Den første boken i syklusen, Krigen har intet kvinnelig ansikt, utkom i 1985. Boken ble en enorm bestselger i Sovjetunionen og er oversatt til nærmere tyve språk, men frem til i fjor var Svetlana Aleksijevitsj et ukjent navn her i Norge. Endelig har norske forlag fått øynene opp for dette unike forfatterskapet, og det siste året er tre av bøkene hennes kommet i norsk språkdrakt: I fjor kom Bønn for Tsjernobyl, oversatt av Hege Susanne Bergan, samt Krigen har intet kvinnelig ansikt, oversatt av Alf B. Glad. Like før påske utkom den siste boken i fembindssyklusen, Slutten for det røde mennesket. Tiden second hand, oversatt av Dagfinn Foldøy. Til høsten kommer Kister av sink fra 1989, som handler om Sovjetunionens krig i Afghanistan. Å yte de mange ulike stemmene og stemningene som kommer til uttrykk i Aleksijevitsjs bøker, rettferdighet, er ingen enkel oppgave. Bergan fikk høyst fortjent Kritikerprisen for beste oversettelse i 2014. Hans Björkegren, som blant annet har oversatt Kister av sink til svensk, har spådd at det kommer til å bli skrevet doktoravhandlinger om å oversette Aleksijevitsjs bøker. Det er ikke vanskelig å slutte seg til spådommen. La oss fortsette med begynnelsen: I debutboken fra 1985, Krigen har intet kvinneligansikt, gir Aleksijevitsj stemme til de kvinnelige soldatene og partisanene som kjempet side og side med mennene ved fronten. Deres historier hadde vært tiet i hjel i årtier: «Alt vi vet om krigen, har vi fra ‘mannsstemmer’», skriver Aleksijevitsj i innledningen. Vi er alle fanget av «mannlige» forestillinger og «mannlige» inntrykk av krigen. «Mannlige» ord. […] Når kvinnene forteller har de ingenting, eller nesten ingenting med av det vi er vant til å lese og høre om: Hvordan noen mennesker heltemodig drepte andre og seiret. Eller tapte. Hvordan det tekniske utstyret var, og hvordan generalene var. Kvinnefortellingene er annerledes og om noe annet. «Kvinnekrigen» har sine egne farger og lukter, sin egen belysning og sitt eget følelsesrom. Sine egne ord. Der finnes ingen helter og utrolige seire […]. Krigen har intet kvinnelig ansikt ligner vitterlig ingen andre bøker jeg har lest om andre verdenskrig. Det handler nettopp ikke om slag og fremrykninger, men om hvordan det var å leve under så ekstreme forhold. I kvinnenes fortellinger vektlegges hverdagslige detaljer om lus, gjørme og blod, men også om blomster og om naturens skjønnhet: Jeg husker vi gjemte oss et eller annet sted i en hveteåker, en solrik dag. Tyske maskinpistoler ta-ta-ta-ta – og stillhet. Vi hørte hvordan det suste i hveten. På nytt tyske maskinpistoler ta-ta-ta-ta – Og jeg tenkte: Kommer jeg noen gang til å høre det suse i hveten igjen? Mange av jentene som meldte seg frivillig, var unge og naive, fulle av romantiske forestillinger om oppofrelse og tapperhet. De gråt da de måtte klippe håret, og de første ukene smøg de seg til å trippe rundt i høyhælte sko om kveldene. Men snart innhentet virkeligheten dem: «Senere, når vi var ute i krigen, begravde vi folk uten tårer. Vi sluttet å gråte.» I felten var kvinnene sidestilt med mennene, men straks krigen var over, ble tonen en annen. I fredstid skydde man soldatjentene, mange trodde de kun hadde vært ved fronten for å adsprede mennene nattestid. Krig er mennenes domene; kvinnen skal gi liv, ikke drepe. Mange av frontjentene forble ugifte til sin dødsdag, og mange snakket aldri om erfaringene sine. Det er en bragd at Aleksijevitsj fikk så mange av dem i tale. I likhet med Bønn for Tsjernobyl er Krigen har intet kvinnelig ansikt basert på nærmere tusen intervjuer. «Mer og mer forvandles jeg til et stort øre, hele tiden vendt mot et annet menneske», skriver Aleksijevitsj i innledningen. Og senere: «Ja, de gråter mye. Skriker. Etter at jeg har gått, sluker de hjertetabletter. Ringer legevakten. Men likevel ber de: ‘Du må absolutt komme. Vi har tiet så lenge. I førti år har vi tiet …’» Enkelte hadde nok helst sett at de fortsatte å tie. Det tok Aleksijevitsj to år å finne et forlag til boken. Slik kunne man jo ikke skrive om krigen! Manuskriptet inneholdt for mange grusomheter og for lite om kommunistpartiets ledende og styrende rolle, lød innsigelsene. Da boken endelig utkom, ble den umiddelbart en bestselger. Til nå er den solgt i over to millioner eksemplarer i Russland og det tidligere Sovjetunionen. Slik hadde ingen skrevet om krigen før.

HVORFOR TIER VI? Jag ville inte skriva om kriget mer … När jag hade avslutat arbetet på Kriget har inget kvinnligt ansikte dröjde det länge innan jag stod ut med att se ett barn som blödde näsblod när det slagit sig. […] Alla har en kraftreserv för att skydda sig mot smärta, men min var totalt uttömd. Dette skriver Aleksijevitsj i innledningen til Kister av sink (Zinkpojkarna på svensk), som handler om Sovjetunionens ti år lange krig i Afghanistan. Boken utkom i 1989, samme år som de sovjetiske troppene trakk seg ut. Ifølge sovjetisk propaganda hjalp de russiske soldatene til med å bygge broer og skoler til broderfolket i Afghanistan. I virkeligheten var de involvert i en blodig krig som kostet over en million afghanere livet. Mer enn en halv million sovjetiske soldater tjenestegjorde i krigen. Mange av dem vendte tilbake til fedrelandet uten en arm eller et ben, merket for livet. Over femten tusen sovjetiske soldater ble sendt hjem i forseglede sinkkister. Tapstallene ble forsøkt holdt hemmelig av sovjetiske myndigheter, og ingen snakket om dem. «Varför tiger vi?» spør Aleksijevitsj. «Jag vill inte tiga …» Som til sine øvrige bøker intervjuet hun mange hundre personer, fra soldater, kapteiner og sykesøstre til enker og etterlatte, under researcharbeidet. Historiene som fortelles i boken, er like sterke og opprivende som historiene fra andre verdenskrig – det skorter ikke på blod, gråtende mødre og ødelagte liv, men med en viktig forskjell: Da Afghanistan-krigen led mot slutten, hadde de politiske vindene skiftet retning, og man snakket om at hele krigen var en eneste stor feil. Dette var et dobbelt knyttneveslag for mange av de etterlatte: «Första gången jag hörde på teve att Afghanistan är en skamfläck, fick jag lust att slå sönder teveapparaten. Den dagen begravde jag min man för andra gången …» Vanligvis oppgir Aleksijevitsj for- og etternavn på sine intervjuobjekter, men i Kister av sink er alle anonymisert. Temaet var – og er – for kontroversielt. I boken skildres krigens mørke sider uten skånsel: De overordnedes umotiverte voldsbruk mot nyankomne soldater. Plyndringen av sivile afghanere, fråtsingen i vestlige varer. Det håpløst gammeldagse utstyret; mye av det etterlevninger fra andre verdenskrig. Sult, lus og tropesykdommer. Prostitusjon og voldtekter. Ekstasen over å drepe. Alkohol- og narkotikamisbruk. De etterlattes sorg og sinne; de hjemvendte soldatenes bitre etterpåklokskap. I 1992, tre år etter boken utkom, ble det innledet en rettslig prosess mot Aleksijevitsj. Flere av de intervjuede mente seg plutselig misforstått eller feilsitert, og etter en rotete og uoversiktlig rettssak ble Aleksijevitsj dømt til å betale en av saksøkerne oppreisning for ærekrenkelser. I 2013 utkom en ny utgave av Kister av sink hvor ulike dokumenter fra rettssaken er tatt med. Både den svenske og den (kommende) norske oversettelsen er basert på 2013-utgaven. Utover 90-tallet strammet det politiske regimet i Hviterussland grepet, og det ble stadig vanskeligere for Aleksijevitsj å bo og arbeide der. I 2000 valgte hun å forlate hjemlandet, og i et desennium bodde og arbeidet hun i ulike fribyer i Europa. I 2011 flyttet hun tilbake til Minsk. Hun har forklart at hun ikke ville risikere å bli anklaget for å være en kritiker som hadde latt seg kjøpe av utenlandsk luksus og mistet kontakten med hjemlandet. Den fjerde boken i Utopiens stemmer, De siste vitnene, utkommer på svensk til høsten. Tidspunkt for en eventuell norsk utgivelse er ennå ikke fastsatt. I denne boken dveler Aleksijevitsj på ny ved krigserfaringen. Denne gangen har hun intervjuet de som var barn under krigen og som mistet foreldrene sine, sultet og drev omkring, uten tak over hodet. I tillegg utkom i 1993 Bergtatt av døden. Boken handler om selvmordsforsøk i kjølvannet av Sovjetunionens sammenbrudd. Den er foreløpig ikke oversatt til hverken norsk eller svensk.

DANSEDOMSTOL Den femte og siste boken i syklusen, Slutten for det røde mennesket. Tiden second handutkom på russisk i 2013. Den norske utgaven utkom i mars i år. I motsetning til de øvrige bøkene i Utopiens stemmer er ikke Slutten for det røde mennesket knyttet til én enkelt krig eller katastrofe. I stedet forsøker Aleksijevitsj her å samle sovjetmenneskenes erfaringer mellom to permer, som alltid filtrert gjennom det lille menneskets private erfaringsverden: «Jeg trekkes alltid mot dette lille området – mot enkeltmennesket. Bare mennesket. I virkeligheten er det der alt skjer. […] Jeg slutter aldri å undre meg over hvor interessant et vanlig menneskeliv er», skriver hun i innledningskapittelet. Boken er delt i to hoveddeler: «Ti historier i rødt interiør», som handler om sovjettiden, og «Ti historier uten interiør», som handler om de kaotiske årene etter imperiets fall. Kapitlene har poetiske titler som «Om et hundeliv og hundre gram fint støv i en hvit urne» og «Om lidelsens sødme og den russiske sjels eiendommelighet».I første del har Aleksijevitsj funnet frem til de mest fanatiske av kommunistene, som Vasilij Petrovitsj. På 1920-tallet, like etter revolusjonen, var han formann for en dansedomstol: Vi arrangerte komsomolbrylluper. Uten vokslys, uten brudekroner. Uten prester. I stedet for ikoner hadde vi portretter av Lenin og Marx. Min tilkommende hadde langt hår, så hun klippet det av seg til bryllupet. Skjønnhet foraktet vi. […] Da vi fikk en sønn, kalte vi ham Oktober. I 1937 ble Vasilij og kona fengslet og torturert, som så mange andre det året. Vasilij ble løslatt etter ett år. Kona, derimot, kom aldri tilbake. Like etter at han har fortalt om
8 konas tragiske død, betror han Aleksijevitsj at hans livs største øyeblikk var da han fikk partiboken tilbake under Den store fedrelandskrigen. Da han døde på 90-tallet, testamenterte han den store sentrumsleiligheten til «mitt elskede kommunistparti, som jeg har alt å takke for». Også Slutten for det røde mennesket inneholder rystende historier fra andre verdenskrig: … vi sprettet opp buken på de drepte hestene, dro ut alt som var inni og krøp inn selv. Der ble vi liggende i to døgn, vi kunne høre hvordan tyskerne gikk frem og tilbake. Og skjøt. Endelig ble det fullstendig stille. Da krøp vi ut, fulle av blod, tarmer … og dritt … Halvgale. Det var natt … månen lyste … De mest tankevekkende kapitlene handler likevel om de store omveltningene på 90-tallet, omveltninger som man knapt tenker over lenger. På få uker ble alt snudd på hodet. Sovjetmenneskene måtte lære seg å bruke penger. Partifolkene, som alle hadde krøpet for, var plutselig fiendene. Folkeslag som hadde levd fredelig sammen, gikk med ett fra hus til hus for å slå hverandre i hjel. Alt de hadde trodd på, mistet gyldighet over natten: «Vel … hva mer er det å minnes?» spør en av mennene Aleksijevitsj møter. «Det er som å samle spiker på en branntomt. Alt er brent opp. Hele livet vårt … alt som var vårt, er borte nå … Vi bygget og bygget … […] Vi bygget sosialismen, men nå sier de på radio at med sosialismen er det slutt. Men vi … vi er jo her ennå …» Selv om lidelseshistoriene er i flertall også i denne boken, er den ikke blottet for humor. En eldre mann klager over hvor vanskelig det er å følge med i nyhetsbildet nå for tiden: «Før kunne du bare lese Pravda om morgenen, og da visste du alt.» «Kommunismen er som et alkoholforbud: en god idé, den virker bare ikke», bemerker en annen. En tredje forteller om de kilometerlange køene foran den første McDonald’s i Moskva: «Det var reportasjer på tv. Voksne, høyt utdannede mennesker tok vare på esker og servietter derfra. De viste dem stolt frem for gjestene sine.»

SJELSHISTORIKER I alle de fem bøkene i Utopiens stemmer står lidelsen i sentrum: «Jeg lytter til smerte …», skriver Aleksijevitsj i innledningen til Krigen har intet kvinnelig ansikt.
9 Smerte som bevis på et forgangent liv. Andre bevis finnes ikke, andre bevis stoler jeg ikke på. Ord har mer enn én gang ledet oss bort fra sannheten. Jeg tenker på lidelse som den høyeste form for informasjon, som har direkte kontakt med et mysterium. Med livets sakrament. Det er dette hele den russiske litteraturen handler om. Det er skrevet mer om lidelse enn om kjærlighet. Kjærlighet er ellers et tema som går igjen i alle Aleksijevitsjs bøker. Morskjærligheten, som tåler alt, som overvinner alt. Kvinner som fikk oppleve å møte den store, altoppslukende kjærligheten; kvinner som hadde alt, og som mistet alt. Nå arbeider hun på en bok hvor kjærlighet er hovedtemaet. «Jeg innså at jeg har skrevet bøker om hvordan folk dreper hverandre, om hvordan de dør», skriver hun på hjemmesiden sin. «Men det er ikke hele menneskelivet. Nå skriver jeg om hvordan mennesker elsker hverandre. Og igjen stiller jeg meg selv de samme spørsmålene, denne gangen gjennom kjærlighetens prisme: Hvem er vi, og hva slags land bor vi i?» Selv kaller hun seg sjelshistoriker. Dypest sett behandler alle bøkene hennes de aller største spørsmålene: Hva er et menneske? Hva er et menneske i stand til? Hva er det menneskelige i mennesket? Selv er jeg er panegyrisk. Beskrivelsen av stemmekoret går ofte igjen i omtaler av Aleksijevitsjs litteratur. Det er på sett og vis en presis beskrivelse, men likevel yter den ikke bøkene full rettferdighet: De er langt mer enn et kor av stemmer. De er stor litteratur. De er poesi. Men det er også utmattende lesning. Hver historie er så sterk, og det er så mange av dem. Det anbefales å sette av god tid til lesningen, og å lese stykkevis og delt. Svetlana Aleksijevitsj har brukt 35 år på de fem bøkene i Utopiens stemmer. Hver bok er kokt ned til et konsentrat av det enorme intervjumaterialet. Det er berikende, rystende, til tider grusom og alltid krevende lesning, selv om historiene i seg selv er skrevet i et muntlig, lett tilgjengelig språk, tro mot intervjuobjektenes ordvalg. De siste årene, særlig etter at bøkene hennes ble oversatt til svensk, har Aleksijevitsj vært en het kandidat til Nobelprisen i litteratur. Ikke siden Churchill har en sakprosaforfatter fått Nobelprisen. Hun ville vært en verdig kandidat. Grundigere enn noen annen forfatter har hun utforsket de menneskelige erfaringene fra det kanskje største eksperimentet i verdenshistorien. Skulle hun en gang få den, ville det i så fall også være første gang Nobelprisen i litteratur gikk til en hviterusser. Det ville vært interessant å se hvordan det ville blitt håndtert av Lukasjenko-regimet, som i god, overvintret sovjetisk ånd har forsøkt å gjøre Aleksijevitsj til en ikke-person.

Et par år etter besøket i Tsjernobyl fikk jeg høre at guiden som hadde vist oss rundt, var død. Leukemi. Historien utspiller seg rett for øynene på en, men så langsomt at man knapt legger merke til det.

Svetlana Aleksijevitsj har brukt 35 år på å gjøre den synligere for oss.

For all del, les disse bøkene.