Har alle skrivekursene som holdes i nære og fjerne strøk, noe mer å by på enn en forførende kjendis? Her er mine erfaringer etter seks dager i Marrakech.

 

Skriving er populært. Skrivekurs med norske forfattere i inn- og utland griper om seg. Jeg er tekstforsker, og jeg har vært på skrivekurs i Nord-Afrika.

Noen vil kanskje spørre seg hva en tekstforsker gjør på et skrivekurs.

– Kan ikke du alt som er verdt å vite om tekster og skriving?

– Tja, jeg kan mye om hva som er gode og dårlige tekster. Jeg er spesielt interessert i språkets mørke sider. Mobbing, sladder og annet hatprat.

Som tekstforsker kan jeg altså mye om virkemidler i tekst og tale, men jeg har fremdeles noe å lære når det gjelder å omsette kunnskapen til praksis. Det er ingen automatikk i det. Jeg er dessuten opptatt av forskningsformidling, og jeg forsøker derfor stadig å utforske nye sjangere for å nå ut til nye lesere med min kunnskap. Formidling er en del av min plikt som forsker. Jeg meldte meg på et kurs i portrettskriving for å bli en bedre formidler av kunnskap. Teksten du leser nå, er basert på noe av det jeg opplevde og lærte på kurset, og på noe av det jeg kunne fra før.

På Gardermoen møtte jeg spent min kursleder den 17. oktober 2015. Kurslederen viste seg å være en vennlig og tillitsskapende mann i femtiårene. På forhånd hadde jeg lest kursleders intervjuer med Kjendis-Norge. Intervjuene er på sett og vis velskrevne. Intervjuobjektene trer umiddelbart frem for leseren. Som skribent evner han å holde på mange leseres oppmerksomhet. På kursets nettside forteller flere tidligere kursdeltakere at kurset er inspirerende, og at de er blitt flinkere til å skrive. Spørsmålet er hva slags skriving kurset i portrettskriving inspirerer til, og hva elevene blir flinkere til.

 

SE OG HØR

I kurslokalet midt i gamlebyen i Marrakech treffer vi vår kursleder igjen. Kurslokalet er en vakker toetasjes riad med takterrasse; et tradisjonelt marokkansk hus med et atrium i midten. Bygningen er flere hundre år gammel, tror den norske eieren som har pusset opp bygningen. Oppussingen bærer preg av kunnskap om og respekt for marokkanske byggetradisjoner.

I en halvsirkel sitter vi rundt kurslederen i riadens svale atrium. Under føttene våre er det marokkanske fliser i livlige farger. Over hodene våre er det blå himmel. Fuglene kvitrer i sitrontreet. Bordet i midten av halvsirkelen er dekket med myntete i små glass, oppskårede granatepler og søte marokkanske appelsiner. Den vennlige hushjelpen tar godt vare på oss. Det kommer stadig noe nytt på det mosaikkbelagte bordet. Riaden med den smakfulle innredningen innbyr ikke bare til ro og kreativitet. Som bærer av solid håndverk nedarvet gjennom generasjoner står riaden i kontrast til kurset bygningen huser. Kurset skal vise seg å mangle både fagkunnskap og et etisk rammeverk.

I løpet av de seks dagene i den vakre riaden deler kurslederen raust fra sine erfaringer som portrettør. Det har vært mange innvendinger mot tekstene hans, der han har gjort seg morsom på den enes og den andres bekostning. Det har også vært overtramp av mer alvorlig karakter. Noe av det kursleder beretter, er utvilsomt både morsomt og underholdende.

På kurset blir vi også kjent med kursleders intervjuobjekter. Vi får vite ting om Kjendis-Norge som de fleste av oss antakelig aldri ville fått tilgang til ellers. Etter hvert blir det plagsomt mange uvesentlige sidespor. De samme sladderpregete anekdotene går igjen og igjen, bare med forskjellige aktører.

Jeg er ikke kommet helt til Marrakech for å høre historier jeg kunne lest i Se og Hør på tannlegekontoret, mumler jeg i mitt indre. Den danske deltakeren på kurset ser drømmende ut på den blå himmelen over oss i atriet, og sovner godt tilbakelent i den bløte sofaen. Den stakkars dansken vet ikke engang hvem alle kjendisene er.

 

ELSKERINNEN

I den vakre riaden får vi vite at en norsk kjendis nevnt ved navn har en elskerinne. Jeg lurer på hvorfor kvinnen omtales som elskerinne. Kjæreste er en mye vanligere betegnelse i norsk. Er kjendisen gift, og så har han henne på si?

Vi får også vite at den såkalte elskerinnen er en kjent norsk redaktør, og vi får vite hvor hun utøver sitt redaktørvirke. Navnet og identiteten hennes er bare et raskt googlesøk unna for dem som ikke allerede har gjenkjent henne.

– Er denne kjendishistorien ment som en pedagogisk ressurs i skrivekurset?

– Hva kan elskerinne-betegnelsen potensielt gjøre med redaktørens rykte og anseelse i samfunnet?

Elskerinne-betegnelsen er egnet til å sverte redaktørens omdømme. Dessuten er informasjonen irrelevant. En redaktørs sexliv har ikke noe å gjøre på et skrivekurs i Marrakech. Ikke på skrivekurs andre steder i verden heller. Språkbruken fremmer en ukultur, brummer jeg i mitt indre.

Kursholders anekdoter er altså ikke bare trøttende. I meg vekker fremstillingene ubehag og medfølelse for ofrene. Er det slik man skal lære seg å skrive portretter? Er det historienes pedagogiske funksjon? Skal de tjene som eksempler til etterfølgelse? Det sterkeste ubehaget er knyttet til den fraværende kritikken. De fleste av deltakerne på kurset ser ikke ut til å plages. De er velutdannete, men lar seg forføre.

 

FORTELLEREN

Riktignok består ikke kurset bare av anekdoter og sladder. Eventyret til den marokkanske fortelleren som i årevis har underholdt folk på det store torget, Jamaa al-Fna, var av en annen kvalitet. Han fortalte om «Den gode og den onde». Eventyret kjente jeg fra før gjennom Thor Arne Hauers nennsomme oversettelser til norsk. Møtet oppfylte alle mine forestillinger om en storslagen forteller. Han er inspirerende og underholdende, men underholdningen er verken platt eller grenseløs. Det gode vinner over det onde, og:

– Om dette er sant, vet bare Gud.

I løpet av kurset får vi også en innføring i det som omtales som skrivingens ti bud, men det er lite som minner om Moses’ ti bud. De etiske retningslinjene er fraværende. På kurset er det ingen klart definerte grenser, men vi blir oppfordret til å sprenge noen likevel.

– Våg noe! Risiker noe! Sett noe på spill!

Utfordringen gis i forkant av den første oppgaven, som er å skrive en A4-side om mor eller far. I anekdotisk form får vi samtidig vite om mindre flatterende sider ved kursholders egne foreldre og familie for øvrig. Videre blir vi fortalt at det er vanskeligere å portrettere mor enn det er å portrettere far.

– De fleste har et mer komplekst forhold til sin mor.

Informasjonen gir noen føringer for hva som forventes av tekstene. Det ligger mellom linjene at den som våger mest, vil være den som skriver om sitt komplekse forhold til mor. Eleven som gjør dette vågestykket, vil derfor trolig også ha best sjanser for en positiv vurdering av sin tekst. Men er det egentlig så modig å skrive om folk som ikke er til stede, og som antakelig aldri skal lese teksten? Hva er det man risikerer da? Hva er det man setter på spill?

Før vi vender tilbake til hotellet for å skrive vår første oppgave, blir vi fortalt at vi skal skrive slik at vår mor eller far trer frem foran leserne. Vi skal skrive slik at personene stiger opp fra arket. Leseropplevelsen skal gi leseren lyst til å se filmen om vår far eller mor. Oppgaven skal ikke bare gi oss skrivetrening. Den gir også mulighet for å bli bedre kjent med mor eller far, blir vi fortalt.

Det får heller gå som det går med vurderingen, tenker jeg. Jeg er på kurs for å lære å skrive bedre. Den målsettingen vil jeg holde fast ved. Jeg er ikke kommet til Marrakech for å bli bedre kjent med mine foreldre, og heller ikke for å dele dette nye bekjentskapet med fremmede mennesker.

 

MOR OG FAR

På godt og vondt ble vi kjent med hverandres foreldre den dagen tekstene ble lest høyt i den tradisjonsrike riaden. Mest på vondt. Oppgaven hadde lagt opp til det. Vi skulle jo våge noe. Konteksten for vågestykket var komplekse forhold til foreldrene og en mulighet for å bli bedre kjent med mor og far. Derfor fikk vi høre om vold og annen omsorgssvikt. Innimellom var det også noen lysglimt. Én far vi fikk høre om, hadde alltid sjokoladehjerter i lomma på jakken sin.

Tredje kursdag var det 13 spente elever som møtte opp i riaden for å høre teksten lest for de andre elevene, og for å motta vurderingen av tekstene. Både fra medelever og fra kursholder. Teksten min var ikke innenfor. Jeg hadde snakket rundt grøten. Jeg hadde vridd meg unna oppgaven ved å skrive om mine barns bestefar, og ikke om min far. Jeg hadde ikke våget noe. Jeg hadde ikke satt noe på spill. Jeg hadde ikke risikert noe.

– Din far fremtrer ikke for meg i denne teksten. Jeg får ikke lyst til å se filmen om din far, sa kursholder.

Nei nei, det var ikke annet å vente, tenkte jeg. Skjønt det var ikke helt sant. Innerst inne hadde jeg håpet at kursleder ville se at jeg ikke hadde skrevet teksten for ham, og at den ville bli vurdert deretter. Jeg hadde skrevet teksten for mine barn.

 

DE FORESTILTE LESERNE

Også andre tekster bar preg av å være skrevet med kursdeltakerens barn eller andre familiemedlemmer for øye. Dette særpreget gikk igjen hos tekstene som fikk overveiende negativ tilbakemelding. Og det er ikke så rart, for oppgaven inviterer til å skrive for noen andre enn kursholder og et allment publikum. Hvem ellers skulle egentlig ha interesse av å lese om våre foreldre?

En kursholder med mer kunnskap om tekst ville trolig tatt høyde for «de forestilte leserne» i sin vurdering. Det er ikke slik at alle tekster passer for alle. Det er ikke slik at en tekst som egner seg som filmmanus, nødvendigvis er god. Det er ikke slik at en tekst der en person fremtrer som underholdende for kurslederen, nødvendigvis er god. En god tekst tar også hensyn til den man forteller om, og holder noe tilbake. Dette etiske hensynet gikk også igjen i noen av tekstene som fikk mest negativ vurdering.

Barna mine visste om oppgaven. Jeg hadde fortalt dem om den på Skype. Og på Skype mellom Oslo og Marrakech var barna og mannen min spente på å høre resultatet.

– Likte læreren fortellingen om bestefar, mamma?

– Nei, han mente jeg ikke hadde gjort leksen min ordentlig. Oppgaven var å skrive om min far. Og så skrev jeg om bestefar isteden.

– Ja men bestefar er jo pappaen din også, innvendte døtrene mine.

Mine døtre på ti og tolv år har et poeng. Dessuten likte de historien om bestefar, og de vil gjerne se filmen om ham. Ut fra et vurderingskriterium om «de forestilte leserne» er altså teksten god. Jeg skrev teksten for barna mine. Derfor handlet A4-siden om bestefar. Jeg løste oppgaven så godt jeg kunne. Det gjorde jeg ut fra en oppfatning om at man ikke bør utlevere sine foreldre blant fremmede på et skrivekurs. Jeg mener man skal ta hensyn til dem man skriver om.

 

BERUSET KUNSTNER

Kursholder tar alltid opptak av sine intervjuer. På den måten kunne han i et av sine portretter fremstille en statsminister som en person som ikke er i stand til å gjøre rede for seg. Det gjorde han ved ordrett å gjengi det Gro Harlem Brundtland sa. Riktignok snakker Brundtland litt innfløkt. Men kursleders skriftlige gjengivelse er ikke representativ for hennes muntlige ferdigheter. Gjengivelsen er utelukkende egnet til å latterliggjøre den daværende statsministeren. Det har å gjøre med forskjellene mellom språkets skriftlige og muntlige form. Det er ingen som vil komme godt ut av en slik gjengivelse. Aller minst kursholder selv. Det er lett å gå seg vill i ordene og setningene hans, som hver for seg kan virke overbevisende nok.

Dag tre får vi høre et lydopptak av kursleders intervju med en kjent norsk kunstner. Kunstneren blir presentert ved navn. Vi sitter tett rundt bordet for å lytte til den svake lyden fra kursleders pc. Ut strømmer kunstnerens vrøvlete tale. Mannen er full som en alke.

På skrivekurset i Marrakech blir kunstneren redusert til et lattervekkende underholdningsobjekt sammen med en av sine venner, som også blir nevnt ved navn. Kursleder forteller at vennen har sonet en lang dom for en alvorlig forbrytelse. Kunstneren og hans venn blir en del av underholdningen.

Spørsmålene i mitt hode ble påtrengende, og de ble plagsomme:

– Vet kunstneren at det sitter 13 mennesker i Marrakech og hører på ham nå?

– Vet han hvor lattervekkende, usammenhengende og rørete han fremstår for oss?

– Synes han det er greit at mennesker han ikke kjenner og ikke engang vet hvem er, sitter og ler av ham?

– Hva ville han tenke om det noen av oss forteller til venner og kjente etter å ha hørt på ham?

– Hva ville han ha følt hvis han fikk se oss på film mens vi hørte på ham?

– Er det noen av oss som er glad i denne kunstneren, eller som kanskje kjenner ham?

– Hvilken pedagogisk verdi har denne presentasjonen?

Det hører med til historien at det var kursleder selv som lo aller mest av den berusede kunstneren.

 

VÅGESTYKKET

På slutten av dag tre får vi kursets andre skriveoppgave:

– Nå skal dere skrive en A4-side om noe eller noen i Marrakech.

Med kritikken fra forrige oppgave ferskt i minne gikk jeg i gang. Fast bestemt på å våge noe. Mitt vågestykke er imidlertid på et annet plan enn det kursleder legger opp til. Denne gangen løser jeg oppgaven ved å speile kurslederens virksomhet. I teksten gjør jeg det samme mot ham som jeg opplever at han gjør mot andre mennesker. Jeg skrev et karikert portrett av ham basert på hans egen undervisning, hans egne anekdoter og hans egen fremstilling av andre mennesker.

Det karikerte portrettet av kursleder falt ikke i god jord. Men jeg hadde noen poenger. Først og fremst var portrettet unyansert. Det hadde ikke tydelig nok fått frem kursleders positive sider. Fokuset var for negativt. Det var ikke bra. Det var sjofelt. Men innvendingene mot selve teksten er ikke relevante. Karikaturen som sjanger er nettopp spissformulert og unyansert. En karikatur er heller ikke nødvendigvis snill.

I portrettet av kursleder fremstilte jeg en person jeg hadde et forhold til der og da. Portrettet kunne også leses som en kritikk av kurset. Etter mitt syn er portrettet et større vågestykke enn å karikere noen bak deres rygg eller på trygg avstand etter at et intervju er over. En av kursdeltakerne bemerket:

– Gjennom hele denne uka er vi blitt bedt om å våge noe og å risikere noe. Denne teksten er den aller mest vågale. Ingen har risikert så mye. Ingen har satt så mye på spill.

Det er mulig det ikke var bra å gjøre det jeg gjorde. Å karikere kursleder. Spørsmålet er hvorvidt jeg sparket oppover eller nedover. Det er et spørsmål om makt. Hvem av oss er det som har mest makt? Kurslederen eller kursdeltakeren? Skribenten eller tekstforskeren? Å sparke nedover er ikke bra, for den som blir sparket, har færre muligheter for å forsvare seg. Hvis man ser seg nødt til å sparke noen, så må det være oppover.

Til slutt: I kursbeskrivelsen burde vi ha fått informasjon om at kurset også gir anledning til å bli bedre kjent med mor og far. Informasjonen kan være avgjørende for folk som vurderer å melde seg på kurset. «Bli kjent med mor og far»-oppgaven utgjorde en tredjedel av kurset – to hele dager. Oppgaven er heller ikke en ren skriveoppgave. Den bærer også preg av å være et lite gjennomtenkt psykologisk eksperiment. Det sitter sikkert tidligere kursdeltakere rundt omkring og lurer på hvor det er blitt av fortellingen deres om mor eller far. Lever den sitt liv videre blant de andre kursdeltakerne, eller er fortellingen glemt?

Jeg er usikker på om skrivekurs er den rette betegnelsen for de seks dagene jeg tilbrakte i den flotte riaden i Marrakech.

Anne Birgitta Nilsen (49) er førsteamanuensis ved Institutt for internasjonale studier og tolkeutdanning, Høgskolen i Oslo og Akershus.