Kan oversetteren forandre verden? Ja, sier den tyske filosofen Martin Heidegger – vel å merke til det verre.

For to tusen år siden ble et knippe sentrale begreper – «sannhet», «natur» og «språk» – oversatt fra gresk til latin på en slik måte at det vesentligste betydningsinnholdet forsvant. Dette forsterket en forfallsprosess som til sist endte med det forrige århundrets verdenskriger og miljøødeleggelser.

En sterk påstand, kan man trygt si. Men som Heideggers filosofikollega Hegel en gang sa, filosofien er et «bakvendtland» – eine verkehrte Welt – og der går som kjent alt an, også denne tilsynelatende skrudde overvurderingen av oversetterens rolle. Eller sånn virker det i hvert fall ved første øyekast.

HÅNDVERKERE

Mange oversettere, og jeg er selv en av dem, oppfatter seg først og fremst som håndverkere som snekrer sammen tekster etter en plan, en originaltekst, som andre har laget. Troskap er oversetterens første og siste bud – mot meningen, mot stilen, mot språket i originalen. Dette språkhåndverket er beslektet med kunsten, men det er ikke kunst, og uansett ikke noe som kan sies å forandre verden. Vi oversettere har en viss språklig finfølelse og mye kunnskap om så mangt, men å forandre verden overlater vi til andre. Jo da, uten oversetterne, ingen norsk Dante eller Darwin, men verden forblir likevel i stor grad den samme, på godt og vondt, selv etter at disse tekstene er kommet i handelen.

Men er oversetting virkelig en så uskyldig virksomhet? Nei, sier Heidegger. Den verdenen vi lever i, er en fortolket verden. Det finnes ingenting utenfor fortolkningene. Trær, steiner, mennesker, guder, atomer, til og med jeg selv – alt er fortolket. Og siden oversetting alltid er fortolkning, betyr det at oversetteren – i hvert fall i prinsippet – er med på å skape den verdenen vi lever innenfor. Så hvis Heidegger har rett i dette, har oversettingen for lengst mistet uskylden.

INGEN JOMFRU

Men stort sett er det heldigvis ingen grunn til å gjøre noe vesen av oversetterens fortolkninger: «The cat is on the mat» betyr «katta er på matta», ferdig snakka. Men hva med tekster som virkelig er med på å skape den verdenen vi lever i? Det er nok mange som har fått med seg at jomfru Maria ikke lenger er jomfru. I Jesajas bok i Det gamle testamentet, som er skrevet på hebraisk, er det snakk om almah som «skal bli med barn og føde en sønn, og hun skal gi ham navnet Immanuel» (Jesaja 7,13). Dette leste de kristne senere som en klar profeti om at Kristus skulle komme til verden, født av denne almah. Men almah betyr ikke «jomfru», som de som oversatte Jesaja til gresk trodde, det betyr «ung kvinne». Dette er rettet opp i den siste norske bibeloversettelsen fra 2011, men i to tusen år ble bildet av Maria, som tross alt var og er en sentral skikkelse for mange troende, og som har vært med på å prege kvinnesynet i den vestlige kulturen, påvirket av denne tvilsomme oversettelsen.

Ifølge Heidegger finnes det ord som har enda større påvirkning på vår kultur enn Marias jomfrudom. Enhver kultur er basert på enkelte grunnord som definerer hvordan denne kulturen fortolker seg selv og sin verden, og siden enhver verden er en fortolket verden, kan man si at grunnordene skaper verden. Grunnordene blir svekket med tiden, de mister gradvis sin kraft etter hvert som århundrene går, og denne svekkelsen er enhver kulturs skjebne, også vår vestlige kulturs.

DET U-SKJULTE

Den vestlige kulturens grunnord er de greske ordene alétheia, fýsis og lógos – eller «sannhet», «natur» og «språk». Og i likhet med det hebraiske almah har disse greske ordene blitt oversatt på tvilsomme måter.

La oss først se på sannhetsbegrepet. Når vi sier at noe er sant, mener vi gjerne at det er i samsvar med virkeligheten. Det er sant at katta er på matta, hvis katta faktisk er på matta. Hva er mer opplagt enn det? Men det er slett ikke opplagt, sier Heidegger. Ideen om sannhet som overensstemmelse med virkeligheten oppstod ved at man glemte hva det greske ordet for sannhet – alétheia – betyr, nemlig at noe trer fram fra det skjulte og blir nærværende for oss.

Det skjulte – létheia – henger sammen med navnet Lethe, som er glemselens elv i dødsriket Hades. Det skjulte, det glemte, kommer først, det er det opprinnelige fenomenet, og a-létheia – som man i grammatikken kaller et privativ, et prefiks som uttrykker en nektelse – er det «u-skjulte». Da romerne oversatte alétheia med «veritas», forsvant hele denne innsikten i at det skjulte kommer først og er bakgrunnen for vår verden av meningsfulle fenomener. Det samme gjelder selvsagt oversettelsene til latinske språk – «verité», «veritá», «verdad» – men også oversettelsene til germanske språk: «truth», «Wahrheit», «sannhet». Ingen av disse oversettelsene lar oss ane at sannhet betyr uskjulthet.

DET SKJULTE

Nå vil man kanskje innvende at dette blir for spissfindig til å kunne ha noen betydning i den virkelige verdenen. Hvem bryr seg egentlig om alt dette, når det kommer til stykket? Og finnes det ikke langt viktigere ting å være opptatt av, som terrorfaren, den økte spenningen på Koreahalvøya og forsøplingen av verdenshavene? Men her er det ingen motsetning, vil Heidegger si, for hvis vi først innser at verden er noe i bunn og grunn skjult og hemmelighetsfullt, kaster det et kritisk lys over våre muligheter til å kontrollere, manipulere, kalkulere og disponere over denne verdenen, for eksempel gjennom krig og naturødeleggelser. Det moderne menneskets aggressive og destruktive oppførsel er dypest sett basert på den utematiserte og selvsagte forutsetningen at verden er gjennomskinnelig. Mysteriet, hemmeligheten, det uhyggelige blir glemt og erstattet av fornuftens og framskrittets blendende lys.

Romerne oversatte det greske ordet fýsis med «natura», et ord som har gått inn i både de latinske og germanske språkene. Fýsis er vesentlig det samme som alétheia, sier Heidegger, for det betyr det som stiger eller vokser fram fra det skjulte. Her er forbindelsen faktisk bedre bevart til det latinske natura, som betyr fødsel, altså at noe vokser fram. Men de færreste tenker på den forbindelse i dag. For oss i dag er naturen framfor alt et objekt eller en gjenstand, særlig for naturvitenskapelig utforskning – da er naturen atompartikler og krefter – men også for opplevelse og ytelse, slik vi for eksempel erfarer det en herlig soldag i skiløypa. Men «natur» for grekerne var i bunn og grunn noe helt annet, den var verdens måte å framtre på som nærværende og meningsfull for oss – samtidig som den skjuler seg. Som filosofen Heraklit sa på 500-tallet f.Kr.: «Naturen elsker å skjule seg.» Det er vanskelig å gi mening til dette utsagnet hvis vi legger til grunn dagens begrep om naturen som fysisk natur eller som en gjenstand for opplevelse og nytelse.

LEGGE SAMMEN

Det tredje grunnordet – lógos – betyr ifølge Heidegger opprinnelig å la ting og fenomener komme til syne for oss gjennom å samle dem sammen til en forståelig enhet. Lógos – infinitivsform: légein – betyr å legge ting sammen, la dem foreligge sammen. Men lógos fikk raskt betydningen tale, språk og setning, noe som er en kraftig innsnevring av den opprinnelige lógos. Språket lar riktignok ting komme til syne ved at vi snakker og skriver om dem, men da tenker vi først og fremst på setningenes meningsinnhold. Men språket taler ifølge Heidegger ikke primært gjennom setninger, men gjennom ord, og de har altså skjulte betydninger, og det er dem det gjelder å få tak på. Det viktigste er alltid det som står mellom linjene, det usagte.

Kort sagt, de opprinnelige betydningene av ordene alétheia, fýsis og lógos peker alle mot det samme, nemlig at vår fortolkede verden har vokst fram på bakgrunn av noe som skjuler seg. Disse betydningene har blitt borte i våre moderne oversettelser til «sannhet», «natur» og «språk». Vår moderne verden har i tråd med dette blitt en totalt kontrollert, forvaltet, planlagt, utnyttet og gjennomlyst verden. Men det er ikke oversetternes «feil» at det har blitt slik. Det er alle kulturers skjebne å gå under, mener Heidegger, så oversetterne har som alle andre vært underlagt denne skjebnen. For det er ingenting, eller i hvert fall nesten ingenting, å gjøre med det, men vi har likevel muligheten til å reflektere over det som skjer, og håpe på bedre tider.

LYTT TIL ORDENE

Bedre tider innebærer vel å merke ikke at vi skal transporteres tilbake til det gamle Hellas, slik at vi endelig kan vi bruke grunnordene på «riktig» måte. Heidegger er ikke reaksjonær. Han vil derimot minne oss på at vi gjennom å reflektere over språk, oversettelse og fortolkning kan forstå hvordan vår verden har blitt som den er, selv om det knapt nok finnes håp om forandring. Det må i så fall være i form av en total omveltning, en revolusjon, men ettersom denne revolusjonen ikke kan iverksettes gjennom menneskelig kontroll og planlegging, er det beste vi kan gjøre, å lytte til ordenes skjulte betydninger slik at vi kanskje er beredt når og hvis forandringens tid kommer.

Denne lyttingen burde oversetterne være særlig godt utrustet til, selv om det kanskje ikke er særlig praktisk anvendbart i det daglige oversettervirket. Men i ledige stunder kan vi tenke over at det faktisk kan være temmelig avgjørende hvordan vi oversetter. Det er i det hele tatt noe filosofisk ved å oversette, hvis vi skal tro Heidegger. Hele dette berømte – og beryktede – filosofiske forfatterskapet kan faktisk betraktes som et eneste stort oversetterprosjekt – fra gresk til tysk, men også fra tysk til tysk. For hvis det er tilfellet at alle ord kan romme skjulte betydninger som kan avdekkes og tildekkes i oversetting, vil det også være slik at det finnes ord, grunnord, i morsmålet som kan og bør oversettes.

Å STÅ UT

Det tyske språket har flere slike ord, og det er ikke så rart, for tysk er ifølge Heidegger «åndelig beslektet» med det greske språket, som er det filosofiske språket par excellence. Ta for eksempel det tyske ordet Dasein, som betyr «eksistens». For Heidegger er dette et grunnord, men knapt noen hadde tenkt på at det kunne tolkes slik Heidegger tolker det før han gjorde det i verket Væren og tid (1927). Dasein betyr bokstavelig talt å være (sein) der (Da), som er det åpne rommet hvor ting kan framtre for oss. Å eksistere er å være dette åpne rommet. Verden er derfor ikke noe utenfor oss, vi er vår verden. For et menneske er å eksistere å ek-sistere, det vil si å stå (sistere) ut (ek) i det åpne.

Heidegger har ofte blitt latterliggjort for disse og lignende språklige krumspring. Men kanskje han likevel har noen poenger. Her kan det ligge en oppgave for filosofisk interesserte oversettere fra norsk til norsk, nemlig å avdekke norske ords skjulte filosofiske betydninger. Også på norsk er det ting å lese mellom linjene.

Lars Holm-Hansen (55) er filosof og oversetter.