2017 var et rikt sakprosaår, temaene spenner fra sjøuhyrer til uhyrer av noen mødre, fra sann kriminalitet til interessante livsløpsskildringer. Alle sakprosaens undersjangre ble tatt i bruk: essay, biografi, reportasje og intervju. Sakprosa skrives like gjerne i første som i tredje person, og forfatterne opptrer som allvitende, subjektive eller partiske.

Dette høres skikkelig og ordentlig ut, og det er kanskje blitt en svakhet. Sakprosaen er blitt for flink, det er få bøker som utfordrer sjangeren og som risikerer noe, det tas ikke store sjanser. Det trengs mer rølp, mer polemikk, flere personangrep og sjikaner, kort sagt krassere bøker. Sakprosaverdenen er blitt koselig og konvensjonell, for dannet, for preget av middelklasse. Har pasjonene, hatet og de kreative konfliktene havnet på nettet, mens de skoleflinke pudlene er blitt så å si enerådende i bøkene? Hvis det er tilfelle, hvorfor er det sånn? Feige forlag?

CAPPELEN DAMM STØRST

Ifølge bransjestatistikken fra Forleggerforeningen for 2016 ble det gitt ut 649 sakprosatitler i 2016. Omsetningen av bokgruppe 3.1 i Forleggerforeningens klassifikasjonssystem for ny norsk sakprosa for voksne lå på om lag 600 millioner kroner fra og med 2011 til og med 2016, mens ny norsk skjønnlitteratur lå på om lag halvparten. Bokgruppe 3.1 består av følgende undergrupper: Kultur, religion, kunst; Samfunn, historie; Kropp og sinn; Natur, friluft, sport; Reiser og geografi; Mat og drikke Hobby; Teknikk og populærvitenskap; Memoarer og biografier. De fleste av disse undergruppene er utelukket fra Kulturrådets innkjøpsordning. Bøker fra gruppene Kultur, religion, kunst samt Samfunn, historie og Memoarer og biografier kan ikke utelukkes på formelt grunnlag.

Cappelen Damm hadde ifølge statistikken fra Forleggerforeningen størst netto omsetning av sakprosa i 2016, med nesten 60 millioner kroner. Deretter følger Gyldendal og Kagge med vel 45 millioner kroner. Forlaget Press, J.M. Stenersen og Vigmostad & Bjørke hadde hver i underkant av 20 millioner kroner i netto omsetning. Først på syvende plass kommer Aschehoug med i underkant av 15 millioner kroner. Fra i underkant av 10 til vel 6 millioner ligger Vega, Pax, Spartacus, Norsk Bokforlag og Samlaget.

Kagge Forlag eier J.M. Stenersens Forlag, slås de sammen blir Kagge det største sakprosaforlaget med en nettoomsetning på nær 65 millioner kroner. Pax, Spartacus og Dreyer kan også slås sammen og vil da få en nettoomsetning på snaut 25 millioner kroner.

Det er ikke vanskelig å se en tendens til at noen forlag konsentrerer seg om én sjanger. Dette gjelder Kagge, Spartacus, Press, Dreyer og Pax, som i større eller mindre grad er rene sakprosaforlag, mens Oktober, Kolon og Flamme er rene skjønnlitterære forlag. Det er videre tydelig at Aschehoug har trappet ned satsingen på bokgruppe 3.1., mens Gyldendal, Cappelen Damm og Vigmostad & Bjørke satser på alle bokgrupper. Kanskje er det så stor forskjell på å forlegge sakprosa og skjønnlitteratur at synergieffekten blir for liten. Kanskje er det ikke mulig å være best i alt?

KONSERN OG KOMMUNISTER

Tendensen til spesialisering er imidlertid ikke entydig, for ekspansjon i forlagsbransjen skjer også ved oppkjøp, altså ved diversifisering, ikke bare ved at mindre forlag kjøpes opp av store, men vet at de store forlagene er blitt deler av konsern som også eier bokhandelkjeder. Det kan ikke utelukkes at pendelen i forlagsbransjen vil begynne å svinge fra diversifisering mot spesialisering også for Gyldendal, Cappelen Damm, Vigmostad & Bjørke og Aschehoug.

100-årsjubileet for revolusjonen i Russland preget det internasjonale sakprosaåret 2017. Tronsmo bokhandel stilte ut en rekke engelskspråklige utgivelser om denne skjellsettende historiske begivenheten. Det kom tre norske bøker om revolusjonen: Per Egil Hegges Russland 1917. Krig og revolusjon, Kristian Krohg-Sørensens Den russiske revolusjonen og Arbeiderbevegelsens arkiv og biblioteks årbok, Arbeiderhistorie, som i fjor var viet revolusjonen og gir næring til drøftingen om Arbeiderpartiet noen gang var med i den tredje internasjonale siden partiledelsen aldri godtok Moskva-tesene som blant annet innebar avskaffelse av at fagforeninger kunne slutte seg til partiet.

Et bolsjevikparti skulle bestå av aktive og teoretisk skolerte kommunister, en avantgarde, og kunne ikke være et masseparti. Kristian Krohg-Sørensen har skildret revolusjonen som tegneserie. Per Egil Hegges versjon av revolusjonen er at bolsjevikene gjennomførte et statskupp og innførte et diktatur med maktmonopol som ideologisk hovedprinsipp. Allmenn interesse har Finnskogen. Fra russisk revolusjon til kald krig av Tor Håby. Proletær stil er det også i Norske kvinners liv og kamp, bind 1, av Bodil Christine Erichsen.

I Trans-Sovjet Ekspress skriver Kjartan Fløgstad om overskridende elementer i en arkitektur som blir assosiert med Stalin. Rune Ottosen er i Turist i utopia. Reiser i ideologi og albansk landskap ute etter å skaffe seg medskyldige.

SOSIALDEMOKRATIET

Bøker om arbeiderbevegelsen generelt var ikke mangelvare i fjor, kanskje er det uttrykk for en ny interesse for sosialisme, arbeiderhistorie og klasseperspektiv? Trond Gram og Ole Martin Rønning oppfordrer i De lange linjer. Arbeiderbevegelsens historie i Norge på ingen måte til revolusjon og klassekamp. Etter å ha gått gjennom de viktigste begivenhetene i arbeiderbevegelsens historie fra 1850 til 2017 konkluderer de med at «Arbeiderbevegelsen har vært en sentral drivkraft i norsk historie. Kanskje en av de viktigste. Arbeiderbevegelsens – og dermed sosialdemokratiets – historie er tett sammenvevd med Norges vei mot et moderne samfunn». Dette er utvannede saker: arbeiderbevegelse = sosialdemokrati = det moderne samfunn. Heldigvis er det ikke bokas siste ord. Helt til slutt heter det at dagens velferdsstat ikke er «gitt oss av gavmilde givere, men rettigheter kjempet fram gjennom tiår med bevisst politikk». Litt i samme gate er Finn Olstads Den lange oppturen. Norsk historie 1945–2015 med landsfader Einar på forsida.

En av heltene i De lange linjer, Ole O. Lian, har med Nils Henning Hontvedts bok Landshøvding og samlingsmann. Landsorganisasjonens leder Ole O. Lian og kampen om norsk fagbevegelse fått sin biografi. Lian var Landsorganisasjonens leder fra 1906 til han døde i 1925. Jens Olai Jenssen har skrevet om den sosialliberale politikeren Johan Castberg i Et brennende hjerte. Johan Castberg. Sosialpolitisk pioner og velferdsstatens banebryter. Hans bevegelse, arbeiderdemokratene, sprang ut av arbeidersamfunnene og dannet en radikal fløy i Venstre, hans maktbase var husmenn og småkårsfolk i Hedmark og Oppland. Castberg var en progressiv borgerlig politiker, slike er sjeldne nå for tida, og det er vel det som har fått en del til å tro at Castberg var sosialist.

Arne Kvalheim, 13.26,4 på 5000 m, har skrevet Rolf Hofmo. Et liv i idrett og politikk, altså om Mot Dag-medlemmet som ble arbeiderpartimann og statens fremste embetsmann i finansiering og utbygging av idrettsanlegg.

 

TILBAKE TIL START?

Harald Berntsens Framtida er kollektiv, Norsk jernbaneforbund 1992–2017 kom ut til Jernbaneforbundets 125-årsjubileum i 2017 og dekker forbundets siste 25 år. Dette er historien om hvordan Jernbaneforbundet har møtt oppsplittingen av NSB, konkurranseutsetting, utkontraktering, endring av pensjoner, bemanningsselskap og midlertidige ansettelser, kort sagt alle privatiseringens stygge ansikter. Slik er det også blitt en historiebok om endringene på arbeidsmarkedet i det siste kvarte århundret. Berntsen advarer mot at fagbevegelsen også i Norge nå presses tilbake til start, og sikter med det til tida før verkstedoverenskomsten av 1907, som resulterte i de første allmenne tariffavtalene. Sammen forhandler vi, hver for oss må vi tigge, er motto for boka. Jernbaneinteresserte vil også ha glede av Malmtunge spor. Historia om Ofotbanen av Gunnar Grytås.

Mannen bak verkstedoverenskomsten av 1907, formann i Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund Marius Ormestad, burde være et ypperlig biografisk emne. Nettopp av den grunn er det beklagelig at han ikke er nevnt i boka til Eivind Thomassen og Lars Fredrik Øksendal, Modellbyggere. Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene 1967–2017. Boka gir et innblikk i lønnsdannelsen i det organiserte arbeidslivet, mens antologien Det mørke arbeidslivet. Menneskehandel, arbeidsmiljøkriminalitet og sosial dumping, redigert av Torgny Hasås, ifølge forordet tar for seg alt som er ille i arbeidslivet. I forordet heter det også: «De fleste av historiene er knyttet til utlendinger. Men en skal huske på at mange av bakmennene og de som høster fortjenesten av sosial dumping, har vokst opp med geitost, vafler og Marius-genser.»

KALD OG VARM KRIG

Frode Færøys, Fiende eller forbundsfelle? Den kommunistiske motstandsbevegelsen i Norge modererer over 616 sider en gjengs oppfatning om at det var store uoverensstemmelser mellom en borgerlig hjemmefront og de kommunistiske motstandsbevegelsene. Det legges ikke skjul på at kommunistenes innsats like etter 1945 og under den kalde krigen ble fortiet, men etter murens fall svingte pendelen for langt over til den andre siden, ifølge boka, som bekrefter at kommunistene var først ute med å utvide motstandskampen fra å være en holdningskampanje mot Quisling-regimet til å omfatte sabotasje for å ramme krigsindustrien.

Mer om den kalde krigen byr Arnhild Skre på i Kald krigs kviskring. Hun skriver godt og lett om sin oppvekst på 1950- og -60- tallet og om hvordan atombomber, Koreakrigen og Cubakrisen preget en norsk middelklassefamilie. Også Berlinhistorier. Kald krig i den delte byen av Astrid Sverresdotter Dypvik handler om den kalde krigen, og flere anmeldere beklaget at den ikke var lengre. Boka til Kjetil Henriksen, Sindre Weber og Eirik Brazier, Norske krigsdekorasjoner for innsats under andre verdenskrig, er initiert av Forsvarsdepartementet, og her er ikke den kalde krigen helt slutt.

Krigen viser seg å by på et nærmest uuttømmelig emne for bøker. Dette er tema for Hans Fredriks Dahls bok av året, Krigen som aldri tar slutt. Én historie – mange fortellinger. Bodil Stenseth har skrevet Quislings ran. Historien om Villa Grande, altså den store villaen på Bygdøy som i dag huser HL-senteret. Boka er original, velskrevet og engasjerende, spesielt i de avsnittene som dokumenterer at også den norske føreren skaffet seg innbo og antikviteter fra et beslaglagt jødebo, tilhørende familien Watchman, som ble helt utryddet. Om også Fra fenrik til fører. Norsk krigshelt ved Østfronten, skrevet av Olav Jørgenvåg, er et helt nødvendig tilskudd til krigslitteraturen, vil meningene være mer delte. Andre titler fra krigen er Kystfort i kamp! (Kjell-Ragnar Berge), Antisabotasjen 1943–1945 (Roar Løken) og Bombingen av Vallø 25. april 1945 (Harald Høiback og Per Erik Olsen).

SJØFOLK OG IDRETT

Ragnar Ulstein. I krig og fred, heter biografien til Gunnar Myklebust om motstandsmannen som intervjuet 1300 krigsdeltakere; intervjuene er tilgjengelige på Hjemmefrontmuseet. Ulstein har skrevet nærmere 15 bøker om krigen han deltok i. Med krigen mener de fleste annen verdenskrig, som varte fra 1939 til 1945, men flere og flere sikter mener nå til de vel 30 årene fra 1914 til 1945. Denne periodiseringen er med litt variasjon og ulik begrunnelse introdusert av de britiske historikerne Ian Kershaw og Eric Hobsbawm, men har ennå ikke sunket helt inn hos norske sakprosaforfattere.

Roy Andersen har med I britenes klør. Norge og første verdenskrig skrevet en viktig bok om norske krigsprofitører og hvordan engelskmennene planla å skaffe seg den norske handelsflåten for å hindre at norske redere forsynte Tyskland med varer.

En av de aller beste bøkene i 2017, Fra sjømann til soldat. Krigen som aldri tok slutt, er skrevet av Berit Rickhard. Her gis det en god forklaring på hvorfor krigen ennå engasjerer, begivenhetene satte spor i kropper og sinn og ble overført til neste generasjon. Krigen ble derfor ikke borte selv om den sluttet og de fleste krigsdeltakerne falt fra. Gjennom 64 korte kapitler hugger Berit Rickhard ømt et minnesmerke om sin far, Leonard Otto Syndby, inn i språket, som verken vær eller vind kan tære bort. Alt ned til de miste detaljer bærer preg av å være gjennomtenkt, filt og pusset på. Så er da også boka blitt perfekt: alle kildene som er gravd fram og bruken av dem, språket og illustrasjonene. Fotografiet av en av båtmodellene faren lagde på 1950-tallet, virker sterkt sammen med beskrivelsen av vanskelighetene han hadde etter krigen.

Matti Goksøyr og Finn Olstad har med Skjebnekamp. Norsk idrett under okkupasjonen 1940–1945 tatt opp et nytt emne, bare litteraturlista er et must for alle som er interessert i både krig og sport, det er ikke få.

JØDER OG ROMFOLK

Alf R. Jacobsen gir i år ut Skjebnehøst. Nord-Norge 1944, der han har samlet alle sine kunnskaper om krigen i Nord-Norge. Det sier ikke lite, i 20 år har krigen i nord vært temaet for de fleste av hans bøker. Fins det en tungvektsklasse i sakprosa om krigen, har Alf R. Jacobsen dominert den i årevis.

Brent jord. Heltene. Ofrene. De skyldige. Nord-Troms og Finnmark 1944–1945 er tittelen på Asbjørn Jaklins bok om tvangsevakueringen. Et annet tema som lenge var dårlig dekket, økonomisk landssvik, tas opp i Profitørene. De ukjente landssvikerne av Ola Karlsen.

Deportasjonen av de norske jødene ble drøftet i tre bøker. Herman Willis skrev Det norske folkemord. Om nazismens vesen og drapet på jødene under annen verdenskrig, mens Hilde Vesaas utga Carl Fredriksens transport. Den ukjente historien om krigens største heltedåd. Den virkelig store (846 sider) boka om jødeforfølgelsene, Holocaust i Norge. Registrering. Deportasjon. Tilintetgjørelse, er Bjarte Brulands lenge bebudede verk. Den vil bli lest og diskutert i årevis.

Quislings biskoper. En norsk kirke i nazismens tjeneste av Geir Thorsdahl åpner et nytt kapittel i okkupasjonshistorien: NS-biskopene som lot seg utnevne av Quisling etter at de førkrigsutnevnte trakk seg. Store, skumle skurker kan ikke NS-biskopene kalles, men merkelige einstøinger. Shetlandsgjengen. Heltene i Nordsjøen av Asgeir Ueland handler, som forlaget skriver, om «ekte heltemot da det gjaldt som mest».

Et uønsket folk. Utviklingen av en «sigøynerpolitikk» og utryddelsen av norske rom 1915–1956, skrevet av Jan A.S. Brustad, Lars Lien, Maria Rosvoll og Carl Emil Vogt, anlegger et lengre tidsperspektiv enn Brulands bok, som begynner med Nazi-Tysklands okkupasjon av Norge. Forestillinger om at man kunne løse sosiale problemer ved å utrydde bestemte folkegrupper, forelå lenge før 1940. I den sammenheng kan også Carl Müller Frølands Nazismens idéunivers anbefales.

ASYL OG RASEHYGIENE

Rasehygiene, internering og sterilisering var på tale like etter forrige århundreskifte. Temaene er drøftet i artikkelsamlingen Nasjonale minoriteter og urfolk i norsk politikk fra 1900 til 2016, redigert av Nik. Brandal, Cora Alexa Døving, Ingvill Thorson Plesner. Cathrine Baglo dokumenterer i På ville veger? Levende utstillinger av samer i Europa og Amerika hvordan samefamilier ble stilt ut i dyrehager. Det er gledelig at sakprosaåret 2017 byr på flere bøker om tidligere tiders diskriminering, undertrykkelse og overgrep mot minoriteter. Det er paradoksalt at interessen for tidligere tiders overgrep er stor samtidig som dagens politikk overfor innvandrede har preg av å være temmelig hardhendt assimilering.

Flyktningenes livssituasjon tas opp i Jølster hotell. Historier frå eit asylmottak av Katrine Sele, som følger en håndfull flyktninger fra stedene de kom fra, til mottaket i Jølster og videre dit de ble bosatt. Boka er instruktiv og uten store fakter. Det mangler ikke i en av høstens mest diskuterte bøker, Terje Tvedts Det internasjonale gjennombruddet. Fra «ettpartistat» til flerkulturell stat. Stortromma benyttes for å skildre en forfallshistorie med stadige hint til Seips formulering «et regime foran undergangen» – men Seip mente det motsatte med uttrykket. Tvedt ble intervjuet av Halvor Tjønn for et fullsatt Litteraturhus i Oslo før jul. Begge eks-ml-erne har møttes igjen i forsvaret av det norske. Småborgerlig nasjonalisme har få politiske løsninger å by på, og de de har, er uspiselige for de fleste – enn så lenge. Tvedts kamp mot allmenne begreper karakteriseres mest dekkende som småborgerlig, denne klassen har bare nominalismen å ty til. Hvordan vil Tvedt forklare at noen av verdens mektigste, noen vil si vellykkede, stater – USA, Sveits og Singapore – ikke er mononasjonale? Det samme gjelder i enda høyere grad verdens beste universiteter og kreative områder, som New York og Silicon Valley.

Bushra Ishaq forsøker med Hvem snakker for oss? Muslimer i dagens Norge – hvem er de og hva mener de? å presentere mennesker som bor i Norge med muslimsk tro, og er, nær sagt selvfølgelig, blitt anklaget for å forskjønne virkeligheten.

JESUS OG LUTHER

Tvedt forstår seg kanskje som en moderne tempelrenser. Jesus var den første, og han er det mulig å bli bedre kjent med i Jesus fra Nasaret. Mislykket profet eller Guds sønn? Per Bjarne Ravnå bringer norske lesere à jour med forskningen om den historiske Jesus. Det var ikke bare pengevekslernes bord Jesus veltet, men også dueselgernes benker. Duer ble solgt for å bli brukt som ofre. Tempelrensingen markerer et brudd med offerreligionene. Offeret er basert på en logikk om at tilbedere og guddommen utveksler gaver og tjenester, og dette hadde gjort tempelet til den mektigste økonomiske institusjonen. Jesus viste til Herrens ord: Tempelet skulle være et sted for bønn.

Halvor Moxnes ga sitt bidrag med Historien om Jesus, og til Luther-jubileet skrev Atle Næss biografien Martin Luther, mens Frank Aarebrot og Kjetil Evjen kom med Reformasjonen. Den store historien, Terje Tjeransen Luther 500 og Tomm Kristiansen Gudsord for tvilere. Videre har en Røff guide til Bibelen kommet, samt Hva er protestantisme, en bok om Hans Nilsen Hauge og en om menigheter på Madagaskar, og det er mange flere bøker som handler om og/eller forkynner kristendommen. Er en ny vekkelse på gang?

Forfriskende er Eskil Skjeldals Eg slepper deg utan at du velsignar meg, som handler om en som mister troen  Lars Akerhaug har skrevet om noen av de eldste menighetene i Siste jul i Kairo. En fortelling om de kristne i Midtøsten. I Det gamle testamente står det at verden vil gå under når de siste jødene forsvinner fra Egypt, og det er bare en håndfull igjen. Her handler det om de kristne. Fra Kairo, et kjerneområde for tidlig kristendom, fordrives og drepes de ifølge boka av radikale islamistgrupper.

DOBBELTMORAL

Min kamp mot kalifatet. En nordmanns krig mot IS er skrevet av Mike Peshmerganor, som har tjenestegjort i Telemark bataljon i Afghanistan. Han var skuffet over Norges slappe holdning i kampen mot islamismen og reiste på egen hånd til fronten i Nord-Irak. Syria. En stor krig i en liten verden av Cecilie Hellestveit gir nødvendig kunnskap for å skjønne det. Bendik Sørvig har skrevet Syria. Den tapte revolusjonen.

Krigen i Syria har produsert flere millioner flyktninger både i og utenfor det krigsherjede landet. I Hva er en flyktning gir Vigdis Vevstad veiledning for alle som ikke kjenner FNs definisjon av en flyktning, hva Schengen-samarbeidet består i, og hva Dublin-avtalen går ut på. De politiske konsekvensene av flyktninger og innvandring er et hovedtema for Simen Ekern i Folket, det er meg. Den europeiske høyrepopulismens vekst og framtid. Dypere ned i det økonomiske og idéhistoriske grunnlaget for både populismen og svekkelsen av de sosialdemokratiske partiene i Europa går Oscar Dybedahl, Sigurd Hverven, Mímir Kristjánsson og Ola Innset (red.) i Ingen mennesker er født frie. Kritikk av liberalismen.

Terje Tvedt er ikke den eneste som tar for seg norsk dobbeltmoral. Dag Hoel skriver i Fred er ei det beste. Fra innsiden av den norske ammunisjonsindustrien om konflikten som ligger i å arbeide for fred når man lever av krig. Fredsnasjonen Norge av Kristoffer Egeberg er en murstein som går gjennom Norges fredsbevarende operasjoner de siste 25 årene. Krig og fred er også tema for Robert Moods Ansvar. Ledelse er ingen popularitetskonkurranse. Dagens Næringsliv brukte overskriften «Generalen for politikerforakt» på anmeldelsen, kunne de ha skrevet «demokratiforakt»? Den som leser, får se. Mood hevder at at politikerne må ta «ansvaret for våre fremtidige generasjoner og finne svar på de store spørsmålene».

KUNST OG LITTERATUR

En solid maktbase for liberalistiske synspunkter i Norge har vært rederstanden. En lite sympatisk side ved deres virksomhet vises av Trond Gram i Penger i paradis. Historien om Anders Jahres og Hilmar Rekstens skjulte formuer. Børre Haugstad kom med bind 2 av trebindsverket om Rederkapitalen og Nasjonalgalleriet, Tryggve Sagen. Gutten Norge glemte. En biografi. Alle husker kampanjen Aftenposten drev for å få avsatt Audun Eckhoff blant annet fordi han kremtet litt forsiktig da det ble snakk om å garantere plass og visning til Stein Erik Hagens kunstsamling i landets nasjonalmuseum. De fleste tror museets samling er kjøpt inn av eksperter og representativ for utviklingen av billedkunsten gjennom tidene, men slik er det ikke. Langaardsalen i Nasjonalgalleriet med en rekke dårlige bilder og besteborgerlige møbler er til ergrelse for et seriøst publikum og en kompetent museumsdirektør. Den kan ikke røres, for da kommer etterkommerne og tar gaven tilbake. Skal Nasjonalmuseet være et mausoleum for rikfolk? Tydeligvis, ifølge Aftenposten.

Haugstads bok om Tryggve Sagen handler om en raring fra Moss som tjente mye penger, han likte å bruke dem, for eksempel på malerier, og i 1917 ga han noen av dem – blant annet av Paul Gaugin, Paul Cézanne, Pierre-Auguste Renoir og Edgar Degas – til Nasjonalgalleriet. Det er dette Veblen kalte «iøynefallende forbruk». Haugstads bok skiller seg fra alle andre bøker som kom i 2017.

Billedkunst er tema for Karl Ove Knausgårds Så mye lengsel på så liten flate. En bok om Edvard Munchs bilder. I boka fører han lange samtaler med Stian Grøgaard, som har skrevet doktoravhandling om Munch. I den forsøker han å kombinere et praktisk og et estetisk-filosofisk perspektiv på sentrale Munch-malerier. Prosedyrene som ligger til grunn for maleriene, blir forstått mot en bakgrunn av brede moderne vilkår, som en generell industrialisme og en anonym markedsdistribusjon av kunst. Samtalene mellom Knausgård og Grøgaard er av de tøffeste sakprosapassasjene i 2017!

GULOSTEN OG ROMANTIKKEN

Det kom tre solide ortodokse biografier i 2017. Da er ikke Asbjørn Bakkes biografi Erik Bye og Alfred Fidjestøls Nesten menneske. Biografien om Julius tatt med. Den første av de tre er Per E. Hem og hans Mannen fra underverdenen. Gulosten – et forbryterliv. Hem skriver en fra vugge til graven-livsskildring om Bastøy-gutten og småkjeltringen som ble en slags krigshelt og nesten klarte å komme seg på rett kjøl igjen etter krigen da han fikk et lån fra Slottet for å starte en liten snekkerbedrift i Horten. Alt er kildebasert og dokumentert. Hva er forklaringen på at det før Per E. Hems bok hadde kommet tre biografier om Gulosten, en av dem er tegneserie, som ennå ikke er fullført, i tillegg til Gulostens selvbiografi Vi kommer oss fra 1946? Det er det mystiske forholdet mellom Gulosten og kong Haakon. Dette og andre uklarheter kan anses oppklart med Hems bok.

Hvorfor det ikke er kommet tre–fire biografier om Jens Esmark, er gåtefullt etter det i alle henseende store verket til Geir Hestmark, Istidens oppdager. Jens Esmark, pioneren i Norges fjellverden. Forfatteren har brukt 12 år i arkiver, og boka gir et rikt bilde av vitenskap, politikk og samfunnsliv fra 1762 til 1839.

Hanne Lillebos biografi om Sigbjørn Obstfelder har vært under arbeid i over 15 år, omregnet til ph.d.-avhandlinger må den i likhet med Hestmarks verk ha en verdi av 10–20, ja kanskje 50 slike. Obstfelder. En biografi er den første om poeten. Hans liv var kort, hans dikt er korte, men biografien er lang. Ingen som har lest «Jeg er vist kommet på en feil klode! / Her er så underligt …», glemmer det. Sigbjørn Obstfelder hadde et rart og merkelig liv, han klarte kanskje derfor å formulere allmenne følelser og forestillinger som ennå er gyldige. Den som har lest «Kan speilet tale? […] Er du ren? / Er du tro?», er merket for livet. Var han romantiker eller modernist? Det er i hvert fall ikke noen tvil om hva Geir Uthaug er. I Romantikkens univers slår han enda en gang et slag for denne fornuftsfiendtlige åndsretningen. Jeg har levd i dette landet i tusen år. Kjærlighetslengsler og viljen til å skrive om livet selv av Kristin Brandtsegg Johansen er viet Sigrid Undset, hun kan bli den nye Elena Ferrante, og ifølge forlaget har en amerikansk journalist allerede oppdaget det.

MØDRE OG ALKOHOL

Dagrun Skjelbred, Norunn Askeland, Eva Maagerø, Bente Aamotsbakken har skrevet Norsk lærebokhistorie. Allmueskolen – folkeskolen – grunnskolen 1739–2013. Dette er en viktig bok, men kunne ikke forfatterne vært litt hardere i klypa? Litt ideologikritikk av Thorbjørn Egner hadde gjort seg. Forfatterne har i så måte mye å lære av Jon Haarberg i Nei, vi elsker ikke lenger. Litteraturen og nasjonen, som framfører en rekke gode argumenter for at det ikke fins nasjonal litteratur etter årtusenskiftet. Ifølge Haarberg har sporten tatt over nasjonallitteraturens rolle.

Sakprosaåret 2017 byr på flere bøker om litteratur. Tor Bomann-Larsens Tid og sted. Tekster i utvalg 2001–2017 inneholder blant annet artikler om Ibsen, Solstad og Knausgård. Jørgen Haave har skrevet om Familien Ibsen, Morten Søberg har med Ekofisk, Eidsvoll. Eit essay om oljepengar og grunnlova skrevet et essay med en mengde litterære referanser, der budskapet er krystallklart og entydig: Embetsverket må beskytte oljefondet mot uansvarlige politikere. Pål Norheims Oppdateringer 2 kan også karakteriseres som en essaysamling, eller kanskje snarere en ny sjanger som Norheim, som gikk bort i sommer, utviklet fra sine Facebook-innlegg. Kaja Schjerven Mollerin nøyer seg med én forfatter, Vigdis Hjort, i Vigdis, del for del, en bok i slekt med sjangeren Alf van der Hagen har skapt, forfatterintervju i bokformat. Helt i begynnelsen av 2017 utvidet han sjangeren til også å omfatte Leseren. En samtale med Henning Hagerup. Her framstår Henning Hagerup som en uforbederlig romantiker, og han møter ikke stor motstand fra Alf van der Hagen. Begge koketterer med katolisismen, det er vanskelig å skjønne hvorfor. Begge bøkene har dessuten storforbruk av alkohol som underliggende tema.

Alkohol spiller en vesentlig rolle også i en annen bok fra 2017 som mange med rette har rost, og som ikke står tilbake for, men er en sakprosaversjon av Vigdis Hjorts roman Arv og miljø, nemlig Anne Bitschs Går du nå, er du ikke lenger min datter. Moren var en dansk sekstiåtter, politisk radikal, halvstudert, glup, alkoholisert.

KART OG KONGO

For alle som måtte tro at mor er et synonym for monster, kan Kjærligheten har sitt eget språk. En mors fortelling av Tordis Ørjasæter og Dødsdømt i Kongo. Kampen for friheten av Kari Hilde Hodne French, om kampen for å få sønnen ut av fengslet i Den demokratiske republikken Kongo, anbefales. Fredrik Græsviks bok om det samme dramaet heter Dømt til døden i Kongo. Historien om Tjostolv Moland og Joshua French.

Verden gjør seg gjeldende i fjorårets sakprosa, det skjer også ved at temaer som har slått an i utlandet, blir kopiert her hjemme. Det kom to bøker om trær, en stor sjanger ute, nemlig Lisbeth Dreyer, Fortellinger om trær og Sigri Sandberg, Treboka. Fakta og fortellinger om norske trær. Ideen om å lage bøker om kroppsdeler har også kommet hit til landet, for eksempel gjennom Gleden med skjeden. Alt du trenger å vite om underlivet av Nina Brochmann og Ellen Støkken Dahl. Også Thomas Reinertsen Bergs Verdensteater. Kartenes historie har mange utenlandske paralleller fra de siste årene. Det samme har Uhyrlig. Sjømonstre i kart og litteratur 1491–1895 av Erling Sandmo. Reinertsen Bergs bok viser hvordan kartene som verdensbilder ble forandret etter oppdagelsen av Amerika ved å gjengi kart fra 1375 der verden har Middelhavet som sentrum; på et verdenskart fra 1507 er ikke dette lenger så entydig. Etter 1492 blir Atlanterhavet viktigere enn Middelhavet, og det økonomiske senter for verdenshandelen flytter seg fra Italia til Holland og England. Dermed ble Afrika et fjernere sted enn det hadde vært.

Kart spiller også en viktig rolle i Oslo. Ulikhetenes by, redigert av Jørn Ljunggren. Det er kart med grenser etter sogn, bydeler og roder som viser forskjell i politiske preferanser, utdannelse, levealder, inntekt og andelen innvandrede. Boka er empirisk anlagt og legger vekt på beskrivelser, antakelser og forsøk på forklaringer.

SKI OG PENGER

Det kom ikke mange bøker om økonomi i 2017, men en av dem var Maria Berg Reinertsens Reisen til Bretton Woods. Begynnelsen på verden av i går, en original bok om møtene som ble holdt og avtalen som ble inngått i 1944 om penge- og finanspolitikken så man skulle unngå feilene som ble gjort etter 1918. De beste intensjoner. Oljelandet i klimakampen av Anne Karin Sæther handler om landet som vil være flinkest i klima ved å utvinne olje og gass. I høyeste grad en aktuell bok etter at Statens pensjonsfond utland bestemte at fondet skulle selge sine aksjer i oljeselskapene.

Det kom to bøker om Jens Evensen, den store helten i det norske oljeeventyret, men han holdt på å gi bort hele Ekofiskfeltet, et av de største i Nordsjøen, til danskene som kompensasjon for at de så ut til å komme dårlig ut i delelinjeforhandlingene med Vest-Tyskland: Ingolf Vislies Jens Evensen. Havet, oljen og retten og Berit Ruud Retzers Jens Evensen. Mannen som gjorde Norge større. Arne Treholt var i mange år en nær medarbeider og venn, så temaet blir lett en versjon av skjønnheten og udyret. Mye bra stoff hos Vislie.

Noen forfattere klarer to bøker i året. Torgrim Eggen kom med Forbindelsen. Jensen vs. Cappelen, 16 tonn hasj og vår tids største politiskandale og Kunstrock. Gudmund Skjeldal med Wimbledon og Vestover. Bergens Tidende i 150 år. Ingen av dem kan imidlertid konkurrere med folkeminnegranskeren Thor Gotaas, som ga ut ikke mindre enn fire bøker i fjor: Sørlandsekspressen. Idrettsmannen Reidar Andreassen fra Herefoss; Før og etter Wirkola. Norsk hoppsport fra 1940 til 1990; Skibygda Trysil. Slit og glede og Fjerdingslien. Der ingen skulle tro at noen kunne bo. Til sammen 1462 sider, som blir fire boksider per dag. Hvordan han klarer det, er noe av et under, for han er en like aktiv foredragsholder som forfatter. Han befinner seg dessuten så å si kontinuerlig på reise til en eller annen avkrok av det indre Østlandet.

LØPING OG BIKKJER

Gotaas har imidlertid fått konkurranse om å skrive utenfor allfarvei av Lars Lenth, Petter Bøckman og Morten Tønnessen, som står bak Ulvetider. Rovdyret som splitter Norge, og av Øystein Morten, som har skrevet Norske ødegårder. Historien om stedene vi forlot.

Kanskje var det etter at hundekjøring ble TV-sport at Nina Kristin Nilsen fikk ideen til å skrive Sepp. En biografi om Leonhard Seppala. Dette er ramsalte saker: Helten er Leonhard Seppala fra Skibotn, stedet er Alaska og historien tar utgangspunkt i en lengre tur med hund og slede for å skaffe serum til Nome for å hindre en difteriepidemi. Seppalaløpet til minne om dåden er arrangert i Norge siden 1951.

Alle bør få med seg Andreas Homplands essay om Thor Gotaas i Prosa 1/2017 – om han ble inspirert av å skrive det til å forfatte Livsløp. Ei bok om å springa, og alt det kan føra med seg, en parallell til Gotaas’ tidligere bok Mitt liv som middels langrennsløper, skal være usagt. Det er ikke enkelt for en kommentator som har vent seg til å tenke i 4500 tegn, å skulle bruke 450 000. Når Hompland blir spurt om hvorfor han løper, spør han alltid treffende tilbake: Hvorfor sluttet du? Hans motivasjon er at han springer «til noe, og inn i noe. Det stig i meg, og eg sig inn i det». Gode bøker kan skape den samme følelsen, men går det av den grunn an å si at å løpe = å lese? Det vil være en fornærmelse mot skriftlærde løpere som Hompland å hevde det.

RIKSARKIVET OG STOREBRAND

Jostein Gripsrud har redigert Allmenningen. Historien om norsk offentlighet, et nybrottsarbeid og storverk. Boka er imidlertid ikke på langt nær så stor som tobindsverket om Storebrand og forsikringsbransjen 1767–2017 (Ulykkens frukter og Skadeskutt og livskraftig). Det er et påkostet verk, men så har da historikerne Sverre August Christensen, Espen Ekberg, Trond Bergh og Christine Myrvang levert kvalitet.

Det er litt betenkelig at en institusjon som Riksarkivet, som i fjor feiret sitt 200-årsjubileum, ikke har hatt de samme summene til disposisjon som forsikringsselskapet. Åsmund Svendsen har med Arkivet. En beretning om det norske riksarkivet. 1817–2017 gjort godt arbeid, og også denne boka er svært så påkostet, likevel er det klart at ressursene som har stått til disposisjon, har ligget i to forskjellige divisjoner. Enda tydeligere blir dette når Storebrands historieverk sammenliknes med Reform og rutine. Kunnskapsdepartementets historie (1945–2017) skrevet av Kim Helsvig. Historien til det som inntil 1982 het Kirke- og undervisningsdepartementet, og etter det en hel rekke navn, har blitt en liten og stusslig trykksak, men burde ha vært et fembindsverk. Det er uheldig at offentlige institusjoner ikke har samme mulighet som private til å synliggjøre sin virksomhet med store historieverk.

FORSVINNER FOR FORT

Det kan slås fast at sakprosaen fra fjoråret utvider forståelsen av verden og dermed også offentligheten. Kunnskapsgrunnlaget for hva som kan diskuteres, ble forsterket med fjorårets utgivelser. Dette er viktig og bra. Det er imidlertid uheldig at Norge har et innkjøps- og distribusjonssystem som gjør disse bøkene til ferskvare. Det trengs en boklov som kan skjerme dem mot prisdumping i minst et par år. Fordi så få sakprosabøker blir innkjøpt, vil mange verdifulle titler mangle i folkebibliotekene, og fjorårets sakprosabøker er nå allerede på vei ut av bokhandelen – hvis de da i det hele tatt tok inn mer enn det ene plikteksemplaret. Uten en boklov verdt navnet vil det være opp til forlagenes forgodtbefinnende om de lager bøkene. Dette er naturligvis helt uholdbart og en enorm sløsing med både offentlige og private ressurser.

Espen Søbye (63) er kritiker, forfatter og ansatt i Statistisk sentralbyrå.