Vi gjennomlever overgangen fra en geologisk epoke til en annen, fra holocen til antropocen. Sistnevnte betyr «menneskets tidsalder». Fem aktuelle bøker belyser denne endringen fra ulike kanter.

Forslaget om nytt navn er begrunnet i de omfattende endringene av jordas overflate og i fysiske og geokjemiske prosesser som skyldes menneskelig aktivitet, særlig i tiden etter den industrielle revolusjon. De tydeligste forandringene ser vi i form av klimaendringer og tap av naturmangfold. Vi er de første generasjonene som forteller om dette monumentale planetære tidsskillet. Det blir det sakprosa av, fra truende fremtidsdystopier til den hyggeligste selvhjelpsskrift.

Klarer floraen av titler, som kan rubriseres under den brede kategorien «miljø/natur/økologi», å skape forståelse, innlevelse og engasjement? Hvilke innfallsvinkler og fortellergrep brukes, og hvem skriver man for? Her skal jeg ta for meg fem bøker som alle, på hver sin måte, passer inn i det nye antropocene litterære landskapet. Det dreier seg om Erik Dammanns Verdirevolusjon (Flux forlag, 2014), Per Espen Stoknes’ What We Think About When We Try Not to Think About Global Warming (Chelsea Green, 2015), Arne Johan Vetlesens The Denial of Nature. Environmental Philosophy in the Era of Global Capitalism (Routledge, 2015), Helene Gallis’ og Monica Løvdahls Dyrk byen! Håndbok for urbane bønder (Spartacus, 2015) og Siri Helles Skal landet gro att? Korleis berge norsk jordbruk (Dreyer, 2015).

Spennet er stort, og det må det være når det gjelder å beskrive og omtale trender, mønstre og tendenser som påvirker ikke bare vår samtid, men også vår fremtid. Bøkene må med andre ord gi meg en større forståelse for miljø- og klimahistoriske sammenhenger, hvordan mennesket har påvirket dette, og hvilke løsninger som finnes for å få et mer bærekraftig fotavtrykk for våre moderne samfunn.

 

DEN KLOKE GURUEN

Med dette som bakteppe skrives det litteratur fra personer qua «guru» og «veiviser», i mitt utvalg representert ved nestoren Erik Dammann. I 1974 hoppet han av fra en karriere som markedsføringskonsulent og startet bevegelsen Framtiden i våre hender, basert på hans bok av samme navn. Han har skrevet 17 bøker, hovedsakelig om miljø og samfunn. Verdirevolusjon er den 83-årige Dammanns politiske testamente. Har du ikke lest annet av Dammann, er denne 96-siders pamfletten det du trenger.

Dammann setter spørsmålstegn ved det «vellykkede Norge». Han tar opp de store sivilisatoriske spørsmålene: Hva konstituerer et godt liv? Og i hvilken stand skal vi gi fra oss jorda vår til neste generasjon?

Vi får i det første av i alt fire kapitler et kort tilbakeblikk på hvordan Framtiden i våre hender oppsto som massebevegelse. Deretter følger to kapitler sett fra et tenkt ståsted i fremtiden, hvor en student snakker med to professorer. De ser tilbake på det som skjedde i vår tid. I starten virker grepet naivt, og det er uvanlig innen sjangeren verdikritikk. Men etter noen sider fungerer det; det gir meg som leser avstand til nåtiden, og refleksjonen slipper til.

Dammanns postulat er at vårt økonomiske system er dømt til å vokse, blant annet fordi det er blitt ulovlig å hindre den frie konkurranse. Følger en med i debattene rundt Verdens handelsorganisasjon, den nye frihandelsavtalen som kan komme mellom EU og USA, og ikke minst bilaterale handelsavtaler, innser en at Dammann har sine ord i behold. Det har gått så langt at multinasjonale selskap kan ta vertslandets regjering til retten om de mener seg utsatt for altfor streng miljølovgivning.

Det hele munner så ut i et siste, oppsummerende kapittel kalt «Verdirevolusjon». Det er her den 83-årige Dammann kanskje vil overraske noen. Han ser tilstrekkelig med positive tegn i tiden til at han tror vi skal få til et skifte. Og han setter stor lit til kvinner og deres mykere verdisett, noe flere anmeldere har kritisert. Personlig mener jeg det kan ha noe for seg.

Dammann er en god kommunikator. Han går på blomstrende stier, ikke gjengrodde stier, selv om han gjentar sitt gamle budskap: Fremtiden er i våre kollektive hender, og vi må ha mindre forbruk og mindre konkurranse.

 

FEM BARRIERER

Mens Dammann ser tilbake på bevegelsen han var med på å skape, og inn i den lange fremtiden, går psykolog og førstelektor ved BI i Oslo Per Espen Stoknes inn i menneskesinnet. Er det psyken vår som hindrer oss i å ta tak i problemet vi står overfor, siden vi lager kunstige skiller mellom oss og naturen? spør Stoknes.

Stoknes lanserer det han kaller en ny psykologi for klimahandling. Og bare for å minne oss om bakteppet igjen: Vi ser ikke ut til å være i stand til å enes om forpliktende utslipp for å begrense klimaendringene til under to grader celsius. I fremtiden blir det derfor varmere, våtere og villere, med alt det det innebærer for matproduksjon, fare for sosial uro og katastrofer.

Jared Diamonds monumentale Kollaps (Spartacus, 2012) bruker historien om Påskeøya som et bilde på menneskesamfunn i oppløsning; øya mistet nesten all vegetasjon og endte i borgerkrig, sult og kulturell og miljømessig kollaps. Egeninteresser og status ble satt i høysetet. Så gikk det lukt til helvete. I skjønnlitteraturen er dette dratt langt, som i Cormac McCarthys apokalyptiske Veien (Gyldendal, 2010).

Både menneskets biologi og kultur må derfor analyseres, sier Stoknes. I første del identifiserer Stoknes det han mener er de fem viktigste psykologiske barrierene for nødvendige klimatiltak: distanse, dommedagstenkning, dissonans, fornektelse og identitet. Disse barrierene ligger rundt vår personlighet som et forsvarsverk. Et klimabudskap som skal klare å trenge gjennom dette menneskelige bolverk, vil kreve sitt.

De fem barrierene påvirker hverandre gjensidig, hevder Stoknes, med distanse som den ytterste og identitet som den innerste. Klimaskeptikere har visst å stimulere disse barrierene i sin kamp mot klimavitenskapen. Men også klimabevegelsen har aktivert forsvarsverkene, gjennom sine abstrakte grafer, fjerne fremtidsscenarier og dommedagsprofetier. De har rett og slett ikke lyktes, hevder Stoknes.

Derfor må vi finne flowen i den menneskelige psyke; folk må ville ønske å leve i et mer klimavennlig samfunn, de må ikke skremmes inn dit. Klimakommunikasjon i fremtiden må derfor samles rundt nye strategier, skriver Stoknes i bokens andre del. For eksempel kan våre sosiale nettverk påvirke oss i riktig retning, vi kan dultes i ønsket retning. Vi gjør som naboene og vennene våre gjør. Derfor kan vi velge å være bevisste påvirkere gjennom våre sosiale nettverk. Hvis du velger å resirkulere, så vil du kanskje påvirke andre til det samme. Hvis du velger ferie i Norge for å spare miljøet, vil kanskje flere gjøre det samme. Vi må tenke frem positive strategier og bli sosiale borgere, foreskriver Stoknes.

 

LOVE IS IN THE AIR

Men da må vi også ha gode støttefunksjoner, sier han, i form av fortellergrep som lader informasjonen med positive følelser. Vi må slutte å beskrive endringer som må gjennomføres, som kostnader, og heller snakke om det som en form for forsikring. Vi skal gå fra «ødeleggelse» til helsefokus og vektlegging av det Stoknes kaller «vibrerende» landskap, og fra forsakelse til mulighet. Akkurat som det er uproblematisk å betale forsikring, må det bli vanlig å se på preventive handlinger som en forsikringsordning.

I tredje og siste del tar Stoknes oss med på en dypøkologisk reise inn i det fenomenologiske. Hva er vi? Og hva forbinder alt det levende? Svaret hans er luft. Slik luft blir blåst inn i mennesket av den allmektige, som det står i «bøkenes bok», er alt det skapte, alt det eksisterende, omgitt av det samme stoffet – luft.

Forfatteren oppleves likevel ikke som luftig. Han støtter seg på flere teoretikere innenfor dypøkologi og økopsykologi. Vi er luft, land og sjø. Vi er elementer og i elementene. Stoknes er svak for biologen Edward O. Wilsons biophilia-hypotese, som hevder at det er et instinktivt bånd mellom mennesket og andre livsformer og økosystem. Vi må derfor se ut av vinduet i stedet for i speilet. Da får vi psykologisk innsikt som betyr noe, skriver Stoknes i sitt elegante, lette språk, godt tilpasset unge, søkende og løsningsorienterte lesere.

 

PANPSYKISMEN

Filosofen Arne Johan Vetlesen, derimot, skriver for høyakademia. For noen få utvalgte her hjemme, men like mye for Cambridge og Oxford og for fagfilosofer internasjonalt. Boken hans er ikke mindre viktig av den grunn, den er bare vanskeligere tilgjengelig. Over tid vil den stå som et viktig referanseverk.

Vetlesen har fått en betydelig posisjon i den norske offentligheten. Han er ikke fornøyd med bare det gode liv på Blindern; han vil ut i samfunnet for å påvirke og endre det. Han gjør det ved å fortelle fra sine møter med naturen.

Boken skal brukes i undervisning på universitetsnivå, og The Denial of Nature trekker veksler på filosofi, antropologi og sosiologi for å undersøke livsbetingelser for menneske og natur i den globale kapitalismens tidsalder. Resultatet er, ifølge Vetlesen, nedslående. Vetlesen diskuterer arbeidene til blant andre Teresa Brennan, Theodor Adorno, Martin Heidegger og Hans Jonas. Kan moderne vestlige samfunn lære noe av såkalte «primitive» kulturer og urfolk, i den grad de fremdeles finnes? spør Vetlesen – og svarer ja.

Mennesket har gitt seg selv en opphøyet moralsk og rettslig status, noe som resulterer i artsutryddelse, tap av biodiversitet og klimaendringer – kort sagt, overutnyttelse av naturens ressurser. Likevel fortsetter de toneangivende retningene innen samfunnsvitenskapene og filosofien i sitt antroposentriske spor. Vetlesen etterlyser derfor et større engasjement blant akademikere og forskere generelt overfor de «business as usual»-baserte naturødeleggelsene.

Vetlesen er mer systemkritisk enn Stoknes, men følger ham når det gjelder naturmystikken. Naturen må behandles som et levende vesen, skriver Vetlesen. Kapitalismen fremmer en instrumentell holdning, og vi mister dypere relasjoner og sammenhenger til ting rundt oss. Vi behandler naturen som vare og gjenstand for konsum og bedriver ergo rovdrift på oss selv. Da mister vi samtidig evnen til å oppdage hvor rik verden er. Vi må erkjenne at virkeligheten er større enn oss selv, og kan ikke bruke bare mennesket som målestokk.

Vetlesen beskriver levende et møte med en rovfugl. Han veksler blikk med fuglen, tiden står stille, og han får en eksistensiell erfaring. Dette er ikke unikt for Vetlesen. Men filosofen skriver godt om hvordan dette møtet åpner for en større verden som ikke lett lar seg oversette til vanlige menneskelige kategorier. Han kaller dette for panpsykismen. Naturens eget liv avtvinger en annen respekt, en annen gjensidighet og et annet ydmykt syn på naturen enn det vi finner i dagens Weltanschaung.

 

PROBLEMET JORDBRUK

Ifølge vinneren av en essaykonkurranse i det britiske magasinet The Ecologist for noen år siden er menneskets verste oppfinnelse jordbruket. Før vi temmet naturen og ble bønder, var vi jegere og sankere, frie vandrere. Siden ble det lagdeling, kongedømmer, slaveri, økte klimagassutslipp, uetisk dyrehold og fandens oldemor.

Landbruk har med andre ord noe med overgangen til antropocen å gjøre, i alle fall det moderne, industrielle landbruket. Agronomen og journalisten Siri Helle mener også mye om det norske landbruket i boken Skal landet gro att? Korleis berge norsk jordbruk. I 1949 var det 213 000 bønder i Norge. Siden har de krympet til 43 000. Historien om det moderne norske jordbruket er altså en historie om nedbygging. Det er også historien om teknologiutvikling og effektivitet. I Danmark har nedgangen vært på nesten 800 000 bønder siden 1960. Samtidig øker klimagassutslippet fra jordbruket, og miljøpåvirkningene av stordriften øker. Antropocen på alle bauger og kanter.

Boken er delt i to. I del én argumenterer Helle for hvorfor vi bør ha jordbruk i Norge, og i del to for hvordan dette landbruket bør se ut og organiseres til beste for miljøet, for kulturen, for dyra og for helsa vår. Her er det ikke nok å sette adjektivet «norsk» foran, slik Bondelaget gjør.

Helle skriver om retten til å produsere mat for egen befolkning og tar oss med til de jordløses bevegelse i Brasil, som kjemper mot myndighetenes satsing på produksjon av eksportvarer til kjøpesterke land som Norge.

For å gi oss eksempler på en fremtidsrettet landbrukspolitikk tar Helle oss med til Østerrike, et land som har berget småskalalandbruket og kulturlandskapet i det vakre alpelandet sitt. De har klart det Helle ønsker at Norge også skal klare, nemlig å gjøre matproduksjon til noe mer enn ren vareproduksjon. Helle angriper derfor veksthysteriet i norsk landbrukspolitikk og den økte bruken av importert kraftfôr. Vi må bevare kulturlandskapet på grunn av det biologiske mangfoldet. Dessuten må vi tenke på selvforsyningsgraden vår i tilfelle det internasjonale markedet faller sammen. Det antropocene perspektivet skal gi oss et nærere forhold til jorda og det den produserer, og samtidig være klimavennlig. Siri Helle viser at dette egentlig ikke er så komplisert.Helle skriver enkelt og godt. Det er en bok for alle som er opptatt av landbruk, men mer enn det, av samfunnsutvikling.

 

BYBORGERNES ANSVAR

Til slutt en sakprosabok som viser hvordan du og jeg som byborgere kan ta ansvar i hverdagen, i Stoknes’ ånd. Helene Gallis og fotograf Monica Løvdahl oppfordrer oss i boken Dyrk byen! til å bli urbane bønder. Gallis har kartlagt dyrkeprosjektene som har dukket opp i Oslo, Stockholm og København de siste årene. Her kan du lese om alt fra geriljaplanting av tomater på et søppelskur i hjertet av København og krydderdyrking i Urtehagen på Grønland til Grünerløkkas kuleste sykehjem med egen hønsegård i bakgården. Det er konkrete tips for deg som vil starte opp et eget dyrkeprosjekt i byen, for eksempel steg-for-steg-oppskrift på hvordan du kan gjøre om en plen til en superfrodig kjøkkenhage, eller smarte triks for tomatdyrking på balkongen. Fotograf Løvdahls vakre bilder er grunn god nok til å kjøpe boken.

Matjournalist Joacim Lund i Aftenposten mener Oslo har potensial til å bli en av landets viktigste landbrukskommuner. Han har rett. Nå får byen en egen seter, Loseter, med geiter, i Norges mest omtalte utbyggingsområde, Bjørvika. Her er Oslo del av en internasjonal trend. Det spirer og gror i byer og boligområder over hele verden: på tak og rivningstomter, i parker og bakgårder.

Forfatter Helene Gallis er daglig leder i organisasjonen Mat og jord der du bor (Majobo) og har de seneste årene vært sentral i Dyrk byen! er en inspirasjonsbok og verktøykasse for de som ønsker å skape grønne prosjekter der de bor. Denne forfatteren lar seg i hvert fall lett begeistre. Jeg tror på gleden ved å nyte selvdyrkede grønnsaker. På kjøpet får jeg gleden ved å skape noe levende og bærekraftig sammen med familie, venner eller naboer.

 

DET STORE BILDET

Det vil komme mange bøker à la Gallis’ og Helles i årene som kommer. Deres bøker problematiserer sider ved det moderne samfunnets måte å produsere mat på, men de peker også på konkrete forslag til hva du og jeg som enkeltindivider og som organiserte borgere kan gjøre.

På et mer overordnet, analytisk nivå sammenfatter Per Espen Stoknes i sin bok mange ulike trender. Gallis’ og Helles bøker er uttrykk for temaer som utgjør biter av et slikt større hele. Stoknes’ psykologiske innpakning og fremtidsoptimisme er spennende, og den er lettere å svelge enn Arne Johan Vetlesens mer pessimistiske sivilisasjonskritikk. Vetlesens bok er likevel helt nødvendig fordi den får oss til å tenke viktige, kritiske tanker. Den stiller også mer fundamentale spørsmål ved teknologioptimismen, som Stoknes utvilsomt målbærer. Den gamle samfunnsrefser Erik Dammann står nærere Vetlesen, og han er fortsatt like kritisk til uhemmet vekst. Men som Stoknes ser han heldigvis likevel tegn til noen viktige trender som får oss i riktig retning.

Disse bøkene, ulike som de er, gjør at jeg reflekterer over min plass i verden, i historien og i universet. De fleste av oss vil oppleve tilværelsens storhet og mangfold i naturen, men nå kjenner jeg også på det i sakprosaen, i det nye antropocene tideverv.