Forskningslitteratur som sjanger er humørløs, stiv, omstendelig og forutsigbar. Den er ikke engang nødvendigvis sannere enn en meningsytring.

I vår ble jeg ferdig sykepleier. Jeg skrev bacheloroppgaven om sykepleiedokumentasjon. Mitt lille dykk inn i den svake forskningen som ligger til grunn for den ressurskrevende dokumentasjonen, var forstemmende, over i det nesten skandaløse. Forskningsartiklene i seg selv avdekket en så nitrist sjanger at en kan lure på om den er skapt for å holde oss lesere unna.

SKJEMAVELDE

Åtte milliarder kroner. Det er summen vi årlig bruker på helseforskning. Legg til at det på verdensbasis publiseres rundt to og en halv million nye vitenskapelige artikler årlig. Tallet er økende. Inni det tallet finner du også forskning om hvordan sykepleie skal dokumenteres. Heller ikke det en rimelig affære. Bare i kommunal pleie- og helseomsorg går ti tusen årsverk med til rapportering og dokumentasjon. Det tilsvarer rundt fem milliarder i lønn.

Dokumentasjonssystemet i sykepleie er omdiskutert – til dels forhatt av mange. Og om du klikker deg inn på fagbladet Sykepleien, vil du finne desperate utspill fra kliniske sykepleiere, som «Hjelp, vi drukner i dokumentasjon», «Pjatt og unødvendigheter», «Rotete og uoversiktlig», «Tidstyv». Eller den ganske spenstige: «Jeg håper det er reservert en plass i helvete for kodesystemet.» Du vil kunne lese at den omfattende dokumentasjonen er så massiv at den går på pasientsikkerheten løs, fordi viktige pasientopplysninger forsvinner i ubetydeligheter.

De voluminøse dokumentasjonskravene er en kjent tematikk overalt i helsevesenet. Mest tydelig når du går til fastlegen. Du forventer en undersøkelse, håper kanskje på en samtale. Men er du heldig, oppnår du i høyden øyekontakt. Legen sitter der med ryggen til deg, knatrende på en datamaskin – han eller hun har et skjemavelde å gå gjennom.

PUNKT 9 ELLER PUNKT 11?

Sykepleiernes knatring, derimot, er ikke så synlig for deg som pasient. Men om du tar et gløtt inn på personalrommet, vil du kunne se en rad hvitkledde sykepleiere foran hver sin datamaskin. De dokumenterer deg. Hva det innebærer? På Ullevål sykehus, der jeg nå jobber, bruker vi e-helsesystemet DIPS. For sykepleierens del betyr det at for hver pasient som blir innlagt, skal vi fylle inn en innkomstjournal og lage sykepleienotater, ideelt sett etter hver vakt. Da bruker vi et skjema som inneholder tolv punkter, ment å systematisere pasientopplysninger etter en felles standard – som liksom skal fange hele pasienten. Skjemaet er så kryptisk formulert at det eksempelvis er uklart hvor vi skal fylle ut en så enkel ting som hvorvidt pasienten har ektefelle eller barn. Skal det stå under punkt 9, som heter «Seksualitet og reproduksjon»? Eller kanskje under punkt 11, «Åndelig/kulturelt/livsstil»?

AKADEMISERING

Som et supplement til sykepleienotatet er det et krav at vi også fyller ut noe som heter behandlingsplan. Der bruker de et kodespråk som heter NANDA, NIC og NOC (det var dette sykepleieren håpet havnet i helvete …). Der skal vi skrive sykepleiediagnoser. Det er en helt egen sjanger, også den både omdiskutert og utskjelt. Som pasient risikerer du å få følgende diagnose heftende ved deg: «Risiko for inaktivitetssyndrom. Risiko for perifer nevrovaskulær dysfunksjon. Aktivitetsintoleranse. Reflektorisk inkontinens.»

Jeg kunne holdt på i det uendelige. Det er ikke vanskelig å harselere over den hjelpeløse akademiseringen av sykepleiefaget. Det har da også jeg og mange med meg gjort. Det som forbløffer meg, er i hvor stor grad dette vrøvlet har klart å tvinge seg på den praktiske utøvelsen av sykepleien. Mantraet som går igjen, er at dokumentasjonssystemet er utviklet på bakgrunn av forskning. Omfattende forskning. Underforstått: Det er vitenskapelig påvist at når vi sitter der og bruker dyrebar pasienttid på å grunne over pasientens reproduksjon og åndelige status, bedrer det pasientsikkerheten og behandlingen av den enkelte pasient.

PROFYLAKSE

I bacheloroppgaven var det nettopp det jeg ville finne ut av: hva slags forskning som kan ligge til grunn for kravet om en omfattende sykepleiedokumentasjon og et kodesystem de fleste opplever som nonsens. Under arbeidet med oppgaven kom jeg over en interessant dansk masteroppgave skrevet av Esta Djónastuvo. Hun hadde tatt for seg et dokumentasjonssystem som heter VIPS (forskningssjangeren elsker kryptiske akronymer). VIPS-modellen blir brukt i Sverige og Danmark, og ligger til grunn for vårt e-helsesystem DIPS.

Den påstått forskningsbaserte modellen (akronymet står for Velbefinnende, Integritet, Profylakse og Sikkerhet) er en ganske komplisert sak. Den har tre nivåer, hvorav det første består av 12 diagnoser. Det andre er det en kaller en «operasjonalisering av sykepleieprosessen» i form av 47 søkeord. Det tredje er en spesifisering av alternative søkeord.

IRRELEVANT

Djónastuvo hadde bakgrunn som klinisk sykepleier. Hun og kollegene hadde lenge irritert seg over den komplekse sykepleiedokumentasjonen. De skjønte ikke poenget med den, den tok altfor lang tid, den hadde lite relevans og var bygget på forskning som var så omstendelig formulert at det var vanskelig å forstå hva som sto der. Ved enhver protest kom sykepleierne til kort. Systemet var forskningsbasert.

Esta Djónastuvo la – ikke overraskende – Bourdieus praksisteori til grunn for sin analyse. Men det som var interessant, var det hun fant da hun begynte å grave i den teoretiske bakgrunnen for VIPS. Den er nesten skandaløst skral. Utviklerne av modellen hevder den er kunnskapsbasert og utarbeidet på bakgrunn av internasjonal forskning – uten å kunne vise til at den hadde sin bakgrunn i praksis. De fastslår kun at det er behov for forskningsbasert sykepleiedokumentasjon, og viser til lærebøker når de begrunner utformingen av VIPS.

Modellen begrunnes med andre ord av teorier, som igjen begrunnes av teorier. Ikke ett sted finnes det henvisninger til at modellen har utgangspunkt i den kliniske virkeligheten. Følgen er at nordiske sykepleiere bruker dyrebar tid og knappe ressurser på å knatre ned pasientopplysninger i et system de selv oppfatter som komplisert, irrelevant og tidkrevende.

MYE FORSKNING

Det har blitt forsket mye på sykepleiedokumentasjon. Jeg leste meg gjennom en brøkdel og fant raskt ut at her dreide det seg om to ulike teoretiske retninger – eller leirer, om du vil – som hamret løs på hverandre. En hermeneutisk/fenomenologisk, som i kortversjon går ut på at du skal se hele mennesket, og der de i stor grad bruker kvalitative metoder. Og en såkalt evidensbasert, der de bruker kvantitative metoder – telling og statistikk. Motstanden mot det standardiserte dokumentasjonssystemet, forsto jeg etter hvert, kom fra den hermeneutisk/fenomenologiske skole.

Der fant forskere store svakheter, og de konkluderte med at dokumentasjonssystemet ikke fungerte tilfredsstillende fordi det var evidensbasert. Forskere fra den evidensbaserte skole – jeg kunne allerede i innledningen se hvilken leir de ulike forskerne tilhørte, og hva konklusjonen ble – gjorde funn som tydet på at sykepleiedokumentasjonen fungerte. De fant noen av de samme svakhetene, men fortolkningen og konklusjonen var den motsatte. De mente modellen fungerte, og at feilen lå i praksis: sykepleiere som ikke var motivert, en avdeling som ikke var tilrettelagt for den omfattende dokumentasjonen, mangel på innsikt i hvordan man dokumenterer. Interessant nok var forskningen begått av dem som var positive til det nåværende dokumentasjonssystemet, gjort på oppdrag blant annet av helseforetakene som brukte systemet.

SOM KRITIKK

Som i alle forskningsartikler konkluderte forfatterne i begge leirer med at her trengs mer forskning. Og sånn har årene gått, forskning slås i hjel med ny forskning, ingen handling. Begge leirer fant det de ville finne, ut fra hvilket teoretisk utgangspunkt de hadde. Om funnene var objektive, var fortolkningen subjektiv. Det, tenkte jeg, er ikke ulikt slik vi kritikere jobber. I motsetning til forskningssjangeren er anmelderi regnet for å være høyst subjektiv. Vi leser en bok og velger ut det vi syns er godt eller dårlig, avhengig av vårt utgangspunkt og vår fortolkning. På den bakgrunn er det interessant at en spørreundersøkelse bestilt av Forskningsrådet i 2017 viser at to av fem mener forskningsresultater i stor grad er preget av forskernes egne synspunkter og holdepunkter. Det betyr at tre av fem mener forskning er objektiv, eller «sann», om du vil. Det er forbausende mange, spør du meg.

En bacheloroppgave er ikke en forskningsartikkel, men en øvelse i sjangeren, i form og metodikk. Da jeg skrev den, gjorde jeg som jeg alltid gjør. Jeg googlet. Jeg visste at jeg i utgangspunktet var negativ til dokumentasjonen. Jeg fant artikler som stemte med mitt syn, de som ikke stemte, fortolket jeg på min måte. Men det var én stor forskjell. Jeg kunne ikke skrive fritt. Ethvert utsagn måtte ha en referanse, og jeg brukte lett pompøse uttrykk som «vi ser her», «av dette følger» og så videre. Da jeg beskrev de absurde sykepleiediagnosene, gjorde jeg det med et narraktig alvor. Og med en konklusjon der jeg ærbødig veide det ene mot det andre og avsluttet med at «ting tyder på», «her er det utfordringer», «her trengs mer forskning». Her må jeg få skyte inn at jeg hadde en utrolig grei og skarp veileder fra OsloMet, som ga meg så frie tøyler hun kunne. Formalisme er tross alt først og fremst en tvangstrøye for de stakkars fagfolkene.

ET STILISTISK FENGSEL

Intetsigende, humørløst, dødt, forutsigbart og liksom-objektivt. Et stilistisk fengsel. Det gjelder ikke bare sykepleiespråket. I vår anmeldte jeg boka Snart er vi alle pasienter her i Prosa. Den er redigert av idéhistoriker Hilde Bondevik, psykolog og filosof Ole Jacob Madsen og sosiologiprofessor Kari Nyheim Solbrække og analyserer begrepene «medikalisering» og «overdiagnostisering» gjennom ti artikler skrevet av nordiske akademikere. Dette er en typisk bok satt sammen av fagfellevurderte forskningsartikler. Tekstene er brukket opp av utallige kildehenvisninger, nitid henvisning til andre kilder, lange utgreiinger om forskningsmetode, en rekke fremmedord og så mange hårfine faglige nyanseringer at kjernen i tekstene forsvinner. Det eneste tegn til temperatur er der en artikkelforfatter polemiserer mot tidligere kolleger.

Det kunne nærmest virke som om forfatterne gjorde sitt beste for å skjule et egentlig spennende stoff bak en vegg av oppstyltede forskningsmanerer. Da jeg var ferdig med boka, satt jeg igjen med lite annet enn en desperat lengsel etter en menneskelig stemme, noen som sa noe av betydning – annet enn at tematikken bød på utfordringer og her var det behov for mer forskning. Forskning avler forskning, teorier avler nye teorier, og forskerne gjør seg med dette uunnværlige.

RENT VRØVL

I sommer gjorde to Aftenposten-journalister et eksperiment. Med signaturene professor Trond J. Strøm og professor Hilde Lundgaard hadde de skrevet forskningsartikkelen «Online Algorithms Considered Harmful». Den ble mottatt med begeistring og lovet publisert i tidsskriftet Waset, samt at den skulle legges frem på en todagers konferanse innen datavitenskap i Wien.

Artikkelen var rent vrøvl. Den var spydd ut av den avanserte svada-generatoren SCIgen, som klipper og limer fra datavitenskapelige forskningsartikler totalt uten sammenheng. I tillegg hadde journalistene lagt inn egne «funn», som at algoritmer på nettet kan forårsake at nettleserbruk gir spontant selvlysende øyne.

Når forskjellen mellom det rene vrøvl og seriøs forskning er så hårfin, er det noe galt med selve sjangeren. Den har blitt så preget av formelle krav at formen står i fare for å sluke innholdet. Og fagspråket har blitt så komplekst og lite leservennlig at det er vanskelig gjennomtrengelig selv for fagfolk. De ser på innpakningen og orker ikke gyve løs på innholdet.

METAFORER

Hvordan formilde forskning? Det er et hett tema i akademia. Her har blant annet biologiprofessor Dag O. Hessen kommet med gode råd. Han mener en må lette på sjangeren, og gjerne bruke underfundig humor der det passer. Han oppfordrer også til å finne egne litterære grep, gjerne metaforer og bilder. Litteraturprofessor Toril Moi har lenge etterlyst det samme i humaniora. Hun mener det akademiske språket er så innfløkt at det kan være en lidelse å lese og vanskelig å forstå selv for kolleger. Hun mener formelle krav til tekstene har noe av skylden.

Også geolog Henrik H. Svensen er av dem som ivrer for at forskningen skal komme ut til menigmann. Han fikk i 2017 Forskningsrådets formidlingspris for sitt forfatterskap, og i vår ga han ut boka Stein på stein. Der kommer han blant annet inn på forskningsspråket. De fagfellevurderte formalistiske kravene, skriver han, bidrar til å gjøre fagstoff både dødt og utilgjengelig. Som en motsetning siterer han den første utgaven av Norsk geologisk tidsskrift fra 1905. Der kommer geologen Hans Reusch med følgende malende beskrivelse av Glomma: «Glommen er som en stor hval angrepet av rovgriske smaahvaler, staurvagner (spekkhoggere); lig saadanne har de iltre kraftige nordenfjeldske smaaelve ædt seg ind i Glommens gebet.» Her er metaforbruken i hvert fall på plass. Ringen sluttet.

ET DILEMMA

Også i sykepleiefaget er språket gjenstand for diskusjon. Sykepleiefagets guru, Kari Martinsen, er av dem som etterlyser et levende språk når sykepleiere skal dokumentere pasienter. Hun går riktignok ganske langt, og mener sykepleiere skal skrive det hun kaller litterære fortellinger. Også det tidkrevende, og kanskje nokså urealistisk med tanke på den travle kliniske hverdagen.

Det er et opplagt dilemma for enhver disiplin. Ethvert fag krever en standardisert felles forståelse og terminologi for å presisere tematikken. I et fag som sykepleie har det gått så langt at terminologien ikke gir mening – eksempelvis de kaudervelske sykepleiediagnosene. Et annet dilemma er at dersom språket blir for hverdagslig, blir det ikke lenger noen forskjell på ekspertveldet og mannen i gata. Utfordringen er å bli tatt alvorlig som fagdisiplin. Det kan være spesielt problematisk for et profesjonsfag som delvis består av praktiske hverdagsligheter.

Forskning gir seg ut for å være objektiv, men er den sann? I fjor kunne Aftenposten avsløre at mer enn halvparten av alle nordmenn ikke stoler på forskning. Ironisk nok ble forskningsmetodene brukt i spørreundersøkelsen betvilt av ekspertisen. Professor Ottar Hellevik mente tallet egentlig ikke stemte, så i stedet for en seriøs diskusjon om forskningens sannhetsgehalt endte man med en intern metodikkdebatt.

ET ROTTERACE

Tilbake til stuntet til Aftenposten-journalistene. Hensikten var å avdekke såkalte røvertidsskrift i forskningsverdenen, som del av det internasjonale prosjektet «Fake Science». Det finnes en voksende industri av useriøse konferanser og tidsskrifter, som utnytter et kaotisk og økende marked preget av et skyhøyt publiseringspress. Nettopp kvantitet er en bekymring generelt i forskningsmiljøet. Dag O. Hessen beskriver et forskerliv som minner om et rotterace, der mye av tiden går med til å skrive søknader om penger. Han mener at turtallet har økt betydelig i akademia, og at konkurransen om forskningspenger og antall trykte artikler nå er blitt dysfunksjonell ved at den i stor grad er kvantitetsdrivende.

For sykepleiefagets del ser det ikke lyst ut. Etter at rektor Curt Rice fikk tvunget gjennom universitetsstatus på HiOA, spår jeg en dyster fremtid drevet av antall forskningsartikler, uavhengig av kvalitet. For sykepleiefagets skyld får jeg nesten håpe at forskningen da blir så virkelighetsfjern at den holder seg langt unna klinikken. Det er altfor fristende å la Thure Erik Lunds illsinte romanfigur, det selverklærte åndsmennesket Thomas Olsen Myrbråthen, få siste ord: «La dem sose i vei med det hype pisspreiket sitt.»

Cathrine Krøger (53) er litteraturkritiker og sykepleier.