Hva er sakprosa? Den hele og fulle sannhet? Selvsagt ikke, bøker er kun fragmenter av virkeligheten. Heldigvis kan de leve sitt eget liv etter utgivelsen og ta forfatteren med på ferden.

En gang for over tjue år siden fikk jeg en telefon fra en blomsterbutikk. Var det jeg som var skribenten og bokanmelderen Gylseth? Jeg svarte ja og lurte på hva det gjaldt, uten å få noe ordentlig svar. Senere på dagen ringte det på døren. Utenfor sto to digre grønne planter – en slags palmer, så det ut til, omtrent halvannen meter i høyde og overdådig frodige. Et vedlagt kort forklarte saken. Jeg hadde nylig hatt en positiv anmeldelse i Dagbladet av multikunstneren Ferdinand Finnes siste bok, praktverket Blå elefant. Ekko fra India, og palmene var rett og slett en gave fra en takknemlig forfatter.

Jeg må innrømme at jeg ble sjarmert. Gaven var overdådig, i likhet med avsenderen. Litt i overkant, men hvorfor ikke? Palmene prydet mitt hjem i mange år og ble i all enkelhet en del av bokens virkningshistorie – et uttrykk for litteraturens påvirkningskraft, kan man si.

Senere har jeg skrevet en del bøker selv og har fått mange reaksjoner fra lesere. Ikke alt gjelder store eller viktige ting, mye handler om detaljer og korrigeringer av fakta. Men forfatteryrket er en sørgelig ensom tilværelse, så all oppmerksomhet gleder en skribents hjerte – særlig hvis den tilfører noe nytt. Når ukjente opplysninger dukker opp og historiene utvikler seg, får man en følelse av at bøkene lever, og at man selv utgjør en liten brikke i fortellingens utvikling. Tilståelsen av et førti år gammelt innbrudd kan slik sett være et friskt pust i hverdagen.

BALSAMERT OG STOPPET UT

I 2001 utga jeg boken Julia Pastrana. Apekvinnen på Forlaget Press sammen med min medforfatter Lars O. Toverud. Det var en dokumentarbok om sirkus- og tivolibransjen på 1800- og 1900-tallet og en biografi om den verdensberømte freakshow-stjernen Julia Pastrana og hennes bisarre skjebne. Hun ble født i Mexico i 1834 med hår over hele kroppen og med deformasjoner i munnhulen. Hennes tilstand var genetisk og bidro til at hun lignet en ape. I hvert fall ble hun oppfattet slik i sin samtid. For å gjøre en lang historie kort: Hun gikk tidlig inn i tivolibransjen og reiste verden rundt med sin manager og ektemann Theodore Lent, som tjente penger på henne i mange år, hvoretter hun mistet livet i barselseng i Moskva under en turné i 1860-årene. Tragisk nok døde også barnet, en sønn som i likhet med moren hadde kraftig hårvekst over store deler av kroppen. Deretter bidro den usedvanlig skruppelløse Theodore Lent til at Julia og sønnen ble balsamert og senere stoppet ut (!), slik at fremvisningen kunne fortsette.

I lang tid etter dette – ja, i over hundre år – ble likene av Julia og sønnen vist frem i mange land, før de ble kjøpt av Lunds tivoli i Norge, hvor reisen fortsatte. Da det langt om lenge, i 1970-årene, ble betraktet som relativt upassende å tjene penger på å stille ut døde mennesker, stuet tivolieieren mor og sønn vekk i en stor lagerhall på Rommen, øst i Oslo. Og her begynner historiens ringvirkninger. I vår første utgave av boken om Julia Pastrana kunne vi fortelle at norsk politi fant de to utstoppede menneskene på Lunds lager. Flere detaljer hadde vi ikke når det gjaldt akkurat dette. To år senere kom boken ut på engelsk, på Sutton Publishing i London, under tittelen Julia Pastrana. The Tragic Story of the Victorian Ape Woman. Her ble forhistorien til politiets funn av Julia og sønnen beskrevet på en annen og langt mer utfyllende måte. Følgende hadde skjedd i mellomtiden: Min medforfatter Lars O. Toverud fikk en dag en telefon fra en mann ved navn Tore, som overraskende nok kunne fortelle at det var han og noen kamerater som en natt i 1976, da de var 13 år gamle, hadde brutt seg inn på Lunds lager på Rommen og oppdaget Julia Pastrana.

EN TRIST SORTI

Guttene ante ikke hva som fantes inne i den kjempestore lagerbygningen, men oppdaget snart massevis av gokarter og elektriske tivolibiler. Her skulle det kappkjøres! De trillet ut mange av gokartene og prøvde å få start på dem, men til ingen nytte. De prøvde også å kjøre med de elektriske bilene, men mislyktes, naturlig nok – siden det ikke fantes strøm. Så snek de seg lenger inn i bygningen. Der fikk de øye på to merkelige, hårete skikkelser i halvmørket inne i et skap. Guttene trodde at Julia og sønnen var dukker, og en av dem kom i skade for å rive av Julias arm. Så fikk de høre politibiler med ulende sirener. Innbruddet var oppdaget, og guttene kom seg unna i all hast. Julias arm ble tatt med under flukten, og vel hjemme skjønte Tore og vennene at den faktisk var ekte – at den kom fra et dødt menneske!

Guttene ble forskrekket over hva de hadde gjort. Rampestreker med radiobiler var én ting, likskjending var noe ganske annet. Tores storebror overleverte armen til politiet, som dermed ble oppmerksomme på Julia – som de ikke hadde lagt merke til da de rykket ut til innbruddet – hvoretter hun ble hentet og plassert på politiets lager. Dessverre var den lille sønnen hennes blitt så musespist og ødelagt gjennom årene at politiet kastet ham som avfall – i sannhet en trist sorti på en lang reise etter døden. Tores fortelling utfylte altså siste del av historien om Julia Pastranas skjebne, slik at vi som forfattere kunne presentere nye fakta da boken kom ut på engelsk. Uten dette innbruddet, hvis ikke guttene hadde revet av Julias arm, kunne hun faktisk ha stått uoppdaget på Rommen den dag i dag! I dette tilfellet fikk vi en henvendelse fra en førstehånds kilde med ukjente opplysninger som vi umulig kunne ha funnet frem til på egen hånd. Bedre blir det ikke. En mer kuriøs historie skal man dessuten lete lenge etter. Likevel finnes det jo viktigere episoder i verdenshistorien enn guttestreker fra 1970-årene, det må innrømmes.

URO, REDSEL OG SPLID

Av og til handler det om liv og død, herunder også om krig. Det av mine bokprosjekter som har gjort sterkest inntrykk på meg, som har hatt den tydeligste og mest gripende virkningshistorien, og som jeg derfor vil bruke mest tid på her, er krigsdokumentaren Gestapos hemmelige terrorplan. Operasjon Blumenpflücken, utgitt i 2013 på Aschehoug forlag. Boken skildrer en nøye uttenkt terrorplan, operasjon Blumenpflücken, som Gestapo satte i verk i Norge i 1944 med det mål å drepe en rekke sentrale motstandsfolk. Kun en utvalgt gruppe nazister kjente til hva som ble gjort. Det var elleve ofre for planen, slik jeg beskrev det i bokens første opplag. Det var snakk om snikmord utført av sivilkledde mordere, gjerne norske nazister. Ofrene ble skutt i mørke bakgater eller i portrom, eller de ble kidnappet, torturert, drept og dumpet langs landeveier eller i øde skogsområder. Poenget i de fleste tilfellene var at de faktisk skulle bli funnet og fremstå som tydelige ofre for terror, og at folk flest dermed skulle tro at de var blitt drept av andre nordmenn – for eksempel fra den kommunistiske motstandsbevegelsen. Den nazifiserte pressen bygget opp under dette inntrykket da de refererte drapene, og Gestapos plan virket dessverre i stor grad etter hensikten, i hvert fall frem til krigens slutt, ved å skape uro, redsel og splid innad i den norske befolkningen.

I årene etter at Gestapo-boken kom ut, har jeg blitt kontaktet av flere personer som har bidratt med nye og interessante fakta. I enkelte tilfeller har det kommet frem viktig informasjon som neppe ville ha blitt kjent dersom boken ikke var blitt skrevet. Dette er ikke forfatterens fortjeneste i og for seg, men det er likevel et bevis på at bøker kan få en betydning ut over seg selv. Ved ett tilfelle dukket det opp sentrale opplysninger som ingen krigshistorikere, forskere eller forfattere – meg selv inkludert – kjente til betydningen av.

DEN TOLVTE MANN

I oktober 2013 ble jeg kontaktet av en mann ved navn Niels Otto Wiersholm, som kunne fortelle at hans onkel Leif Wiersholm, arkitekt og motstandsmann, etter all sannsynlighet var det tolvte og hittil ukjente offeret for operasjon Blumenpflücken. Jeg ble oppriktig overrasket, siden jeg hadde arbeidet med dette bokprosjektet i tre år, gjort meget grundig research, men aldri hørt snakk om Wiersholm. Det viste seg at han var blitt utsatt for et attentat om kvelden 11. februar 1945. Han ble skutt i nakken med pistol ute på gaten foran bygården hvor han bodde på Uranienborg i Oslo, mens han intetanende var på vei hjem. Men til forskjell fra de andre elleve ofrene for Gestapos terrorplan, døde han ikke raskt. Kulen ble sittende fast i kroppen, inntil den syvende ryggvirvelen, og lammet ham fullstendig. Han ble liggende på den snødekte gaten uten å kunne røre seg. Attentatmannen trodde at han var død, og forlot stedet, mens Wiersholm lå der og var desperat oppmerksom på at han hadde viktige illegale dokumenter gjemt i frakken. Da ambulansepersonalet kom, tok han sjansen og fortalte dem om det. De var gode nordmenn og fjernet dokumentene. Men legene på sykehuset kunne ikke gjøre så mye for ham. En operasjon var for risikabelt, kulen ble værende der den var, og Wiersholm levde en trist tilværelse i sykesengen i fem måneder uten å få førligheten tilbake, før han døde 11. juli.

Nettopp det faktum at han fortsatt var i live da krigen sluttet, gjorde at attentatet mot ham ikke ble sett i sammenheng med operasjon Blumenpflücken. Ingen regnet ham blant ofrene da terrorplanen begynte å bli offentlig kjent i Norge våren og sommeren 1945. Senere ble hans skjebne dessverre mer eller mindre glemt. Niels Otto Wiersholm hadde etter min mening, ut fra det som kom frem da jeg undersøkte saken nærmere, helt rett i at hans onkel var det siste kjente offeret her – den 12. mann, om man vil. Leif Wiersholms historie – om stor personlig innsats under farlige forhold og en tragisk avslutning av et liv – gjorde sterkt inntrykk på meg og kom selvsagt med i annet opplag av boken Gestapos hemmelige terrorplan.

KRIGENS ANSIKT

Nå i den senere tid, mer enn fire år etter at Gestapo-boken kom ut, får jeg fremdeles henvendelser med nye og for meg ukjente opplysninger. I oktober 2017 tok forfatterkollega Per Arne Totland kontakt. Han fortalte at han nylig hadde lest boken min, og at et av Blumenpflücken-ofrene – fengselsbetjenten og motstandsmannen Bjarne Arnesen, som ble skutt av Gestapo i desember 1944 og deretter dumpet et sted langs Mosseveien – var i slekt med ham. Det var spennende å få høre. Bjarne Arnesen var et av få ofre for terrorplanen som jeg ikke greide å finne slektninger eller etterkommere av. Jeg prøvde, men Arnesen er et vanlig navn, og jeg mislyktes. Dette plaget meg under arbeidet med boken, siden jeg satte min ære i å spore opp og intervjue familiemedlemmer til alle de døde, for å skildre også deres skjebne. Det forelå likevel andre viktige opplysninger om ham, hos ulike kilder. Han var medlem av den hardtslående motstandsgruppen Zero, som utførte attentater mot nazister, og han var utvilsomt en modig mann. Hans historie ble fortalt på utfyllende vis i boken. Jeg nevnte også hans kone Alma, som var gravid i syvende måned da ektemannen ble drept, selv om jeg ikke visste så mye mer om henne.

Det Per Arne Totland nå kunne fortelle meg, var at Alma Arnesen reiste hjem til sine foreldre på Jæren en tid etter at ektemannen ble drept. Her fødte hun en sønn vinteren 1945. Gutten ble oppkalt etter faren og fikk navnet Bjarne, og denne sønnen – som jeg tidligere ikke hadde funnet frem til – lever den dag i dag. Jeg har vært i kontakt med ham. Det jeg også fikk vite, var at rett etter drapet på ektemannen – før Alma dro til Jæren – flyttet hun midlertidig inn hos sin svigerinne og svoger, Bjarnes bror og hans kone. Riktignok var Alma en tøff kvinne, som i likhet med sin mann arbeidet som fengselsbetjent, men nå var hun helt alene og trengte hjelp og støtte. Bostedet til svigerfamilien var likevel ikke bra for henne. Det hadde seg nemlig slik at Bjarne Arnesens bror var vaktmester på Tøyen skole i Oslo. Familien bodde i en leilighet inne på skoleområdet, som i sin helhet var annektert av Wehrmacht og ble brukt som kaserne for tyske soldater. Alma levde altså midt inne i en tysk militærleir den første tiden etter at ektemannen hennes ble snikmyrdet av nazister. Det må ha vært en voldsom ekstrabelastning for henne. Slike menneskelige skildringer kan i mine øyne være like sentrale som de mer kjente fortellingene fra annen verdenskrig, om militære trefninger eller Milorgs samlede innsats. Krigens ansikt er mangefasettert. Både små og store hendelser har verdi. Ofte kan de mindre tingene være gripende nok, slik jeg nylig har opplevd.

PARODI PÅ HITLER

Omtrent samtidig med at jeg fikk opplysningene om Bjarne Arnesen, dukket det opp enda en kilde i kjølvannet av Gestapos hemmelige terrorplan. Via en tilfeldighet, et møte på det lokale biblioteket her jeg bor, kom jeg i kontakt med en hyggelig mann på nesten nitti år, Martin Danbolt. Han trengte en person til et litterært konsulentoppdrag, og i forbindelse med dette besøkte jeg ham hjemme. Her pratet vi om løst og fast, hvoretter forfatterskapet mitt kom opp. Jeg fortale om boken om operasjon Blumenpflücken, som han ikke kjente til, men som jeg hadde tatt med til ham. Han ble øyeblikkelig interessert, begynte å lese og ringte meg dagen etter. Det viste seg at familien hans hadde kjent et av ofrene for terrorplanen, Finn Arheim.

Arheim var aktiv motstandsmann og var tilknyttet Milorg, hvor han hadde mange oppgaver. Under krigen arbeidet han som sjef for Folkeregisteret og boligformidlingen i Drammen, hvor han greide å skape store problemer for nazistene. Rett som det var når Gestapo eller NS-folk kom til Folkeregisteret for å få tak i adresser og andre opplysninger om nordmenn de var på jakt etter, viste det seg at de relevante dokumentene merkelig nok hadde kommet bort eller var blitt forlagt. Nazistene måtte gå med uforrettet sak, mens Arheim og hans ansatte dermed bidro til å gi de ettersøkte en sjanse til å komme seg unna. Arheim ble forhatt hos Gestapo, som bestemte seg for å likvidere ham. Han ble bortført og skutt i et skogsområde i begynnelsen av desember 1944. Han ble ikke funnet før et par uker senere.

Før krigen bodde Arheim på Romedal i Hedmark, sammen med foreldre og søsken. Han var kjent som en aktiv person i bygdas foreningsliv og som en inspirerende ungdomsleder, blant annet innen speiderbevegelsen. Hit til Romedal kom også Danbolt-familien flyttende i siste halvdel av 1930-årene, da Martin Danbolts far, Lars Johan Danbolt, ble sogneprest for Romedal og Vallset. Han og hans kone Benny hadde tidligere vært misjonærer på Madagaskar i 14 år, før de vendte hjem til Norge. På Romedal ble de gode venner med Finn Arheims foreldre. De to familiene hadde mye kontakt og var jevnlig på besøk hos hverandre. Martin Danbolts bror Bernt – som jeg nylig har snakket med – husket særlig én episode fra romjulen 1939, da de alle var samlet til juleselskap på prestegården. Finn Arheim var en munter ung mann, og denne dagen var han i spesielt godt humør og holdt en forestilling der han tok på seg løsbart og gjorde en respektløs parodi av Adolf Hitler, til latter og applaus. Episoden gjorde inntrykk på Bernt Danbolt, som bare var en liten gutt på den tiden.

DEL AV FORTELLINGEN

Martin Danbolt viste meg dessuten noen utdrag fra sin fars dagboknotater knyttet til prestegjerningen under krigen. Her noterte sogneprest Danbolt onsdag 20. desember 1944 at han hadde fått besøk av Finn Arheims far, som fortalte at sønnen var blitt «myrdet av nazister i Drammen», slik det sto å lese. Deretter skrev sognepresten i dagboken neste dag om hvordan han var til stede da Oslo-toget kom rullende inn på Stange stasjon med Finn Arheims kiste om bord, da familien skulle ta imot den døde. Til slutt noterte Lars Johan Danbolt at han selv forrettet under Arheims begravelse fra Romedal kapell 22. desember klokken 12.30. Kapellet var fullt, skrev han i all enkelhet. Hele bygda var møtt frem i sorgen. Det lå mye følelser i det som her var notert med få ord, forsto jeg ut fra samtalene med Martin Danbolt. Finn Arheim var en populær ung mann som mange så opp til og var glad i. Dette visste jeg jo også tidligere, da jeg skrev boken, men de nye opplysningene utvidet historien for meg og gjorde den enda sterkere enn før. En begravelse man vet om, men ikke kjenner enkelthetene ved, er noe annet enn en begravelse som beskrives av en venn av den døde. Og skildringen av en motstandsmann som tidligere hadde gjort muntert narr av Hitler, gir oss et glimt av en uredd manns personlighet.

Slik er det med sakprosaen. Vi som skriver slike bøker, presenterer et utvalg av fakta og fremstiller det som et helhetlig bilde av virkeligheten. Men det er jo ikke slik. Vi vet ikke alt om et gitt tema, selv etter år med forarbeid og research. Noen der ute har fortellinger som vi ikke kjenner til, og som de ønsker å dele. Slike bidrag gir forfatteren en følelse av at bøkene har en berettigelse. Man setter i gang en prosess og blir selv en del av fortellingen, i all beskjedenhet. Det er ikke dårlig, og det gir mening til skrivingen. Kort sagt – send meg gjerne en palme eller to, men aller helst en god historie.

Christopher Hals Gylseth (52) er frilansskribent og sakprosaforfatter.