I 1955 skrev Sigurd Hoel en artikkel der ordet ”kulturradikalisme” første gang ble brukt på norsk. Hoel tegnet opp hva han kalte en ”kulturradikal” tradisjon i Norden fra Georg Brandes over Bjørnson og Ibsen til det norske trekløver som bestod av ham selv, Arnulf Øverland og Helge Krog. Samtidig som han publiserte denne artikkelen, var han forlagsredaktør for romanen ”Sangen om den røde rubin” av Agnar Mykle. Romanens kjærlighetshistorie har bakgrunn fra en gruppe norske sosialistiske studenter på trettitallet, med forbindelser til Mot Dag-miljøet som Hoel, Krog og Øverland var en del av. Tittelen er hentet fra scenen i boka der Ask Burlefot hører en tale av Arnulf Øverland i Studentersamfundet: Øverlands ord kjentes som en dolk som suste forbi ham og dirret i veggen. I skjeftet var det en rød rubin. Mykle beskriver studenten Burlefots møte med norsk arbeiderbevegelse: opplevelsen av en mann med ordet i sin makt og en politisk tro og overbevisning som var hard som stål og rød som en rubin. Romanen hyllet radikalerne som talte for mobilisering mot fascismen i en skjebnetid for Europa.
To bøker som nylig er utkommet, nærmer seg fenomenet ”kulturradikalisme” fra hver sin kant. Den ene er en biografi over den ene av det ”kulturradikale trekløver”, Helge Krog, skrevet av Helge Vold. Den andre er en bok om Mykle-saken og debatten om seksualiteten i litteraturen og offentligheten, skrevet av Jan-Erik Ebbestad Hansen. Biograf Helge Vold avviser begrepet ”kulturradikalisme”: ”Det tilslører mer enn det oppklarer,” sier han til Klassekampen. Ebbestad Hansen, derimot, anvender begrepet. Med disse bøkene som bakteppe skal jeg her reise spørsmålet: Hvorfor oppstod begrepet ”kulturradikalisme”, og hvorfor på det tidspunktet det gjorde? (1) Hva skjedde med ”kulturradikalerne”, om det da var det de var, og deres radikalisme, som endret seg? Og på hvilken måte er Mykle-saken et uttrykk for endringen?
For å starte med et konkret eksempel: Arnulf Øverland var i 1934 en revolusjonær dikter som publiserte de berømte linjene ”Stryk kristenkorset av ditt flagg og heis det rent og rødt! La ingen by deg det bedrag at frelseren er født!” I 1954 var han en tilhenger av NATO som anbefalte å bombe Sovjetunionen med atomvåpen om nødvendig, en politisk ”hardliner” som støttet beredskapslovene (om tillatelse til internering og fengsling av opposisjonelle i en unntakstilstand, samt innføring av presse- og informasjonssensur), skjelte ut modernistisk lyrikk og kunst, latterliggjorde nynorsken og skrev i det ultraliberalistiske tidsskriftet Farmand. Dette er situasjonen da begrepet ”kulturradikalisme” blir lansert.
Helge Krog i den radikale troika
Helge Krog (1889—1962) er den minst kjente i ”det kulturradikale trekløver”. Volds bok er den første omfattende biografien om Helge Krog siden Finn Havrevolds bok fra 1959, og er dermed også den første med tilgang til privat materiale og med muligheten for et klarere blikk på den kaldkrigsperioden Havrevold og Krog ennå var midt oppe i. Pussig nok er boka om den konsekvent anti-religiøse forfatteren utkommet på et lite, nystartet forlag som for øvrig ser ut til å ha en viss kristen profil.(2) Helge Vold skriver med lett penn og et klargjørende blikk om Krogs liv og samtid. Krog tilhører helt klart den gruppen av venstreintellektuelle debattanter som ligger til grunn for dannelsen av SF, senere SV, og boka klinger dermed fint tematisk sammen med andre av årets utgivelser: Birgitte Kjos Fonns bok om Orienterings historie, Frank Rossaviks bok om SVs historie, Jakob Friis’ nylig utkomne selvbiografi eller Oddvar Høidals bok ”Trotskij i Norge” fra 2010.
Av biografien går det fram at Krog var sånn måtelig begeistret over å bli rammet inn som ”kulturradikaler”, særlig idet han på det tidspunktet da begrepet innføres i etterkrigstiden, følte seg fjernere fra de to andre enn i debattene fra trettiårene. Han fortalte at både Øverland og han selv hadde vært dypt konservative studenter som først og fremst var kritikere av liberalismens hykleri, men etter hvert hadde nådd fram til sosialismen. Krog innrømmet at Hoel og Øverland var blitt radikalisert før ham selv, men ”til gjengjeld har jeg holdt lenger”, som han sa etter krigen. Hoel og Øverland viet sitt radikale engasjement i etterkrigstiden til kamp for riksmålet og etableringen av Det Norske Akademi. Krog harselerte over deres kamp for ”språket — jeg mener sproget”. Øverland og Hoels skribentvirksomhet i Trygve Hoffs liberalistiske tidsskrift Farmand står i kontrast til Krogs tilknytning til Orientering på samme tid.
Allerede i dette omrisset av Krog, Hoel og Øverland i etterkrigstiden ser vi begrensningene ved begrepet ”kulturradikalisme”: Denne ulne betegnelsen som omhandler en kulturell bevegelse på tre personer, klarer ikke engang fange opp politiske vesensforskjeller mellom de tre på tidspunktet begrepet blir lansert. Og hvordan skal disse forskjellene forstås?
Født som radikaler
I motsetning til Hoel og Øverland, som begge kom utenbys fra til Oslo og heller ikke hadde dype familiære røtter i noe politisk radikalt kulturborgerskap, var Krog en åpenbar ”insider”. Moren, Cecilie Thoresen Krog, var gjennom politisk mobilisering den første kvinne som fikk ta examen artium i Norge. Hun kom fra en velstående Høyre-familie, men var blitt radikalisert gjennom lesning av den revolusjonære Georg Brandes og John Stuart Mill om kvinnenes undertrykkelse. Brandes møtte hun personlig under sitt studieopphold i København, og det var bare så vidt forlovelsen hennes med Fredrik Krog overlevde møtet. Senere i ekteskapet hadde hun et langvarig forhold til den legendariske VG-redaktøren Ola Thommessen (som Bjørnson hadde portrettert i skuespillet ”Redaktøren”), og i flere år led hun valgets kvaler mellom sine barns far og sin elsker, men valgte til slutt å bli ”i hjemmet”. Faren Fredrik Krog var av prestefamilie. Han var bror av den kjente kvinnesakskvinnen Gina Krog, og ble selv jurist med suksessrik karriere. Også han var engasjert Venstre-mann i de mest radikale 1880-årene. Volds biografi gjør det tydelig at Krog var født inn i en familie der et radikalt politisk engasjement var en levende del av den stolte selvforståelsen; han måtte ikke gjøre noe opprør for å bli radikal. Kampen for allmennhetens interesser og politiske rettigheter kom i hans generasjon naturlig til uttrykk i kvinne- og arbeiderbevegelsen. Helge Krog tilhørte studentgenerasjonen av 1912, året han avlegger sin embetseksamen i økonomi og blir cand. oecon. på en eksamensbesvarelse om sosialismen, basert på Torkel Aschehougs lærebok i sosialøkonomi.
Når Trond Berg Eriksen i Aftenposten skriver at Krog var en ”flåsete og flabbete overklassegutt som fiklet med sosialismen”, er det en besk setning som kler Krogs egen uærbødige stil, men den overdriver kløften mellom Krogs klassebakgrunn og arbeiderbevegelsen. Det ville faktisk vært mer overraskende om Krog ”ikke” hadde sognet til arbeiderbevegelsen. Men det gjorde han altså tidlig: Krogs kone og livsledsager livet ut blir Eli Meyer, datter av Ludvig Meyer, som er jurist, forretningsmann og en periode en av arbeiderbevegelsens mektigste menn. Ikke mange andre -”ingen”, faktisk - kan som Ludvig Meyer skilte med å ha vært henholdsvis partisekretær og partiformann i Arbeiderpartiet, så vel som sjefredaktør i Arbeiderbladet. Ludvig Meyer var blitt rik under byggeboomen, og pøste penger inn i både parti og presseorgan, samtidig som han elsket å være en eksentrisk dandy: ”Ikke lett å være partiformann i Arbeiderpartiet med Oslos blankeste lakksko,” skal han ha sagt. Han var jevngammel med Oscar Wilde, og altså en norsk variant av arten dandy-sosialist. Krogs svoger blir Håkon Meyer, som også er en sentral skikkelse i Arbeiderpartiet og fagbevegelsen i mellomkrigstiden, og som i likhet med Krog er Trotskij-tilhenger. Dette er en familie som på mange måter deler Krogs blanding av borgerlighet og engasjert radikalisme. Både Krogs familie og hans svigerfamilie viser hvordan Venstres hegemoni i norsk politikk naturlig ble overtatt av arbeiderbevegelsen uten vesentlige endringer i holdninger hos det radikale dannelsesborgerskap. Krogs ekteskap innebærer en familieallianse som oser av forpliktelse overfor landets største parti i en periode som fremdeles er sterkt preget av revolusjonen i Russland. Bildet av Krog som den individuelle radikaler uten partitilknytning skurrer derfor litt. Var han virkelig ”alltid” partiløs, slik Vold skriver? Er det sannsynlig at en journalist i Arbeiderbladet ikke var medlem i Arbeiderpartiet i tjue- og trettiårene? Sikre svar kan vi vel ikke få så lenge medlemsregistrene fra trettiårene er tapt. Men det ville forundre meg veldig om det virkelig var slik at Krog aldri var medlem av Ap.
Sikkert er det imidlertid at Krog på et tidspunkt inkarnerer det verste man kunne tenke seg i Arbeiderpartiet, nemlig en som var uavhengig nok til ikke å bry seg om eller rette seg etter partiet, men blandet seg opp i saker han ikke hadde noe med. Biografien viser en mann som klarte å havne i de mest forhatte posisjoner, og Trotskij-saken er den viktigste.
Striden om Trotskij
Den mest sentrale politiske sak som Helge Krog hadde befatning med i sin levetid, var striden om Leo Trotskijs asyl i Norge, en sak Helge Vold helt riktig påpeker er underbelyst i norsk politisk historie. Det skyldes alle konfliktene i kjølvannet av den - og alle hemmelighetene. Det er ekstra synd at Vold ikke har gjort bruk av den boka som nå faktisk finnes, den glimrende ”Trotskij i Norge” av Oddvar Høidal fra 2010. Trotskij-saken rommer nemlig nøkkelen til etterkrigstidens kalde klima og Øverland og Hoels nye holdninger. I debatten om Trotskij er Helge Krog en av de få som forsvarer Trotskijs rett til asyl: Med en kvass og uoppslitelig debattvilje går han i strupen på den mektigste motstanderen, selveste Martin Tranmæl. Hva var bakgrunnen for denne striden? Trotskij var en legende, en av revolusjonens nøkkelskikkelser og en gang leder av Den røde armé. Da han kom til Norge som asylant i 1935, var sjefredaktør Martin Tranmæl i Arbeiderbladet raskt ute med å ønske ham velkommen og intervjue ham, sammen med justisminister Trygve Lie og Arbeiderpartiets strateg Ole Colbjørnsen. At de borgerlige partiene og nazistene protesterte, brød man seg ikke om. Men så oppstod et alvorlig problem. Man hadde i Norge undervurdert Stalins hat mot Trotskij. Da Moskvaprosessene begynte i 1936, og de første generalene ble skutt, begynte man å forstå hvilken betydning Trotskij ble tillagt i nabostaten og supermakten Sovjetunionen. Alle i Moskvaprosessene ble henrettet ”for å ha stått i ledtog med Trotskij, eller hatt befatning med trotskistiske grupper”. Henrettelsene økte i antall. De kom opp i hundretall, snart i tusentall, titusentall … Det ville ingen ende ta. Sovjet krevde Trotskij utlevert fra Norge. Det ble en politisk hodepine av de sjeldne. Årene 1936-37 var de verste i Stalins terror. Å være trotskist ble snart ensbetydende med å være antirevolusjonær, anti-sovjetisk, i praksis en nazist — og faktisk verre enn en nazist, for dette innebar et svik i tillegg. Anklagene i Moskvaprosessene innbefattet beskyldninger om at Trotskij og alle i hans nettverk i utlandet hadde knyttet tyske kontakter og planlagt et kuppforsøk. Denne splittelsen skar gjennom arbeiderbevegelsen verden over.
Norge ønsket ikke statlige problemer med sitt naboland. De borgerlige partiene var de mest høylytte, de mente at Trotskij truet Norges viktige eksport- og handelsinteresser med Sovjet. Noe ”liberalt” forsvar for det ”truede individ” mot Sovjetstaten fikk man dermed ikke fra de borgerlige partier i Norge. Helge Krog var blant de få som forsvarte Trotskijs asylrettigheter, andre var Sigurd Hoel, Arnulf Øverland, Olav Scheflo og Krogs svoger Håkon Meyer. For politikere i regjering eller Tranmæl som redaktør av regjeringsorganet var det selvsagt annerledes, de måtte unngå at konflikten eskalerte. For dem var intellektuelle som Krog, Øverland og Hoel plagsomme skjønnånder i en alvorlig politisk konflikt. Det gjaldt å holde hodet kaldt og kjeften lukket.
Dramatikken rundt Trotskij-saken er til dels fraværende hos Vold. Forfatteren forteller for eksempel om Krogs møte med Trotskijs sekretær Heinz Epe og hans norske kone, men ingenting om hva som skjedde med dem. (3) I dag vet vi at de begge ble henrettet i Russland, i likhet med så mange andre trotskister: Lederen for Trotskijs ”fjerde internasjonale” i Paris ble funnet i Seinen med strupen kuttet over, den kjente Willi Münzenberg ble kvalt av NKVD-agenter i en skog i Sør-Frankrike, Trotskijs sønn ble drept, og Trotskij selv ble drept i 1940 i Mexico. Over hele Europa ble trotskister myrdet i hopetall av agenter. Dette er bakgrunnen for at Øverland plutselig er tilhenger av å bombe Sovjetunionen i femtiårene. Henrettelsene i og utenfor Sovjet fjernet siste fnugg av tro på denne staten hos ham, og kanskje også frykten for hva regimet var i stand til.
Mykle-saken — trekløverets siste kamp
Om trotskistene hadde rett med hensyn til omfanget av overgrep og graden av terror under Stalin, påvirket det i liten grad det realpolitiske syn på Sovjetunionen på trettitallet, og også som viktig alliert under krigen. De fleste av oss husker hvor mange jøder som omkom under den annen verdenskrig, det er over 6 millioner, et ufattelig tall. Men ikke like mange husker at russernes tap i løpet av krigen var over 26 millioner. Krigens vendepunkt ved slaget om Stalingrad førte til Den røde armés påfølgende nedvalsing av de tyske troppene helt til Berlin, hvor de heiste flagg på riksdagsbygningen. Sovjetunionens makt var en politisk realitet man måtte forholde seg til, også i etterkrigstiden. Krog, som selv mistet sin sønn, kan ha følt sterkere empati enn Øverland og Hoel med det allierte folket som hadde lidd størst tap, og i de umiddelbare etterkrigsårene var det mange som ikke likte Øverlands antikommunisme (Aksel Sandemose kalte ham en hysteriker).
Med den kalde krigen som bakteppe ble så det radikale trekløveret forent i en siste kamp: Mykle-saken. Krog engasjerte seg med et innlegg som satte riksadvokatens påstand om at romanen var pornografi, i relieff: Han mintes at da han selv var 14—15 år, var det smått stelt med porno i traktene, men de hadde da alltids Bibelen. Det gamle testamente var fullt av saftige historier, blant annet om Lot og hans to jomfruelige døtre som bestemte seg for å skjenke faren full to netter på rad og deretter lot seg besvangre av ham etter tur uten at han merket det. Krog siterte fra 1. Mosebok 19. kapittel, og sammenlignet med Mykle: ”Hos Mykle fins det ikke noe som kommer opp mot den gjentatte kombinasjonen av alkoholisme, voldtekt og blodskam, som får sin velsignelse ved å bli opphavet til to beduinstammer!”
Krog hadde i hele sin produksjon lagt vekt på det erotiske som del av radikalismens repertoar, skuespillene hans kretset om erotiske tema. En seksualitet fri fra religiøse rammer har vært del av europeisk radikalisme fra Byron til Brandes, og ”dette” var Hoel, Øverland og Krog ennå samstemte om. Krogs forsvar av Mykle falt helt naturlig, og det var siste gang i etterkrigstiden den radikale troika stod sammen på valen.
Idéhistoriker og professor Jan-Erik Ebbestad Hansens bok om Mykle-saken og kulturkampen om friere seksualmoral retter kritikk mot konservatismen i norsk idéhistorie. Ebbestad Hansen har tidligere forsket spesielt på kristen mystikk og okkultisme. Om han noen gang var oppfattet som del av en konservativ fagtradisjon, med røtter tilbake til idéhistorikere som Lars Roar Langslet, er det en oppfatning han ettertrykkelig har korrigert. Da Gunnar Skirbekk nylig omtalte Langslet som en ”idealtypisk representant for den fortolkende og dannende rasjonaliteten” i 60-tallets debatter, reagerte Ebbestad Hansen med en syrlig kommentar: ”Det er den samme Langslet som i samme periode ville ha en kapitalistisk lausunge som Agnar Mykle sensurert og straffeforfulgt, som drømte om en revitalisering av middelalderfilosofien og som ble katolikk i 1963. Det var tider det.” (4) Med boka om Mykle-saken og kulturradikalismen toner han ytterligere flagg, og gir kulturkonservative idéhistorikere det glatte lag, samtidig som han innrømmer at han er ”vennlig stemt overfor det liberale samfunn Mykles forsvarere var med å kjempe frem”.
”Da Norge mistet dyden” er på mange måter en polemikk mot Rune Slagstads opptegning av ”den annen fronts” betydning i norsk kulturhistorie. Der Slagstad ser tangeringspunkter mellom konservative og radikale antipositivister på 60- og 70-tallet, ser Ebbestad Hansen en ”annen front” som systematisk har endret begrunnelse for hvorfor de var mot Mykles bok i årene som er gått. Mange ulike begrunnelser får vi servert, og forfatterens skadefryd over de konservatives defensive piruettdans er smittende.
I motsetning til Helge Vold bruker Ebbestad Hansen begrepet ”kulturradikalisme” flittig, og med positiv valør. Begrepet er i litteraturen siden 50-tallet stort sett brukt på to måter: enten som en betegnelse på sosialisme i kulturlivet, eller som en radikalisme som ikke er fullt sosialistisk, men ”liberal” (jf. Dagbladet). Ebbestad Hansen heller til den siste bruken av ordet.
Om Øverland, Krog og Hoel hevder han for eksempel at man i forhold til deres kulturradikalisme kan se et brudd om man vektlegger marxismen, og kontinuitet om man vektlegger liberalismen, altså at de alltid var ”liberale”, men brøt med innflytelsen fra Marx. Dette er ikke helt overbevisende. Ingen av de tre markerte noen avstand til Marx i etterkrigsårene. Det de endret syn på, var Sovjetunionen. Og én ting er sikkert: De var ikke ”liberalister” i mellomkrigsårene, de var alle skjønt enige om at liberalismen i 20-årene beredte grunnen både for finanskrisen og fremveksten av fascismen. Så noen kontinuitet her er det heller ikke snakk om. Ebbestad Hansen opererer med en motsetning mellom ”det liberale” og ”det totalitære” der begrepet ”det totalitære” synes å sitte noe løst hos ham. I hans bok er både psykologene Braatøy, Strømme og Raknes, idéhistoriker A.H. Winsnes og motdagistene angivelig preget av ”totalitære holdninger”. Nå er begrepet totalitarisme først og fremst ment å si noe om samfunn og stater som utøver maktovergrep, meningssensur og kontroll. Å bruke det om skikkelser og enkeltpersoner som alle lever i og for meningsutveksling i offentligheten, blir mer problematisk. Hva synes Ebbestad Hansen var mest ”totalitært” med Mot Dag — tidsskriftet, forlagsvirksomheten eller de åpne debattene i Studentersamfundet? Og Mot Dag ble oppløst i 1936, før Moskvaprosessene. Når boka åpner med å hylle Mykles forsvarere som forkjempere for et liberalt samfunn, hvorav Hoel, Øverland, Evang og Krog alle var tidligere motdagister, skurrer det når de samme blir kalt ”totalitære” lenger ute i boka. Det er stor forskjell på å være revolusjonær og totalitær.
Ebbestad Hansen hevder at motstanden mot Mykles bok skyldtes manglende åpenhet og konservativ seksualmoral, men spørsmålet om levende modeller drøfter han ikke. En av disse modellene var Trygve Bull, som i boka kalles Francis Stabell. I en privat samtale fortalte Bull meg en gang at etter hans syn var de virkelige drivkreftene bak Mykle-saken en del mektige menn som fant sine koners seksualliv beskrevet i detalj i boka, lett gjenkjennbare for alle som hadde tatt del i miljøet. Da jeg sa at Bull selv hadde forsvart Mykle i rettssaken med å hevde at han sannsynligvis litterært hadde koblet den unge studentens miljø med den voksne mannens seksuelle erfaringer, viftet Bull avvæpnende med hånden, smilte det velkjente ulvefliret og lo: ”Det var bare tull!”:
”Vi som var del av miljøet, kjente igjen hver eneste skikkelse, til minste detalj. Kvelden med Fiffolo, jeg var til stede, alt var slik det er beskrevet. Og det var ikke vanskelig å kjenne igjen hver eneste kvinne. Men det Mykle ikke hadde tenkt på, var at disse kvinnene siden trettitallet var godt gifte og til dels med svært mektige personer i det norske samfunnslivet, som ikke satte pris på beskrivelsene”. (5)
En stor styrke ved Ebbestad Hansens bok er at han ser den klare linjen mellom Mykle og striden om Wilhelm Reich, en linje som tidligere ikke har vært påpekt. Reich er fraværende både i Mykles bøker og i Hegers biografi om ham, men det er et fravær som glimrer. Mykles høysang til seksualiteten tar utgangspunkt i en skildring nettopp av miljøet rundt Reich i mellomkrigsårene. Man kan se Mykle-saken som mindre av et oppgjør med Mykle enn med seksualismen i mellomkrigstiden, det var som om den tiltalte var Wilhelm Reich ”in absentia” og ”by proxy”.
Rettssaken mot Mykle er en underlig symbolsk forestilling: Innenfor den rettslige rammen rommet den både et oppgjør med og en forsoning mellom mellomkrigstidens steile motsetninger, og den ga uttrykk for en ny politisk orden. Her befant bitre politiske motstandere seg på samme fløy, menn som i trettiårene ville vært utenkelige forbundsfeller. Mykle-saken framstår som en skjærsild for radikalere både på høyre- og venstresiden. Det er et utrolig persongalleri: I forsvaret for Mykle står Trotskij-tilhengerne Øverland og Hoel, begge erklærte kommunister i mellomkrigstiden, sammen med den tidligere nazisten J.B. Hjort, Quislings rival til ledervervet i NS og helhjertet forsvarer av NS-medlemmene som hadde begått innbrudd hos Trotskij. Men dette var en verdenskrig siden. Hjort, som under krigen hadde hatt en datter og en svigersønn i motstandskampen, og som selv hadde havnet på rett side, var nok delvis tilbake i samfunnsfolden, men fikk som radikalernes forsvarer den offentlige lutring han trengte for å fjerne enhver tvil om bruddet med fortiden som nazist. Mykle selv hadde vært stripete under krigen, ved å samarbeide med tyskerne som tolk i Trondheim. Dette var resten av livet hans dype hemmelighet. Øverland og Hoel, to av sakens hovedpersoner, fikk gjennom rettssaken demonstrert sin nye posisjon i etterkrigstiden: De hadde etter Moskvaprosessene tatt avstand fra mellomkrigstidens kommunisme, og ved å stå skulder ved skulder med Mykle og Hjort bidro de til å erklære gamle fronter ugyldige.
Kulturmarxisme?
Man kan spørre seg: Hvorfor diskutere et gammelt begrep som ”kulturradikalisme” og dets betydning? Delvis fordi begrepet i Norden på 2000-tallet har vært oppe til fornyet debatt. I dansk politikk har kampen mot ”kulturradikalismen” i løpet av siste tiår vært intens, ”kulturradikalisme” er brukt som et totaliserende fiendebilde som fikk ansvar for Stalins utrenskninger etc., og denne debatten har legitimert en kraftig omorganisering av kulturlivets politiske støtteordninger. Dette viser at slike begreper fremdeles kan aktiveres og bli gjenstand for strid med politiske konsekvenser.
Og i Norge har vi hatt et terrorangrep. I sin anmeldelse av Krog-biografien skriver Eivind Tjønneland at om man erstatter begrepet ”kulturradikalisme” med ”kulturmarxisme”, vil man se at det er svært aktuelt i våre dager. Drapene på Utøya ble nemlig begrunnet av gjerningsmannen med at ungdommene var ”kulturmarxister”. Men om dette gjør begrepet aktuelt, er det vel neppe en aktualitet vi ønsker oss? Jeg fant fram et foredrag jeg holdt i København i 2003, og fant disse linjene, som jeg hadde glemt:
”Jeg har forsøkt å vise at begrepet ”kulturradikalisme” på det nærmeste er tomt for innhold. Slike begreper er farlige, blant annet fordi de kan fylles med hva som helst, de blir hva Freud kaller negative overføringsobjekter, velegnet som utgangspunkt for demonisering. Det bør vi selvsagt avvise, på samme måte som vi som historikere bør avvise presumptivt analytiske begreper som ikke er historisk forankret — overhistoriske kategorier som ikke tar hensyn til historiske kontekster og fenomeners egenart i en situasjon.”
Det var merkelig å lese det igjen i lys av 22/7.
Og det underlige er at begrepet sannsynligvis oppstod for å bilegge konflikter heller enn å uttrykke krasse motsetninger. Når man ser på kulturradikalismens begrepshistorie, forstår man at det med opphav i etterkrigstiden er et slags politisk ”kompromiss”, det er en konstruksjon som bilegger konflikter ved å gå i mer uforpliktende retning. ”Kulturradikalisme” fikk utbredelse i etterkrigstiden på et tidspunkt da man trengte en redefinering av mellomkrigstidens politiske engasjement. Som et kompromiss var det ikke noen dårlig konstruksjon, tvert imot har det åpenbart hatt en stor kraft til å overbevise om sin legitimitet i lang tid. Tyranniet i Sovjet var selvsagt vesentlig. Sigmund Freud skrev allerede i 1934 at utviklingen i Sovjet egentlig var mer uhyggelig enn i Nazi-Tyskland; for det viste at også de progressive ideer kunne bli tyranniske — nazistene viste tross alt det reaksjonære barbariets gamle, kjente og tyranniske trekk, helt som forventet. I en tid der Sovjetunionen var diskreditert gjennom Moskvaprosessene, krigen avgjort og Nazi-Tyskland slått, var mange gamle motsetninger meningsløse. Det var da begrepet ”kulturradikalisme” oppstod, som en stilltiende overenskomst om å la gamle stridstema ligge i lys av en endret situasjon.
Debatt:
“Hokuspokus – kulturradikalismen er borte” av Eivind Tjønneland
“Hva er galt med begrepshistorie” av Håvard Friis Nilsen
“Unøyaktig om Helge Krog” av Helge Vold
“Betydningen av Moskvaprosessene” av Håvard Friis Nilsen
Noter:
(1) Dette spørsmålet stilte jeg første gang i artikkelen ”Vi har aldri vært kulturradikale. Georg Brandes og kulturradikalismen”, Nytt norsk tidsskrift 3—4/2004. Både Vold og Ebbestad Hansen kommenterer denne artikkelen, og den foreliggende teksten er dermed ment som en videreføring av debatten.
(2) Z-forlag kunne godt hedret Volds bok med en proffere produksjon. Omslaget er uinspirert, satsspeilet fryktelig: Marger finnes knapt, og valg av skriftsnitt til mellomtitler og kapitteltitler er ulykkelige. Heldigvis er teksten bedre enn produksjonen.
(3) En annen skjebne vi heller ikke får vite nok om, er Krogs svoger Håkon Meyer. Meyer ble dømt for landssvik etter krigen og flyttet til Sverige som en bitter mann. Hans rolle i norsk arbeiderbevegelse var fargerik, og kunne vært rikere presentert i boka.
(4) Jan-Erik Ebbestad Hansen. 2011. ”Kryptisk om modernisering” (anmeldelse av Gunnar Skirbekks ”Norsk og moderne”). salongen.no/-/bulletin/show/638376_kryptisk-om-modernisering
(5) Samtale med Trygve Bull 11.11.1993.
