Bøkene om 1814 spriker både i anslag og forklaringsmodeller.

Det er kommet en flodbølge av litteratur om 1814 frem mot og inn i 200-årsjubileumsåret i år. Alt fra snevre spesialstudier til biografier og allmenne historiske fremstillinger.

I svært mye av litteraturen fremstår 1814 som startpunktet, noe vi forklarer det moderne Norge ut fra. Det kunne vært interessant om flere hadde forklart 1814 grundigere ut fra opplysningstiden og Napoleonskrigene, eneveldet og den danske dominansen. Når til og med selve ideene til Grunnloven hos enkelte kort og godt hentes på universitetet i København, kan det kanskje bli litt for hyggelig, det hele – det er jo jubileum.

En del av litteraturen kan også bli ganske nærsynt norsk i perspektivet. Hverken Danmark eller Sverige spiller særlig store roller. For ikke å snakke om stormaktene. Kanskje er dagens norske nasjonalstat blitt projisert bakover i tid?

Likevel gir mye av den utgitte litteraturen delbidrag til en mer nyansert vurdering av begivenhetene i 1814.

Jeg har lest og undersøkt en god del av denne litteraturen og stilt meg følgende spørsmål: I hvilken grad ser den nye 1814-relaterte litteraturen det året som et startpunkt og lar alt tidligere ligge i mørke? Er det noen som går nærmere inn på bakgrunnen for begivenhetene i 1814? Da tenker jeg på forhistorien: det danske herredømmet over Norge, Frederik VIs vanvittige utenrikspolitikk, osv. Fremstår det for eksempel som om Norge og Danmark skiltes som venner og nordmennene gikk inn i en ny og lykkelig union med Sverige? Er den nye litteraturen konsensussøkende og harmoniskapende med tanke på forholdene de tre skandinaviske statene imellom?

ET MIRAKELÅR?
Mest lest i jubileumsåret har kanskje vært Karsten Alnæs’ bok 1814. Miraklenes år. Det er en allmenn fremstilling av årets begivenheter. Men hva slags perspektiv er det som anlegges her?

Alnæs tar nettopp utgangspunkt i dagboksopptegnelsen til den daværende slottspresten på Akershus, Claus Pavels, om at året 1814 hadde vært som et «Annus Mirabilis» – et mirakelår. 1814 har i litteraturen gjerne vært betraktet som det «mirakuløse» startpunktet for nyere norsk historie, og mange har brukt slottsprest Pavels’ ord. Alnæs bruker det faktisk som tittel på hele boken.

Langt på vei lar Alnæs enkeltpersoner bære historien. Her får vi tidlig møte de to som rivaliserte om makten i Norge i 1814, nemlig Carl Johan og Christian Frederik, og gjennom dem blir vi kjent med forhistorien. Vi følger deres vei mot makten. Men Alnæs beskriver også malende den grusomme hungersnøden som rammet Norge i flere bølger under Napoleonskrigene.

Det er selvsagt ingen tvil om at krigen, kombinert med uår, var hovedårsaken til matmangelen. Men Alnæs er høyst uklar når det gjelder å forklare hvordan Norge endte opp i denne krigen. «I tiden fra 1807 til 1814 var Norge trukket inn i en krig som isolerte landet fra Danmark og Europa for øvrig, og som ruinerte landet», skriver han. Ja, landet ble ruinert, men hvorfor er altså helt i det blå.

Personen som sto ansvarlig for å ha trukket Danmark og Norge inn i den ødeleggende krigen, enevoldskongen Frederik VI, forsvinner fullstendig fra historien. Det var hans ukloke, uforsonlige og lite lyttende utenrikspolitikk som var årsaken til at Danmark og Norge ble involvert i Napoleonskrigene. Setter man saken på spissen – der den selvsagt sjelden hører hjemme, men som oftest står veldig godt – var det Frederik VI som sultet ut nordmennene og ruinerte landet. Dette perspektivet mangler hos Alnæs.

Hos Bård Frydenlund i Spillet om Norge. Det politiske året 1814 er inngangen en helt annen enn hos Alnæs. Frydenlund forsøker eksplisitt å distansere seg fra forestillingen om 1814 som et «mirakelår» og døper det i stedet «Annus Politicus» – det politiske året. Hovedperspektivet for Frydenlund er at året 1814 var et slags intensivkurs i politikk for uskolerte nordmenn. Han er opptatt av den menneskelige faktoren og spør om ikke det er slik at «mirakelet» skygger for de menneskene som bidro til å skape det nye Norge.

Frydenlund mener at årsakene til begivenhetene i 1814 er svært sammensatte. Ikke minst forsøker han å sette Norge inn i en bredere internasjonal kontekst. Men han tar også mål av seg til å gi leseren en grundig innføring i forhistorien. Frydenlund presenterer Frederik VI som enerådig og eneveldet som et korrupt og undertrykkende system. Særlig er han klar i vurderingen av Frederiks håndtering av utenrikspolitikken som «ikke like bra som i Bernstorffs dager». Riktignok underspilles poenget på akademisk vis, det kunne like gjerne ha vært beskrevet som skikkelig talentløst og elendig.

MER KONTEKST
Frederik VIs stadig mer irrasjonelle enevoldsstyre, som førte til gryende separatisme i Norge, behandles grundig i Morten Ottosens og Rasmus Glenthøjs 1814. Krig, nederlag, frihet. Men ved nærmere ettersyn er dette knapt en bok om 1814, den bruker bare ett kapittel på begivenhetene i selve året. Kielfreden kommer forfatterne først til på side 280. Boken svarer kanskje nesten i for stor grad på min etterlysning av kontekst. Om man er ute en etter analyse av begivenhetene i 1814, er det for tynt. Men boken gir en glimrende oversikt over dansk-norsk historie i tiden frem mot 1814. Et sluttkapittel om dansk-norske forbindelser og felleskultur også etter 1814 er et kjærkomment tillegg.

Lite om begivenhetene i 1814 er det også i boken Dovre faller. Norge 1814–2014. Kollektivet som står bak, er Espen Søbye, Kjartan Fløgstad, Harald Berntsen og Jon Langdal. De har tatt mål av seg til å skrive en munter, usminket og essayistisk historie om de 200 årene fra 1814 til i dag. Symptomatisk nok begynner de også med en folketelling som fant sted i 1815. Det er blitt en summarisk, men dels også velskreven og intelligent norgeshistorie etter innfallsmetoden. Her er det fullt av anekdoter og morsomme historier, men ikke stort om begivenhetene i 1814.

Nokså uforståelig er det at forfatterne gjør et hovedpoeng av å diskreditere slekten fra 1814 mest mulig. Det gjør de ved å plukke ut de mest ekstreme historier som tenkes kan, for eksempel fra studenten Conrad Nicolai Schwach om en «vert» i København som stilte nakne horer opp ned langs veggene og tente vokslys i kjønnsorganet deres. En annen er om en norsk adelsmann som var så drikkfeldig og stinkende at man vemmes. På toppen av det hele poengteres det at denne eliten hadde etternavn med mange rare lyder i. Det er kanskje ikke annet å vente fra gamle raddiser. Det er morsom lesning, selvsagt, men et ganske skjevt perspektiv må det jo sies å bli.

En nærmere undersøkelse av den «verten» som herrene Søbye, Fløgstad, Berntsen og Langdal gjør til en slags Danmarks Marquis de Sade, er interessant. Ved å slå opp i originalkilden, Schwachs erindringer, får man greie på at han er «den bekjendte Horevært, Prinds Kjøraus i Ulkergaden». At studenter i København gikk på horehus, burde ikke være veldig oppsiktsvekkende.

PRIMITIV ANALYSE
De har selvsagt rett i at ganske mange av eidsvollsmennene, deres samtidige og umiddelbare etterfølgere var komplett udugelige, flere av dem kan altså til og med ha vært på horehus. Problemet med analysen av embetsmennene i Dovre faller er at den ender opp som en ganske primitiv klasseanalyse der festlige horeanekdoter får dominere sammen med fortellinger om standens udugelighet. Ikke minst blir det slik fordi forfatterne når de kommer til bøndene så tydelig tar på seg silkehanskene de ifølge vaskeseddelen har tatt av seg. De har ifølge forfatterne vært stilisert som «fargerike og fordrukne ‘kjemper fra oldtiden’» i litteraturen. Politisk har de vært fremstilt anekdotisk, skriver de. Anekdotisk? Ja, i motsetning til slik Søbye, Fløgstad, Berntsen og Langdal fremstiller embetsmennene, altså?

Nei, bøndene «hevda sjølstendige interesser på Eidsvoll og braut med Falsen og regenten i viktige saker, særleg slike som dreidde seg om fridom og likskap». Ja, dette var guttene sine, ikke noe horehus der, nei. Ikke engang en festlig anekdote som er litt kritisk til bøndene. Hele kapitlet med tittelen «Slegten fra 1814» – altså horeguttene og drankerne – ebber ut i at bøndene «tok til å banke på dørene til vitskapsakademiet», vedtok formannskapslovene og gjorde gjennom dette selvstyret «en del av dei statlege, lokale embetsmannsfunksjonane overflødige». Takk og pris at bøndene fortrengte horebukkene med rare etternavn!

Analysen av embetsmenn som stinkende og bøndene som forsvarere av alt som er edelt og godt, blir for tåpelig og usann. Behandlingen av bøndene er jo ikke engang morsom, de fremstår som ustyrtelig kjedelige, seriøse elever på «skule i politikk og demokratisk standsmedvit».
Boken er på mange måter leseverdig. Men det var 1814 som var tema her, og det behandles etter min mening utilfredsstillende. Forhistorien mangler. Det samme synes også et internasjonalt perspektiv å gjøre, annet enn rent økonomisk som avsetningsmarked for norske varer. Annet er kanskje ikke å vente av gamle marxister. Rett nok er dette en essayistisk historiebok om Norges 200 år etter 1814. Men det ser ut som om Norges historie kort og godt begynner i 1814, eller som forfatterne så tydelig skriver det – i 1815.

GRUNNLOVSVERKET
Selve Grunnloven har en solid posisjon blant nordmenn. Men en skarpt kritisk vurdering av deler av selve grunnlovsverket og embetsmennene og deres regime har også kommet frem i den nye litteraturen. For eksempel gjelder dette Håkon Harkets dyptpløyende idéhistoriske analyse av antisemittismen som lå til grunn for vedtaket om «jødeparagrafen». Harket viser at mange av embetsmennene var godt opplest på antisemittisk litteratur. Jødenes utestengelse fra kongeriket Norge var ingen arbeidsulykke, men et bevisst strategisk valg. Alt tyder på at embetsmannsregimets virkelige synder var langt verre enn de «syndene» som moralistene Søbye, Fløgstad, Berntsen og Langdal fremhever. De alvorlige syndene var av politisk karakter. Grunnlovsfedre som Georg Sverdrup og Christian Magnus Falsen var rett og slett langt på vei antisemitter. For ikke å snakke om Nicolai Wergeland, dikterens far. De uttalte ting som at en «sand Jøde» aldri kunne bli noen god borger, og at den jødiske religion lærte at det ikke var galt, snarere fortjenestefullt å bedra kristne. Jødene hadde kort og godt vist seg skadelige i enhver stat der de var akseptert. De ville alltid være «en stat i staten».

Hos Harket fremstår forhistorien og båndene til Danmark og felleskulturen som svært tydelige og viktige. Interessant nok forklarer han at opplysningstiden ikke bare ga menneskerettigheter og demokratiske ideer, men også antisemittisme. Det var store diskusjoner i København i tiden frem mot 1814 om jødenes statsrettslige stilling, slik det var rundt om på kontinentet. Men i Danmark ble det gjeldende og svakt praktiserte innreiseforbudet for jøder opphevet i 1814. De norske grunnlovsfedrene strammet ikke bare forbudet kraftig inn, men sørget til og med for at Norge ble den eneste staten på 1800-tallet som faktisk hadde det nedfelt i grunnloven at jøder ikke skulle ha adgang til kongeriket.

Forbudet gjaldt også for jesuitter og munkeordener. Eidsvollsgrunnloven hadde rett og slett ingen religionsfrihetsparagraf. Den hadde opprinnelig vært der, men var blitt utvannet, og til slutt ble formuleringen om trosfrihet helt fjernet av redaksjonskomiteen.

Mens Harket tar for seg «jødeparagrafens» idéhistorie, har Frode Ulvund i Fridomens grenser 1841–1851 tatt for seg hvordan innreiseforbudet ble praktisert. Ulvund viser at innreiseforbudet for jøder ikke var en papirbestemmelse, men at det ble svært strengt og konsekvent etterlevd i den første tiden etter 1814. Eksplisitte ordrer kom fra toppen av systemet, fra statsråder som Jonas Collett og Christian Adolph Diriks. Alt før Grunnloven var ett år gammel, var minst ni personer utvist eller fordrevet. Den lutherske intoleransen som gjennomsyret Eidsvollsforsamlingen, var også dominerende i det norske samfunnet.

KIRKENS ROLLE
Og nettopp religionen, om ikke intoleransen, er tema for boken Gud i Grunnloven, redigert av Ingeborg Mongstad-Kvammen og Espen Ottosen. Her er et hovedpoeng at kristendommen har stått svært sentralt i Grunnloven, og at mye av den humanistiske opplysningstenkningen egentlig har et kristent opphav. Grunnloven la opp til et «fellesskap mellom kirke og nasjon», innleder forfatterne. Den kristne kulturarven er en vesentlig del av den spesifikt norske kulturarven. Dette er ukontroversielt. Men jeg er ikke sikker på om redaktørene egentlig forstår hva Kirken var i 1814.

For å si det på en annen måte: Embetsmennene i grunnlovsforsamlingen, gjerne inkludert prestene, hadde liten interesse av å gå i kirken på søndagene. Kirkebenkene på Eidsvoll beskrives som svært skrint besatt. Embetsmannsrepresentantene og forretningsmennene foreslo tvert om at forsamlingen kunne møtes til forhandlinger på søndagene. Da protesterte enkelte bonderepresentanter heftig. Det kunne de ikke finne seg i. Hviledagen måtte tross alt være hellig.

Poenget er at Kirken i 1814 ikke først og fremst var en arena for inderlighet. Den inderlige gudstroen ble forvaltet av folk som ofte sto utenfor Kirken, fremst av alle embetsmennenes fiende nummer én: Hans Nielsen Hauge. Kirken var først og fremst en integrert del av enevoldsstatens og senere den halvdemokratiske staten Norges statlige kommandoapparat. Den var kongens, regjeringens og regimets propagandaarm. For embetsmennene var det ikke på langt nær så nøye med Gud som det var med Kongen.

SILKEHANSKER
En bok som definitivt ikke tar i dansketiden med silkehansker, er Øystein Rians store verk Sensuren i Danmark-Norge. Vilkårene for offentlige ytringer 1536–1814. Her legges betydelig vekt på den undertrykkelsen av Norge som faktisk foregikk i unionstiden helt opp til 1814. Rians stemme trengs fordi det er så mye konsensussøkende litteratur. Rians lange forskerliv med dansketiden som spesialfelt har gitt ham et ganske annet utgangspunkt enn de fleste andre forfatterne jeg omtaler her. Han har en del å tilføre en offentlighet som ofte er tilfreds med anekdotiske glansbildefortellinger om alt som skjedde på Eidsvoll våren 1814, og som stort sett ser 1814 som et startpunkt for vårt moderne demokrati.

Nærmest forskjønnende overfor enevoldsregimet vil jeg for eksempel oppfatte jusprofessor og leder for 1814-jubileumsåret Ola Mestad. Hans hovedperspektiv, ikke minst i artikkelsamlingen Frihetens forskole. Professor Schlegel og eidsvollsmennenes læretid i København, har gang på gang vært å forklare at grunnlovsfedrene egentlig hadde lært de demokratiske tankene sine på universitetet i København. Der foregikk det nemlig undervisning i de mest moderne og radikale statsrettstanker under professor Schlegel. Studietiden ved universitetet i København var rett og slett en «frihetens forskole», ifølge Mestad. Han kan ha gått i fellen å overdrive en professors betydning for sine studenter. Da «grunnlovsfedrene» satt på Eidsvoll, tok de ikke engang notis av det konstitusjonsforslaget læremester Schlegel hadde sendt dem. De leste nok mer i for eksempel den føderale amerikanske grunnloven eller den franske 1791-grunnloven enn de kikket i gamle forelesningsnotater.

I virkeligheten var eneveldet et svært undertrykkende og ensrettende system. Det var på ingen måte en demokratisk arv fra København som forplantet seg på Eidsvoll. Snarere tvert om. Schlegel var selv blant dem som leverte et forsvar for eneveldet. Han talte med to tunger.

Et fint og usminket bilde av Eidsvollsforsamlingen gir Eli Fure i nyutgivelsen av Eidsvoll 1814 fra 1989. Her får leseren selv mulighet til å felle dommer. Boken er en samling utdrag av originalkilder, kort og skjønnsomt kommentert. Biografiene over eidsvollsmenn som er kommet i dette jubileumsåret, kan også være interessante fordi de viser at Eidsvoll, i det minste for de sentrale aktørene, var et vendepunkt. Runar Jordåen har portrettert forsamlingens sekretær, selvstendighetsmannen Christie. Arild Stubhaugs biografi over Jacob Aall og forhåpentlig også min egen om grev Wedel Jarlsberg kan gi alternative blikk på Eidsvoll for mange fordi bøkene portretterer «svenskevenner». Slik står de i klar motsetning til nyutgaven av Lars Roar Langslets biografi over den danske arveprinsen Christian Frederik, kortvarig konge av Norge.

KRIG MED SVERIGE
Enkelte har boret i sider ved den dominerende embetsmannsstanden – les grunnlovsfedrene – som i dag er ubehagelige. Harket og Ulvund har for eksempel nyansert vist oss intoleransen mot jøder. Men eidsvollsmennene forfattet ikke bare en grunnlov på rekordtid og fikk valgt en danske til konge. De vedtok også – og dette er langt mindre poengtert i de bøkene jeg har tatt for meg her – krig med Sverige. Det vil si: De visste at å trosse stormaktene og erklære Norge uavhengig etter all sannsynlighet ville innebære krig. Christian Frederiks kanskje fremste støttespiller i forsamlingen på Eidsvoll, greskprofessor Georg Sverdrup, talte slik om dem som skulle forsvare selvstendighetsverket: «Paa de faldne Heltes Grave, skal evige Bautastene stande.» Han mente deres eksempel skulle lyse ut over Europa. Eidsvollsbygningens egen eier, Carsten Anker, som egentlig hadde villet beholde eneveldet, satt i London, ønsket krig med Sverige og ville se «blodige panner».

Kanskje skal vi være glad for at disse eidsvollsmennene ikke hadde større makt, at de måtte gi tapt for Christian Frederiks unnvikende og «feige» krigføring og raske fredsslutning mot nordmennenes vilje. Og for at Carl Johan var politisk og militært klok nok til ikke å gå løs på Norge med alle krefter. Krigerskheten er et uttrykk for en fremmedartet mentalitet som vi ikke lenger ønsker å vedkjenne oss. Da er det mye enklere å fremstille eidsvollsmennene og embetsmannsstatens norske ledere som demokratiets fedre og Grunnlovens opphavsmenn. En større poengtering av annerledesheten i mentaliteten og tenkningen i 1814, på godt og vondt, kunne vært interessant. Det får bli til neste jubileum!