Når er fotball-litteratur på sitt beste, og hvilke tema preger sjangeren på norsk? Er det tilfeldig at bøkene som utgis til årets VM i Russland, alle er skrevet av menn?

Kan fotballbøker holde tiden fast? Flere aktuelle norske fotballutgivelser berører fotballen som en viktig erfaring tidlig i livet: Det første VM forfatterne husker, avgjørende enkeltkamper eller sympatier som gjerne stammer fra unge år.

Format og skrivemåte varierer, men forfatterne har et fellestrekk: De er alle menn, som først og fremst snakker med andre menn som kilder. VM i herrefotball er som kjent en herregren. Det er langt på vei også den norske fotball-litteraturen. Forfatterne Jon Michelet og Dag Solstad stod for et gjennombrudd og høydepunkt i sjangeren med VM i fotball 1982, den første av fem bøker fra fem mesterskap frem til 1998. Siden har flere forfattere kommet til, og det har forekommet at kvinner har skrevet norske VM-bøker, som Anne Holt med I hjertet av VM. En fotballreise (1998) og Cathrine Sandnes med Fotball-VM 2002. Reisen østover (2002).

HEIMEBANE

Når fotball-VM i Russland nå står for tur, er det for første gang med en kvinne som kommentator på norsk tv, tidligere landslagsspiller Lise Klaveness. Hun skal kommentere verdensmesterskapet for NRK sammen med Christian Nilssen.

Vårens norske tv-serie Heimebane på NRK1 har også dreid seg om en kvinne på mennenes arena. Fortellingen om fotballtrener Helena Mikkelsen som tar over det nyopprykkede laget Varg i Ulsteinvik, representerer et normbrudd. Det som for denne seeren på forhånd fortonte seg som et villet og konstruert premiss – en tv-serie om en kvinne som blir trener i eliteserien – har vist seg som et utmerket utgangspunkt for dramatikk om en outsider i møte med småbyen, og for et avslørende tankeeksperiment: For hvorfor skulle ikke dette være mulig?

Ane Dahl Torp har spilt godt, for anledningen på trønderdialekt, som en blanding av Marit Breivik / Nils Arne Eggen og Dag Solstad-figuren Nina Skåtøy (som hun spilte i filmen om gymnaslærer Pedersen). Dahl Torp fortalte i et intervju sammen med John Carew i tv-programmet Lindmo i vinter at hun gjorde research til rollen blant annet da hun ble sluppet inn i garderoben til Vålerenga IF av Ronny Deila. Hun overhørte hvordan spillere som hadde lagt på seg i juleferien, fikk kjeft, og telefonsamtaler med agenter som gikk fra jovial prat om bil til røffere utsagn som «Jeg skjønner ikke at det går an å være så dum som du er». Dette forarbeidet kan bidra til å forklare hvordan Dahl Torp i tv-serien lærte å skrike: «Jeg vil se gult kort!» til lagets høfligste spiller. For at en kvinne skal bli tatt seriøst som fotballtrener, både i fiksjonen og som skuespiller, må hun altså basere seg på hvordan menn opptrer i samme situasjon.

NASJONALMINNER

Fiksjonens Helena Mikkelsen er også en representant for en generasjon med kvinner som i mange tilfeller har fått lære om fotball av sin far. I Heimebane fremgår det at det var faren som utfordret henne til å skyte fem skudd på rappen i tverrliggeren, en ferdighet som kommer godt med når avdankede utenlandsproffer må settes på plass foran lokalpressen i et dristig veddemål.

På det norske kvinnelandslaget har det i senere år dukket opp flere spillere som har mannlige norske fotballspillere til fedre, som Solveig Gulbrandsen (datter av Skeid- og landslagspiller Terje Gulbrandsen) og Isabell Herlovsen (datter av landslagsspiller og tysklandsproff Kai Erik Herlovsen). Undertegnede tilhører også dem som på mer beskjedent nivå har hatt sin far som trener i Norges største kvinneidrett, fotballen. Alle vet at kvinnefotball er en gren som er blitt nedlatende omtalt, historisk sett. Evnen til å glede seg over en god pasning senere i livet gjør det likevel verdt det. Man tåler et par etterslenger, som å få påtalt sine fotball-legger i bursdagsselskap av angivelig feministiske slektninger.

Fotballkamper kan også bli nasjonalminner som samler oss uavhengig av kjønns- og klubbtilhørighet. Det er i år gått 20 år siden Norge slo Brasil 2–1 på sankthansaften 1998 i Marseille, under VM i Frankrike. Et raskt blikk på fotball-litteraturen viser at Egil Olsen, landslagstreneren som tok Norge til VM i Frankrike i 1998, som til USA i 1994, alt i 1982 spådde at det er mulig å slå Brasil. Det fremgår av en uttalelse han kommer med i Jon Michelets bidrag til boken VM i fotball 1982.

EN TRENERS TILHØRIGHET

En sentral figur i fotball-litteraturen anno 2018 er den nøkterne og taktiske treneren.

Den 23. juni 1998 satt Ståle Solbakken på innbytterbenken som norsk landslagsspiller i Marseille da Brasil tok ledelsen 1–0 i andre omgang. Det var Norges tredje og siste kamp i VM-puljespillet. Da sa Solbakken: «Jostein må jo inn nå.» Innbytter Egil Østenstad stod klar og ferdig oppvarmet for å lage trøbbel i det brasilianske bakrommet. Men Solbakkens tips om å sette inn Jostein Flo ble tatt imot av assistenttrener Nils Johan Semb, som formidlet det til Egil «Drillo» Olsen. Den eldste av Flo-brødrene kom på banen, og både Jostein og hans yngre bror Tore André Flo skulle spille avgjørende roller i dramaet som fulgte.

Ståle Solbakken nevner tørt episoden i sin bok Løvehjerte, som dreier seg om hans egen fotballkarriere som spiller og særlig som trener. Den sittende FC København-treneren gjør det også klart at hans eget aller beste fotballresultat gjennom tidene er uavgjort mot Barcelona i Champions League i 2010.

Ståle Solbakken fra Kirkenær og Grue IL fremstår i boken som både hedmarking og europeer. Forordet presiserer at han nå vil gi noe tilbake til stedet han kom fra, og inntektene fra boken skal blant annet gå til bofellesskapet for enslige, mindreårige asylsøkere i Grue kommune.

Mens den tidligere Vålerenga- (og Skeid)-spilleren Freddy dos Santos traff godt med den lett selvironiske tittelen på boken om seg selv, Mitt liv som ganske god fotballspiller, kan Solbakken strekke seg til å si at han har hatt «en ganske ok fotballkarriere». Grunnen er ifølge Solbakken at han aldri var sterkest, størst eller best. Han var til gjengjeld nysgjerrig og jobbet for resultatene.

VINNERVILJEN
Dette tankegodset ligner en svensk trenerfilosofi om å ta vare på «tvåan» som undertegnedes far refererte fra et trenerseminar for lavere aldersbestemte klasser under Gøy Cup i Skien tidlig på 1990-tallet. Turneringen var sponset av en syntetisk saftdrikk, og lillejentelaget levde opp til nest best-idealet ved å kvalifisere seg til B-sluttspillet Fun Light Cup, oppkalt etter den sukkerfrie Gøy-varianten.

Solbakken beskriver sin gradvise utvikling som spiller, og overgangen fra Grue IL til Hamarkameratene ved siden av lærerskolen på Hamar (da en overgang til Grues erkerival Kongsvinger rett og slett var umulig). Siden gikk ferden til Lillestrøm, Aalborg, Wimbledon og FC København og altså Norges landslag under Drillo. Trenerkarrieren tok samme vei fra Ham-Kam til FC København, med noen korte stopp i FC Köln og Wolverhampton. Solbakken nevner at han nå vil vurdere et nytt trenertilbud fra det norske landslaget seriøst.

Den sentrale egenskapen Solbakken fremhever ved seg selv i tillegg til nysgjerrighet, er vinnerviljen: «Saken er den at jeg vil vinne. Ikke bare litt, men helt, fullstendig, totalt.» Det var dette som gjorde at han gråt over tap i 11–12-årsalderen, og at han var troende til å smadre spillbrettet da han tapte i backgammon mot kona tidlig i forholdet.

Boken Løvehjerte forteller om hvordan en enkel gutt med nysgjerrighet og vinnervilje kan ende opp i Champions League og kvalik-kamper med 250 millioner danske kroner på spill. Det dreier seg om en nøktern optimalisering av alt man har å by på, som sikkert er typisk for dagens profesjonaliserte toppidrett med små marginer.

NERDINGEN

Når Solbakken et par steder våger seg utenfor fotballbanen for å drøfte tema som forskjellen mellom dansk og norsk mediedekning, er selvfølgelighetene snublende nær, men Løvehjerte gir seg mens leken er god. Det hindrer boken fra å skeie ut som en skolestil, men også fra å ta helt av. Som leser kan man ønske seg litt mer problematisering enn fremadrettet rasjonalisering. Hvordan er det for eksempel å være «død» i 7 minutter, slik Solbakken var da han fikk hjertestans på treningsfeltet i 2001? Solbakken påpeker riktignok at dette på mange måter var mer skremmende for hans nærmeste, som fikk det med seg.

En utfordring ved sjangeren toppidrettsbiografi er at den ekstreme dedikasjonen til utøvere og trenere kan gi lite rom for spennende livsførsel å skrive hjem om utenfor banen. Et mulig valg er da å gå dypere inn i den fotballfaglige nerdingen. Solbakken forteller om sitt sammenstøt med Barcelona-trener Pep Guardiola på fotballarenaen Parken i København etter at keeperen Pinto hadde blitt straffet for et frekt plystretriks. Siden kom Guardiola til Köln da FC Barcelona skulle spille Champions League-kamp mot Leverkusen, og Solbakken selv var trener i FC Köln. Da skværet trenerne opp og satt oppe hele natta sammen med assistenttrener Bård Wiggen mens de pekte på taktikktavler og flyttet på brikker: «Veldig nerdete.» Her utdypes det ikke hva taktikkeriet og Guardiolas geni består i. Solbakken kommer i stedet med en ny nøktern beskrivelse av seg selv: «Er jeg også et fotballgeni? Nei, absolutt ikke. Jeg er god til å forsterke noe som er godt, og så er jeg god til å finne virkemidler som kan gjøre underlegne lag konkurransedyktige mot sterkere motstandere. Det er noe annet enn å være geni.»

Løvehjerte gir et oversiktlig innblikk i tilværelsen som trener på toppnivå og i hendelser som virker ferdig sortert fra en idrettsstrateg med blikket rettet fremover. Som helhet er boken ganske ok, men den store stadionopplevelsen uteblir.

FOTBALLENS PARADOKSER

Med skjerpet appetitt går leseren videre til Simon Critchleys bok Det vi tenker på når vi tenker på fotball. Her skal det nemlig dreie seg om hele idretten i all sin bredde, med paradoksale trekk: «Fotball handler om så mange ting, så mange komplekse, selvmotsigende og motstridende ting: minner, historie, sted, sosial klasse, kjønn i alle dets vanskelige variasjoner (spesielt maskulinitet, men i økende grad femininitet også), familieidentitet, stammetilhørighet, nasjonal identitet, gruppers natur […].»

New School-professor og Liverpool-fan Critchley er en engelskmann i New York som lojalt følger sin britiske klubbs kamper på tv tross tidsforskjell. Han lader opp til årets fotball-VM i Russland fra en karaokebar i Moskva som heter «Bowie», som riktignok minner ham litt om en pub i Brooklyn. Han elsker VM, men i lys av pengeflyt og vertsland med totalitært tilsnitt påpeker han at dette også kommer til å bli stygt: «Det er en kommersialisert og tidvis lidelsesfull oppvisning av den perioden av kapitalismen vi til enhver tid forsøker å komme oss gjennom, det være seg sen-, veldig sen-, siste minutts- eller til og med endetidskapitalisme. Det kan være skrekkelig. Og likevel vil jeg insistere på at fotballen ikke kun er det.»

Motsetningen mellom fotballens fellesskap og skjønnhet på den ene siden og arenaen for turbokapitalisme, korrupsjon og i noen tilfeller voldelige hendelser på den andre, må man ifølge Critchley bare erkjenne. Det gjelder å holde skrubbsåret åpent. Critchley ønsker ikke å lage et filosofisk system for å forstå fotball, men tyr til fenomenologien for å favne fotballens vesen og uvesen.

LITT ABSTRAKT

Resultatet er en smart liten bok om fotballens kollektive natur, om hvor vanskelig det er å spille enkel fotball (sitat Johan Cruyff), og om hvordan spennende kamper på direkten nærmest kan løfte oss ut av tiden for en stakket stund. I fotballens tallrike publikum innfører Critchley et skille mellom dem som har spilt fotball selv, på et eller annet nivå, og derfor kan føle spillet på kroppen, og dem som ikke har samme type erfaring i praksis.

Critchleys Liverpool-tilhørighet og familiesympati for klubben går i en mannlig slektsrekke fra faren og til ham selv og sønnen. Magisk tenkning og hang til overtro rundt fotballen blir også et tema når han bekjenner at han helst må se alle Liverpool-kampene direkte på tv, som om det skulle ha en innflytelse på utfallet, eller når han mener å se sin avdøde far nær seg på stadion.

Critchley beskriver hvordan det konkrete spillet fotball samler mange om et felles samtaleemne, og er en arena som tar opp i seg en rekke av livets og tidens sentrale spørsmål, ja nærmest alt. I lengden oppleves boken likevel litt abstrakt, i strid med uttalte intensjoner om å beskrive spillet i praksis, selv om fotografiene av viktige fotballprofiler er gode. Dette kan forfatteren bøte på når de faktiske VM-kampene i Russland nå blir spilt.

SYSTEMATISK SOLSTAD

For er det ikke nettopp den konkrete gestaltningen av situasjonen under VM, der og da, som gir fotball-litteraturen liv og farge? Jon Michelet og Dag Solstads gjennombrudd VM i fotball 1982 kan på dette punktet overbevise også nye generasjoner. I første del setter Solstad enkelt og greit ord på fotballens appell: «en kombinasjon av tilhørighet, djupe røtter i meg sjøl og sjølve spillet.» Det første som slår en ny leser, er at Dag Solstads åpningsparti kan ligne en grunnsituasjon i hans eget forfatterskap: En mann går av et tog i provinsen med to tunge kofferter. «Det regna da jeg steig av toget i Irun, et lett ruskregn. Jeg slepte de to tunge koffertene mine langs perrongen for å finne toget til Bilbao, uten å lykkes.» Denne jeg-personen fremholder på den ene siden en aristokratisk fortid: Han kommer fra Sandefjord, en by med et klubblag som i likhet med Skeid og Fredrikstad var med i den øverste norske divisjonen fra  1948. Nedrykkstrusselen som tv-seriens Helena Mikkelsen i Varg IL / Heimebane kjenner på kroppen, var en kilde til bekymring. For hver bortekamp ble pauseresultat og sluttresultat slått opp utenfor Sandefjord Blad. Han kjenner til lykken over å ha unngått katastrofen.

I VM i 1982 anser Solstad sitt innpass i mesterskapet som en bløff, igjen et tema som romanene hans ikke er fremmed for. Det lever han godt med: «Her kom jeg, en amatør og entusiast, og satte meg på noen av de beste plassene som fantes under dette fotball-VM, som den mest selvfølgelige ting i verden. Jeg opplevde det hele som en kjempebløff, og jeg var svært fornøyd med meg sjøl som bløffmaker.»

BJØRGE LILLELIEN

Fotballfaglig sett er det likevel en god del fornuftig å hente hos 1982-Solstad. Han tar en kamp av gangen og redegjør for systemet og daværende mellomspill. Med vekt på splittelsen det skapte hos nordmenn med britiske sympatier, beskriver han det nasjonale øyeblikket før dette mesterskapet da Norge slo England 2–1 i 1981 (også kjent for kommentator Bjørge Lilleliens «Vi er best i verden!»). Solstad uttrykker dessuten sin støtte til NRK-kommentator Knut Th. Gleditsch, som under 1982-VM ble kritisert for å ha unnlatt å se et angrep på keeper på direkten. Det er her Solstad innvender mot Peter Handkes romantittel Målmannens angst ved straffesparkmerket at når det blåses straffe, kan målmannen tvert imot betraktes som helt fri. Solstad kommenterer til slutt fotball-VMs forgjengelighet: «Derfor avslutter jeg denne beretninga om Verdensmesterskapet i fotball 1982, som jeg nå har gjenopplevd, ikke uten sorg – for ofte under skrivingen har jeg tenkt: Er dette virkelig ikke virkelighet lenger, men fortid?»

I en tilsvarende tilbakeskuende tilstand møter leseren Jon Michelet i annen halvdel av VM i fotball 1982. Han sitter på et lite kontor mellom sjokoladefabrikkene i Oslo høsten 1982 og forsøker å blåse liv i sommerens VM. Det er et slags forfatterens nullpunkt med papirer i en «skitten fonn», der man blant mye annet finner Egil Olsens stensilerte skrift Fotballtaktikk. Michelet dekket VM i 1982 for Klassekampen: «Jeg kan forsvare at jeg som journalist sendte hjem sånne reportasjer. Men den brumlende, påståelige og oppblåst entusiastiske prosaen i Klassekampen-tekstene byr meg for øyeblikket sterkt imot.»

MICHELET MOBILISERER

Etter Jon Michelets bortgang 14. april i år har flere fremhevet hans kapasitet til å fullføre viktige verk, som romanserien om krigsseilerne, der siste bind skal gis ut i høst, etter forfatterens død. De selvkritiske meta-partiene i kursiv fra VM i fotball 1982 kan også være en forfatterfinte fra tidlig 80-tall, men ser for denne leseren ut til å være forankret i en reell situasjon foran det blanke arket i det 89. minutt. Rammefortellingen rundt Michelets VM gjør forfatterstemmen nærværende der han sitter og skal blåse liv i det han så på arenaen: «I de utkastene som ligger i papirkørja har jeg gjort ham mer urolig, aparte og nevrotisk enn han var i virkeligheten og spedd på med store doser bulder. Men jeg tror ikke jeg ljuger når jeg nå skriver at selve tilstedeværelsen, det at han var til stede under VM, allerede fra første kamp var nokså trøblete for ham.»

Forfatternes eget særpreg blir tydelig i møte med fotballen i Michelets og Solstads første VM-bok. Det er som om de utfolder seg med et overskudd på en arena som gir plass til deres eget engasjement, og sympatier for henholdsvis Brasil og England. Begge plasserer VM og landslagene i historien og geografien, men de gestalter mesterskapet med hvert sitt temperament. Michelet jogger i åsene og tar seg en svømmetur i Middelhavet, mens Solstad etter hvert havner ved et svømmebasseng i Madrid, langt inne i landet, hvor han ergrer seg over at det koster hele 25 kroner å bade. De konkrete kampreferatene fra stadion, men også beskrivelsen av VM-maskoten Appelsingutten og luftskipet til Fujifilm gjør boken til et leseverdig tidsbilde. Utover i serien på fem VM-bøker blir kampreferatene etter hvert mange og kontrasten mellom bademulighetene i første bok og siste bok påfallende. I Frankrike i 1998 har forfatterne leid seg hus med svømmebasseng i Provence og blir vitner til at Norge vinner over Brasil. Nye tider. Men boken fra 1982 har en nerve som varer helt til Jon Michelets avslutning med et sitat fra diktet «Forutanelsen» av den spanske poeten Federico García Lorca: «Ikke for å identifisere meg med en forfatter som hadde nådd mange lysår lenger enn meg da han døde i en alder av 38 år (jeg er 38 sjøl nå), ikke for å krydre siste side med en eim av tragedie. Nei, rett og slett for å sette et helvetes flott punktum for denne smørja før jeg stikker: […].»

DRAMAET I MARSEILLE

Siste bok ut i det innledende puljespillet før årets VM er journalist Marius Liens Miraklet i Marseille. Da Norge slo Brasil. Det dreier seg om et av de største sportsøyeblikkene siden Norge slo England 2–1 i 1981 og Oddvar Brå brakk staven i 1982. Lien skrev en solid bok til forrige VM, Brasiliansk fotball 1896–2014. 120 år med driblinger (2014), men denne gangen er det Norges seier over fotballstorheten Brasil 23. juni 1998 som er tema.

Det nasjonale (tv-)øyeblikket danner forside-illustrasjonen. Den viser Tore André Flo som etter å ha utlignet med 1–1-målet blir holdt i trøya av Júnior Baiano. Denne episoden innenfor 16-meteren var lenge omstridt, inntil svensk tv viste episoden fra en ny vinkel, der trøya står ut som et seil. Det ble, som mange vil huske, straffe, som Kjetil Rekdal satte i mål så det ble 2–1-seier.

Liens bok inngår som vi har sett i en uensartet gruppe med norske fotballutgivelser før årets VM, og består selv av tre deler av ulikt kaliber. Den første undersøker kampen mellom Norge og Brasil i detalj. Det begynner i 1958 med Egil «Drillo» Olsens første møte med den senere brasilianske treneren, da Olsen skulket jobben for å se Brasil spille fotball i Sverige. Så er Lien innom VM i 1982, da mange nordmenn, inkludert flere som skulle havne på landslaget i 1998, var begeistret for Brasil. Brasils tap mot Italia gjorde inntrykk. Etter bragden i 1998 var det Italia som felte også Norge i neste kamp. Så granskes hendelsene i 1998 nærmest minutt for minutt. Vi følger forberedelsene til kampen 23. juni i Marseille sett fra troppens eget ståsted, med tilbakeblikk på treningskampen mellom motstanderne samme år. Lien har detaljert informasjon om dagliglivet i landslagsleiren under VM, der tre og tre bodde i hus, som Flo-familien og trønderne (inkludert Rosenborg-spiller «Mini» Jakobsen fra Bodø).

ET TALEKOR

Mannskapet «Drillos» kommer til orde i et talekor. For eksempel ropte Kjetil Rekdal fra toalettet den 23. juni til romkamerat Ole Gunnar Solskjær at han så for seg at han ville avgjøre kampen ved å score på straffe. Det bekreftes av begge parter. Formmessig minner dette om en band-dokumentar som gir innblikk i alle betydningsfulle detaljer rundt en hyllet prestasjon.

I tredje del av boken går det frem at Drillos-intervjuene delvis er basert på opptak til en film som endte med å bli kun bok. Før den tid serverer midtpartiet et essay om hvordan Brasil-kampen den sankthansnatta      kunne få en slik betydning i den nasjonale bevisstheten – mer samlende og fremtidsrettet enn Lillehammer-OL, mener Lien – i et sekularisert Norge før årtusenskiftet, uten tydelige fiender og med en ironigenerasjon i full urbanisering, pluss annerledestenkende og direkte trenere som Nils Arne Eggen og Egil «Drillo» Olsen, som appellerte til både tidsånd og nasjonalkarakter.

Best i Liens bok er tredje del, der han reiser til Brasil med sitt nå avviklede lille filmteam for å spore opp Brasils fotballmannskap fra den kvelden i Marseille i 1998. Her blir jakten på de brasilianske stjernene en liten reiseskildring i seg selv. De er utilgjengelige og avdankede, og få vil kommentere kampen. Lien supplerer med informanter som bekrefter at sluttresultatet ikke huskes like godt i Brasil.

Her får også Miraklet i Marseille plass til å gestalte verdenen rundt fotballen, en kvalitet som, i tillegg til å friske opp hukommelsen når det gjelder resultater og spillere, viser seg som en avgjørende egenskap ved leseverdig fotball-litteratur.

MASKULINT HEAT

Hvem går så videre fra dette puljespillet? Hvis én av de omtalte bøkene skulle i bagasjen til VM-sommeren, ville jeg valgt klassikeren til Michelet og Solstad. Alle diskuterer fotballens kollektive natur som lagspill og hva det innebærer når alt stemmer for et lag, eller motsatt: når alt rakner. Men i bokform regjerer stadig den individuelle forfatterstemmen som tenker fritt.

Den nøkterne trenerberetningen til Solbakken blir rett og slett for kontrollert som litteratur. Om andreplassen kniver Simon Critchley og Marius Lien. Disse bøkene må suppleres av grunnleggende fakta om tidligere resultater og pulje- og kampoppsett, i bokform eller app.

Fotballens evne til å la publikum bli revet med, men også vurdere utfall og samle kunnskap, blir et tema hos både Lien og Critchley. Critchley mener til og med at fotballen på sitt beste kan åpne for en ideell og fri offentlig samtale. Et felles tema for alle bøkene er tilhørighet. Et annet er trangen til dedikasjon. I lys av Solbakkens beretning fra innsiden av trenerlivet eller Liens rapport fra Drillos-troppens skjermede 1998-leir blir det klart at publikum står i en privilegert posisjon – det kan dedikere seg til å se alle kampene og faktisk glede seg over VM.

Kvinner spiller en liten rolle i disse ferske eksemplene på fotball-litteratur. Fra sin haug med avisutklipp høsten 1982 referer Michelet: «Spørsmål fra Karin Moe, kvinnelitterat: Vil ikke herr Michelet snart innrømme at hele opplegget er en mannssjåvinistisk ego-trip? Svar: Innrømmes. I denne boka skal alt handle om menn. ‘Men without Women’, for å si det med Hemingway.»

Som vi husker, lister Simon Critchley opp kjønn blant alt det vi tenker på når vi tenker på fotball, og bemerker i parentes: «spesielt maskulinitet, men i økende grad femininitet også.» Dette punktet utdypes i liten grad, og leseren må imøtese et nytt essay om saken.

HALVHOMOFOBE MENN

Hvor mange kvinner har Marius Lien intervjuet om det nasjonale øyeblikket da Norge slo Brasil 23. juni 1998? Det var som kjent få kvinner på banen denne kvelden. I partiene fra Drillos-leiren nevnes det at samboere og kjærester bodde på et hotell ikke langt fra Norges leir på Atlanterhavskysten. Drillo var grei sånn. Det var frihet under ansvar. I Liens skildring av jubelscenene Norge rundt den sankthansnatta etter Rekdals scoring, skriver Lien dette om kjønn: «Halvhomofobe menn kysset andre halvhomofobe menn, og ellers fotballignorerende kvinner løp ut i bygdegatene og sang i kor med de lokale rånerne.»

Her skal tv-serien Heimebane ha nok et stilpoeng for å ta både kvinner som er gift med fotballspillere, og enkelte fremadstormende groupies med i betraktningen ved hjelp av tilstrekkelig realisme, varme og kompleksitet, som i behandlingen av de andre bipersonene.

En effekt av å lese flere VM-bøker om gangen, er at man får ulike innfallsvinkler til samme hendelser, og at man eventuelt kan plassere seg selv et sted i utkanten av tidsbildet.

I VM i fotball 1998 refererer Dag Solstad direkte fra sine notater denne sankthanskvelden i Marseille. Han noterer at han lå et minutt bak offisiell tid, og at han hadde notert lite etter at Jostein Flo ble byttet inn: «Sannsynligvis har jeg sittet så åndeløst og fulgt brødrene Flo, og de andre, ikke glem de andre, i deres halsløse gjerning mot en norsk utlikning.» Men så:

82 m. Flo gjorde det! På denne typiske måten.

1–1. […]

  1. Norsk straffe.

Hvem har nerve til å ta det. Rekdal.

  1. Mål. 2–1.

Høyre hjørne.

90 minutter er

nå passert.

Det er sikkert fem

minutter igjen.

93 min. Bras. Frispark

men det er jo

over 30 meter

DET ER

OVER

2–1 TIL NORGE

SAMTALEN FORTSETTER

Det nasjonale tv-øyeblikket ble behandlet i en av fjorårets interessante norske romaner, Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar, da med en sans for antiklimaks. Hos Shakar går den unge hovedpersonen glipp av Kjetil Rekdals avgjørende straffe på tv, forårsaket av at Tore André Flo ble holdt i trøya, fordi det tar så lang tid å slå opp med kjæresten som har kommet og ringt på.

I Det vi tenker på når vi tenker på fotball understreker Simon Critchley fotballens kontaktskapende funksjon:

Faktisk er det en av de få tingene som kan sies å gi livet mitt sammenheng og koble det sammen med andres; både de som står meg meget nær, som min far og min sønn, men også andre, mer perifere. (Selv om noe av det mest ekstraordinære ved fotball er hvordan den til stadighet hjelper deg med å knytte nye bekjentskaper, som noen ganger også kan utvikle seg til dype fotballvennskapsforhold.)

For denne leserens vedkommende blir VM i Russland i 2018 det første verdensmesterskapet uten en far. Han døde i kvartfinalerunden under forrige VM, i 2014, etter kampen mellom Colombia og Brasil. Da Argentina møtte Belgia og Nederland møtte Costa Rica neste dag, var han borte.

Men samtalen om fotballen fortsetter. Årets VM-utgivelser så langt tyder på det. La meg til slutt bidra med et tankeeksperiment: Vil vi kunne få en norsk bok om fotball-VM i Russland i 2018 eller Saudi-Arabia i 2022 som er skrevet av to kvinner? Eller kan vi se for oss en verden hvor VM i fotball for kvinner i Frankrike i 2019 kan vurderes som godt nok stoff for en bok?

I mellomtiden: Godt VM.

Susanne Hedemann Hiorth (40) er litteraturkritiker.

Ståle Solbakken

Løvehjerte
(I samarbeid med Peter Sloth og Knut Espen Svegaarden)
Oversatt av Inge Ulrik Gundersen
Aschehoug, 2018

Simon Critchley

Det vi tenker på når vi tenker på fotball
Oversatt av Audun Vinger
Tiden, 2018

Marius Lien

Miraklet i Marseille. Da Norge slo Brasil

Gloria forlag / Falck forlag, 2018

Jon Michelet og Dag Solstad

VM i fotball 1982

Oktober, 2006 (utgitt første gang i 1982)

Jon Michelet og Dag Solstad

VM i fotball 1998
Oktober, 2006 (utgitt første gang i 1998)