I boka Pillebefinnende viser forfatter og journalist Niels Christian Geelmuyden hvor inhuman og kynisk legemiddelbransjen egentlig er. Det er sjokkerende lesning.

To små barn kniver om å få den livsforlengende medisinen Spinraza mot den dødelige sykdommen SMA. Kun én av dem kan få den. Det skyldes pris. Behandlingen krever opptil fire injeksjoner årlig, til en stykkpris av 971 418 kroner og 10 øre. Helsemyndighetene ligger i forhandlinger med legemiddelfirmaet om den ublu prisen, som omtales som både uetisk og uanstendig.

I skrivende stund er dette hovedoppslag på nyhetene. En av mange saker om en legemiddelindustri som helseminister Bent Høie sidestiller med kjeltringvirksomhet.

Noen fakta: I 2016 brukte 70 prosent av den norske befolkningen ett eller flere reseptbelagte legemidler. Samme år brukte vi legemidler til en samlet verdi av 25,3 milliarder kroner. En omsetning som har økt med rundt to milliarder årlig de siste årene. På verdensbasis er omsetningen på svimlende 2786 milliarder kroner. Det gjør legemiddelindustrien til verdens største industri. Ikke bare det. Det finnes ingen industri med så høy profitt.

Tallene er hentet fra innledningen til Pillebefinnende – hva vet vi om medisinene vi tar. Det er fjerde bok i en serie der Niels Christian Geelmuyden skriver kritisk om det vi putter i oss av mat, drikke, næringsstoffer og nå altså piller. Både Sannheten på bordet (2013) og Sannheten i glasset (2015) vakte reaksjoner og debatt. Denne, derimot, har så langt blitt møtt med svært gode anmeldelser, men ikke én eneste reaksjon fra fagmiljøet.

VERSTINGEN USA

Fagbladet Sykepleien prøvde riktignok å få et tilsvar fra direktør i bransjeforeningen Legemiddelindustrien. Det er den tidligere barne- og likestillingsministeren Karita Bekkemellem. Hun sa ja til å stille til intervju, men kun på betingelse av at det ikke ble stilt spørsmål fra boka. Kritikken mot legemiddelindustrien avfeide hun med at den var «unyansert og full av gamle historier» (Sykepleien.no 13.10.17). Hvordan hun kunne vite det, er uvisst. Hun hadde enda ikke tatt seg bryet med å lese Geelmuydens bok, og lovet å svare på spørsmål når hun fikk tid. Da forutsatt at de ble sendt henne skriftlig.

En både urovekkende og oppsiktsvekkende arrogant reaksjon, spesielt med tanke på de nærmest kriminelle tilstandene Geelmuyden beskriver, og hvor mye arbeid som må ligge bak. For om jeg skulle innvende noe mot Pillebefinnende, må det være grundigheten i dokumentasjonen. I passasjer dynger Geelmuyden oss nærmest ned med forskningsresultater og tallmateriale. Han er også nøye med å minne om at boka ikke er skrevet for at folk skal slutte å ta medisiner. Som nyretransplantert tar han selv ni piller i døgnet, på tross av milelange lister over bivirkninger. Han er heller ingen tilhenger av alternativ medisin og advarer mot å la være å ta medisinene legen foreskriver.

Medisiner virker. I mange tilfeller er de livsviktige. Men ifølge boka tar vi for mange, vi vet for lite om dem, og mange av dem er dødeligere enn sykdommen vi tar dem mot. Og mye tyder på at veldig mange tar medisiner de slett ikke trenger. Dette viser Geelmuyden ved kapittelvis gjennomgang av noen av de viktigste medisinene våre, blant annet «rottegiften» marevan, ineffektive sovetabletter og avhengighetsskapende opiater.

Det som kanskje er mest sjokkerende, er i hvor stor grad legestanden selv er involvert. Her er USA verstingen. I 2016 ble det overført 7,52 milliarder dollar til leger og sykehus i USA fra legemiddelindustrien og produsenter av medisinsk utstyr. Statistikken viser en klar forbindelse mellom overføringer fra industrien, aggressiv markedsføring og utskriving av dyre patenterte medikamenter. Det gjelder også her i Norge.

DEPRIMERENDE EKSEMPLER

Geelmuyden kommer med en rekke eksempler på mafialiknende tilstander. Blant de verste er det kolesterolsenkende middelet statiner. Det er det mest lønnsomme legemiddelet som noensinne er lansert, og i mange vestlige land det mest brukte målt i døgndoser. I 2014 bestemte det britiske rådgivende helseorganet NICE at grenseverdien for å skrive ut statiner skulle halveres, altså at langt flere skulle anbefales å ta medikamentet. Kort etter ble det kjent at åtte av tolv av rådgiverne hadde finansielle bånd til statinproduksjon, og om de nye retningslinjene innføres i USA, vil antall statinbrukere lande på en billion dollar i 2020. Dette, skriver Geelmuyden, til tross for at statiner er karakterisert som det mest ineffektive legemiddelet som noen gang er produsert.

Selv om legemiddelindustrien fremstilles som pillråtten og deler av legestanden som lettkjøpt, er ikke boka en kritikk av den enkelte lege. Det er fra medisinere og forskere Geelmuyden har hentet sine mange fakta, og boka inneholder en deprimerende mengde eksempler på forskere og leger som forgjeves har ropt varsku. Høyest roper den danske medisinprofessoren Peter C. Gøtzsche. Han har blant annet gått hardt ut mot psykiatrien, som han omtaler som «legemiddelindustriens paradis».

Flytende som denne vitenskapen er, når det gjelder både diagnosesystemet og medikamentenes virkningsmekanismer, så er dette en gullgruve for industrien. Geelmuyden viser til en eksplosiv utvikling i både diagnoser og medikamenter. I USA er nærmere to millioner amerikanere mellom 18 og 65 år uføretrygdet på grunn av psykiske lidelser. I Norge er psykiske lidelser årsaken hos en tredel av alle som ble uføretrygdet.

DEFINISJONSMAKT

Et betimelig spørsmål er hvorfor flere og flere blir syke, når fremskrittene innen psykiatri og psykiske lidelser er så store. Svaret er selvsagt langt mer omfattende enn en korrupt legemiddelindustri, noe Geelmuyden er nøye med å påpeke. Men også her avdekker Geelmuyden tettheten mellom industrien og diagnosesystemet. Eksempelvis hadde 78 prosent av rådgivergruppen som utformet diagnosesystemet for ADHD, finansielle bånd til legemiddelindustrien. Og bransjen ser lyst på fremtiden. I 2016 sendte industrien ut et nyhetsbrev som sa at det ble omsatt ADHD-medisiner for 14 milliarder dollar, med håp om at markedet kunne øke til 24 milliarder de neste årene. Dette som følge av reduserte diagnosekriterier og økt medisinering av voksne. Nordmenn burde være ekstra på vakt. Vi ligger i verdenstoppen når det gjelder bruk av ADHD-medisiner.

Også antidepressiver er en gullgruve. Barn og unge er en uttalt målgruppe for produsenten, med diagnosen «Frykt for å snakke i sosiale sammenhenger» som en utbredt indikasjon for utskriving av resept. Her er det påvist fatale bivirkninger: adferdsforstyrrelser og selvmord.

Dess mer medikamenter vi tar, dess sykere blir vi. Dette kalles medikalisering, definert som sykeliggjøring av fenomener, der medisinen har definisjonsmakt på behandling. Akkurat det er tema i antologien med den appetittvekkende tittelen Snart er vi alle pasienter av idéhistoriker Hilde Bondevik, psykolog og filosof Ole Jacob Madsen og sosiologiprofessor Kari Nyheim Solbrække. Gjennom ti artikler skrevet av nordiske akademikere analyseres begrepene medikalisering og overdiagnostisering. Blant annet blir den omstridte ADHD-diagnosen diskutert på bakgrunn av samtaler med barn som har fått diagnosen, og deres familier. I en artikkel som nyanserer «depresjonssamfunnet», viser intervjuer at pasienter kan ha et pragmatisk forhold til både diagnosen og medikamentene de tar. Antologien inneholder mye interessant stoff, men likevel lukker jeg boka og spør meg selv hva som egentlig sto der.

For det er vanskelig å lese denne antologien etter å ha lest Geelmuyden. Få skriver så lett og godt som han, og i denne boka demper han den vittige pennen og ordspillene til fordel for et alvor og en imponerende grundighet, der hvert kapittel avsluttes med en rekke kildehenvisninger.

OPPSTYLTET SPRÅK

For mens Geelmuydens hensikt er å starte en debatt, synes det motsatte å være hensikten med antologien. Det skyldes delvis sjangeren. Tekstene er brukket opp av utallige kildehenvisninger, nitid henvisning til andre kilder, en rekke fremmedord og så mange hårfine faglige nyanseringer at kjernen i tekstene forsvinner. Dette antagelig fordi antologien ikke er ment for meningmann, og at språket må være sånn fordi dette dreier seg om avansert forskning.

Her tillater jeg meg å komme med en assosiativ digresjon, gjennom å slå et slag for nok en bok som kom i høst. Det er Toril Mois Revolution of the Ordinary, der hun tar et oppgjør med ugjennomtrengelig akademisk språk. Ingenting er så komplekst at det må formidles gjennom et komplekst språk, fastslår Moi. Det er tvert imot slik at klare tanker gir klart språk, og akademikere og forskere burde bestrebe seg på å skrive så hverdagslig som mulig. Det er åpenbart ikke et mål for forfatterne bak Snart er vi alle pasienter. Snarere kan det virke som om de gjør sitt beste for å skjule et egentlig spennende stoff bak en vegg av oppstyltede forskningsmanerer.

Nettopp forskning er et mantra i legemiddelindustrien. De skyver alltid forskningen foran seg når de skal forsvare den ekstremt høye profitten. Det gjør også Bekkemellem, når hun i intervjuet blir spurt om nødvendigheten av at legemidler utvikles, testes og selges av private børsnoterte selskaper. Her bruker hun nyordet bærekraft og peker på hvor dyrt det er å forske. Hadde hun tatt seg bryet med å lese Geelmuydens bok, ville hun sett det hun helt sikkert vet: at legemiddelindustrien bruker dobbelt så mye på markedsføring som på forskning, og at utviklingen av nye legemidler synker når overskuddet stiger. Hun ville også lest at de tre viktigste medisinske oppdagelsene i det forrige århundre, nemlig penicillin, insulin og poliovaksine, oppsto i offentlig finansierte laboratorieforsøk. Samt at majoriteten av de viktigste nye legemidlene er utviklet av offentlig finansierte laboratorieforsøk.

Det blir verre. Geelmuyden viser til utstrakt manipulering av forskning, resultater som aldri offentliggjøres, bivirkninger som hemmeligholdes, og myndigheter som glatt aksepterer industriens forsøk og legger dem til grunn for godkjennelse. Forskere som protesterer, ties i hjel, og profitten er så skyhøy at bøter har liten virkning. Det får fatale konsekvenser. Et av skrekkeksemplene er legemiddelet VIOXX, der det er anslått at rundt 55 000 mennesker døde i USA før det ble trukket tilbake 2004.

Mye av det som kommer frem i Pillebefinnende, er så sjokkerende at det er merkelig at den ikke har skapt debatt. Om den er unyansert, burde fagmiljøet i det minste komme med noen korrigeringer. For det er ikke unaturlig å tolke den lammende tausheten som tegn på at det Geelmuyden skriver, faktisk stemmer. Det er kanskje det mest skremmende av alt.

Cathrine Krøger (53) er sykepleiestudent og litteraturkritiker.

Niels Christian Geelmuyden

Pillebefinnende – hva vet vi om medisinene vi tar

Cappelen Damm, 2017

Hilde Bondevik, Ole Jacob Madsen og Kari Nyheim Solbrække (red.)

Snart er vi alle pasienter

Scandinavian academic press, 2017