Hvilke historier fortelles når stemmerettsjubileet feires med nitten bøker? Og hva forteller samtidens stemmer om dagens kvinnekamp?

Unknown

Det er i dag, og var det også på 1800- og1900-tallet, forskjell på feminister. Jeg inkluderer ikke det ferske begrepet hverdagsfeminist, som jeg skal komme tilbake til. Det tydeligste skillet går mellom likhetsfeminister og forskjellsfeminister (eller livmorfeminister, som de vel gjerne kalles – noe foraktfullt – av likhetsfeminister). Videre spiller klasseforskjeller en rolle i kvinnesaken. Om vi snakker om borgerskapets kvinner opp mot arbeiderklassens kvinner i historisk sammenheng, kan vi diskutere den øvre middelklassen og arbeiderklassen i vår tid. Under lesningen av de historiske bøkene i bunken slår det meg ikke hvor enkelt og letthåndterlig stemmerettskampene var. Snarere – og dette er takket være de solide og komplekse historiene som har blitt fortalt – synes jeg det er mye som var like sammensatt da som i dag.

“Flere eldre feminister jeg har snakket med, sier at kvinnekampen er mer kompleks i dag enn i tidligere epoker. Vanskeligere å gripe fatt i”, skriver Linn Stalsberg i Er jeg fri nå? Tidsklemme i verdens beste land. Denne påstanden tar jeg med meg i lesningen av den 27 cm høye bunken med bøker utgitt i anledning stemmerettsjubileet 2013.

To typer bøker
Det er en åpenbar todeling av disse jubileumsbøkene. I den ene bunken finner vi de historiske bøkene fra andre del av 1800-tallet og starten av 1900-tallet, som Mari Jonassens biografi om Fernanda Nissen og Magnhild Folkvords om Fredrikke Marie Qvam. De var begge sentrale i kampen for allmenn stemmerett for kvinner. Antologien Formødrenes stemmer er en samling livsskildringer om ti mindre kjente kvinner i den første generasjonen som fikk stemme. Tone Selboes portrett av Camilla Collett gjennom hennes essays er ifølge baksideteksten utgitt i anledning tohundreårsjubileet for Colletts fødsel, men er naturlig å ta med i denne sammenhengen for å kontekstualisere stemmerettsspørsmålet i sin tid. Camilla Collett var en tidlig og tydelig stemme i kvinnesaksspørsmålet i andre halvdel av 1800-tallet. Berit von der Lippe og Johan L. Tønnesson har skrevet Retorikken i kampen om kvinnestemmeretten, en analyse av de viktigste talene som ble holdt i diskusjonene rundt kvinnestemmeretten.

Den andre bunken er de dagsaktuelle meningsbærende bøkene. Stemmer-serien til Aschehoug består av små, hendige bøker, gjerne rundt nitti sider lange, som har blitt gitt ut månedlig gjennom 2013. Linn Stalsbergs Er jeg fri nå? Tidsklemme i verdens beste land har ikke en uttalt tilknytning til stemmerettsjubileet, men ble relatert til det i lanseringsintervjuer da boka kom, og får derfor være med her.

Som en bro mellom disse to bunkene er det lett å plassere Norsk likestillingshistorie 1814–2013 av Hilde Danielsen, Eirinn Larsen og Ingeborg W. Owesen. Denne fysisk tunge og store utgivelsen er en blanding av et tematisert leksikon, et undervisningsverk og en praktbok, det siste på grunn av den omfattende billedbruken.

Godt og levende
Med unntak av Grunnlovsjubileet, som vi akkurat går inn i, er det sjelden at lover eller samfunnsomveltninger feires. Stort sett er det enkeltpersoners fødselsår (eller dødsår, hvis en eller annen ildsjel har ivret for det). De to biografiene i bokbunkene mine er med på å personifisere jubileet, men bortsett fra dem har vi altså her med en mer sjelden jubileumsform å gjøre.

Det mest omfattende, gjennomarbeidede og påkostede verket blant bøkene er finansiert av Mor Norge: Det var leder for Stemmerettskomiteen, Kirsti Kolle Grøndahl, som bestemte at et ettbindsverk om likestillingens historie skulle skrives. Pengene ble lagt på bordet og oppdraget formidlet av Barne- og likestillingsdepartementet, og forfatterne Hilde Danielsen, Eirinn Larsen og Ingeborg W. Owesen vant anbudet. Jeg skal ikke dvele ved poenget om at norsk likestillingshistorie skrives etter å ha vært satt på anbud, for dette er et strålende eksempel på statsfeminismen i arbeid: Ideen kommer ovenfra, og fagmiljøer finansieres og settes i gang med et bokprosjekt som dyrker og styrker fortellingen om norsk likestilling. Et verk som dette er med på å befeste historien om likestillingslandet Norge.

Det er ikke sikkert bestillingen ville ha vært den samme om Stemmerettskomiteen hadde blitt nedsatt av Høyre–Frp-regjeringen heller enn av den rødgrønne. Jeg vil tro at man da ville ha bedt om en tydeligere vektlegging av kirkens rolle, av de privates rolle i fremveksten av velferdsordningene og av såkalt kvinnelig entreprenørskap.

Målgruppen til boken er ikke opplagt. Omslaget er dekket av boktittelen i store, sjablongaktige fonter i fargeskalaen oransje–rød–rosa–lilla. Kanskje har de prøvd å etterligne fontene på bannerne i et tenkt 8. mars-tog? Det gir boka et ungdommelig, røft, streetwise preg. Jeg har allerede nevnt den fysiske tyngden og størrelsen. Språket er lett og leservennlig. Fagkunnskapen er formidlet så godt og levende at en ukyndig og bare passe interessert leser tas med videre. Likevel blir jeg sittende igjen og lure på hvem verket retter seg mot. Deler av boka passer godt til historie- og samfunnsvitenskapelige undervisningsopplegg, boka er lettest å se for seg på landets folkebibliotek og skolebibliotek. Kanskje er det slik en bok blir når den er gjennomfinansiert som denne: et skikkelig praktverk som vi kan håpe at kidsa plukker opp, blar i og kanskje leser passasjer av, og bruker som supplerende bagasje i historieforståelsen av fedrelandet sitt.

Tydelige historier
Historieverket om likestilling er inndelt i kapitler som er både tematiske og kronologiske. Dette gjør boka lett å orientere seg i, det fortelles tydelige historier allerede gjennom kapitteltitlene. Etter et kapittel som definerer likestilling, plasseres Norge i en europeisk, idéhistorisk kontekst. Deretter følger en gjennomgang av hvordan 1800-tallets økonomi og arbeidsliv forandret seg, og av hvordan kravet om næringsfrihet for kvinner vokste fram. Kapittelet om kvinners inntreden i offentligheten inneholder en gjennomgang av 1800-tallets politiske og filosofiske diskusjoner og av hvilke debatter som dominerte, samt en beskrivelse av fremveksten av ulike kvinnenettverk. Kapittelet “Stemmerett til alle!” går grundig går inn i forutsetningene for stemmerettskravet, de ulike kvinnesaksforeningene og kvinnenes kamp for brudd med Sverige. Videre følger et kapittel om husmor-rollen og kvinners mulighet til å ta lønnet arbeid som gift.

De siste kapitlene har selvforklarende titler som “Det lange 70-tallet” og “Likestillingslandet Norge”. Et par sider på slutten av boka oppsummerer og advarer mot å tro at Norge er likestilt:

“Begrepet %likestillingsland&, som vi selv har brukt som overskrift på kapittel 8, bør derfor forstås som en kraftfull idé om dagens Norge, mer enn som en historisk realitet.” Det er en viktig påminnelse. Samtidig er det en utfordring for leseren, som det har vært rent formmessig for forfatterne, siden dette verket per definisjon går gjennom fremveksten av likestillingen i Norge. Den dominerende historien blir uansett en seiersfortelling. Og selv om min påminnelse, uansett hvor relevant den er, fort blir en platt 8. mars-appell, med ord som “Vi har kommet langt, men det er fortsatt mye som gjenstår”, så er den nødvendig.

I en praktbok som dette vil jeg berømme billedredaktøren, Tone Svinningen. Hun har funnet et utall skatter fra arkivene. Det omfattende researcharbeidet som ligger bak, og ikke minst alle de vellykkede redaksjonelle valgene (og jeg forestiller meg en god dose logistikk): Hatten av!

Historieverket er fullt av anekdoter; sammen skaper de et helhetlig bilde av utviklingen. Et eksempel er det anekdotiske stoffet knyttet til diskusjonen om hvorvidt skisport sømmet seg for kvinner. Norske kvinner som menn hadde vært født med ski på beina, men på slutten av 1800-tallet var det flere som hevdet at kvinners skigåing var umoralsk. En av dem som engasjerte seg, var Eva Sars, senere Eva Nansen – gift med Fridtjof. Hun skrev leserinnlegg i avisa for å forsvare kvinner på ski. Andre friluftsaktiviteter, som fjellklatring og fotturer, vekket også frykt for at kvinner skulle overanstrenge seg.

En borger er en mann
Nå når vi går inn i Grunnlovsjubileet 1814–2014, er det verdt å se nærmere på denne ufullkomne loven av 1814. Den utelot ikke bare kvinner, men også menn uten eiendom fra å stemme. Jeg er ikke en stor fan av å bruke begrepet AS Norge, men det gjøres innimellom for å beskrive hvordan det går for landet vårt økonomisk. I 1814, da var det virkelig AS Norge som gjaldt. Stemmeretten var kontraktsmessig: Du måtte bidra økonomisk til staten. Gikk du konkurs, fikk du ikke stemmeretten tilbake før kreditorene var betalt. Jeg ler meg skakk av at det ikke engang var presisert at stemmerett til norske borgere utelukket kvinner. Det var så tatt for gitt at det å kaste bort blekk på presisering var for dumt. Dette ble tatt opp i 1818 av Valentin Sibbern i Stortinget. Han ville at statsborgerbegrepet skulle defineres til “Norske Borgere af Mandekjøn”. Dette ble avvist av forfatningskomiteen som unødvendig. En borger er en mann.

Det er mange kuriøse enkeltmomenter som må ha fått utilsiktede konsekvenser for historiens gang. Utbredelsen av kvinnelige lærere og kvinners medbestemmelse av brennevinsforvaltningen er to eksempler på at kvinner fikk plass på arenaer i offentligheten, og med det styrket sin posisjon for å innta flere. I 1860 ble det åpnet for at kvinner kunne undervise på folkeskolen på landet. Dette grep om seg siden de hadde lavere lønn enn menn; det økende behovet for lærere kunne dermed dekkes uten at det ble for dyrt. Fra 1869 fikk kvinnelige lærere også undervise i byskolene. Med folkeskoleloven av 1889 fikk kvinner sitte i skolestyret. Da det i 1894 ble gitt monopol på skjenking og utsalg av brennevin til brennevinssamlagene, fikk kvinner, sammen med menn, være med på å bestemme hvordan dette skulle selges i de enkelte kommunene. I avholdsbevegelsen var kvinnene i flertall.

Siv Jensen hyllet sin oldemor Betzy Kjelsberg på Fremskrittspartiets landsmøte i 2009 for hennes kamp for kvinnelig stemmerett. Det hun ikke vektla, var at Betzy Kjelsberg i 1905 ble valgt inn i det lokale kommunestyret for Avholdspartiet, som hadde totalforbud mot produksjon og salg av alkohol som hovedmål. Kvinner kunne altså bli valgt inn til politiske organer før de hadde stemmerett selv. Grunnen til at kvinner skulle være med på å bestemme over brennevinsutsalgene, var at man mente at kvinner oftere enn menn var offer for fyll og spetakkel, og at de derfor hadde bedre dømmekraft i denne saken. Slik kunne forskjellsfeminister argumentere for kvinners rett, de hadde rett og slett høyere moral enn menn.

Mens Høyre fram til slutten av 1800-tallet hadde vært mot enhver utvidelse av stemmeretten, både for kvinner og menn, åpnet de for både lokal og statsborgerlig stemmerett til mer velhavende kvinner etter at Venstre hadde fått gjennomslag for lokal stemmerett for alle menn i 1896 og nasjonal stemmerett for alle menn i 1898. Høyre ønsket å benytte seg av de potensielle konservative stemmene de bedrestilte kvinnene kunne ha, slik de hadde gjort i lokalvalg. I 1907 fikk kvinner begrenset nasjonal stemmerett ut fra skattbar inntekt. Og Høyre fikk uttelling: Stortingsvalget i 1909 ble avgjort av de nye velgerne, kvinnene. Dette fordi de stemte konservativt, som de overklassekvinnene de var.

Med vedtaket av 11. juni 1913 fikk alle norske kvinner statsborgerlig stemmerett. I Retorikken i kampen om kvinnestemmeretten forteller Von der Lippe og Tønnesson at Fredrikke Marie Qvam reiste til den internasjonale Kvindestemmerettsalliansens kongress i Budapest like etter vedtaket i Stortinget om kvinnelig stemmerett. Qvam representerte en seirende bevegelse. Norge var det første land i verden, blant selvstendige stater, som hadde gitt kvinner stemmerett. Qvam fortalte kongressen om det møysommelige arbeidet for å inkludere begge kjønn og ulike politiske retninger i stemmerettsarbeidet: “We go forward quietly, perhaps too slowly, but we are making progress constantly”, fortalte hun forsamlingen. Og ordene hun brukte for å beskrive stemmerettighetskampen, kan vi også bruke på representasjonen av kvinner på Stortinget. Fram til 1969 satt kun 36 kvinner på Stortinget. Det var først i 1985 at kvinner utgjorde mer enn en tredjedel av stortingsrepresentantene.

Nettet snører seg
Når man leser såpass mange skildringer fra samme tid, er det et nett som snører seg. Bildet av en samtid, bekjentskapskretser og politiske allierte tegnes opp fra ulike vinkler. Det er mange personer som er fremtredende og som går igjen. To av de fremste har i 2013 rettmessig fått hver sin grundige biografi, nemlig Qvam og Nissen. Magnhild Folkvord har skrevet om Fredrikke Marie Qvam. En del av hennes stemmerettskamp var å prøve å få gjennomslag for at kvinner skulle få delta i folkeavstemningen om hvorvidt Norge skulle bli selvstendig fra Sverige i 1905. Kvinnene hadde allerede lokal stemmerett, men ikke statsborgerlig. Når de ikke fikk være med i folkeavstemningen, fikk hun og andre i Landskvinnestemmerettsforeningen i stedet samlet inn rundt 300 000 underskrifter fra kvinner i hele landet, slik at de også fikk sagt sitt ja til unionsoppløsningen. Til sammenligning stemte 368 211 menn ja og 184 menn nei.

Mari Jonassens biografi om Fernanda Nissen forteller historien om overklassekvinnen som ble sosialist og engasjerte seg i kampen for arbeiderklassens rettigheter og kampen for frigjøringsprosjektet sosialismen. Hun var journalist i Dagbladet, men ble likevel leder for den første fagforeningen for kvinner, som ble dannet av fyrstikkarbeiderne etter den banebrytende streiken de gjennomførte i 1889. I tillegg til å fortelle historien om Fernanda Nissens forelskelse i Oscar Nissen, og dermed skilsmisse fra sin første mann, er boka en lærerik skildring av en tid da fagbevegelsen var i støpeskjeen.

I likhet med fontene til ettbindshistorieverket om likestilling vitner det offisielle Stemmerettsjubileets nettsider om at man prøver å nå ut til ungdom. Særlig tydelig er dette i forbindelse med de fire kvinnene som løftes fram som pionerer i stemmerettskampen: Camilla Collett, Gina Krog, Fernanda Nissen og Fredrikke Marie Qvam presenteres som “De fire store”, som et stemmerettsjubileums Mount Rushmore. “De fire store” gir de fleste av oss assosiasjoner til Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie. Da jeg lærte om denne kvartetten på ungdomsskolen, ble det ikke sagt at begrepet var Gyldendals fiffige markedsføringstiltak for å pushe d’herrer av forfattere i samme generasjon. Når Stemmerettsjubileet velger å bruke samme begrep, antar jeg at det er ut fra en pedagogisk erkjennelse av at det er akkurat så mange vi klarer å huske. Utvalget er konsoliderende, konsensusfremmende. Samtidig er det en drøss med andre viktige damer som kommer i bakgrunnen når man konstruerer en slik kvartett.

Familiens hukommelse
Selvfølgelig er det viktig å kanonisere og ikonisere politiske aktivister. Men det er befriende med en antologi med mindre kjente folk også. Ikke minst fordi man vanner ut persondyrkingen som lett oppstår når bevegelsers historier fortelles i ettertiden, og synliggjør enkeltmennesker som vi ellers ikke hadde blitt kjent med. Antologien Formødrenes stemmer. Kvinneliv rundt stemmeretten, redigert av Audgunn Oltedal og Arnhild Skre, har et smart fortellergrep, bygger på en god idé og er vellykket gjennomført. Utvalget er med på å hjelpe oss å forstå hvor nær innføringen av kvinnelig stemmerett er i tid. Det er ikke bare snakk om fjerne, enestående kvinner som Camilla Collett, datter av eidsvollsmannen Nicolai Wergeland, hun som var portrettert på en nå utdatert hundrelapp. Antologien løfter også fram vanlige kvinner: farmor, mormor, oldemor. Det er nært, gjenkjennelig og gir også et helt annet rom for kilder utenom arkivene, nemlig familiens hukommelse. Slik kommer det fram enkelthistorier som ellers ikke ville ha blitt fortalt. Det er fascinerende hvor mye man kan grave fram om et levd liv, hvor mange kilder man kan stupe inn i og hente ut én og én skjebne fra.

Det eneste disse kvinnene har felles, bortsett fra tiden de levde i, er at de har etterkommere som lever i dag, og som er venner. Bidragsyterne til antologien er med i samme damesalong, og det var også dette fellesskapet som la grunnlaget for bokideen. Jeg liker godt de ulike livsfortellingene vi blir presentert for. De tradisjonelle, refererende tekstene fungerer best. Jeg synes det er særlig fint med de små innflettingene av relasjonen mellom etterkommeren og hun det fortelles om. Slik føres vi nærmere historien, det er ikke så mye som skal til.

Borgerlige Camilla
Camilla Collett tok et oppgjør med det tradisjonelle kvinneidealet om at kvinner skulle tåle, bære, lide og tie – kort sagt gå med på en fullstendig oppgivelse av selvet, som hun skrev i et essay. Og med sitt forfatterskap og sin kritikk av tvangsekteskap, slik hun gjør i Amtmandens døtre, markerte Collett et skille mellom før og nå på 1800-tallet, slik Gina Krog beskrev det. Collett brøt “aarhundreders taushet”, skildres det i kapittelet om Norge i Europa i Norsk likestillingshistorie. Jeg lar meg likevel overraske av at den stemmeretten for kvinner som hun ønsket seg, var for borgerskapets kvinner, ikke for de arbeidende. Det siste kunne hun ikke forestille seg. Hun hadde altså et brennende engasjement for kvinners rettigheter, men kun på linje med menn i samme klasse. Collett beskrives på sine eldre dager som mer engasjert i sosial rettferdighet enn i juridiske rettigheter. Og hun ser ikke for seg at klassene skal blandes, heller leve i fredelig sameksistens. Hvor, som Tone Selboe skriver, “alle kjenner sin naturlige plass og grensene ikke utfordres”.

Vi kan ta noen sjumilssteg til dagens debatter om mannsdominerte styrerom. Styrevervene kvinnene i vår tid sjelden får, er ikke øremerket borgerskapets kvinner, slik Collett ønsket bedre juridiske rettigheter for kvinner i sin stand. Likevel behøver man ikke være sosiolog for å gjette seg til at det er en viss dominans av velhavende kvinner blant de som havner i styrerommene. Svak parallell til side – det manglende allmenne engasjementet hos Collett har iallfall en gjenklang i kampen om kvinner i styrene. Selv om jeg mener at kvotering av kvinner til styrene er en av flere viktige saker, er det åpenbart problematisk at det i perioder har vært den kvinnesaken som har dominert mediene. Da fremstår kvinnesaken som de privilegerte kvinners kamp, for bare mindretallet av kvinner kommer noen gang til å inneha et slikt verv.

Samtiden forvirrer
Det kan virke forstyrrende og forvirrende at vi for tiden har en likestillingsminister fra Fremskrittspartiet. Partiet til Solveig Horne sier om likestilling i prinsipprogrammet: “Forholdet mellom kjønn, grupperinger og enkeltmennesker bør derfor tilpasse seg naturlig i arbeidsliv, fritid og privatliv, uten innblanding av offentlige organer. […] Konkurranse innenfor et fritt markedsøkonomisk system er derfor den beste garanti mot diskriminering.” Vi har altså en minister som ikke ønsker å drive med “innblanding”, selv om det vel må være en ministers oppgave. Ut fra partiprogrammet skal hun heller ha som fremste oppgave å fremme markedsøkonomi for å sikre likestilling. Dette bryter med en grunnleggende forståelse av politikernes styringsverktøy, nå etter åtte rødgrønne år. Hvorfor blir det ikke mer brudulje i “vaginalstaten” når en Frp-minister får denne posten? Trolig fordi Horne kan lene seg godt tilbake i statsrådstolen, som er solid polstret med ååddomi for å sikre likestillingsrohomoeventyr i barnehagen, olig fordi Hor ave å fremme markedsøkonomi for å sikre likestillingden norske likestillingsfortellingen: nemlig historien om likestilling som et felles ukontroversielt prosjekt, som alle på tvers av partier kan enes om. Om postens innehaver er SV-er den ene dagen og Frp-er den neste, behøver ikke utgjøre de store forskjellene. Og statsråd Solveig Horne kan fortelle Dagsavisens lesere at hun nok er en “hverdagsfeminist”, hva nå det betyr. Og vi som lesere kan ta oss selv i å nikke overrasket (kanskje særlig over nyordet), men også betrygget, siden det nå er hun som er likestillingsminister.

Kanskje er det dette de eldre feministene til Stalsberg mente da de sa at det er vanskeligere å drive kvinnekamp i dag, når til og med Frp-ere bruker f-ordet, om enn med et ravende innholdstomt ord først.

Flinke folk
Aschehoug skal ha skryt for sin satsing på relevante og engasjerende bøker i anledning stemmerettsjubileet. I tillegg til Tone Selboes tekst om Colletts essays og biografien om Fernanda Nissen står Aschehoug alene for de meningsbærende samtidsbøkene som kom i 2013.

Stemmer-serien er forfattet av flinke folk på hvert sitt område: kunst, litteraturvitenskap, fredsforskning og statsvitenskap, samfunnsøkonomi, teologi og film. I tillegg skriver en sosiolog om kronprinsessen, som også er en fortelling om Medie-Norge og en rolleanalyse. Med dette faglige mangfoldet synliggjøres det at kvinner er overalt, iallfall innen humaniora og samfunnsfag. Å gi ut bøkene én etter én heller enn som en antologi er en god strategi for å løfte den enkelte fram i medieoffentligheten. Mottoet til bokserien er: “Prosjektet handler ikke om hva det vil si å være kvinne, men hva kvinner vil si.”

Ifølge baksidetekstene skal hver enkelt bok kunne stå for seg selv, men det har likevel vært interessant å lese dem samlet. Tekstene er såpass forskjellige at det er vanskelig å si noe generelt om dem. Kanskje er det nettopp dét som er særtrekket: Alle bøkene er personlige uttrykk, skrevet av kvinner som har sine føtter godt plassert i ulike fagmiljøer, men de klarer likevel å si noe personlig og faglig relevant på en tilgjengelig og tidvis svært vellykket måte. Flertallet av disse vil bli stående som inspirerende tekster i lang tid.

Ironisk nok er Agnes Ravatns dikt Ikkje den teksten som tar fortellingen om kvinnesak i samtiden mest på kornet, gjennom underholdende assosiasjoner og forsikringer om at diktet i iallfall ikke skal omhandle dét.

Man skal gjerne savne noe når man har lest seg gjennom et dusin små bøker. Jeg etterlyser erfaringene fra livet og arbeidet til andre enn kunnskapsarbeidere innen humaniora, samfunnsvitenskap og kunst- og kulturfeltet. I vårt påfallende segregerte arbeidsliv kunne det vært interessant å lese tekster av kvinner i omsorgsarbeid, i servicesektoren, om virkeligheten til kvinner i deltidsstillinger, med relativt lave lønninger og begrensede karrieremuligheter. Fortellingene til de som ikler de mest kvinnetypiske yrkene i et samfunn som gjennomgående belønner menn mer enn kvinner.

Siste bok i Stemmer-serien er forfattet av vinneren av en skrivekonkurranse, nemlig Jon Krog Pedersen. Jeg prøvde å ikke henge meg opp i at forfatteren er mann, men jeg har vanskelig for å forstå begrunnelsen for å la en mann vinne skrivekonkurransen. For all del, dette er en tekst som gjerne må utgis, men når man først lager en slik serie med et slikt motto, stiller jeg meg ganske uforstående. Siste utgivelse er ikke en konkluderende eller oppsummerende tekst av de andre elleve bøkene i Stemmer-serien. Derimot skriver Pedersen om sitt liv som hjemmefar på deltid og frilanser i Firenze mens kona skriver doktorgradsavhandling. I forlagets presentasjon av Pedersen står det at hans rolle er “nærmere en tradisjonell kvinne- enn en mannsrolle”. Når det er dette som blir siste bok i Stemmer-serien, får jeg følelsen av at rommet for kvinnene snevres inn igjen etter å ha blitt bredt ut i de foregående elleve utgivelsene. Det er som om boka sier til meg: Jo, det å drive med hus- og omsorgsarbeid er egentlig kvinnens oppgave, men det jo artig at en mann har skrevet om det, da! Gi teksten ut som et bonusspor! Sett den på trykk som en artikkel i Samtiden! Men når redaktøren i baksideteksten til Stemmer 12 forteller at det var overveldende respons på skrivekonkurransen, ser jeg ikke hensikten med å la Pedersen vinne. Han skriver om sitt liv, som er livet til en moderne mann. Det er ikke det “kvinner vil si”.

Tidsklemte damer
Linn Stalsbergs bok Er jeg fri nå? Tidsklemme i verdens beste land handler om utfordringen som ligger i å kombinere yrkesutøvelse og omsorgsarbeid. Stalsberg er opptatt av at vi jobber for mye og får for lite tid til hverandre. Og at dette er dårlig både for miljøet og familien. Derfor vender hun stadig tilbake til sekstimersdagen som en løsning på utfordringene i et liv med for få timer. Dette synes jeg er en viktig debatt. Det storstilte inntoget av kvinner i arbeidsmarkedet har ikke stått i stil med håndteringen av omsorgsbehovet. Ja, vi har godt utbygde barnehager. Men jeg er enig med Stalsberg i at vi må våge å være visjonære i ønsket om et bedre samfunn, og da er det jo nettopp de store reformene, de fellesskapelige og ikke de private løsningene, som bør være svaret. 40 prosent av yrkesaktive kvinner jobber allerede deltid, enten uttalt for å håndtere hverdagen eller fordi de ikke får større stilling. Det er bare 12 prosent menn som jobber deltid. Forklaringen på denne forskjellen er kulturell, ikke biologisk. Det er altså en privatisert arbeidstidsreduksjon på gang allerede, men den er svært skjevt fordelt, og det er kvinnene som betaler prisen for å få hverdagen til å gå opp. Kravet om en arbeidstidsreform, vel å merke som arbeidstidsreduksjon, for eksempel ved å ta ut produktivitetsvekst i tid heller enn økt kjøpekraft, er, som Stalsberg viser, både miljøvennlig og menneskevennlig. Ønsket om å ha flere av døgnets timer til egen disposisjon er et av fagbevegelsens og kvinnebevegelsens eldste krav. Men i vår samtid er ideen om arbeidslinja dominerende. Da jeg spurte min åtte år gamle sønn om ikke det hadde vært fint å jobbe fire dager og ha tre dager fri, så han sjokkert og uforstående på meg, ristet på hodet og sa: “Men mamma! Da hadde vi jo ikke fått jobbet nok!”

Men hva er alternativet til en arbeidstidsreform, når nær halvparten av dagens sysselsatte kvinner allerede jobber redusert? Med regjeringen vi har nå, som med fjerning av arveavgift og skattekutt allerede har igangsatt sine tiltak for å øke klasseforskjellene i samfunnet, kan forandringene komme fortere enn ventet. Som Stalsberg skriver, øker antallet au pairer i Norge. Det er ikke vanskelig å se for seg fremveksten av noe man allerede ser konturene av i enkelte sjikt: et begynnende tjenersamfunn der øvre middelklasse løser tidsklemma ved å ta inn au pair og/eller vaskehjelp. Dersom Høyre og Frp innfører skattefritak på tjenester i hjemmet, slik de borgerlige har gjort i Sverige, har vi all grunn til å tro at dette vil gripe om seg. Og da kan vi spørre oss om det er et slikt arbeidsliv og en slik samfunnsorganisering vi drømmer om.

Men det er noe som skurrer i Stalsbergs bok. Hun skriver: “Feminismen på 1970-tallet vokste frem samtidig med, og i opposisjon til, den globale kapitalismen. Hvordan kan det da ha seg at de to er knyttet så tett sammen som i dag? Har feminismen rett og slett akseptert et uanstendig forslag fra kapitalisten og falt i ektesenga hans?” Jeg er enig i at det er for lite diskusjon om arbeidstidsreduksjon. En forklaring på at dette ikke diskuteres mer, kan være at det er en kapitalistisk logikk som driver samfunnsdiskusjonen, og at det hersker et mannlig blikk på hva som er viktig. Samtidig har alt av forandring, også kvinners inntog på arbeidsmarkedet, skjedd innen det kapitalistiske systemet: Vi jobber for lønn. Det betyr likevel ikke at kvinners inntreden på arbeidsmarkedet ikke har en viktig likestillingsfunksjon. Man må sette bevaringen av kvinners økonomiske selvstendighet i høysetet og heller kjempe fram løsninger og endringer på arbeidsplassen. Det finnes ulike strukturelle problemer, men det ene er ikke dermed underordnet det andre. Sekstimersdagen vil ikke løse alt vi strir med. Likestillingen blir ikke perfekt om man innfører den fra en dag til en annen. Vi kan jo risikere at kvinner gjør enda mer husarbeid, mens menn drar mer på jakt, for å være banal.

Å gi de tolv Stemmer-bøkene, Linn Stalsbergs bok og de siste sidene i Norsk likestillingshistorie ansvar for å si noe altomfattende og dekkende om norsk kvinnebevegelse og norske kvinners situasjon i dag vil være urimelig. Men som en oppsummering vil jeg hevde at det i disse tekstene ikke foreligger noen konkret, tydelig uttalt kampsak. Selv om kvinners juridiske rettigheter i Norge i dag er likestilt menns, er de økonomiske ressursene i samfunnet ujevnt fordelt. Dette er ikke en kampsak som det kjempes høylytt for i en selvstendig kvinnebevegelse, men som det jobbes med innen deler av fagbevegelsen og på venstresiden av den politiske aksen. Høyre–Frp-regjeringen, derimot, har en religiøs tro på en ideologi som ser på hvert individ som en markedsaktør som skal maksimere sin profitt her på jorden. Politikerens viktigste oppgave er ikke å bidra til omfordeling, da det er tukling med markedet. Vi har også en likestillingsminister hvis partiprogram sier at vi får mer likestilling om det ikke drives aktiv likestillingspolitikk fra det offentlige. Med det som utgangspunkt kan det bli interessant å se hvordan likestillingsoppgjøret ser ut etter fire år med Solberg som statsminister.