I nær 25 år lurte Trygve Hegnar og Kapital sine lesere. Side opp og side ned ble tatt rett fra tyske magasiner uten kreditering av opphavet. En hel svensk bok ble behandlet på samme vis. Hvorfor gjorde han det? Og hvorfor er det ingen som bryr seg?

I forbindelse med et bokprosjekt har jeg bladd meg gjennom Kapital fra 1971 til årtusenskiftet. Ved hjelp av moderne teknologi og hardt arbeid i arkiver har jeg kunnet spore mange av Kapitals artikler tilbake til den opprinnelige kilden. I hele perioden fra oppstarten i 1971 og fram til 1996 bruker Hegnar jevnlig stoff fra tyske magasiner og særlig fra favoritten Der Spiegel. Bare sporadisk krediterer han sin stoffleverandør. Kapitals metoder er lette å påvise – nå som alt som er skrevet i Der Spiegel siden 1946, er lagt ut på nettet i fulltekst og er søkbart. Man tager en Kapital-artikkel med et visst utenrikspreg. Fra artikkelen henter man ut et person- eller firmanavn og søker på dette innen en angitt periode. Ganske så ofte treffer man blink.

Herlige amatører
Hegnars kopivirksomhet går i faser. Det gjør også min tolkning av kopiarbeidet. Den første fasen starter rett etter at Kapitals første utgave så dagens lys i 1971. Starten er ganske pyntelig. I nummer 15 av Kapital samme år har magasinet en sak om de dubiøse tilstandene og familiene i gresk næringsliv – skipsrederne Onassis og Niarchos var hovedpersoner (1). Et lite sitat ble kreditert Der Spiegel, resten framsto som Kapitals eget. Flere av bildene er hentet rett ut av Der Spiegel. Deretter går det rundt et år før man plukker en sak om sveitsiske banker som muligens selger falske gullmynter (2). I likhet med saken om de greske skipsrederne har Kapital laget en kortversjon av Der Spiegels sak.
Samme år har Kapital to saker til der det meste er hentet fra Der Spiegel. Men rundt omkring i reportasjene er det lagt inn noen norske referanser som gjør at saken virker mer hjemmelaget. Den ene handler om IBM (3), den andre om industrispionasje (sic) (4). I samme gate er to saker i 1973. En tar for seg hvordan flyselskapene bruker sexy flyvertinner i reklamen for å lokke dressmennene om bord (5). Den andre handler om Volvo-reklame som ikke holder ord (6).

Det er noe amatørmessig over Kapital de første årene, og det har Hegnar selv innrømmet flere ganger. Det ble også påpekt i Morgenbladet den gang Kapital var noe helt nytt, i 1971:

«Kapital gir et umiddelbart tiltalende inntrykk med frisk layout og stor bredde over artiklene. Det har tydeligvis hentet inspirasjoner fra Der Spiegel og Farmand, men stoffområdene skiller seg klart fra begge. […] Noen små skjønnhetsflekker: det er god presseskikk å gi kildehenvisning når man sakser uttalelser eller tegninger fra andre organer. Men det huskes sikkert neste gang.»

Morgenbladet tok feil med hensyn til referansekulturen i Kapital. I 1974 begynner en ny trend. Sakene hentes fra Der Spiegel i sin helhet og uten så mye som et fikenblad av referanser til det tyske bladet. Først en ny og god sak om IBM (7), deretter en sak om nyhetsaktuelle oljesjeiker og oljepriser (8).

Tatt på fersken
Et annet vendepunkt kom i februar 1975. Over fire sider i Kapital blir selveste sjahen av Iran intervjuet (9). Et langt og åpenhjertig intervju med eksellensen. Saken blir slått opp på innholdssiden, uten at det står noe om hvor den kommer fra eller hvem som har skrevet den. Den naive leser kunne tro at Trygve Hegnar hadde vært en snartur i Iran og gjort et scoop. I intervjuet står det en S foran intervjuerens spørsmål, mens sjahen er nettopp sjahen.

Kapitals daværende konkurrent Farmand slo dette stort opp. De visste godt hvor intervjuet var fra, de hadde selv skaffet seg norsk enerett til å representere Der Spiegel året før. Men Hegnar slo fra seg: Dette hadde han vitterlig kjøpt fra New York Times Syndicate i Paris. Syndikatet solgte rettigheter til stoff fra Der Spiegel, og Hegnar hadde betalt. Farmand dempet seg litt, men påpekte at Kapital nok burde oppgitt kilden.

Oppfører seg etter boka…
Etter dette kommer en ny periode med nye vrier. Et halvt års tid oppfører Kapital seg etter boka. Hegnar kan høsten 1975 meddele Kapitals lesere at de har fått eneretten i Norge til å representere Der Spiegel og bruke fritt av deres stoff og bilder. Kapital høsten 1975 og våren 1976 blir en oppvisning i uklanderlig referanseteknikk, i det minste der man har hentet stoff fra Der Spiegel.

… en kort periode
Referanseprektigheten tar en brå slutt et lite stykke ut i 1976. Nå begynner det som skal bli hovedmetoden fram til 1994: Hele artikler fra Der Spiegel, med fotografier, overskrifter, ingresser og mellomoverskrifter, blir gjengitt in extenso og uten noen form for referanse. Etter artiklene står det bare et kulepunkt, og det står det etter alle de andre artiklene også.

… og bare med Der Spiegel
Det blir etter hvert enkelt å se hvilke saker Kapital har kopiert fra Der Spiegel. Det er som regel utenrikssaker, språket kan være litt tungt og tyskliknende, og noen ganger har man til og med glemt tyske gloser i vitsetegningene som ofte følger med. I perioden 1976 til 1977, like etter at Kapital og Hegnar testet ut opphavsrettens smale sti, finnes stadig flere Kapital-saker der vi ikke kan finne opphavet i Der Spiegel.

Av Gudmund Hernes får jeg til råd å sjekke om Hegnar ikke også har tatt en og annen sak fra andre tyske magasiner. Han foreslår Das Capital og WirtschaftsWoche. Forslaget sender meg ut på tur til et arkiv i Bonn. Der finnes de to magasinene komplett, slikt finnes ikke i Norge. Etter dager med såre øyne har jeg funnet 30 plagiater fra de to magasinene, 15 fra hver. Jeg fikk bare sjekket de to årgangene 1976 og 1977.

Avslører andre og kopierer selv
Dette er såpass gjennomført at jeg må forlate min amatørisme-teori. Neste hypotese, eller skal vi si paradoks: Er det slik at behovet for å forsyne seg av ukreditert stoff øker jo mer Hegnar må bruke tid på andres mørke gjerninger? Perioden 1975-77 er nemlig en glansperiode for Hegnar. Han kommer på kartet med en rekke avsløringer av oppsiktsvekkende karakter.

Første ute er Hauglin-saken fra 1975. Stortingsrepresentanten Otto Hauglin kom inn som SV-representant i deres brakvalg i 1973. Media kastet seg over SV-flokken på tinget, og fant fort ut at to av dem hadde landssviksforhold bak seg. Hegnar fant kristensosialisten Hauglin som ikke helt hadde orden på hvor han egentlig bodde. Som representant fra Østfold hadde han oppgitt at han bodde i sin mors ganske store hus i Fredrikstad. Hegnar reiste til Fredrikstad, utga seg for å være journalist fra lokalpressen, og fant fort ut at Hauglin ikke bodde i østfoldbyen, men i sin tjenestebolig ved Diakonhjemmet på Vinderen. Hauglin betalte tilbake det han hadde fått for mye i diett og penger til å bo to steder. Hegnar tok for hardt i, og ble dømt for både injurier og av Pressens Faglige Utvalg. Men de fleste satt igjen med et inntrykk av at Hauglin var den største synderen.

Litt på samme vis var det med OBOS-avsløringene fra 1976. Hegnar mente å kunne påvise korrupsjon og kameraderi i stort omfang i den sosialdemokratiske bastionen. Også her tok han overdoser av Møllers tran, og ble dømt for injurier. Men saken satte Hegnar og Kapital på kartet på en helt annen måte enn tidligere.

Parallelt med at Hegnar trekker i andres bukser for å få dem ned, fortsetter stoffhentingen fra Der Spiegel med uforminsket styrke og uten de nødvendige krediteringer. Min hypotese: Å drive gravende journalistikk er tid- og pengekrevende. Hegnar har ikke råd til å kjøpe inn medgravere. Dermed må han tyne de tyske magasinene for stoff mens han avslører andres dunkle sider.

Hegnar kan kunst…
Et eget kapittel av Hegnars forhold til opphavsretten kom i 1977. Ved siden av å utgi tidsskriftet Kapital har Trygve Hegnar hele tiden utgitt bøker. Kapitals litteraturservice er bokforlaget hans. Bøkene har, i hvert fall i starten, stort sett handlet om økonomi. En suksess var boka om hvordan man unngår å betale skatt. Det har også kommet en bok om ”skatteparadiset Liechtenstein” – sikkert interessant lesning for økonomer og folk med penger, og typisk også et felt som Hegnar har peiling på.

I 1977 skjer det en ny og overraskende vri i denne bokserien til Hegnar. Dette året kommer boka Kunst og kunstkjøp – en håndbok, utgitt av Hegnar selv. Her viser Hegnar nye sider av seg selv, sider som man vel knapt kunne regne med at han kunne oppvise, selv om man har registrert stadig mer kunststoff i Kapital. Her handler det om kunstens vesen, opprinnelse og verdi. Vi får lære om maleri, tegning, grafikk, skulptur, til og med om kinetisk kunst og popkunst – og hva en collage er. Selvfølgelig handler det mye om hvorfor man kjøper kunst, hvordan man kjøper kunst og hvordan man skal unngå å bli lurt. Ikke minst handler det om hvordan man skal skaffe seg kunstobjekter som vil gi avkastning. Her er det også mye å lære om selve kunsten.

Boka starter svært avansert om kunstens vesen, opprinnelse og verdi. ”Hva er kunst?” spør Hegnar. Han streifer innom opplysningsfilosofen Kant og middelaldertenkeren Thomas Aquinas – dette for å forklare det store spørsmålet om hva kunst er. Han bruker også dadaisten Marcel Duchamp som sannhetsvitne. Hegnar peker på at kunst skapes av driften til å avbilde, driften til å dekorere og driften til å uttrykke sin egen personlighet i bilder. Han vandrer her selvsikkert og med stor trygghet gjennom kunstens historie. Og alt dette klarer han å formidle mens han ligger i krig med Hauglin, OBOS og diverse andre som ikke har likt det han skriver!

Hegnar skriver om renessansens store: da Vinci, Cellini, Michelangelo. Han skriver om Picasso, Chagall, van Gogh, Gauguin og vår egen Edvard Munch. Han kommer også innom det store og vanskelige spørsmålet om hva som er god og hva som er dårlig kunst. Hegnar skriver om de ulike maleritypene, og viser seg å ha peiling på både oljemaleri, tempera, voks, akvarell, gouache, pastell og akryl. Han vet om forskjellen på bunnmaterialer, på lerret, papir, metall og glass. Han bruker særlig mye tid på grafikk – ikke helt uventet. Hegnar har selv interessert seg mye for grafikk, blant annet ved å selge egne pakker med grafikk til sine lesere. Vi får lese om grafiske blad og grafiske metoder, og her viser Hegnar kunnskap om både tresnitt, linoleumssnitt, metallsnitt, tregravering, kobberstikk, stålstikk, mezzotinto – altså en slags svarttonegravering – og krittstiftradering, som er en cling-on-gravering, punktgravering, tørrnålsgravering, etsing, mykgrønnsetsing, akvatint og flate-etsing.
Han forteller videre om monotypier, avklapping, serigrafi – det er kort sagt ikke den ting Hegnar ikke vet om grafikk. Vi er tidligere blitt overrasket over Trygve Hegnars ganske friske forhold til opphavsrett og omgang med andres åndsverk. I kunstbokas forord får vi et lite hint som vekker min nysgjerrighet. Her står det: ”I den første generelle delen av boken har jeg hovedsakelig bygget på og bearbeidet deler av den svenske kunstekspert Arne Häggqvists bok om kunst og kunstkjøp.” Jeg gikk ut på leting etter denne boka.

… og kunsten å kopiere
Fagbibliotekene har sin egen database kalt BIBSYS, og her finner man Häggqvists bok. Den kom i to opplag: ett i 1974 og et utvidet og noe omarbeidet opplag i 1976. Denne boka prøvde jeg å få tak i gjennom bibliotekene i Norge, hvilket viste seg umulig. Men på antikvariat.net var det mange utgaver av den, særlig i svenske antikvariater. Jeg gikk til innkjøp av et eksemplar. Det første man gjør, er å legge de to bøkene ved siden av hverandre med omslagene opp. Kunst og kunstkjøp, heter Trygve Hegnars bok, Konst och konstköp, heter Arne Häggqvists bok. På Hegnars bokforside er det et bilde malt av Odd Nerdrum, Hegnars store idol innen billedkunsten. Hos Arne Häggqvist er det noe mer modernistisk på forsiden. Begge har et ord i liten rød skrift stående litt på tvers ved siden av tittelen – henholdsvis ”Håndbok” og ”Handbok”. Baksiden er som vanlig en vaskeseddel om hva man kan finne i boka, og de to-tre første avsnittene av sedlene er temmelig identiske. Bortsett fra at den ene er norsk og den andre svensk.

De to bøkene har nokså forskjellige forord, men der slutter da også ulikhetene. Jeg blar og blar og blir mer og mer overrasket over hvor lite Hegnar har skrevet selv. Jeg blar meg gjennom 115 av totalt 179 sider før jeg kommer til større forskjeller enn små innskutte bisetninger og små avsnitt. Side på side – opp og ned. 95 prosent av disse første 115 sidene er så godt som identiske, den eneste forskjellen er altså at man skriver på to ulike språk.

På side 115 begynner det som Hegnar selv, forhåpentligvis, har skrevet. Her skriver han om priser på norsk kunst, norske klassikere, nevner en god del norske kunstnere. Dette pågår over en seks-syv sider, og så er vi over i en lang tabell for prisutviklingen på norske kunstnere. Vi kan se hvordan de har utviklet seg i pris fra begynnelsen av 1960-tallet og fram til 1977. Slik kan en kunstinvestor finne fram til de kunstnere som har vist seg å ha en positiv og stabil utvikling, og hva det koster å få tak i de forskjellige verkene til forskjellige kunstnere.

Denne tabelloversikten over prisutviklingen tar ca. 25 sider, og vi kommer fram til side 146, der det begynner et kunstleksikon. Her kan man lese om Moskva-skolen, mosaikk og maurisk stil. Montmartre-skolen, Moderna Museet i Stockholm, vi kan lese om mayakulturen, metamatics – en maskinell skulpturkonstruksjon med knirkende mekanikk – og så videre og så videre. Med noen få, hederlige unntak basert på litt spesielle norske forhold, er hele kunstleksikonet en fullstendig avskrift og oversettelse av hva Arne Häggqvist har gjort i sin egen bok.

Får kopieringen et etterspill?
Deretter fant jeg ut at Arbeiderbladet skrev om plagiatet i 1977, men det så ikke ut til at det hadde blitt noe rettslig etterspill. Jeg gikk ut fra at Häggqvist kanskje hadde gitt en slags form for rettigheter til Hegnar, at Hegnar hadde tatt den litt for langt, men at de hadde ryddet opp seg imellom uten å involvere mediene.

Noe seinere ble jeg imidlertid klar over at Häggqvist hadde utgitt en selvbiografi, Nästan hela sanningen. Jeg gikk til antikvariat.net igjen, og et velvillig antikvariat i Sundsvall sørget for at jeg fikk boka på døra en snau uke seinere. En kjapp gjennomgang avslørte minst to ting: Häggqvist var en meget fargerik herremann, glad i kvinner, vin og kunst. Og: Häggqvist er muligens ikke kjent med at Trygve Hegnar har utgitt hans bok i Norge. Hans selvbiografi er meget detaljert, år for år, og utgivelsen av Konst och konstköp omtales fyldig. Den fikk mye omtale i Sverige. Noen var begeistret, andre rynket på nesen av at noen kunne skrive så mye om kunstens kommers. Men ikke et ord om Hegnars norske variant. Boka har et fyldig register over omtalte personer, men ingen Hegnar der.
Häggqvist døde i 1985. Det går fram at han har en sønn ved navn Dag. Etter litt googling skjønner man at denne sønnen er et navn i svensk musikkbransje, knyttet blant annet til det berømte ”labelet” Sonet. Jeg finner hans mailadresse, sender en mail der jeg kort redegjør for hva jeg har funnet, og mottar svar temmelig fluksens. Dag Häggqvist har aldri hørt et ord om Hegnars utgivelse. Han hadde god kontakt med faren da boka ble utgitt i Sverige og årene etter. Han har selv vurdert å utgi boka på norsk, uten at han har kommet så langt. Som veteran i musikkbransjen kjenner han godt til opphavsrett, han sitter for eksempel på rettighetene til melodi og tekster til Astrid Lindgrens Emil i Lønneberget. Han sliter nå med pirater som laster ned gratis musikk, men hadde ikke trodd at Trygve Hegnar var av noe slikt kaliber. Vi treffes. Häggqvist blir lite glad over det han ser i Hegnars kunstbok. Denne saken vil han forfølge.

På slutten av 1970-tallet begynte Kapital å kaste av seg, kanskje med litt hjelp av Häggqvist og forskjellige tyske magasiner. Hegnar så seg om etter nye forretningsområder. Blikket gikk igjen mot Tyskland og til tabloidavisen Bild-Zeitung, en riktig røver som har oppslag som ville fått selv desken på VG til å rødme. Hegnar kalte sin norske avart for Blikk.

Blikk-fadesen
Om Blikk var en god idé, vil vi aldri få vite. Det som var helt klart, var at den krevde flere ressurser enn Hegnar hadde. Hegnar skulle spare – slik han hadde gjort med suksessen Kapital. Men nå sparte han seg til fant og ikke rik: Det går ikke an å lage dagsavis med en så spinkel stab som den Hegnar hyrte til Blikk.

Bladet ble også sterkt kritisert, noen vil si latterliggjort, fordi nesten alt stoff var hentet fra andre kilder, det vil hovedsakelig si NTB – bunnsolide Norsk Telegrambyrå. Etter bare et par måneders utgivelser måtte han gi opp prosjektet, en million fattigere og noen erfaringer rikere.

Masse annonser og få journalister
Etter de oppskakende sakene rundt Hauglin og OBOS ble Hegnar litt mer forsiktig med hva han skrev og avslørte. Det har han sagt selv. Så nå trengte han ikke tysk stoff for å fylle bladet mens han gravde. Hvorfor fortsatte da Kapital med side opp og side ned med Der Spiegel-saker uten krediteringer utover på 1980-tallet?
Mellom 1980 og 1983 finner vi riktignok bare en håndfull kopier fra Der Spiegel i hver årgang. Men fra 1983 til 1986 dobles antallet kopier til rundt et dusin i året. Og mange av sakene er svært lange. Dernest dabber kopiaktiviteten av før den opphører i 1994.

Dette er på en måte et slags konjunkturbilde: Jo bedre det går med annonsørene, og jo mer de averterer i Kapital, jo større behov for stoff får Hegnar. Det tar seg ikke ut om det bare går en tynn slange av stoff mellom alle annonsene, kundene kunne følt seg snytt.

Der Spiegels stoff ble muligens en grei buffer når annonsene rant inn, og det var risikabelt å ansette nye journalister med en gang. Kanskje vi skal se på kopivirksomheten til Hegnar som en forretningsmetode, en grei måte å skape seg et økonomisk fortrinn på?

For å oppsummere: I perioden 1971 til 1995 kopierte Hegnar 194 artikler fra Der Spiegel. De gikk over til sammen 362 sider. I tillegg kommer det jeg fant av kopier fra de to andre tyske magasinene. Dette er altså et minimum av hva som ikke er egenprodusert stoff, men som presenteres som dette.

Lurte han flere enn leserne?
På mange og ulike vis har jeg prøvd å få dokumentert hvem som representerte Der Spiegel i Norge på 1970- og 1980-tallet. Men henvendelsene til Der Spiegel og deres ”syndikalister” i New York Times har ikke gitt resultater. Først sendte jeg en e-post til Der Spiegel med dette spørsmålet: Har det vært noen norske aviser eller tidsskrifter som har representert Der Spiegel eksklusivt i Norge i perioden 1980-2000? Om så er tilfelle, hva heter disse publikasjonene? Etter en god stund kom svaret fra Der Spiegel: først en beklagelse over at det tok så lang tid før de svarte, med forklaringen om at de bare måtte ”dig into some old files to try to find some information”. Beklageligvis kunne de bare finne ”a note from 1990 that the New York Times Syndicatehad an agreement with ‘Kapital’amp; in Norway that ‘Kapital’amp; could publish Spiegel articles”. De skriver videre at New York Times har hatt de eksklusive rettighetene til å markedsføre Der Spiegel i land der man ikke snakker tysk. Vanligvis har man bare én kontakt i hvert land, men Der Spiegel kan ikke ”say definitely that this was the case with ‘Kapital’amp;”. Jeg har spurt New York Times på nytt om de har informasjon om noen kontrakter fra denne tiden, men har ikke fått noe svar på det.

Det varte og det rakk før jeg hørte noe mer, men denne gang var svaret endelig:

«Your question is still unanswered, and I am afraid it must remain
unanswered. Neither the New York Times Syndicate nor we have been able to
determine if there was an exclusive representation of SPIEGEL in Norway for
the period you indicate.»

Hvis vi lar tvilen komme ham til gode og forutsetter at Hegnar hele tiden har hatt det avtalemessige i orden med Der Spiegel, hvorfor har han da ikke informert sine lesere om det? Kanskje vi må tilbake til fadesen med Blikk i 1977 for å forstå hvorfor. Leserne så at sak etter sak hadde referanse til NTB, og at altfor lite ble produsert av avisen selv. Kanskje Kapitals lesere hadde blitt like sure hvis de i nummer etter nummer hadde oppdaget at både to, tre og fire saker over side etter side var hentet rett fra et tysk magasin? Kanskje de hadde blitt like sure som leserne av Blikk, det vil si at de hadde sluttet å kjøpe bladet?

Jeg har spurt Hegnar selv om hvilke avtaler som lå til grunn for gjengivelsen av artikler fra de tre tyske magasinene. Første brev ble sendt i begynnelsen av november 2011. Intet svar. Purrebrev ble sendt 7. desember. Svaret kom i postkassen tre dager seinere. Min forespørsel lød:

I forbindelse med en artikkel om opphavsrett har jeg registrert at Kapital over en lang tidsperiode gjorde bruk av artikler fra de tyske magasinene Der Spiegel, Das Capital og WirtschaftsWoche. Artiklene ble gjennomgående gjengitt in extenso. I den forbindelse hadde det vært nyttig å få vite hvilke avtaler dere har hatt med disse tidsskriftene for republiseringen av stoffet.

Hegnars svar kom i håndskrift nederst på mitt purrebrev.

«Svar: Ser ingen grunn til å gå inn på hvor og hvordan vi kjøper stoff. Men kan likevel fortelle at vi i mange år hadde enerett på Der Spiegel i Norge, og nå kjøper enkeltartikler.
Mvh T. Hegnar.»

Hegnar ønsker altså ikke å bistå her. En viss bistand ligger imidlertid i det han ikke nevner: Hvilken relasjon han og Kapital har hatt til WirtschaftsWoche og Das Capital.

Opphavsrett? Gjesp!
Det jeg vet om Trygve Hegnar og Kapitals relasjoner til andres åndsverk, er resultatet av et arbeid med å skrive en bok om Trygve Hegnar. Først skulle det bli en biografi, men den tanken ble for ambisiøs og derfor nokså fort forlatt. Det noe mindre ambisiøse målet var å vise noe av det samme som jeg søkte å vise i min bok om Olav Thon: Store formuer bygges ikke alltid under innflytelse av høye etiske standarder.

Heller ikke et slikt konsept slo an hos de norske forlagene jeg henvendte meg til. Dette er ikke stedet for en diskusjon om kvaliteten på mitt manus. Jeg erkjenner greit at det hadde betydelig forbedringspotensial, men det hadde også det manuset jeg leverte første gang på Thon-boka (10), eller førsteutkastet til min bok om krigsprofitørene (11). Men begrunnelsen som går på hvor inderlig uinteressant det er, dette med opphavsrett, er slående. En forlagsredaktør sa det kanskje klarest i sitt avslag:

«Der Spiegel og avskrivingsbyrået til Hegnar blir malt med for stor og bred pensel. Jeg tror det er få i dag, kanskje bortsett fra gamle bladfyker, som vil mene at dette er noe annet enn ”barnesykdommer”. Jeg vil tro Hegnar forlengst er tilgitt dette. […]»

Poenget mitt med Der Spiegel er at få ser på dette som noe alvorlig brudd på annet enn opphavsrett og som du vet er opphavsrett anno 2011 noe annet enn det var for tjue år siden.

Er det noe jeg har misforstått? Er vi tilbake til slutten av 1700-tallet, før opphavsrettslovgivning i Europa ble vanlig, da tekster ofte ble kopiert og bearbeidet etter eget forgodtbefinnende? Er det en slik opphavsrettskultur vi vil ha i 2012?

Noter
(1) Kapital 15/1971, hentet fra Der Spiegel 39/1971
(2) Kapital 20/1972, hentet fra Der Spiegel 35/1972
(3) Kapital 22/1972, hentet fra Der Spiegel 44/1972
(4) Kapital 8/1972, hentet fra Der Spiegel 13/1972
(5) Kapital 2/1973, hentet fra Der Spiegel 34/1972
(6) Kapital 6/1973, hentet fra Der Spiegel 10/1973
(7) Kapital 3/1974, hentet fra Der Spiegel 44/1973
(8) Kapital 7/1974, hentet fra Der Spiegel 9/1974
(9) Kapital 4/1975, hentet fra Der Spiegel 4/1975
(10) Dag Ellingsen. 2008. Reven. Olav Thon og hans metoder. Spartacus
(11) Dag Ellingsen. 1993. Krigsprofitørene og rettsoppgjøret. Gyldendal