Er leserne noen dumskaller? To nyere bøker om forskningsjournalistikk ser ut til å anta det.

 

Audun Farbrot

Forskningskommunikasjon. Praktisk håndbok for forskere og kommunikasjonsrådgivere

Cappelen Damm, 2013

 

Nina Kristiansen og Ingrid Spilde

Forskningsjournalistikk. En innføring

Cappelen Damm, 2015

 

To take hold, a decadence relies on communal thoughtlessness, and this is first brought about by language. Through language the acts and notions which a few years ago would have caused outrage come to be accepted. Ever more careless words introduce attitudes into the culture which make reason unfashionable. Vocabulary shrinks, forcing more concepts to live behind fewer expressions; and in this process the acceptable and unacceptable come to mix, and are passed off one for the other. Wherever underminers are at work, in government or commerce, we find this device. Words are a focusing tool, and decadence relies on blurring to succeed. I hope this makes sense. Anyway, whatever. Get over it. LOL 🙂  (DBC Pierre, Lights Out in Wonderland)

 

 

For noen år siden skrev Toril Moi et minneverdig innlegg – ett av mange, får man vel nesten si – der hun, fra sin etter hvert så velkjente utlendighet, hevdet at journalistikken i gamlelandet var for dårlig.[1] Ifølge Moi var en uforholdsmessig stor del av spaltemeterne i norske aviser fylt med meningsstoff – formodentlig fordi dette var en mindre ressurskrevende form for journalistikk enn den gravende. Som et eksempel på den begredelige tilstanden anførte hun debatten som hadde herjet rundt Märtha Louises såkalte engleskole. «Redaktørene i norske aviser […] får selv bestemme hva de vil bruke ressurser på», kommenterte Moi, men la til at «slik det er nå, ser det ut som om de ikke prioriterer seriøs informasjon om noe som helst.» Isteden burde norske aviser se til The New York Times. Riktignok måtte Moi anerkjenne at heller ikke dette var en perfekt avis, og at den «dessuten [har] ressurser som norske aviser bare kan drømme om». Hun konkluderte likevel med at «norske aviser bør sette seg høyere mål enn de ser ut til å ha i dag».

 

DUMSKALLER

Når jeg slår an tonen med dette halvgamle innlegget, er det fordi det danner en nyttig kontrast til det jeg mener er et vondt gnagsår i to nyere bøker om forskningsformidling. Bøkene er Audun Farbrots Forskningskommunikasjon og Nina Kristiansens og Ingrid Spildes Forskningsjournalistikk, og gnagsåret er disse bøkenes – om ikke hele dette feltets – antagelser om publikum. For å si det rett ut underbygger disse bøkene en antagelse om at publikum er noen dumskaller, og at dette er slik det er og må være.

Med Mois visjon om aviser som «setter seg høyere mål», kan man derimot gjøre noen helt andre antagelser. Den setter oss på sporet av en formidlingsform som antar at man har å gjøre (eller kan ha å gjøre) med kompetente mottakere. Med et slikt utgangspunkt vil man mene at det rett og slett ikke er tilfelle at folk kun er interessert i (eller kan interessere seg for) kongelige brylluper, kjøttpriser, flåtten som har festet seg til Lars Monsens edlere deler, tidligere Paradise Hotel-deltakeres videre karriereløp, etc. etc. Og om det skulle vise seg at dette faktisk er det folk bryr seg om, må mediene selv ta en stor del av skylden for det. Samtidig må de – ikke minst forskningsjournalistikken – ta på seg ansvaret for å gjøre noe med saken.

Skillet mellom disse to visjonene (man kjenner igjen hovedlinjene fra debatten mellom Lippmann og Dewey)[2] er retorisk viktig fordi antagelser om hvem man skriver til, styrer både hva man skriver om, og hvordan man skriver om det. Og her oppstår det mange interessante spørsmål: Hvor dum er egentlig den jevne nordmann? Hvis folk er dumme, bør forskningsjournalistikken være tilsvarende dum? Hvis noen folk er vesentlig dummere enn andre, hvem bør forskningsjournalistikken da henvende seg til? Hvis folk virkelig er så dumme, gir det da mening å snakke om et toveis forhold mellom forskning og allmenheten? Gjør dum journalistikk folk enda dummere? Er det i så fall også motsatt: Kan smart journalistikk gjøre folk smartere? Men – akk! – kan det være at forskningsjournalistene våre er så dumme at de ikke klarer å lage journalistikk som er smart nok til å gjøre folk smartere? Og – for å forfølge denne retoriske logikken – er forfatterne av innføringsbøkene på dette feltet skyld i at forskningsjournalistene er så dumme? Til slutt et paradoks: Hvorfor går forskningsjournalistikken ut fra at folk er så dumme, i en tid hvor stadig flere nordmenn tar høyere utdanning?

Hos både Farbrot og Kristiansen/Spilde møter vi altså en implisitt leser som mest av alt minner om en ungdomsskoleelev, en lettdistrahert vimsepetter som knapt klarer å interessere seg for noen ting – i alle fall ikke hvis det ved første øyekast ser «kjedelig» ut. (Kristiansen/Spilde legger riktignok listen noe høyere. De presiserer nemlig: «Vanskelighetsnivået bør ikke overstige nivået på videregående skole.») Hvordan kan en stakkars forskningsformidler nå frem til en slik tomsing?

 

LAVESTE BUNNSKRAP

For å begynne med den mest skandaløst fordummende av de to bøkene, dreier det seg for Audun Farbrot om å bruke store fakter. I Farbrots verden er nemlig forskning «et nesten uuttømmelig skattkammer – ja faktisk en hel godteributikk for nysgjerrige sjeler». Problemet er naturligvis at sære forskere med sitt snobbete kaudervelsk saboterer prosjektet med å løfte denne hellige gralen frem i lyset. Følgelig må forskningsformidlerne «grave dypt og energisk for å finne frem til gullet og godteriet!». Det høres slitsomt ut, men Farbrot har latt seg motivere av «brennende lidenskap og sterkt engasjement for forskning og forskningskommunikasjon». Ja, så brennende lidenskapelig og sterkt engasjert var Farbrot da han skrev boken, at den «er tilegnet ‘Engasjement & Lidenskap’, de viktigste drivkreftene for å lykkes på de fleste av livets områder».

Ikke misforstå: Jeg mener ikke at det er noe i veien med verken engasjement eller lidenskap. Jeg er bare ikke enig i at det er mangel på disse tingene som gnager på dette feltet. Problemet, for å vende tilbake til Farbrot, er at han målbærer et syn på forskningsformidling der man antar at folk ikke er spesielt interessert i forskning, og at de dessuten mangler den behørige kompetansen for å forstå den. Gitt et slikt utgangspunkt må en stakkars forskningsformidler naturligvis jobbe med premissene; han må presentere forskning som et skattkammer og en godteributikk – og han må gjøre det med Engasjement & Lidenskap! Dette får konsekvenser også for hvordan forskningsformidleren jobber. Ikke minst blir det legitimt for ham å søke mot det aller laveste bunnskrap av et minste multiplum. Fordi det er sånne dumskaller han kommuniserer til, kan forskningsformidleren trygt gå ut fra at «ingen spørsmål er (for) dumme (!)», som Farbrot formulerer det.

Ikke nok med at forskningsformidling ikke kan bli for dum; hos Farbrot kan den heller aldri bli for kort. Gjennom det hele understreker Farbrot viktigheten av forenkling og forkorting, og han legger dermed antagelsen om et publikum med konsentrasjonsvansker oppå den om et publikum med læringsvansker. Farbrots ideal, ser det ut til, er forskning som kan presenteres fyllestgjørende med Twitters 140 tegn. I parentes bemerket er Farbrots egen Twitter-profil et studium verdt, om ikke av noen annen grunn så som et slags forskningsformidlingens simplificatio ad absurdum.

Kristiansen/Spilde inntar en noe kjøligere holdning enn Farbrots «brennende lidenskap», men de har sine egne måter å fremstille publikum som ignoranter på. For eksempel vier de vesentlig oppmerksomhet til spørsmålet «Er det vanskelig å skrive om forskning?». Det er tilsynelatende et godt spørsmål, for i forskningens verden er jo «Stoffet […] ofte komplisert og språket tungt». Nivået her er – som vi husker –videregående skole. Kristiansen/Spilde har forresten litt av hvert å si om språk, for det er noe forskere simpelthen ikke får til å bruke slik at folk forstår dem! For å illustrere denne defekten siterer forfatterne fra en «tilfeldig valgt artikkel i pedagogikk», der de blant annet finner slike voldsomt kronglete ord som «kognitiv» og «fysiologisk». Et tilsvarende ord de selv kommer på, er «diskurs». Kristiansen/Spilde konkluderer: «Disse halvkjente ordene tåkelegger teksten, særlig når det blir mange av dem.» Følgelig er det forskningsjournalistens oppgave å erstatte slike begreper med ord som ikke bare noen forstår, men som alle (elever i videregående) forstår.

Man sier at norsk er et relativt sett ordfattig språk, og her begynner man å forstå hvorfor. Men det må være lov å mene at om man har å gjøre med et publikum som ikke tåler møtet med ord som «kognitiv» og «fysiologisk», så har man å gjøre med et samfunn i forfall. Eller som DBC Pierre, epigraf-forfatteren for anledningen, formulerte det (riktignok på et mer ordrikt språk): «To take hold, a decadence relies on communal thoughtlessness, and this is first brought about by language. […] Vocabulary shrinks, forcing more concepts to live behind fewer expressions.»

 

PUBLIKUMSTYRANNI

Hvis det nå er sånn at disse bøkene bærer på en antagelse om at publikum er dumskaller, hvordan kan man så forklare at de bruker så mye tid på nettopp publikum? Tross alt har Farbrot «Publikum bestemmer!» som et av sine slagord. Jo, dette gir mening først når man ser nærmere på akkurat hvordan disse forfatterne snakker om nettopp publikum. Farbrots definisjon av forskningskommunikasjon er avslørende:

 

For å lykkes med forskningskommunikasjon, er det avgjørende at mottakeren (utvalgte målgrupper) opplever budskapet (din kommunikasjon av forskning og fagkunnskap) både tilgjengelig (det vil si forståelig), relevant (det skal angå mottakeren) og interessant, slik dette vurderes av ditt publikum. Om du mislykkes, kan du ifølge denne definisjonen ikke skylde på mottakeren. Ansvaret for å nå frem med budskapet er lagt på dine skuldre. Det er du som skal gjøre din fagkunnskap interessant for andre. Og det er publikum som bestemmer om du lykkes i det. Definisjonen forutsetter at du aktivt foretar deg noe for å tilpasse (gjennom for eksempel å forenkle) budskapet slik at publikum forstår hva du snakker om.

 

Dette er et uttrykk for hva jeg vil kalle «publikumstyranni». Det er en forståelse av kommunikasjon der mottaker er en sta patronus og avsender en tjenestevillig cliens. Man kunne alternativt se det som en slags retorisering av ordtaket «Kunden har alltid rett!». Problemet med både Farbrot og Kristiansen/Spilde er altså ikke bare at de antar at publikum er dumme som brød. I tillegg antar de at den som vil formidle forskning, er bundet til disse dumskallene – i et slags retorisk fengsel. I utgangspunktet er folk verken spesielt interessert i forskning, sier forfatterne, ei heller er de videre kompetente mottakere av den. Dette må forskningsformidleren simpelthen ta som et premiss. Disse forfatterne anerkjenner dermed ikke at formidling former, at kommunikasjon skaper, at retorikk danner.[3]

Jeg mener ikke å bestride at det mediebrukende publikum i dag ser på trash-TV og klikker på hjernedøde nettavissaker. Selvfølgelig gjør de det! Poenget er snarere at publikum ikke er en stabil størrelse. «Publikum» er aldri noe mer enn et tidsbundet uttrykk for en kultur, og kulturer er foranderlige. Og om det er én faktor som kan bidra til at kulturer – og dermed publikum – endrer seg, er det mediene. Man sier at mediene er «den fjerde statsmakt», og tenker med det at de har en oppgave som «vaktbikkjer». Men en vel så viktig makt de råder over, er den kulturskapende makt. De forteller oss hva som er aktuelt, relevant og interessant, og de legger føringer for hvordan dette skal forstås. Ikke for å henfalle til noen overforenklet McLuhanisme her, men langt på vei er det sånn at vi blir de mediene vi bruker. Og forskningsformidlingen Farbrot og Kristiansen/Spilde formidler, gjør oss til dumskaller som aldri kan bli noe annet enn dumskaller. Det jeg ikke skjønner, er dette: Hvilken katastrofe ville egentlig inntreffe om de som formidlet forskning, gikk ut fra at det publikum de henvendte seg til, var vesentlig mer interesserte, kompetente og lærevillige enn de gjør i dag?

 

NED I SILOEN

Forskningsformidling går naturligvis ut på å forenkle. Forenkling er dessuten ikke like enkelt som det høres ut, for – som enhver halvstudert sosiolog kan fortelle deg – vi lever i et samfunn som er funksjonelt differensiert og arbeidsdelt, altså et samfunn der ulike folk har spesialisert seg på ulike ting. Ingen av oss har nødvendigvis et godt grep om helheten, enn si hver av de mange spesialiserte delene. Følgelig fremstår det å forstå hverandre på tvers av våre respektive «siloer» som et stort problem. Problemet ser ut til å være spesielt stort når det gjelder forholdet mellom forskning og allmennhet, fordi forskere jo har spesialisert seg så mye mer, gravd seg så mye dypere ned i siloen, enn de fleste andre.

Men denne analysen er en voldsom overdrivelse. Jo, vi holder alle på med ulike ting, og vi roter rundt i siloene våre, men – ærlig talt! – vi spiser alle fortsatt mat, vi lengter alle etter anerkjennelse og et digg ligg, og vi snakker alle roughly samme språk. Og gjør vi det ikke, kan vi alltids oversette. La oss derfor heller si at den forenkling som kreves i forskningsformidling, er et håndverk som lener seg på to ferdigheter, først og fremst. Den første er å nå frem til folk som ikke har spesialisert seg på forskning, men på rør eller aksjer eller olje eller barnehagebarn eller revisjon eller hva som helst. Den andre er å gjøre dette uten å falle ned i avgrunnen som heter Fordumming.

For å holde meg til Farbrot her mot slutten vil jeg si at han ikke bare tilfeldigvis faller ned i denne avgrunnen – at han liksom uheldigvis mister fotfestet noen ganger. Snarere er han en forskningsfordummingens dommedagsprofet. Han er en sektleder som med sitt budskap om at forskning er et skattkammer og en godteributikk som man kan formidle med Engasjement & Lidenskap, leder intetanende forskningsformidlerspirer ned i det stille, dumme mørket. Eller formulert med de magiske 140 tegn: Farbrots fremstilling av #kommunikasjon av #forskning som en #godteributikk … #LOL! @KrisBjorkdahl

 

 

 

[1] Toril Moi. 2007. «Debattfeber». Dagens Næringsliv 01.09.2007

[2] Om «hovedlinjene i debatten mellom Lippmann og Dewey» ikke ringer noen bjelle hos deg, kjære leser, kan du jo alltids slå det opp? Er du virkelig interessert, kan du gå rett til kildene: Walter Lippmann. 1922. Public Opinion. Harcourt, Brace & Co. New York; Walter Lippmann. 1925. The Phantom Public. Transaction. New Brunswick; John Dewey. 1927. The Public and Its Problems. Henry Holt & Co. New York

[3] Her kjenner man forresten igjen hovedlinjene fra debatten mellom Lloyd Bitzer og Richard Vatz. Se henholdsvis Lloyd Bitzer. 1968. «The Rhetorical Situation». Philosophy & Rhetoric 1 (1) og Richard Vatz. 1973. «The Myth of the Rhetorical Situation». Philosophy & Rhetoric 6 (3).