Hvilken diskurs preger sakprosaanmeldelsene i Morgenbladet? Dette spørsmålet stilte jeg meg en lørdag morgen i vinter etter at jeg hadde lest gjennom litteratursidene i avisen. I utgaven fra 12. februar var flere av årets nye sakprosabøker anmeldt: Melk. En romodyssé av Tore Stavlund (Cappelen Damm[i]), Løperens hjerte av Markus Torgeby (Vigmostad & Bjørke) og Spiritisme av Anne Kalvig (Pax). En bok om melk som kulturfenomen og kulturhistorie. En bok om personlig utvikling, personlige valg og ensom løping i skogen. En bok om et lite beskrevet tema innenfor religionshistorien, nemlig spiritismens kulturhistorie. Tre interessevekkende og svært ulike tema for meg som leser og forlagsmenneske. Men etter at jeg hadde lest anmeldelsene, var jeg blitt lunken og skeptisk til utgivelsene. Hva hadde skjedd?

En undertekst av litterær retorikk og kulturell kapital preget sakprosakritikkene i dette fredagsnummeret, og allerede i overskrifter og ingresser lå det en tydelig ironi. Jeg har også tidligere lagt merke til at bøker som ligger utenfor diskurskontekst, ofte møtes med en åpen eller skjult indignasjon eller irritasjon. Men er Morgenbladet alltid i så «slett lune»? Eller var det tilfeldig at det i denne utgaven var en overvekt av negative anmeldelser? Jeg leste anmeldelsene én gang til. Denne gangen prøvde jeg å avdekke normer som kom til syne i anmeldernes undertekst, og stilte spørsmål gjennom lesningen: Hvordan er samtidens sakprosanorm? Hva er inne, hva er ute, hva er dos og hva er don’ts, hva er Morgenbladets sakprosadiskurs?

DET PERSONLIGE

Mens jeg leste, ble jeg sittende og tenke over begrepet diskurs. Jeg har jobbet mye med litteraturkritikk og litterære normer, lest om kritikk og kriterier og er trent i å avdekke underliggende vurderinger og tendenser som kanskje ikke kommer helt til overflaten i en litteraturanmeldelse. Jeg ble nysgjerrig. Med Morgenbladets strikkebokdebatt friskt i minne begynte jeg å gjøre observasjoner i de kritiske tekstene. Merket meg mønstre og bakenforliggende kriterier. Undret meg over språklige grep i anmeldelsene og over hyppig bruk av insiderretorikk.

En diskurs er en samtale, en språklig og ideologisk enhet, som er større enn en enkeltsetning eller enkelttekst. Diskursen kommer til syne i ordvalg, i retoriske lag og vurderingskriterier i tekstene. Jeg skal ikke i det følgende generalisere meg fram til en konklusjon ut fra tre bokomtaler. Jeg kan bare slå fast at det kommer tydelig fram at intertekstualitet, allusjoner og referanseapparat er en viktig del av Morgenbladets diskurs. Ved siden av dette skal bøkene holde et godt, variert og klisjefritt språk for å nå opp til anmelderens standard. De må også holde et høyt kognitivt nivå, det må være dybde, kunnskap og stringens i teksten, og boken må si noe nytt, og gjerne om kjønn og klasse.

«Melk er en dypt original og engasjerende sakprosabok – dels personlig historie, dels Norgeshistorie, men også kulturhistorie. For melken har alltid hatt en særegen plass i menneskets kultur og mytologi, som kilde til næring og liv, men også som bærer av sykdom og død.» Slik presenterer Cappelen Damm Tore Stavlunds bok om melk og meierihistorie.[ii] Forfatteren er selv en del av melkens historie i Norge gjennom meierivirksomheten som hans familie har drevet gjennom flere tiår, og som det også var forventninger til at han skulle overta. Boken rommer dermed en personlig konflikt og et generasjonsopprør, noe som inngår i samtidens sakprosatrend: Den personlige fortellingen belyser den store samfunnsfortellingen. Forfatteren har stor troverdighet gjennom sin familietilknytning, og vi forventer at dette er noe forfatteren har stor kunnskap om. Boken kan dessuten antas å appellere til lesernes følelser, gjennom at det ligger en konflikt i bokens kjerne.

Morgenbladets anmelder Carina Beddari innleder under overskriften «Melkeruta. Tore Stavlund lar familiehistorien trumfe meierihistorien i sin bok om melk» sin kritikk med å plassere melken i norsk samfunnskontekst som et kulturfenomen. Melk er sunt, melk er godt, melk er livgivende, en søyle i norsk kosthold og kultur. Slik settes leseren i kontakt med tematikken i teksten ved at det presenteres assosiative kjerneord. Dernest beskrives kjernen i utgivelsen: «I Melk. En romodyssé undersøker Tore Stavlund melk som symbol og fenomen, og han skriver om melkens kulturhistorie, dens økonomiske og ideologiske betydning. I tillegg, og ikke minst, er Melk et stykke familiehistorie. Meieriet har vært hovedsetet for Stavlunds slekt siden 1890-tallet, og han er den første som velger en annen yrkesvei.»

Den store samfunnsfortellingen fortalt gjennom det personlige dramaet danner anmelderens utgangspunkt. Etter redegjørelsen for bokens tematikk, aktører og problemstillinger går hun over i vurderingen: «Av forlaget omtales Melk som en ’dypt original sakprosabok’. Det er i hvert fall liten tvil om at boken går i møte med interessen for litterært ambisiøs sakprosa, en sjanger som blant annet er blitt behørig kommentert og diskutert i herværende avis det siste året. Det første budet for denne typen litteratur er selvfølgelig at den personlige fortellingen må belyse faktastoffet og gjøre det mer interessant.» Anmelderen er ikke umiddelbart enig i vurderingen fra forlaget. Hun gir uttrykk for at boken nok prøver å oppfylle samtidens sakprosanorm, uten helt å lykkes. Normen knyttes opp mot essaydebatten fra høsten 2015 og mediedebatter om sakprosa, og det er underforstått at leseren vet hva som menes. En «dypt original sakprosabok» sidestilles med en «litterært ambisiøs sakprosa». Grunnkriteriet er et drivende og komplekst narrativ, velfungerende komposisjon, språklig dybde og presisjon.

ESTETIKK

Men har det gått fram av boken eller presentasjonen at den skal være litterært ambisiøs? Kan ikke «dypt original» like gjerne referere til tematikk som estetikk og henvise til at dette er en fortelling der originaliteten ligger i koblingen mellom meierikultur og generasjonskonflikt? Det later til at det skjer en betydningsforskyvning i anmeldelsen fra original sakprosa til litterært ambisiøs sakprosa, og at denne forventningen ligger hos anmelderen, ikke i forfatterens prosjekt. Anmelderen stiller opp følgende hovedkriterium for sin videre analyse: «Det første budet for denne typen litteratur er selvfølgelig at den personlige fortellingen må belyse faktastoffet og gjøre det mer interessant.» Dette viser en glidning mot det skjønnlitterære, den personlige fortellingen er en integrert del av samtidens sakprosa.

Anmeldelsens retorikk kommer tydelig til syne i tekstens struktur. Den er satt sammen av fem underavsnitt med uthevede innledningsfaser som legger føringer for leseren: I Norge. Slekt og populærkultur. Flatt føleri. Klam kapitalismekritikk. Hipp innpakning.

Leseren ser med ett bikk at anmeldelsen ikke går i bokens favør. Selve tittelen på anmeldelsen, Melkeruta, gir assosiasjoner til Alf Prøysens klassiker «Hompetitten», noe gammeldags og ruralt, ikke et positivt ladet ord i denne sammenhengen. Hompetitten hompetatten kan også illustrere at boken er ujevn, og at det er noe barnslig over selve prosjektet. Anmelderen legger opp til tvetydighet, noe som vil oppfattes som ironisk og negativt hos noen lesere og positivt og uironisk hos andre.

Anmelderen etterlyser et klarere fokus på meierihistorien og finner det forstyrrende at generasjonskonflikten tar stor plass i teksten, fordi det fører til at forfatteren ikke fullfører sin kapitalismekritikk. Boken kommenterer etiske brudd i den kapitalistiske melkeproduksjonen som bryter med melken som et godt og etisk produkt, men peker ikke på nye løsninger. Den personlige historien ikke er sterk nok til å bære boken, samtidig som dens fokus på melken som et kulturelt fenomen og de kulturelle referansene dette innebærer, henvender seg til lesere som vil forstå nettopp disse kulturspesifikke referansene: «Mange av referansene gir meg en følelse av at boken først og fremst er rettet mot mennesker som kunne finne på å lese eller skrive anmeldelser i Morgenbladet – det er jo vi som vil nikke anerkjennende til Todd Terje, Kafka og Roland Barthes.»

Morgenbladets kritiske diskurs definerer inn-grupper og ut-grupper. Verket som er omtalt, er interessant fordi det løfter fram forfattere og teorier som vi er kjent med, og som ligger høyt oppe i det litteraturkritiske hierarkiet. Men kjernefortellingen beveger seg i et språklig klisjerom som undergraver referanseapparatet og svekker originaliteten.

Løperens hjerte av Markus Torgeby er en helt annen type bok enn Melk. Det er en personlig fortelling av løpetalentet Markus Torgeby om hvordan han fant sin egen vei i livet gjennom løping og ensomhet i skogen.[iii] I overskriften «Doppler snører sine sko», med undertittelen «Kva er det forlaget Vigmostad & Bjørke har tenkt på når dei går over Glomma etter endå meir vatn?» er det allusjoner til både Erlend Loes roman Doppler, ordtaket om å gå over bekken etter vann og klassikeren «Jeg snører min sekk, jeg spenner mine ski». Her skal leseren ha referanseapparatet på plass for å få med seg betydningslagene. Undertittelen til anmeldelsen levner ingen tvil om hva konklusjonen til anmelder Gudmund Skjeldal kommer til å bli.

Allerede før leseren har rukket å sette seg inn i hva slags bok dette handler om, er tendensen klar: Dette er en unødvendig utgivelse. Ikke bare har vi lest liknende historier før, men her handler det til og med om en svenske. «Det er den mest flatkjevla prosa, den enerverande vedvarande presensforma, og dei inn til beinet uambisiøse skildringane som ein kan frykta nettopp av ein som har via livet til å springa hovudet tomt», skriver Skjeldal og setter språklig kvalitet som et grunnkriterium. Språket bærer tanken. Når språket blir for enkelt, blir tankeinnholdet tilsvarende uinteressant og refleksjonsnivået for upresist til å bære fortellingen. Torgeby makter ikke, som Murakami, å beskrive hva løpingen gjør med ham, hevder Skjeldal og problematiserer forestillingen om at store tanker kan oppstå fra taus ensomhet i skogen. Tanker må utvikles i et fellesskap, ikke i ensom kroppsorientert løping. Derfor, argumenterer anmelderen, er de menneskene som søker mot et enkelt liv i naturen, kanskje ikke de beste historiefortellerne. Han definerer dermed anmeldelsens sentrale kritikkpunkt: Kan natur skape kultur, eller er denne motsetningen tvert imot nedbrytende?

Overskriften til anmeldelsen av Løperens hjerte alluderer til Erlend Loes bøker om Andreas Doppler, vestkantmannen som blir lei av å være flink, og som flytter ut i skogen og blir der i flere år, med en elg som eneste følgesvenn. Erlend Loe er en av ironi-generasjonens ledende forfattere, og Doppler er et mesterverk i ironifaget, men det er en ironi i boken som spiller på lag med leseren. Når Skjeldal trekker Doppler inn i sin anmeldelse, sidestiller han skjønnlitteratur og sakprosa, selv om han sier at han ikke gjør det. Dernest trekker han en ironisk roman inn i vurderingen av en uironisk sakprosatekst, noe som bidrar til en retorisk latterliggjøring av sakprosaboken.

Avvisningen av kroppen som redskap er interessant. I det større bildet stiller ikke Skjeldal spørsmål ved livet og treningen til Torgeby. Han stiller spørsmål ved om dette livet er interessant nok for andre, om det kvalifiserer i sjangeren selvhjelpslitteratur, og om det bidrar til bredere og dypere kunnskap om det han skriver om. Det gjør det ifølge Skjeldal ikke, boken vurderes som svak fordi kunnskapstilfanget i teksten er ikke høyt nok. Den er ikke interessant nok i forhold til liknende bøker, og det klisjefylte språket tilfredsstiller ikke estetiske kriterier. Det er lett å tro på ham, jeg merker at jeg nikker gjenkjennende når han sier ting som at programmer og bøker om og av einstøinger risikerer å bryte ned sivilisasjonen. Selv om personlige fortellinger er en driver i samtidens sakprosa, er det legitimt å stille spørsmålet om hvor grensen går mellom privat og uinteressant og allment og interessant.

UTADÆSJÆLOPPLEVELSE

Anne Kalvigs bok Spiritisme. Samtaler mellom levende og døde er den av de tre anmeldte sakprosabøkene i Morgenbladet som bærer mest preg av å være en fagbok. I presentasjonen fra Pax forlag legges det vekt på bokens faglige innhold og på dens plassering innenfor det religionshistoriske fagfeltet: «Boka gir en framstilling av spiritistisk praksis, hvordan spiritisme er organisert i Norge i dag, og av kontakt med døde som historisk fenomen.»[iv]

Spiritisme likestilles med andre religioner i boken, som vil gi en faglig framstilling av spiritisme innenfor en religionshistorisk og teoretisk ramme. Men allikevel: Prøysen og Doppler satte tonen i tekstene om melk og løping, og heller ikke boken om spiritisme slipper unna innledende intertekstualitet som både skaper underholdning for leseren, henviser til musikalsk underholdning og fungerer som en latent retorisk kommentar.

Overskriften til Ivo de Figueiredos anmeldelse «Dans, dans, dans med bordet» er en allusjon til Ravis hit Utadæsjælopplevelse fra 2005: «få se deg dans, dans, dans oppå bordet, legg dæ ned få se deg dans, dans utavdegsjæl-opplevelse på gølve». Denne populærkulturelle referansen til en norsk hip-hop-klassiker legger et naivistisk betydningslag inn i anmeldelsen. Ravis låt handler om dansetranse, om å gå opp i musikken og å ta den helt ut på dansegulvet, gi seg følelser og rytme i vold og dermed oppnå en viss form for transendens som kan sammenliknes med religiøse opplevelser. Gjennom referansevalget overføres verdivalører til vurderingen av Spiritisme. Overskriften er valgt fordi anmelderen senere i teksten kommer inn på spiritisme som en utadæsjælopplevelse: «I nest siste kapittel tar Kalvig et sympatisk grep ved å drøfte sine egne overnaturlige opplevelser åpent […] Kalvig beskriver sin egen deltagelse i lett euforiske vendinger, og medgir at hun selv fikk en utadæsjælopplevelse, ikke i form av budskap fra de døde, men gjennom en følelse av stråling fra bordene. I tillegg, altså, til at hun så tunge eikebord hoppe omring på gulvet.»

Det lille ordet altså er betydningsbærende som en del av anmelderens nedvurderende retorikk. Han snakker til leseren og vil være sikker på at leseren leser på lag med ham. Dette er jo litt sprøtt, syns ikke du også det? sier underteksten. Anmelderen markerer sin egen distanse til det han skriver om. Det gjør han også i innledningen: «Fulgte du med på Åndenes makt på TVNorge? Lest siste nummer av magasinet Medium? Deltatt på en privat seanse? Nei, tenkte det. Morgenbladets lesere er neppe blant de ivrigste tilhengerne av spiritisme, spådomskunst eller andre varianter av såkalt nyåndelighet.»

Når anmelderen åpner med å knytte et intellektuelt bånd til leseren, skaper han et følelsesmessig bånd: Vi er ikke sånne som ser på slike programmer, som leser slike blader eller er med på slike arrangementer, dette er noe vi distanserer oss fra. Avisdiskursen trer tydelig fram i utsagnet. Er det mulig å gi en bok om spiritisme en god og rettferdig kritisk vurdering med dette utgangspunktet?

EN SYMBIOSE

Boken er kommet ut på Pax, et forlag med kulturell kapital og intellektuell kred. Forfatteren er religionshistoriker og kvinneaktivist og dermed tilsynelatende innenfor diskursen. Allikevel faller boken igjennom kvalitetsvurderingen. Hovedinnvendingen til anmelderen går på at forfatteren vil vise at spiritisme og nyåndelighet er genuine religiøse uttrykk. Men forfatteren klarer ikke å være nøytral; hun klarer ikke helt å la være å ta stilling til sannhetsgehalten i spiritismen: «Problemet er at hun i den grad skriver ‘med’ aktørene, at vi blir usikker på forskerens objektivitet», skriver de Figueiredo. Når anmelderen stiller spørsmålstegn ved forskerens objektivitet relativt tidlig i kritikken, skal det mye til for å rette opp vurderingen av boken og avslutte med en positiv konklusjon. Forfatterens troverdighet er allerede svekket. Så kommer anmelderens stemme direkte inn i teksten og definerer seg selv i motsatt ende av skalaen, i den objektive og kritiske diskursen. Og han drar med seg leseren i en latent symbiose som skaper identifikasjon med anmelderen og mot forfatteren: «For den kritiske leser, derimot, er det naturlig å spørre seg om ikke denne utspørringsmetoden er ledd i mediets psykologiske manipulasjon av publikum …»

Kalvig går selv inn i spiritistiske seanser og skildrer dem ukritisk i boken. Hennes deltakelse i det spiritistiske feltet svekker, ifølge de Figueiredo, hennes troverdighet. Kalvig får også kritikk for at hun definerer religion for vidt; religion er en åndelig virkelighet, og spiritisme er nærmest alt som har med livet etter døden å gjøre: «Kalvig trekker få grenser, og dermed står både religions- og spiritismebegrepet etter mitt skjønn i fare for å flyte ut som en fjert i en kurvstol.»

Igjen et eksempel på den latente diskursen som tillater en subtil latterliggjøring; en faglig troverdig bok skal inneholde tydelige metoder, avgrensinger og vitenskapelig holdbare analyser. Det kognitive og psykologiske aspektet i boken interesserer derimot anmelderen, som gjerne vil redusere religion til psykologi, og som er interessert i menneskene som har spiritistiske opplevelser. Religiøse elementer som kan relateres til moderne vitenskap, er interessant og kan kobles til en diskurs anmelderen føler seg hjemme i.

Kritikk tilpasses avisens diskurs. Samtidig bærer teksten disse diskursmønstrene og forsterker dem eller korrigerer dem. Anmeldelsene jeg har belyst i denne artikkelen, viser klare vurderingsnormer i hver artikkel. Vurderingen av Melk forankres i styrkeforholdet mellom den personlige fortellingen og den store samfunnsfortellingen. Vurderingen av Løperens hjerte forankres i skillet mellom kroppen som ide, kjønn, estetikk og kropp som ren materie. I vurderingen av Spiritisme stilles logikk og åndelighet opp mot hverandre, tro og ikke-tro, religiøsitet og antireligiøsitet.

Allikevel. Som leser, denne lørdagen i februar, ønsket jeg meg en litt større åpning mot kvaliteten til de omtalte bøkene. Selvfølgelig er det lov å gi en bok dårlig kritikk. Det er kritikerens oppgave å gi kvalifiserte vurderinger og råd til leserne. Men vi skal ikke undervurdere virkningen av dårlige anmeldelser, for både forfatter, forlag og leser. Anmelderne skriver for avisens publikum, som er innforstått med at Morgenbladet har en egen kritisk diskurs. Det skal de fortsette å ha. Men jeg ønsker meg mer genuin drøfting og mindre sleivete retorikk i underteksten. Gi både boken og meg som leser en sjanse. Hvis ikke kan det være som «at dræbe himmelblaae og rosenrøde Sommerfugle».

Åsfrid Hegdal (49) er rettighetssjef i Cappelen Damm.

[i] Artikkelforfatteren er ansatt i Cappelen Damm, men har ikke selv vært involvert i utgivelsen.

[ii] https://www.cappelendamm.no/_dokumentar/historie/melk-tore-stavlund-9788202479886

[iii] http://www.vigmostadbjorke.no/?isbn=978-82-419-1208-5

[iv] http://www.pax.no/spiritisme.5828479-331610.html