Det nasjonale aspektet ved den nasjonale historien er ikke nødvendigvis poenget.

Nordmenn er visstnok unike i sin umettelige etterspørsel etter stadig nye, store historier om sitt eget land. Cappelen ble ferdig med sin norgeshistorie i 15 bind i 1980, og allerede i 1994 satte Aschehoug i gang med en ny, i 12 bind. I fjor kom så firebindsverket Norvegr, også det på Aschehoug, det virkelig store forlaget på feltet: Med Norvegr ga de ut sitt femte mangebindsverk i løpet av hundre år, men de har altså ikke på noen måte vært enerådende. Det er faktisk ganske forbløffende. Verken i Danmark eller Sverige finnes det en tilsvarende tradisjon for så store nasjonalhistorier skrevet for allmennmarkedet av forskere. For det er det de er. De har vært den vedvarende mest monumentale delen av norsk humanvitenskapelig folkeopplysning, og det man forteller om – og vil bli fortalt om – er nasjonen. Rundt disse helt klassiske norgeshistoriene finnes det i tillegg beslektede verk som Norsk innvandringshistorie, Norsk polarhistorie, norske litteratur-, kunst-, musikk- og idéhistorier. Vi blir aldri lei av å bli konstruert som et vi. Man kunne sagt at det er interessant, men det tror jeg nesten ikke det er noen som orker å si lenger, for spørsmålet om hvorfor det er slik, er ikke produktivt, det gir ikke opphav til noe mer enn trøtt ironi eller banal naturalisering, om man da ikke vil ta spørsmålet virkelig alvorlig – og skrive enda en norgeshistorie.

Én av norgeshistoriene fra de siste årene skiller seg imidlertid fantastisk ut fra alle de andre: Tormod Torfæus’ Norges historie, som foreløpig foreligger i fem svære bind, og som med det ikke er nådd lenger frem enn til Harald Hardrådes død i 1066. Torfæus selv døde i 1719; hans Historia rerum Norvegicarum kom ut i 1711 og skildret da norgeshistorien frem til 1387. Den var ikke beregnet på allmennmarkedet: Det fantes ikke. Dessuten var den skrevet på latin. Først nå er verket oversatt til norsk, selv om det regnes som den første virkelige norgeshistorien: ”Han var den første historiker som skrev en sammenhengende norgeshistorie fra de eldste tider frem til 1387,” står det med en litt skakk formulering i Store norske leksikon. Han var vel både den første og den siste som sluttet akkurat der. Mange ville også rekke en hånd i været og si noe om Snorre i denne sammenhengen, men Torfæus var nok den første profesjonelle historikeren som skrev en norgeshistorie i Norge. Det ligger med andre ord 300 år mellom de to historiene om Norge som gjelder som den første og den siste akkurat nå, og det kan saktens tjene som et påskudd til å si litt om hva som har skjedd med norgeshistorien gjennom – vel – norgeshistorien. (1)

Foto: Yngvar Johnsen

Tre forbløffelser
Imidlertid er det selvsagt ikke innenfor noen avgrenset norgeshistorie at denne historien utspiller seg. Både den historieskrivningen som Torfæus representerer, og den som utkrystalliserer seg i Norvegr, er utpreget internasjonalt inspirert. Nasjonale historier er ikke nasjonale. Dette kommer jeg tilbake til mot slutten av denne artikkelen. Jeg har nemlig mye å si først, ikke minst om forbløffelse.

Min første forbløffelse kom da jeg oppdaget at Torfæus’ Norges historie både var det jeg trodde og det jeg ikke helt våget å tro at den var. Av samme grunn som for alle andre som ikke leser nylatin på sengen, var teksten helt ny for meg da jeg fikk oversettelsen i hendene. Derimot hadde jeg lest en hel del om historiefagets historie, og jeg visste derfor at på Torfæus’ tid var sjangeren preget av en vedvarende forpliktelse overfor Bibelen, en iherdig opptatthet av språk og etymologi, en generell, ”antikvarisk” interesse for alt som står igjen som levninger etter fortiden, en grunnleggende universell orientering, en overskridende interesse både for det vi ville kalle natur, og det vi ville kalle kultur, og endelig av en sterk filologisk forpliktelse overfor tekster, både de historiske kildene og andre historiske fremstillinger av fortiden. Alt er selvsagt ikke konstituerende i samme grad for alle tekster, men dette er viktige og tidstypiske strømninger. Men hva så jeg ikke: Hos Torfæus finnes alt i stort format, han er et helt kompendium av sin tids historiske tenkning – noe som igjen er typisk for den tidens historikere. De er ikke kresne, og Torfæus enda mindre enn de fleste. Forbløffelsen var altså den man kan få når virkeligheten viser seg å stemme med forventningene. Det skjer ikke for ofte.

Den andre forbløffelsen var den motsatte: At dette finnes! Gitt at det fantes, var det altså slik som dette det skulle være, men det innebar jo ikke at det virkelig måtte finnes. Så lenge har dette verket vært en fjelltopp i evig tåke at det nesten begynte å kjennes usannsynlig at den virkelig skulle være der, men nå er den der til å gå turer på, når som helst. Absalon Pederssøn Beyer og Peder Claussøn Friis er en slags etablerte figurer i den norske historieskrivningens historie, men det er jo så lite og enkelt, tross alt, det de skrev, og det har knapt gitt opphav til kompliserende analyser andre steder enn i Dag Solstads Roman 1987. Torfæus’ norgeshistorie åpner umiddelbart for mye festlig kommentar- og fortolkningsarbeid. På et dypere plan kan man si, om man vil slå litt stort på, at nå når vi faktisk vet hvor mye dette verket inneholder, har vi også fått mulighet til å danne oss et annet bilde av 1600- og 1700-tallets Norden som mulighetsrom. Dette gikk det an å skrive.

Den tredje forbløffelsen min handler om dagens mulighetsrom: Dette er det mulig å gi ut nå, dette har det latt seg gjøre å oversette og finansiere og sende ut på allmennmarkedet. Jeg er jo historiker: Jeg er selvsagt henrykt over at noen i det hele tatt har vært i stand til å forestille seg noe slikt, men jeg er like fullt nesten bestyrtet over at bøkene i tillegg ser ut til å være laget for at de skal kunne leses av hvem som helst, og kanskje til og med spesielt av hvem som helst, ikke primært av de helt få, spesielt interesserte. Dette er til syvende og sist utgivelsens store svakhet. Den er ikke uopprettelig, men inntil videre er det besynderlig at utgivelsen av Torfæus’ Norges historie er så enkel og ukomplisert og uvitenskapelig at det kan virke som om utgiverne har forestilt seg at den skal kunne kjøpes av lesere som rett og slett vil ha en bok om norsk historie og nå står der og skal velge mellom 1711- og 2011-versjonen. For det er ingen som vet hva de gjør hvis de kjøper Torfæus for å lære om tidlig middelalder: En mer fantastisk og merkverdig bok vil du ikke finne i norske bokhandler på lang tid.

Torfæus som helt
Tormod Torfæus (1636-1719) vokste opp i en rik litterær kultur på Island. Han ble sendt fra latinskolen på Skålholt for å studere i København, og i 1660 fikk han arbeid som kongelig oversetter av islandske håndskrifter: Kunnskap om historie ble en av det nye eneveldets maktformer. Denne stillingen måtte han forlate i 1664 av grunner vi ikke kjenner, og han ble da en slags regnskapskontrollør i Stavanger stift. Dette kan vi lese om i innledningen til den nye oversettelsen, skrevet av Torgrim Titlestad, den fremste av Torfæus-utgivelsens ildsjeler.

Innledningen er så opptatt av å løfte frem sin helts fortjenester i et enkelt språk at den bikker over i det besynderlige: ”Med sin sterke rettferdighetssans slo Torfæus ned på uregelmessigheter og det han mente var urimelige avgifter som fogdene skodde seg på.” Og ikke nok med det: I 1671, etter at han også hadde mistet stillingen som regnskapskontrollør, ble han dømt for drap. ”Om natten ble han angrepet av en sterkt beruset landsmann. Av redsel for å bli skadet grep Torfæus kården sin og drepte ham,” slår innledningen ukomplisert fast. ”Men kongen benådet ham.” (bd. 1, s. 14 f.) Dette er 1600-tallet fortalt for barn.(2) Men innledningen gir oss et greit grovriss likevel, og gjør rede for hvordan Torfæus etter mye om og men fikk ny tjeneste som kongelig historieskriver (nå med base på Karmøy), kontroll over et stort sagakorpus og midler til å lønne assistenter. Der utvikler han ”et åpent og dristig forskersinn”, for å sitere en av innledningens overskrifter. Det var i hvert fall der han skrev det aller meste av det som nå er oversatt. I 1711, da Historia rerum Norvegicarum endelig kom ut, var Torfæus selv gammel og trengte hjelp til ferdigstillelsen.

Torfæus som utgivelsesprosjekt
Det aller meste av teksten i det som forligger av Torfæus’ norgeshistorie så langt, består av gjenfortellinger av sagamateriale. Vi vet ikke akkurat hvilke sagaer han har hatt tilgang til, eller om det delvis kan dreie seg om materiale som er gått tapt i ettertid. Hvis utgivelsen hadde vært en vitenskapelig utgave, ville en slik diskusjon vært noe av det aller viktigste. Da ville bøkene inneholdt en omfattende drøfting av hva han kan ha hentet hvor, kommentarer til de opplysningene han gir og til oversetternes valg. Ingenting av dette finnes.

Årsaken til denne mangelen ligger i tidspress og fagmiljø. Det å oversette nylatin er en spesialisert og vanskelig jobb som krever en ytterst spesialisert kompetanse. En slik kompetanse er det ikke mange som har i dag, i hvert fall ikke her til lands. Derfor har utgiverne valgt å finne den der den var på markedet, og fått et team av engelske nylatinister til å oversette til engelsk. Deretter har et norsk utvalg gått gjennom arbeidet deres før teksten endelig ble oversatt til norsk.(3) Dette er definitivt ikke noe ukomplisert valg, men det er ikke lett å se hvordan man ellers skulle fått dette til. En enorm jobb er blitt gjort i løpet av kort tid, og de som har investert i det, har villet ha resultater. Fort. I et intervju i Morgenbladet la den lokale haugesundsinvestoren Sigurd Aase ikke skjul på at det var avgjørende for ham at ting gikk unna.(4) Jeg selv har slett ikke kompetanse til å vurdere kvaliteten på arbeidet, men det er klart at fraværet av et tekstkritisk apparat er en stor mangel. I det nordiske utgivelsesprosjektet som kan sies å likne mest, den svenske oversettelsen av Olaus Magnus’ Historia om de nordiska folken (1909-25), opprinnelig utgitt på latin i 1555, er det tekstkritiske apparatet – som ikke ble utarbeidet før i 1951 av Johan Granlund – til sammenlikning omfattende og fantastisk nyttig. Det gir en mengde opplysninger til alle som vil bruke teksten til å lære om perioden og forfatteren, og ikke bare lese den og slå hendene sammen. Dét verket har ellers vært tilgjengelig både med og uten kommentarer, det siste til og med som ettbinds paperback. Jeg elsker begge, men den siste utgaven kan ikke virkelig brukes til noe annet enn til å slukes, nytes og leses høyt for alle man er glad i. Den kostet til gjengjeld nesten ingenting. Jeg skulle gjerne sett en tilsvarende løsning for Torfæus med tiden. Det er jo ikke, som Egil Kraggerud, redaksjonsutvalgets fremste latinist, har påpekt, for sent å lage et tekstkritisk apparat, men ideelt sett burde det selvsagt skjedd i samspill med oversettelsen. Det er vanskelig å se for seg at de som i så fall skulle utvikle et slikt apparat, ikke også ville ønske å revidere oversettelsen på en rekke punkter. Og hvor realistisk er tanken om en gjennomrevidert utgave av noe så stort og så smalt?

Nei, vi har nok fått det vi kommer til å få. Og den foreliggende utgivelsen gir altså inntrykk av at man kan lese den for å orientere seg i tiden den forteller om. Dette kommer dels av fraværet av et kommentarapparat, men det skyldes også noe som faktisk er her, nemlig kartene. Originalverket inneholdt ikke noe slikt, men redaksjonskomiteen har utstyrt bøkene med en hel hærskare av kart som viser hvor hendelsene i teksten fant sted. Alt sammen presenteres som like virkelig, om det så er den geografiske fordelingen av etterkommerne av den mytiske Nor og hans sønn Raum, som var gift med jotun- eller ”gigantkvinnen” Bergdis. Som om det ikke er pussig nok å trykke disse kartene som gjør alt like sant, er de i seg selv også parodisk lite informative og forsynt med språklig helt ubehjelpelige forklaringer.

Men når jeg nå har sukket over det vi ikke fikk, og det vi ikke burde ha fått, er jeg full av begeistring. Det er en praktfull tekst jeg har på bordet foran meg.

Godtroenhetens apostel
Det er bind 1 som er det helt vidunderlige stedet, for det er her Torfæus’ egen tid skinner klarest gjennom. Han presenterer omstendelige analyser av hva navnene på historiens steder, områder og folkegrupper betyr, og går deretter gjennom det man trenger å vite om Norges ulike regioner. Det er et stort og tidlig eksempel på topografi, en sjanger som skulle få enormt omfang videre utover på 1700-tallet. Den ble imidlertid sjelden like morsom som her:

”Selv om det ikke lever rotter i Nordland […] har området ikke desto mindre en enorm og nesten uendelig mengde vannrotter som de kaller lemen. Dette avskyelige, lille dyret kaster seg særlig over øyer som er ubebodde og langt fra land. Når de har gnagd i stykker alt gresset med roten, som om det skulle ha vært pløyd med en plog, forlater de den og drar videre til en annen. De utgjør en enorm flokk, og stuet sammen i en dynge, den ene oppå den andre, en under og en over vannet, stimer de fremover på én gang. Og det finnes ikke bare noen tusen lemen i en slik flokk, men mange titusener. For de klumper seg sammen som en haug på vannet, og de som svømmer underst, er senket to alner under vann. Og fiskere som møter dem, må uten å nøle vike plassen, for ellers stormer hele mengden over båten, noe som også sies å ha skjedd noen ganger. For de kommer ofte uventet over en og setter folk i livsfare. Det har dermed hendt at noen bare så vidt har sluppet unna og greid å flykte.” (bd. 1, s. 227)

Slik kan vi lese om livet i Nordland i et avsnitt som er forunderlig i sin logikk – hvorfor søker lemenene spesielt mot ubebodde øyer i havgapet hvis det er gress de er ute etter? – og dessuten typisk ved den tydelige inspirasjonen fra antikkens naturhistorie, som også kan gjenfinnes overalt hos Olaus Magnus. Der middelalderens beskrivelser av verdens utkanter hadde en veldig forkjærlighet for det fysisk uhyrlige, for fremmede skapninger, var klassiske naturhistorikere som Plinius mer opptatt av dyrenes indre egenskaper og atferd, og særlig da av deres forhold til mennesker. Historien om lemenene er som skåret ut av denne tradisjonen, og den er med på å gjøre Torfæus’ norgeshistorie til en sen renessansetekst og dermed også til en del av brede europeiske kulturstrømninger.

Passasjen vitner også om Torfæus’ godtroenhet, som ofte hevdes å være større enn samtiden var vant til. Her modereres den riktignok gjennom de to nokså rørende forbeholdene mot slutten, først at det han forteller, ”også sies å ha skjedd noen ganger”, og deretter at det innenfor disse ”noen ganger” ”har hendt” at folk bare så vidt har sluppet unna lemenenes fryktelige velde. Hans ”dermed” i denne siste setningen er ett av mange steder der jeg gjerne skulle sett at oversettelsen og den originale formuleringen ble kommentert. Betyr ordvalget rett og slett at han slutter logisk fra det løse ryktet til det hengende håret, slik at han ikke trenger å belegge påstanden med en fortelling, eller er det bare formuleringen som er stiv?

Avsnittet om lemen gir også et inntrykk av Torfæus’ stil. Han er ikke briljant i denne oversettelsen, ikke en forfatter man leser for hans vidd og fikse formuleringer, og jeg har heller aldri sett noen hevde at han er det i original. Hans latin er håndverk, ikke kunst. Det kan man nok også få en følelse av når det gjelder oversettelsen – som i dette avsnittet om ”finnene”, som kan deles inn i sjøfinner og fjell- eller lappefinner, om man da ikke vil slå dem sammen under betegnelsen ”gandfinner”, ”etter den demonen som er så velkjent for dem, som kalles Gand”.

”De kan […] i løpet av kort tid undersøke hva som skjer på fjerne steder […]. Dette opplevde de i Bergen i huset til Johan Delling, en handelsmann i hansaforbundet. En finne som hadde kommet dit sammen med en mann som het Jakob Småsvenn, utførte det åpenlyst. For da han ble spurt om å forklare hva Johan Dellings arbeidsgiver gjorde i Tyskland på den tiden, innlot han seg på dette. Først satt han stille og begynte å sjangle, som om han hadde drukket for mye. Deretter hoppet han plutselig opp og løp omkring hit og dit, og like etter falt han ned og lå akkurat som om han var død. Slik så det ut for de tilstedeværende. Men til slutt, som om han ble vekket etter å ha sovet, reiste han seg og la fram det som den nevnte Johans arbeidsgiver gjorde den samme timen. Dette skrev de straks inn i en notatbok og fant senere ut at det var sant.” (bd. 1, s. 235) (5)

I mine ører låter det ekstra rart at folk sjangler sittende, men hele denne passasjen er ført i et løst og lite konsist språk, det er ingen sus over det. Men innholdet er selvsagt fascinerende nok, og her ser vi noe av det som særmerker Torfæus’ tid generelt og ham selv spesielt. Det er et tidstrekk at han skriver om så mye som ettertiden ikke har oppfattet som historisk, men som varig. ”Historie” betyr noe annet enn nå: Begrepet viser ikke bare til kunnskap om fortiden, men til all viten som er utvunnet gjennom undersøkelse og studium. Norges historie er det man kan finne ut om Norge, enten det er knyttet til eldre tider eller, som lemen og samer, ting som ikke forandrer seg.

Igjen møter vi Torfæus’ godtroenhet. Her distanserer han seg slett ikke fra historien om det samiske klarsyn, og dagens lesere vil kunne kjenne det fine grøsset ved å oppdage at han i det hele tatt ikke fornekter trolldom. Det meste av denne teksten er skrevet helt mot slutten av perioden da folk ble dømt for trolldom i Norge, og Torfæus gjør seg ikke til talsmann for nymotens skepsis – selv om han etterlyser belegg hos enkelte andre historikere som har vært litt for raske til å bruke trolldom som forklaring: ”Det finnes ikke belegg for at [Harald Hardråde] lå under for trolldomskunster,” slår han fast helt mot slutten av det femte bindet: ”Det synes å være diktet opp for å forklare rekken av seire, hans vedvarende hell og sammenhengende lykke.” (bd. 5, s. 443)

Kongeriket Norge og De lærdes republikk
Et annet – det er bare så mye som ber om å bli sitert! – eksempel på Torfæus’ velvilje overfor gode historier er passasjen som handler om hvordan sildefiskere østpå fisket hai med makabert agn:

”I og med at denne fisken [d.e. hå], mer enn alle andre, likte menneskekjøtt spesielt godt og slukte det begjærlig, ble det oppdaget at fiskerne hadde beskjeftiget seg med bøddelens foraktelige virksomhet. I smug hadde de drept mange mennesker, særlig feite, og hengt kjøttet deres på fiskekroker. De var heller ikke redde for å fiske på helligdager likså vel som på hverdagene. Derfor, med den allmektige Guds forsyn, ble havet helt tømt for denne typen fisk, og denne fiskearten kunne ikke lenger bidra til å stagge de forbryterske snikmordernes grådighet.” (bd. 1, s. 135)

Det norske landskapet er med andre ord ikke bare et historisk landskap i moderne forstand, et sted der ting har skjedd, men et moralsk landskap av synder og fortjenester og et naturlig landskap der forbløffende ting sies å ha skjedd.

Noe helt annet er Torfæus’ antikvarianisme. Renessansens opptatthet av antikke tekster førte også til en ny, kritisk interesse for språkets historisitet og ustabilitet og for det fryktelige faktum at eldre tekster ikke var til å stole på. Dette ga kraft til antikvarianismen, altså etableringen av kunnskap om fortiden gjennom det som var igjen etter den, dens levninger: mynter, inskripsjoner, monumenter, spor. Samlerne av slike levninger, som gransket og katalogiserte dem uten å føye opplysningene sammen til dristige synteser, ble gjort narr av allerede i sin samtid og betraktes ofte fremdeles som litt stakkarslige detaljister. Men de reddet historieskrivningens empiriske legitimitet i en periode da skepsisen truet med å fortære faget. Og fremdeles er det slik at historikerne er tryggere i sin omgang med fortidens levninger når de skal hanskes med sannhetsgehalten i andre, eldre beretninger om fortiden.

Torfæus oppviser mange former for antikvarianisme, og han studerer runesteiner, stedsnavn og landskaper med et interessant blikk for hva de kan fortelle om sine opphav. Iblant må han likevel avstå fra å si noe klart om hva de peker tilbake mot, og da kan det håndverksmessige plutselig åpne seg og bli poesi:

”Utenfor kirkegårdsmuren [på Moster] kan man forundre seg over hender, fingre, albuer, føtter og knær og andre legemsdeler fra et avkledd menneske, som i dag ses som spor i hardt fjell. Det er som om et menneske uten klær har gått, hoppet og senere falt.” (bd. 1, s. 177)

Mer sier Torfæus ikke, men lar leseren sitte tilbake, overveldet av dette sporet av et gammelt mirakel.

Slik kan man sitte og korse seg over disse bøkene, måpe over første binds tredje bok, Om det norske folks opprinnelse, og spesielt da den første delen, ”Om gigantene”. Den begynner med Noahs ark og ender med å forklare hvorfor gigantene eller kjempene, som stammet fra Noahs sønn Kam, er blitt regnet som de første som bosatte seg i de nordiske landene. (6) Men så blir verket relativt raskt til det vi også nå vil kjenne igjen som historieskrivning. Vel er det mange rare anekdoter som får plass også i fortsettelsen, men etter at Torfæus har gjort seg ferdig med etymologi, topografi, naturhistorie, antikvarianisme og endelig bibelsk verdenshistorie med kurs mot nord, går han over til sin lange, sammenhengende fortelling om Norges politiske historie. Den består dels av gjenfortellinger av sagaer, dels av rene gjengivelser eller parafraser og dels av drøftinger av eldre fremstillinger av de samme begivenhetene. Særlig de siste er enormt interessant lesning hvis man er opptatt av historietenkningens og -metodenes historie, og de fyller mye plass. Det forklarer for en stor del hvordan en norsk historie som ikke går lenger frem enn til 1387, kan bli så lang. For her drøfter ikke Torfæus bare nordiske historikere, men alle de som har skrevet om Nordens historie. Han har et selvsagt borgerskap i de lærdes republikk og kjenner de andre. Kanskje kan man også si at når man først har fått en slik gjennomgang av den samlede, eksisterende litteraturen sent på 1600-tallet, er det morsommere å ha fått den fra en såpass ukritisk forfatter som Torfæus: Det kunne etter hvert blitt monotont å skulle følge en mer kritisk historiker gjennom en endeløs rekke avvisninger. Det å lese Torfæus’ langt mer åpne – men ikke helt ukritiske – vurderinger er en svir.

Det internasjonale faget om Norge
Det aller, aller meste av Torfæus’ stoff glimrer ved sitt fravær i Norvegr. Hans Jacob Orning og Magne Njåstad har skrevet de to første bindene, som deler historien friskt og ukurant ved 1400 og 1840, og May-Brith Ohman Nielsen de to siste, som er noe mer konvensjonelt – i hvert fall internasjonalt – delt ved 1914, og som strekker seg helt frem til 22. juli i fjor. Verket er kortere enn norgeshistoriene som kom på 1970- og 1990-tallet, men også dette er en ambisiøs utgivelse, og den har for lengst fått en velvillig mottakelse. Verket ble imidlertid markedsført som mer forskjellig fra tradisjonen enn hva tilfellet faktisk er. Det representerer nok i noen grad en vending bort fra den politiske historien og mot sosial- og kulturhistorien, men det er ikke snakk om noe dramatisk skifte. Og løftet om å ”beholde – og forsterke – eksemplene” (bd. 1, s. 9) i form av ellers glemte enkeltindivider får ikke store konsekvenser. Det ene av fire slike eksempler som nevnes ved navn i innledningen, omstreiferen Kristin Iversdatter, finnes faktisk ikke i navneregisteret, men opptrer likevel én gang, som utgangspunkt for en god rammetekst om demonologi. (7)

Noen ambisjoner blir altså ikke realisert fullt ut, men sånn er det antakelig nødt til å bli. Målsettingene om å undersøke ”fortidens annerledeshet” og studere tidligere tiders mennesker ”på deres egne premisser” er gode, men så vide at det ikke er lett å vise hvordan de gir seg distinkte utslag. Det som likevel er iøynefallende, er hvordan verket frir seg fra det som internt i faget er blitt kritisert som ”metodologisk nasjonalisme”, altså en mer eller mindre ureflektert gjenbruk av den nasjonalhistoriske bruken av nasjonen som forklarings- og forståelsesramme. I Norvegr håndteres de siste tiårenes impulser fra fransk mentalitetshistorie, italiensk mikrohistorie, amerikansk antropologi og tysk hverdagshistorie med lavmælt selvfølge. Og om det finnes en parallell mellom Norvegr og Torfæus’ Norges historie, er det denne: Begge er ikke bare synteser av norsk historie, men synteser av moderne, internasjonale retninger innenfor historieskrivningen. Innholdet synes i begge tilfeller å bekrefte at den norske, nasjonale historien er en naturlig faglig sjanger, og i vår egen tid bekreftes dette av den store allmenne interessen som omgir den. Samtidig er altså forklaringssystemene og analysemåtene alt annet enn nasjonale: I begge tilfeller kan vi lese verkene som formidling av internasjonal historie i form av nasjonale beretninger.

Dette er kanskje en litt naiv og fortrøstningsfull måte å se det norgeshistoriske fenomenet på. I så tilfelle skriver jeg meg inn i den torfæiske tradisjonen for godtroenhet. Like fullt går det an å tro at norske leseres umettelige interesse for norgeshistorier til syvende og sist er en mer allmenn interesse for reflektert, bredt anlagt, moderne og velskrevet historie på norsk, i vakkert utstyr. Det får de med Norvegr. Da Torfæus’ norgeshistorie kom ut i 1711, fantes ikke det allmenne publikummet, men verket viser seg nå å ha store og interessante kvaliteter – selv om formidlingen er problematisk og til dels naiv. Ingen senere norgeshistorie har vært så nysgjerrig på så mange forskjellige måter, og ingen har vært like internasjonal.

Noter:
1) De omtalte bøkene her er Tormod Torfæus: Norges historie (bd. 1-3: Eide Forlag 2008, bd. 4-5: Vigmostad & Bjørke 2010-11) og Hans Jacob Orning, Magne Njåstad og May-Brith Ohman Nielsen: Norvegr 1-4 (Aschehoug 2011).
2) En utmerket introduksjon til Torfæus og Norges historie er Jon Gunnar Jørgensens ”Tormod Torfæus og det fantastiske i sagalitteraturen” i Historisk tidsskrift 87 (2008), s. 475-90.
3) Torgrim Titlestad redegjør for dette i en egen innledningsdel i Norges historie (bd. 1, s. 22-25). Se også Egil Kraggeruds ”Tormod Torfæus’ Norgeshistorie som utgivelsesprosjekt” i Historisk tidsskrift 87 (2008), s. 491-97
4) Se Håkon Gundersens ”Alt er fra Haugesund, plutselig” i Morgenbladet 24.12.2010
5) Denne historien finnes også hos Peder Claussøn Friis og Petter Dass. Jf. Nils Gilje og Tarald Rasmussens Norsk idéhistorie bind 2. Tankeliv i den lutherske stat (Aschehoug 2002), s. 256
6) For en kunnskapsrik diskusjon av 1700-tallets teorier om kjempenes historie i Norge, se Anne Eriksens ”Kjemper fra monstre til forfedre” i Tidsskrift for kulturforskning 7 (2008), nr. 4, s. 45-61
7) Se bind 2, s. 64 f.