Populærvitenskap. Smak litt på ordet, rull det med tungen. Bakerst i ganen gir ordet en ekkel følelse, og du spytter det ut igjen. Mange følger ditt eksempel, for populærvitenskapen er ikke like ettertraktet som navnet skulle tilsi. Snarere tvert imot.

Min vei til populærvitenskapelig formidling var kort, men ambisiøs: I 1999 startet jeg Norges første internettmagasin for tverrfaglig forskningsformidling, viten.com, sammen med en kamerat, etter å ha pratet om saken i noen uker. Hovedideen var å benytte internett til å skape et sted der forskere kunne skrive innenfor en populærvitenskapelig ramme. Vi holdt på med hver vår doktorgrad ved Universitetet i Oslo, men var klare for å fylle fritiden med mer akademisk arbeid. I juni 2000 var første temanummer ute, og viten.com var rede til å erobre det ennå glisne nett-Norge. Vi hadde klart å få med gode skribenter, som Dag O. Hessen og Per Arne Bjørkum, og artiklene var spredt tematisk etter de beste tverrfaglige prinsipper. Når jeg kikker gjennom tekstene i dag, er de fleste relativt akademiske i stilen, men vi hadde mange lesere og fikk gode tilbakemeldinger selv om det aldri tok helt av. Siste artikkel på viten.com (den handlet om alarmreaksjoner hos fisk) ble lagt ut i juni 2003 — for arbeidet ble etter hvert for mye å håndtere på kveldstid. Magasinet ble lagt ned.

Jeg hadde formidlingsambisjoner utover det å være redaktør. Jeg ville skrive selv, både faglig og journalistisk. Da viten.com ble nedlagt, vurderte jeg å gå mer i dybden på et av temaene jeg hadde skrevet om: naturkatastrofer. Tanken på å skrive bok hadde aldri slått meg før. Jeg hadde kanskje for stor respekt for boken som medium til selv å forsøke, men der og da — på Blindern, med en kaffe i hånden og solsteken i pannen — virket det som en god idé. Jo, det måtte bli bok. Jeg jobbet som postdoktor i geologi med en helt annen tematikk enn naturkatastrofer, så bokmanuset fikk spire på kveldstid. Utover høsten 2004 ble bokens struktur skissert. Teksten forgrente seg raskt, noe måtte kappes, annet fikk vokse fritt. Hvor journalistisk skulle jeg skrive? Burde jeg reise til katastrofeområder eller kun forholde meg akademisk til temaet?

Naturkatastrofer og samfunn
Mot slutten av 2004 tok jeg kontakt med Norges Røde Kors for å undersøke mulighetene for å bli med når neste store naturkatastrofe inntraff. Få uker senere ble store deler av kyststripen i Indonesia vasket ren av en flodbølge, og 280 000 mennesker omkom. Det ble for mye og for problematisk å forholde seg til, det innså jeg raskt, og jeg holdt meg hjemme.

Kontakt med forlag
I januar 2005, med et debutantstipend fra Norges faglitterære forfatter- og oversetterforening (NFF) brennende i lomma, tok jeg kontakt med en redaktør i sakprosaavdelingen til Aschehoug. Redaktøren ble valgt ut fra min noe begrensede erfaring med forlag: Jeg var på lanseringen av Dag O. Hessen og Thomas Hylland Eriksens populærvitenskapelige bok Egoisme i Aschehougs lokaler i Oslo i 1999, og gjorde samme valg som dem.

Jeg skrev først en generell forespørsel til forlaget, og fortalte kort hva boken skulle handle om. Et positivt svar kom raskt, og de ønsket å lese noe av det jeg hadde skrevet. Jeg la ved et par kapitler, omtrent tjue sider (det var alt jeg hadde), og håpet på det beste.

Bøker har alltid vært en viktig del av tilværelsen min, både for rekreasjon, ettertanke og kunnskap. Først og fremst romaner, men gradvis mer og mer sakprosa. Tidlig på 2000-tallet var det populærvitenskap jeg brant for. Dessuten var det lite trengsel innen det feltet, og lett å finne en nisje. For naturforskere i Norge har ingen tradisjon for å formidle sine resultater i bokform til et generelt publikum. Det er fagartikler som gjelder, og populærvitenskap er det få som holder på med.

Var det flodbølgekatastrofen i Sørøst-Asia i desember 2004 som gjorde at svaret fra forlaget ble positivt? Kanskje. Men jeg tror det var min tverrfaglige vinkling og mangelen på bøker om naturkatastrofer som var avgjørende. Under et møte med to redaktører et par uker senere fikk jeg grønt lys. Det bar mot en intensjonsavtale, og jeg måtte finne ut hvor lang tid det ville ta å ferdigstille et manus. Ett år fikk holde. Temaet jeg hadde valgt, var omfattende, og jeg gikk til oppgaven med stor iver og en oppslukende entusiasme. Det var bare å skrive — skrive populærvitenskapelig.

Hva er populærvitenskap?
Populærvitenskap kan være vanskelig å definere, men det vanligste er å følge den anglosaksiske tradisjonen der science likestilles med naturvitenskap. Slik sett er populærvitenskap (popular science) formidling av naturvitenskapelige innsikter på en lettfattelig måte, i bokform, artikler og essays, eller på radio og TV. Noe av populærvitenskapens frynsete rykte (det er en påstand, men jeg står for den) kan komme fra den utpreget fremtidsoptimistiske, overdrevne og teknologifokuserte stilen man ofte finner i magasiner som Illustrert vitenskap (eller i enkelte TV-programmer, for den saks skyld). Det kan lett bli noe latterlig over det hele, sjangeren ufarliggjøres, og resultatene angår ikke folk på samme måte som forskning på samfunn og kulturfenomener. Underholdning, ja, men uten den tyngden stoffet fortjener.

Sjangerforvirring
Det finnes gode grunner til å utvide ”populærvitenskap” til å omfatte formidling innen andre forskningsfelt enn det naturvitenskapelige. For er ikke også en forfatterbiografi skrevet av en litteraturviter også populærvitenskap? I vid forstand er all formidling av forskningsbaserte innsikter til et generelt publikum populærvitenskap. Det er slik begrepet ofte anvendes i dag, for eksempel på nettstedet forskning.no (og det ble også brukt slik på viten.com), selv om mange fortsatt assosierer populærvitenskap utelukkende med naturvitenskap.(1)

Uansett: Innen sjangeren ”populærvitenskapelige bøker” har vi underkategorier som faktabøker (inkludert barnebøker), oppslagsverk, biografier, bøker rettet mot målgrupper med noe sakkunnskap fra før (grenser mot fagboken) og bøker skrevet for et generelt publikum. Innen den siste kategorien vektlegges ofte bruken av litterære virkemidler, som for eksempel en tydelig fortellerstemme og dramaturgi, bevisst metaforbruk og språkføring. Det er innen denne sjangeren mine ambisjoner ligger. Der er potensialet til å nå mange lesere og nye målgrupper større enn for de mer faglige bøkene.

Tverrfaglighet
Jeg har lenge hatt tverrfaglige interesser (jeg studerte idéhistorie etter doktorgraden i geologi), og det var tidlig klart at boken måtte bli tverrfaglig. Målet var å forstå alle sider ved et fenomen, ikke bare isolerte vinklinger (som for eksempel geologien bak naturkatastrofer). Jeg var lei av artikler som omtalte naturkatastrofer og naturfenomener i klisjéfylte ordelag som ”monsterbølge”, ”jorden tar hevn” og ”vi står maktesløse”. Hva med å fokusere på de mer grunnleggende aspekter ved naturkatastrofer, som fattigdom og sårbarheten til de rammede, og ikke minst hva som skjer med et samfunn etter en katastrofe? Det var på dette feltet at mitt bidrag ville komme. Jeg jobbet mye. Kvelder, netter, helger og ferier. Research, skriving, samtaler med relevante personer, reiser til steder der naturkatastrofer har satt varige spor: Lisboa, Loen, Tafjord, Verdalen, Hellesylt, San Francisco.

Den største utfordringen for meg ble struktureringen av stoffet. Tidens gang, romlige aspekter, typen naturkatastrofe og mangfoldet av kilder ble etter hvert vanskelig å håndtere. Skulle boken min organiseres tematisk, kronologisk eller etter land og verdensdel? Jeg skrev uten en klar oppfatning om hva som ville gi best resultat. Likevel var jeg klar på at boken skulle være historiedrevet og ikke bli et oppslagsverk. Boken skulle kunne leses.

Deltidsjobben
Av og til skulle jeg ønske at jeg var heltidsforfatter. Men jeg forkaster alltid ideen, siden det ikke er mulig å tjene nok på å skrive sakprosa i Norge. Da har jeg, vel å merke, allerede utelukket muligheten for å bo på hybel med et kosthold basert på kneippbrød. Samt muligheten for bestselgerinntekt.

La meg sette min dolking av heltidsforfatteren i et annet perspektiv. Tall fra NFF viser at i 2011 gjaldt kun tre av de i alt 341 søknadene for arbeidsstipend innen generell sakprosa fagområdet naturvitenskap og matematikk. Det utgjør 0,9 prosent. Noe av årsaken til at det var så få søkere, kan være at sakprosaforfatteryrket ikke er en reell karrierevei for nyutdannede naturvitere. Sakprosa, særlig populærvitenskap, selger altfor lite til at man kan leve av inntektene, og stipendene fra NFF dekker ikke de faktiske lønnskostnadene forbundet med skrivingen av en bok. Likevel søkte altså 338 personer om arbeidsstipend i øvrige kategorier. Hvorfor ikke innen naturvitenskap? Jeg tror forklaringen er at en universitetsutdannelse innen naturvitenskap ofte er mer yrkesrettet enn for eksempel innen samfunnsfag og humaniora, og det er lett å få en relevant jobb etter fullførte studier. At det finnes få populærvitenskapelige forfatterforbilder kan også bidra til at ingen lokkes til bokskriving (og en tilværelse som frilanser), og at de fleste heller velger fast jobb.

Inspirasjon
God populærvitenskap kjennetegnes av at vitenskapelige innsikter formidles på en ny og relevant måte. Spekket med fagkunnskap, ja, men likevel svært leseverdige eksempler er Richard Dawkins’ The Selfish Gene (1976) og Bill Brysons A Short History of Nearly Everything (2003). Andre bøker, som de bestselgende Cod (1997) og Salt (2002) av Mark Kurlansky, fokuserte på kulturelle fenomener snarere enn spesifikke fagfelt og bidro til en ny giv for populærvitenskapelige bøker. Philip Balls bok om vann er et annet godt eksempel (H2O: A Biography of Water, 2000), det samme er Simon Winchesters Krakatoa (2003). Sistnevnte handler om en naturkatastrofe, og var dermed god inspirasjon for meg selv. Viktigst var derimot Mike Davis’ bøker fra grenselandet mellom natur, politikk og kultur, særlig Ecology of Fear (2000), Late Victorian Holocausts (2001) og Planet of Slums (2006).
Med unntak av Hessen og Hylland Eriksens Egoisme var det lite norskprodusert populærvitenskap som føltes relevant. Feltet som helhet er tynt befolket her hjemme, og sjangeren er relativt usynlig i offentligheten (få anmeldelser, lite diskusjon og oppmerksomhet). Ikke uventet glimret populærvitenskapelige bøker med sitt fravær i Dagbladets kåring i 2008 av de 25 viktigste sakprosabøkene i Norge etter krigen. (2)

Hvor ble det av boken?
Boken min ble utgitt i mai 2006 under tittelen Enden er nær. Det innledet den neste og om mulig enda vanskeligere fasen: markedsføring og salg. Men første stopp var selvfølgelig bokhandelen.

Man går inn, kikker litt rundt, ser etter sin egen bok, finner den ikke og spør så etter hylla med populærvitenskap. Man blir ført inn i butikkens avkroker for så å bli vist hylla med faktabøker for barn. Forfatteren orker ikke protestere på populærvitenskapens vegne, og er heller ikke skamløs nok til å bestille sin egen bok, da navn må oppgis. Historien gjentar seg i andre butikker, og jeg er sikker på at de fleste andre forfattere har lignende historier å by på. Poenget her er ikke nødvendigvis at boken ikke finnes i hyllene der og da, men den generelle mangelen på interesse fra innkjøpsleddet i butikkene. For det er langt mellom bokhandler med et godt utvalgt av populærvitenskap, og de fleste har kun noen få engelske forfattere å by på. Bill Bryson? Ja, den har vi. Dawkins? Ja, tror det! Enden er nær? Hva?

Ofte, etter bomturer til bokhandelen, blir boksuget mitt tilfredsstilt samme dag. Hvor herlig er det vel ikke å kunne velge og vrake mellom hundrevis av nye titler på Amazon! Sist jeg sjekket, hadde Amazon 24 581 populærvitenskapelige titler med stive permer i systemet. Likevel er situasjonen litt mer sammensatt enn at bokhandlerne bør få skylden for populærvitenskapens usynlighet, for som nevnt er de populærvitenskapelige utgivelsene få. Innen det naturvitenskapelige feltet er de nesten fraværende.

Jeg har foretatt uhøytidelige undersøkelser om antall utgitte populærvitenskapelige bøker om naturvitenskap i Norge. Det er fort gjort å gjengi resultatet. I 2010 fant jeg to relevante titler, i 2011 fire.(3) Altså seks bøker på to år fra forlag som Gyldendal, Aschehoug, Kagge, Schibsted, Universitetsforlaget, Pax og Spartacus. Til sammen. Kan hende er det utgivelser på andre forlag som jeg ikke har fått med meg, og som hintet om tidligere har jeg ikke inkludert faktabøkene, men tendensen er likevel klar: Antall populærvitenskapelige utgivelser om naturvitenskap er svært lavt, og står ikke i stil verken til antall forskere innen naturvitenskapelige fag eller til vektleggingen av formidling som en av tre hovedaktiviteter innen akademia. Jeg mener at dette er et problem. Lav rekruttering til naturvitenskapene er en vedvarende utfordring, og fraværet av bøker som går i dybden på dagsaktuelle naturvitenskapelige tema kan være en del av forklaringen. Det kan virke som om både forlagene og akademikerne dukker unna ansvaret for å bidra med bøker til den opplyste offentligheten.

Bøker er enten planlagt av forlagene eller, som i mitt tilfelle, av forfatterne. Forlagene har slik sett muligheten til å heve frem flere populærvitenskapelige forfattere ved å kontakte lærere, forskere eller journalister som kan skrive om et spesifikt tema. Det at det utgis så få titler, vitner om at dette ikke er en utbredt praksis i Norge. Det vites ikke hvor mange redaktører i store norske forlag som har som sin hovedoppgave å utgi naturvitenskapelig populærvitenskap, men jeg gjetter på null. Dette er ikke et satsingsområde. Det burde ikke være vanskelig å finne viktige tema som folk er interessert i, men uten redaktører med følere ute i det naturvitenskapelige feltet blir det vanskelig. Ser man til England, har et forlag som Reaktion Books utgitt en kritikerrost populærvitenskapelig serie for voksne om dyr (elg, hund, laks osv.). Bok nummer 50 kommer ut snart, og handler om frosker. Nå lanserer forlaget en ny, tverrfaglig kultur-natur-serie om fenomener som fosser og vulkaner. Noe lignende burde kunne fungere godt også i Norge. (4)

Import
Mangelen på populærvitenskapelige bøker om naturvitenskapelige tema tas opp til diskusjon med jevne mellomrom. Et eksempel er en artikkel i forskning.no fra 10. februar 2009. (5) Der ble a) få skribenter, b) manglende satsing fra forlagene, c) generell lav status for naturvitenskapelig kunnskap, d) liten interesse blant leserne (dårlig salg) og e) problemer med å finne bøkene i bokhandelen trukket frem som forklaringer. Skylden smøres altså jevnt ut over hele næringskjeden, fra forfatter til leser. En kommentar til den nevnte artikkelen uttrykte bekymring over at man må ty til bøker på engelsk for å bli oppdatert innen et tema, mens andre syntes det var greit at populærvitenskapelige bøker ikke skrives av eller for nordmenn. Jeg har hørt den samme oppfatningen i andre sammenhenger. Ville noen våge å mene det samme om biografier eller historiebøker, at vi fortrinnsvis bør lese oversatte tekster? Selvfølgelig ikke. I praksis er dette uansett ikke langt fra de faktiske forholdene. I land som Storbritannia og USA er utvalget godt, og innkjøp fra utlandet bør være fristende for forlagene. Populærvitenskapelige bøker som Bill Brysons A Short History of Nearly Everything og Rebecca Skloots The Immortal Life of Henrietta Lacks har bidratt til nyskapning innen forskningsformidlingen, og er blant bøkene som finnes oversatt til norsk. Sistnevnte har tatt i bruk journalistiske metoder og en personlig fortellerstil for å formidle sin historie, og resultatet er svært leseverdig. Boken ble for øvrig utgitt på Juritzen forlag i 2011 i kategorien ”Fakta med følelser”.(6) Det er likevel få populærvitenskapelige bøker som til slutt ender opp i norsk språkdrakt.

Boken i offentligheten
Tilbake til boken min. Den ble anmeldt, ikke like mye eller i like flatterende ordelag som jeg hadde håpet, men likevel. Jeg skrev kronikker og avisinnlegg som en del av etterarbeidet med boken, og var ofte på radio. Min debutantstatus var det ingen som brydde seg om, for der skiller sakprosa seg skarpt fra skjønnlitteratur: Branding er ikke et tema. (7) Det utgis mye sakprosa i Norge, men det er få som kjemper dens sak. Det finnes visstnok over 80 litterære priser her i landet, (8) men som Fredrik Wandrup har påpekt, er det vel bare én av Brageprisene som til nå er tildelt generell sakprosa.(9) Kritikerlaget lanserte nylig (april 2012) en pris for beste sakprosabok for voksne, med en begrunnelse om at prisen kan bidra til ”økt oppmerksomhet til sjangeren, mer spalteplass til bredden og slik styrke kvaliteten på norsk sakprosa”. (10)

Flere priser kan løfte sakprosaen ytterligere, men likevel er oppmerksomheten rundt bøker avhengig av de personlige og faglige interessene til de involverte gjennom hele næringskjeden. Man følger mest med på det man selv er interessert i, enten man er forlagsredaktør, anmelder, kulturjournalist, bokblogger, jurymedlem med ansvar for tildeling av priser, eller ansvarlig for innkjøp til en bokhandel. Og det er ikke i bøkenes verden man finner folk med naturvitenskapelig bakgrunn.

Noe av det som overrasket meg i etterkant av utgivelsen, var at det var stor interesse i utlandet for Enden er nær. Den ble oversatt til engelsk (2009), italiensk (2010) og bulgarsk (2010). I vinter kom den ut i pocketformat i England, og den er således et godt eksempel på hvordan en bok kan leve riktig lenge. Man slipper aldri helt unna temaet sitt, på godt og vondt.

En ny runde
I oktober 2011 ble min andre populærvitenskapelige bok, Bergtatt, utgitt. Veien til boken har mange likhetstrekk med den forrige: Samme fremgangsmåte når det gjaldt å få interesse og intensjonsavtale med forlag, en tverrfaglig tematikk (fjellforskning og kulturhistorie), og utfordringer med organisering av stoffet. Men Bergtatt skiller seg fra Enden er nær når det gjelder fortellerstilen, for jeg ville i større grad vektlegge egne erfaringer og opplevelser. Jeg vil påstå at det ikke dreier seg om en Knausgård-effekt, men snarere et ønske om å skrive en type populærvitenskap som også inkluderer prosessene bak resultatene, bak forskningen. Forskning skapes av forskere, men det er svært sjelden man får innblikk i de personlige valgene som tas når forskning utføres. En kikk bak forskningens kulisser vil kunne skape en bedre forståelse av hva man vet og hva man ikke vet innen et felt — i tillegg til at det gir en ekstra dimensjon til sakprosaen.

Nye skribenter
Det stadig tilbakevendende spørsmålet er: Hvem skal betale for bøker som ikke selger nok til å holde forfatteren gående i et par år? I mitt tilfelle ble Bergtatt skrevet i helger og på ukedager, mye takket være et arbeidsstipend fra NFF. For personer med fast jobb i akademia er stipend og frikjøp av arbeidstid en god måte å gjøre det på. Ønsker man å få mer populærvitenskap ut i hyllene, er det nærliggende å stimulere denne gruppen mer, altså akademikerne. Ikke slik å forstå at alle akademikere skal skrive bøker, men det er viktig at universiteter og høyskoler tilrettelegger for de få som virkelig brenner for den generelle sakprosaen. Problemet er at de fleste må se langt etter faste stillinger i akademia før de er langt inn i 40-årene eller vel så det, så både sabbatsår for midlertidig ansatte og en utvidet stipendordning er virkemidler som bør vurderes.

For ti år siden deltok jeg på et skjønnlitterært skrivekurs i regi av en stiftelse i Oslo. Målet var å få skrivetrening og bli en bedre forfatter. Jeg husker fortsatt stillheten som senket seg i lokalet da jeg fortalte læreren og de andre kursdeltakerne at målet mitt var å bli en bedre sakprosaforfatter — og lærerens dårlig skjulte misnøye med svaret. Jeg måtte skynde meg å legge til at hovedmålet selvfølgelig var å skrive skjønnlitterært. For der skjønnlitteratur forstås som kunst, begrenses sakprosa til fag. Før forskerblogging ble populært for tre–fire år siden, var det få muligheter for forskere til å formidle egne populærvitenskapelige tekster — og ikke minst til å få relevant skrivetrening. Kronikker har alltid vært vanskelig og uforutsigbart å få på trykk, og avisene er ikke kjent for å være rause med å dele ut spalteplass. På universitetene får man selvfølgelig trening i å skrive fagartikler, men det hjelper lite til å forbedre formidlingen av fag via populærvitenskapelige tekster. Jeg begynte å blogge på forskning.no høsten 2009, etter at jeg i lengre tid hadde vært klar på at jeg ikke var ”en blogger”. Det som til slutt avgjorde, var muligheten for å produsere tekster på regelmessig basis, og at de faktisk ville bli lest. Nå fremstår forskerbloggingen som en liten revolusjon. På forskning.no finner man mer enn 40 bloggere, og mange har naturvitenskapelig bakgrunn. Er en ny generasjon med skrivelystne forskere det som skal til for å skape en ny giv i populærvitenskapen?

Bokskriving er en krevende og viktig aktivitet der forskerne selv kan sette agendaen og ikke minst fortelle om hvilke tema som debatteres i fagmiljøene, og hvilke spørsmål man fortsatt sliter med å finne svar på. Likevel avslutter jeg dette essayet med en viss ambivalens. Er det realistisk at populærvitenskapelige tekster kan vokse til en sentral sjanger i boklandskapet og bli et sted der nye og samfunnsrelevante innsikter fra forskningens og naturvitenskapens verden formidles? Og hvor viktig er det egentlig å beholde merkelappen ”populærvitenskap” når resten av sakprosafeltet ser ut til å klare seg godt med nettopp ”sakprosa”?

Jeg er på internett igjen, sjekker forlagenes nettsider og de nye utgivelsene. Populærvitenskap, sakprosa, natur, teknologi. Men nei. Hessen og Hylland Eriksens siste bok har jeg allerede kjøpt, og selv om jeg legger godviljen til, er det virkelig ikke noe annet å bruke pengene på.

Noter:
(1) Det er verdt å merke seg at begrepet ”populærvitenskap” ikke benyttes en eneste gang i Johan L. Tønnessons bok Hva er sakprosa (Universitetsforlaget 2012).
(2) Se no.wikipedia.org/wiki/Norges_litter%C3%A6re_kanon
(3) Se forskning.no/blog/henriksvensen
(4) Universitetsforlagets Hva er-serie er prisverdig, men ofte er det hele fagfelt som presenteres snarere enn aktuelle tema, og lærebokpreget blir litt for fremtredende.
(5) Se forskning.no/artikler/2009/februar/209735
(6) Se juritzen.no/nor/pages/403-hoestkatalog_2011
(7) Aftenposten overrasket stort da de presenterte sakprosadebutantene høsten 2011.
(8) Se bokogsamfunn.no/for-mange-prisar
(9) Fredrik Wandrup. 2010. ”Bør det opprettes flere priser for god sakprosa?”. Dagbladet 29.11.2010. Se dagbladet.no/2010/11/29/kultur/bok/litteratur/sakprosa/14497701
(10) Se kritikerlaget.no/pages/nor/706-ny_kritikerpris_for_beste_sakprosabok_for_voksne