Natten er uendelig lang. Trøstesløse og fulle av onde anelser sniker timene seg frem. Rottene kommer igjen – myldrer alle vegne. Ingen bryr seg om dem nå, alle har nok med sine egne tanker. Og med å se nordover. Kanskje kommer løytnanten tilbake snart. Ennå har de i hvert fall ikke oppdaget ham – vi har ikke hørt noe som kan tyde på det. Stillheten ligger nesten som en fysisk vekt over oss. […] Og så kommer det. Plutselig. Som et utbrudd fra jordens indre. Vi hører en svak hvisling. Kanskje var det den tyske signalraketten. Men jeg tror helst det var selve den første, grovkalibrede granaten vi hørte. Eller følte. Jeg stirrer opp trappen. Ser signalmasten løfte seg. Og sammen med den et legeme, med hjelm og armer. Men ikke mer. Så kommer drønnet. En lavine av jord og stein velter ned trappen, sammen med folk som søker dekning mot bombardementet. Vi kan ikke høre noe – ikke skjelne noe fra den infernalske larmen der ute. Og snart kan vi ikke se noe heller. Luften er full av fykende sand. Stein detter ned fra taket. […] Soldater velter nedover trappen. Noen banner stygt. Andre jamrer seg over en flenge i maven eller et brukket bein. Men skrikene deres drukner i larmen. Bare et bitte lite hull slipper dagslys ned til oss. Og bare av og til – mellom støvskyene.
Beretningen over er Knut Werswicks i Fra menneske til soldat. Frankrike 1918 (1929). Han var en nordmann som utvandret fra Norge før 1. verdenskrig og havnet i Canada. Den 20. mars 1918 satt han i skyttergravene nær Amiens i Nord-Frankrike. Sammen med noen andre canadiske soldater ble han utplassert hos et fransk kompani den samme dagen som tyskerne startet sin våroffensiv, eller Kaiserschlacht, som tyskerne så poetisk kalte den. Offensiven var ment å skulle åpne et hull i den allierte linjen og utmanøvrere de allierte styrkene som holdt fronten ved Somme-elven. 47 divisjoner med tyske stormtropper gikk til diagonalt angrep den morgenen. Mindre grupper brøt seg gjennom i stedet for massive kolonner av infanteri. I En verden går under (1993) kaller J.M. Winter dette for “Tysklands siste sjansebetonte kraftanstrengelse” for å vinne krigen på vestfronten.. Tyskerne var på ny i gang med mobil krigføring. Målet var Paris og seier over de allierte styrkene. I realiteten skulle det bli begynnelsen på slutten av 1. verdenskrig.
Knut Werswick var bare en av dem som trolig var et firesifret antall nordmenn, eller norskættede, som kjempet for de ulike krigførende partene under 1. verdenskrig, enten i skyttergravene eller like bak fronten ved et av de utallige sykehusene som tok hånd om sårede og døde. Selv om Norge som nøytral nasjon ikke var en part i krigen, berørte den mange nordmenn, og mange gikk til det skritt å verve seg. Fascinasjonen ved 1. verdenskrig har lenge hatt et godt grep om engelsk historieskriving, men norske soldaters innsats har vært et lite omtalt tema, og deres del av historien har så godt som forsvunnet. Den svenske historikeren Peter Englund har derimot behandlet dette emnet i boken Krigens skjønnhet og sorg (2008). Der beskrives krigens brutale vanvidd i 213 korte kapitler, og blant de 19 personene han følger, er nordmannen Lyder Ramstad, som skrev memoarbok om sine opplevelser på vestfronten. I den grad nordmenns deltakelse har vært omtalt i norske historiebøker, er det krigsseilernes innsats. Også jobbetidens innvirkning på norsk økonomi nevnes. Nordmennene som kjempet under krigen, enten de var utvandret fra Norge eller var nordmenn som meldte seg frivillig, har blitt glemt. Her til lands er det 2. verdenskrig som har vært krigen med stor K, hvor “gutta på skauen” var de store heltene.
LITE UTFORSKET
Jeg finner det påfallende at 1. verdenskrig har blitt så oversett her til lands. Konsekvensene av krigen var enorme. Hva hadde den russiske revolusjonen blitt uten 1. verdenskrig? Når hadde USA kommet seg ut av sin isolasjonisme? Hadde nazistene kommet til makten i Tyskland?
Knut Werswicks bok ble utgitt i 1929, samme år som Erich Maria Remarques klassiker Intet nytt fra Vestfronten. I motsetning til Remarques roman er Werswicks bok en selvbiografisk fortelling om hvordan han opplevde soldatlivet. Han skriver om den mest paniske redsel, om kaoset som oppsto i skyttergravene, om sulten, kulden, de plagsomme lusene, om å vente på fremrykkende tyskere med et skarpladd maskingevær. Werswick var ikke den eneste nordmannen som skrev om sine opplevelser under 1. verdenskrig. Lyder Ramstad er nevnt, han ga ut boken Med tyskerne på vestfronten i 1930. Ramstad vervet seg etter en fest med kamerater i Oslo i 1915, dro til Hamburg og endte til slutt opp i det Preussiske Infanteriregiment nummer 162. Der forble han til han ble såret i 1918. Boken er en detaljfokusert detaljert beskrivelse av livet på fronten. Ramstad elsket krigen, og hans beskrivelse av livet på vestfronten skiller seg klart fra Werswicks usminkede fortelling. Bøker kom også fra Tryggve Gran, den norske flyverhelten som fløy som førstemann over Nordsjøen omtrent samtidig med at krigen brøt ut. Han vervet seg senere til tjeneste for det britiske luftforsvaret og beskrev i boken Mellom himmel og jord sin innsats i luftkamper over vestfronten. En fjerde bok, skrevet av den gamle obersten Henrik Angell, som vervet seg til den franske fremmedlegionen mot slutten av krigen, bidro også til å bringe nordmenns innsats for de krigførende partene ut til leserne.
SYMPATI MED BRITENE
Sympatien til nordmenn flest gikk vestover. Det ble klart allerede i krigens tidlige dager, da folk samlet seg utenfor Morgenbladets redaksjon på jakt etter siste nytt fra krigen og, ifølge venstrepolitikeren Johan Castbergs dagbok, jublet over hvert tyske nederlag. I begynnelsen kom de fleste nyheter om krigen som norske aviser formidlet, fra britiske og franske nyhetsbyråer. Det bidro nok også til å farge dekningen. Kun et fåtall nyheter kom fra det tyske Wolfs Bureau, mens Bjørnstjerne Bjørnsons sønn Bjørn Bjørnson gjorde sitt for å formidle tyskvennlige nyheter fra sitt sete i Berlin. Eller som Castberg uttrykte det i sine Dagbøker 1906–1918: Han “overøser nu de norske blade – smaa og store – med kostenlose telegrammer om alle Tyslands store gjerninger, seire og erobringer uten ende”. Telegrammene ble ofte innledet med et intervju med den tyske rikskansler, som “i det øiemed har git lille b.b. audiens”. Artiklene var så kritikkløst overdrevne at folk lo av dem, men også opparbeidet seg en viss irritasjon over propagandaen som ble spredt i norske aviser.
Krimforfatteren Sven Elvestad var raskt ute med å formidle sine inntrykk fra krigen. Allerede få dager etter utbruddet reiste han sørover på Aftenpostens regning. Han beskrev den spente stemningen i København, hvor mange fryktet at Danmark ville bli dratt med i krigen, eller som han skrev 6. august 1914: “I den summende uro merkede jeg strax en vis febrilsk spænding. Danmark med Kjøbehavn befinder sig jo lige indunder de kjæmpendes arena.” Det tok ikke lang tid før Elvestad selv ble en nyhet. I november samme år ble han arrestert i Calais, under en av sine turer mot fronten, mistenkt for spionasje. Kun et inngrep fra den norske konsul i byen sørget for at forfatteren ikke ble fengslet, men fikk forlate Calais.[i] Før denne episoden rakk han blant annet å skrive en artikkel i Dagbladet (09.12.1914) fra Calais og Dunkerque, hvor han beskrev ubåtene som kom tilbake fra nattlige tokt, soldatene, fulle av støv og gjørme, på vei til fronten: “Deres vide kapper, som gjør deres skikkelser uformelig store, er seige av indtørret smuds og fugtighet. Deres haar er tjauset av gammel sved og ligger uordentlig over deres pander som paa gutter i løp. Men disse støvgraa ansigter med de stride øienbryn og de av træthet verkende øine er ikke barns. De kommer fra løpegravene.”
Aftenposten var en av avisene som hadde sin egen korrespondent i Frankrike, avislegenden Frøis Frøisland, og han var tidlig ute med å beskrive situasjonen i Paris i de hektiske augustdagene 1914. Krigen var kun et par uker gammel da han hadde sporet opp de første norske deltagerne i krigen. Flere av disse var nordmenn som bodde i Paris på tidspunktet da krigen brøt ut – en av dem, Willi Peters, var sønn av maleren Wilhelm Peters. Han vervet seg til fremmedlegionen i de hektiske augustdagene i 1914, og ble offiser etter kort tid. Han døde i 1916 etter en granateksplosjon under en øvelse bak fronten, men var med på flere av de store offensivene. Hans liv på fronten ble formidlet i flere norske aviser. Et halvår etter krigens utbrudd kunne Aftenposten (17.03.1915) bringe hans beretninger fra fronten i nærheten av Soissons i det nordlige Frankrike. Han skrev hjem om hvordan det føltes å gå på nattpatrulje i ingenmannsland mellom tyske og franske stillinger. Om vislingen av granater på vei mot fiendens linjer. Lysglimtet når nedslaget kom. Piggtråden, skuddene fra fienden, men også om døden, som var en evig tilstedeværende fiende:
Krigen udvikler sig ubønhørlig. Dagene følger hverandre, den ene som den anden. Fra tid til anden gjør jeg honnør til en av mine folks begravelse og kommanderer et “presenter gevær” med hviskende stemme i den vaade, halvmørke vintermorgen. Jeg tilbringer nogle andagtsfulde øieblikke med dem, jeg har igjen, og det ensformige liv gaar sin bane videre; men vi lover os selv at hævne dem, som nettop har føiet endnu en grav til den allerede saa frygtelige række, paa dem, som af ærgjerrighed og herskertrang har aabnet dette saa unyttige og barbariske blodbad. Vi stimulerer vort mod i forvisningen om, at forsvare den gode sag, og vi vil knuse uhyret paa en slig maade, at det skal have vanskeligt for at reise sig igjen.[ii]
SMITTET AV TYFUS
For nordmenn som Peters, som hadde tette forbindelser til Frankrike, falt valget naturlig på fransk tjeneste i fremmedlegionen, og han var ikke den eneste unge nordmannen som vervet seg dit. Han fikk i løpet av kort tid følge av flere, trolig eventyrlystne, og i alle fall kamplystne, unge norske menn som ønsket å gjøre en tjeneste for det som mange så på som et hjemland nummer to. En av dem, Wilhelm Heinemann, kom til Paris i 1912, hvor en jobb ventet på ham. Etter halvannet år i den franske hovedstaden, vendte han nesen hjemover for å avtjene verneplikt i Garden, men dro tilbake til Paris i juni 1914 for å jobbe for den norske trelastagenten Hans Gutzeit. Kort tid etterpå var verdenskrigen et faktum. Han meldte seg som frivillig i fremmedlegionen, og allerede 1. september ble han forfremmet til korporal. Snart ble han overført til fronten i nærheten av Chemin des Dames, hvor han fikk oppleve en våt vinter; for en skyttergravssoldat var vannet verre enn alt annet. Heinemann kjempet på flere fonter gjennom hele krigen, ble såret flere ganger, ble smittet med tyfus ved Saloniki-fronten på Balkan og giftet seg til slutt med en ung norsk kvinne, Ingeborg Steen-Hansen, som jobbet som sykepleier for fransk og amerikansk Røde Kors både i Frankrike og Belgia og på Balkan. Hun skrev bok om sine opplevelser under krigen – På tre fronter. Med Det røde kors paa slagmarkerne i Belgien, Frankrig og Serbien (1916).
Steen-Hansen var utdannet sykepleier i USA og bodde der flere år før krigen. I 1913 flyttet hun til Paris, hvor hun bodde da krigen brøt ut. Sammen med en skotsk venninne, St. Clair Livingston, tok hun seg til Belgia etter tyskernes angrep på landet. Der tjenestegjorde de blant annet ved et feltsykehus i Charleroi. De ble begge evakuert etter at byen falt, men hverken Steen-Hansen eller Livingston lot seg skremme av tyskernes fremrykning og krigens voldsomhet. Fra vestfronten gikk ferden via det amerikanske sykehuset i Neuilly i Paris og videre østover til Serbia og Bosnia, hvor situasjonen var enda verre enn i Frankrike. I et brev hjem skrev hun om den forferdelige situasjonen. Hun fortalte om pasienter i Sarajevo med flekktyfus og kopper, om mengder av pasienter som døde daglig, om lukten og desperasjonen. Sykepleierne hadde få senger, færre ulltepper og ingen lakener. Folk lå på gulvet, ikke engang madrasser hadde de, maten var dyr og det var lite av den, byen luktet som et pesthus. I et brev som blant annet ble trykt i avisen Innherred (17.06.1915), skrev hun:
Jeg liker ikke at be nogen komme hit. Deres chanser for at komme herfra med livet er 100–1. De vil efterlate sine ben her. Vi har her i Sarajevo 6000 patienter med tyfus, kopper og de andre smitsomme sykdomme, som man overhodet har hørt tale om. Siden vor ankomst hertil for ca. 3 uker siden er 21 læger døde. Bare tre er på benene nu.
NØYTRALITETENS RAMMER
Det var bare så vidt Ingeborg Steen-Hansen kom unna oppholdet i Serbia med livet i behold. Da hun kom tilbake til Paris, var hun selv hardt rammet av tyfus. Omtrent et halvår etter utbruddet av 1. verdenskrig hadde rundt 500 000 serbere blitt smittet med flekktyfus. Hun var på langt nær den eneste unge norske kvinnen som tjenestegjorde som sykepleier. Dagny Fermans historie ble formidlet av Aftenposten (19.11.1919). Hun var utplassert både i England og ved noen av de største feltsykehusene like bak fronten i Frankrike. I fire år så hun sårede og døde soldater bli fraktet gjennom forbindingsstasjoner og feltsykehus. Ofte døde de mellom hendene på sykepleiere og leger, enten før de kom på operasjonsbordet, under selve operasjonen eller like etterpå. Sammen med Ingeborg Steen-Hansen og mange andre unge kvinner representerer hun en helt ukjent del av norsk krigshistorie.
Den norske nøytraliteten under 1. verdenskrig danner som regel rammen for den fortellingen som historikerne har fortalt etterpå. Da krigen brøt ut, fryktet mange at Norge kunne bli tvunget til å oppgi sin nøytralitet og bli dratt med i dragsuget, slik Belgia hadde opplevd. Eller som advokaten Per Rygh noterte i sin dagbok (02.08.1914) – om England kom med i krigen, økte risikoen for at Norges nøytralitet ble krenket: “Baade Tyskland og England kan da i gitte tilfælde have interesse av at occupere vaar Sydvestkyst.” Eller så kunne krigsskip på jakt etter hverandre i Nordsjøen komme til å søke mot norske fjorder. Stormaktene Storbritannia, Frankrike, Tyskland og Russland hadde i 1907 forpliktet seg til å respektere norsk nøytralitet, og til tross for Norges strategiske beliggenhet med den lange kysten mot Nordsjøen var det neppe noen som hadde så stor interesse av å trekke landet med i krigen.
PRESIDENTENS ÆRESTRIBUNE
Vektleggingen av nøytraliteten er naturlig gitt målet for norsk utenrikspolitikk, som etter 1905 var å holde seg utenfor de store nasjonenes maktspill. Norge holdt fast ved nøytralitetspolitikken og sto utenfor krigen, men likevel lyktes man ikke helt i å opptre nøytralt. I ettertid har det festet seg et inntrykk av Norge som “The neutral ally”, mye takket være historikeren Olav Ristes bok med samme navn fra 1965, som tar for seg Norge under verdenskrigen. Det er likevel ingen tvil om at verdenskrigen påvirket Norge i stor grad, blant annet med radikaliseringen av og veksten i arbeiderbevegelsen, som i større grad ble en politisk kraft i tiåret etter krigen. Men også i dagliglivet påvirket krigen Norge og det norske folk. Den russiske revolusjon hadde fullt gjennomslag i Norge, og kom som en indirekte følge av verdenskrigen. Og som tidligere nevnt ble også livet på slagmarkene og dagliglivet i de krigsrammede landene hyppig fortalt til det norske folk.
En av disse historiene handler om den aldrende offiseren Henrik Angell, skiløperen som i 1893 gikk på ski over Montenegro, og som i en alder av 57 år vervet seg til den franske fremmedlegionen og var med under sluttkampene på vestfronten. 14. juli 1919, den første Bastille-dagen etter krigens slutt, sto han på president Raymond Poincarés ærestribune og så seiersinntoget gjennom Triumfbuen. Ifølge Aftenposten (14.09.1919) var han “dybt bevæget”, og man måtte legge merke til denne mannen, såret som han var, med “brystet dækket af ordener”. Hjemme i Norge ristet mange på hodet av hans valg – han hadde sagt opp sin stilling som oberst i Norge for en langt dårligere betalt jobb som løytnant i fremmedlegionen – mens han i en fransk avis ble omtalt som “un héros norvégien”.
Blant nordmenn som vervet seg til fremmedlegionen, var også bergenseren Georg de Lange. Han dro til sjøs da krigen brøt ut, og forsøkte som en rekke nordmenn å verve seg til britiske styrker, men de tok ikke imot utlendinger. Derfor gikk turen videre til fremmedlegionen. Han var den eneste nordmann som ble dekorert med la médaille militaire, som han blant annet fikk for sin innsats for å bringe sårede engelskmenn gjennom fiendtlig kuleregn i ingenmannsland og i sikkerhet. Som Angell vervet også de Lange seg til tjeneste for den allierte intervensjonen i den russiske borgerkrigen i 1918 og 1919.
Mange var også de som ble sendt til fronten av sine nye hjemland. Knut Werswick er alt omtalt. En annen var Reidar Waaler, som vervet seg for USA etter å ha utvandret dit i årene før krigen brøt ut. Han utmerket seg på slagmarken og fikk USAs høyeste tapperhetsmedalje, The Congressional Medal of Honor, den franske Croix de guerre og den engelske Distinguished Service Cross etter å ha reddet mannskapet på en brennende britisk stridsvogn midt på slagmarken. Han overlevde krigen. Ikke alle var like heldige. Avisene var fulle av notiser om norske frivillige som falt på slagmarkene ved Somme, Verdun og Arras, som denne fra Nordenfjeldske Tidende 11.09.1914:
Nordmand faldt i krigen: En Gjøviksgut, Sigv. Olsen, som deltok i krigen som frivillig på tysk side, er faldt i krigen ved Liege. Det forlyder fra samme hold at han lot sig hverve i hæren fordi han ikke hadde midler til aa komme hjem. Sigv. Olsen var dekorationsmaler. Han var henimot 30 aar gammel og søn av Evald Olsen fra Gjøvik.
Sammen med et utall andre nordmenn gikk han ubemerket ut av historien. Kanskje blir han og andre en gang skrevet inn i historien igjen.
