OSLO  20170322.
Statsminister Erna Solberg (t.v.) og  Jonas Gahr St¯re i vandrehallen etter stortingets sp¯rretime onsdag

Foto: Berit Roald / NTB scanpix

Partienes programmer til stortingsvalget er fylt opp med godhet, ønskedrømmer og politisk korrekthet. Det er ett unntak: Et stadig større demokratisk underskudd bekymrer ikke partiene, og motstanden mot sentralisering og byråkrati bæres av en antiparlamentarisk bølge.

 

Stortingsvalget mandag 11. september 2017 er det første siden 200-årsjubileet for Grunnloven i 2014 og gir derfor en kjærkommen anledning til å dvele litt ved at det ikke er så mange institusjoner i Norge som har vart i mer enn 200 år. Hva kan være grunnen til det? La et provisorisk svar være at Stortinget og valgene har forandret seg enormt siden 1814. Soknets odelsbønder som i 1821 møttes hos presten sammen med en offiser fra landvernet og pekte ut — valgene var ikke hemmelige — en representant som i neste omgang valgte en stortingsmann for amtet sammen med valgmenn fra resten av soknene i amtet, ville umulig kunne skjønne at en partilederdebatt i fjernsyn hadde noe som helst med et stortingsvalg å gjøre.

Til tross for de enorme endringene er det nærliggende å anta at stortingsvalgenes og Stortingets historie gir en relevant forståelseshorisont for partienes programmer for stortingsvalget 2017. Hensikten er å finne ut om, og i så fall på hvilke måter, denne lange historien preger programmene, direkte og mer indirekte.

Det er altså partienes programmer for stortingsperioden 2017–2021 for de ni partiene Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Venstre, Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne som er objektet for denne undersøkelsen. Programmene er utarbeidet av en komite av ledende partifolk eller av partiets sentralstyre. Der komiteene eller sentralstyret ikke har blitt enige, er dette markert. For å lette landsmøtebehandlingen er hver linje nummerert i margen. Noen av programmene er endelige og vedtatt på partienes landsmøter, mens andre er utkast fra partiledelse eller programutvalg slik status var i begynnelsen av mai. For den typen mer formell undersøkelse av programmene som det legges opp til her, spiller det mindre rolle om programmet er landsmøtegodkjent eller ikke.

Programmene er voluminøse dokumenter på til sammen 972 sider, og det er ikke småsider det er snakk om, men A4-format med 52 linjer. Det vi si at det ved enkeltsidig utskrift går med to pakker kopipapir à 500 sider. Venstre har det lengste programmet, 191 sider, deretter følger Kristelig Folkeparti med 146 sider og Sosialistisk Venstreparti med 106 sider, mens resten av partiene har klart seg med mellom 80 og 90 sider.

 

PROGRAMMER, IKKE PERSONER

For å forstå programmenes funksjon i det norske politiske systemet kan det være nyttig å ta en titt på en analyse av stortingsvalget i 1957, utgitt i 1964 av Henry Valen og Daniel Katz, Political Parties in Norway, a Community Study. Her karakteriseres de politiske partiene, deres ledere og hvordan valgkampen foregikk for 60 år siden. Valen og Katz slo fast at sammenliknet med valgkampen som foregikk i andre vestlige land, var den norske rolig og fredelig og kunne verken kalles spennende eller fargerik. Årsaken til dette plasserte de i valgsystemet. Det var en strid mellom partier og programmer, ikke mellom individuelle kandidater. Det var da heller ikke en leder eller en president som skulle velges, og derfor fikk ikke valgkampen preg av bitter personstrid, slik tilfellet var i USA.

Ifølge studien hadde valgkampene i Norge også endret seg i etterkrigstiden, store partimøter med lange taler ble sjeldnere og sjeldnere, mens fellesmøter mellom flere partier og diskusjoner hadde blitt vanligere. Det ble også mer og mer utbredt å arrangere møter for spesielle velgergrupper, som eldre, førstegangsvelgere og husmødre. Mindre møter med spesielt inviterte, som også hadde underholdning og forfriskninger på programmet, hadde blitt populære.

Valen og Katz viste til at radio og fjernsyn hadde revolusjonert valgene i en rekke land, og at radiodebatter var en hovedingrediens i valgkampen i 1957. Ved dette valget spilte imidlertid ikke fjernsynet noen rolle, det ble først introdusert ved valget i 1961. Endelig la de to forskerne vekt på at valgkampen i 1957 ble spesiell fordi kong Haakon VII døde 21. september og partiene besluttet å innstille valgkampen i hele to uker til 2. oktober, valgdagen var 7. oktober. Valgkampen ble derfor eksepsjonelt kortvarig.

Valget i 1957 ble Arbeiderpartiets beste når det gjaldt stemmeoppslutning, med hele 48,3 prosent av stemmene. Høyre fikk 18,9 prosent, Kristelig Folkeparti 10,2, Senterpartiet 9,3, Kommunistpartiet 3,4 og Venstre 9,7. Resultatet av valget i 1957 var temmelig likt resultatene fra valgene i 1953 og i 1961. Likevel mistet Arbeiderpartiet sitt rene flertall på Stortinget i 1961 og var avhengig av støtte fra Sosialistisk Folkeparti, som fikk to representanter ved dette valget, Finn Gustavsen og Asbjørn Holm. Først ved valget i 1965 ble det borgerlig flertall på Stortinget, det skjedde i en valgkamp der «Den krympefrie lønningspose» var et av valgkampslagordene.

Ved de fem første stortingsvalgene i det 20. århundret hadde Venstre rent flertall tre ganger og Høyre to ganger. Arbeiderpartiet hadde altså rent flertall ved fire stortingsvalg. Etter 1957 har ikke noe parti fått rent flertall ved noe valg. Det er vanskelig å se for seg at det igjen skal bli mulig. I begynnelsen av det 20. århundret var det valgordningen som gjorde det mulig å få rent flertall på Stortinget, i 1914 fikk Venstre 74 av 123 mandater med 33,3 prosent av stemmene. Valgordningen etter krigen favoriserte store partier, men Arbeiderpartiet hadde altså nær 50 prosent oppslutning ved valgene fra og med 1945 til og med 1957.

 

PRISVERDIG ENGASJEMENT

Alle programmene har et slagord for valgkampen:

Arbeiderpartiet, Alle skal med, 90 sider

Høyre, Vi tror på Norge, 81 sider

Senterpartiet, Ta hele Norge i bruk, 88 sider

Kristelig Folkeparti, Det handler om mennesker, 146 sider

Sosialistisk Venstreparti, Ta kampen for et varmt samfunn, 106 sider

Fremskrittspartiet, For en enklere hverdag, 91 sider

Venstre, På lag med framtida, 191 sider

Miljøpartiet, Grønne muligheter, 81 sider

Rødt, Kampen mot forskjells-Norge, 82 sider

 

Svakheten med hovedparolene er at de nesten ikke skiller partiene fra hverandre. Slagordene til Arbeiderpartiet og Rødt er mest politiske. Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti kunne ha byttet paroler uten at noen behøvde å skjære en grimase. Fremskrittspartiet opptrer som en støvsugerselger. Høyres parole lyder mer som et lønnlig håp før en fotballandskamp enn som en stemmemagnet før et valg. Her var det ikke mye å rope hurra for.

Mer interessant er det for eksempel at programkomiteen for Rødt i en innledning opplyser at uenighet om nattåpne barnehager eller barnetilsyn, mye diskutert i partiet, bemerkes det også, falt ut av programmets andreutkastet på grunn av en redigeringsglipp, men at saken vil bli diskutert på landsmøtet og resultatet tatt inn i det endelige programmet. Nå er det er høyst uklart om Rødt vil bli representert på Stortinget. I så fall vil det bli med så få representanter at en eventuell programpost om døgnåpne barnehager for skiftarbeidere vil ha svært små sjanser for i det hele tatt å bli fremmet og selvfølgelig ingen sjanse til å bli vedtatt. Så nettopp derfor kunne programutvalget stille og rolig latt de nattåpne barnehagene gå i glemmeboka uten at det ville ha hatt politiske konsekvenser. At komiteen ikke gjør det, men opplyser om uenigheten og redigeringsfeilen, og at saken likevel kommer opp på landsmøtet, er betegnende og vitner om en type alvor under arbeidet som det er all grunn til både å legge merke til og nikke anerkjennende til.

Det samme gjelder når det i Fremskrittspartiets program opplyses med rød skrift at et mindretall i programkomiteen ønsker å liberalisere røykeloven, men dette er altså ikke kommet med som en programpost. Landsmøtet kan imidlertid støtte mindretallet, og da vil posten komme inn i programmet. Det var ikke dissens i komiteen om å oppheve påbudet om «plain packaging» (fjerning av reklame unntatt fabrikklogo og påføring av helseadvarsler på sigarettpakkene) av tobakksvarer, å liberalisere alkohollovgivningen, å oppheve monopolet på omsetning av alkoholholdige drikkevarer og å fjerne reguleringen av åpnings- og skjenketider. Det er rart å se slike poster i programmet til et regjeringsparti, og det ble sikkert jublet da disse programpostene enda en gang ble landsmøtevedtatt, selv om hele salen visste at Fremskrittspartiet ikke engang har forsøkt å realisere disse eller liknende programposter mens partiet har sittet i regjering og hatt makt.

Likevel, det store arbeidet som er nedlagt i utarbeidelsen av programmene, engasjementet i striden og behandlingen av uenigheten om enkelte poster viser at det fins et slags demokrati i partiene. Fjernsynsbilder fra fullsatte landsmøtesaler som stemmer over stridsspørsmål, bekrefter dette. Sakene som vekker størst engasjement, er nær sagt selvfølgelig rene verdispørsmål, som for eller mot å tillate surrogati. Utarbeidelsen av programmene er viktige partiinterne begivenheter og setter mange av samtidens viktige spørsmål under debatt.

 

GRENSER FOR POLITIKK?

Høyre sier innledningsvis at `»Politikk er viktig, men et godt samfunn kan ikke skapes av politikere». Like fort som setningen er skrevet, er den glemt, så også Høyre må ha gjort det evigsanne kommunistiske credoet «Alt er politikk» til sitt eget når partiet for eksempel programfester å «Tillate pils i park» og at læring i barnehagen skal skje gjennom lek. Er det ikke bedre å overlate til folk i parken hva de vil ruse seg på, og til pedagogene hvordan læringen skal skje i barnehagen?

Høyre er ikke verre enn de andre partiene når det gjelder å la valgkampprogrammet kolonisere ethvert livsområde, men partiet er heller ikke bedre. Det konservative dogmet om å sette grenser for politikken, som tidligere var en automatisk refleks, brukes nå bare som pynt ved passende anledninger og ikke som et prinsipp for politikkutforming.

Alle programmene er ordnet etter en felles mal i tematiske kapitler, som imidlertid kan variere litt. Først kommer det en kort virkelighetsbeskrivelse. For eksempel står det i kapitlet «Helse» i Arbeiderpartiets program under mellomtittelen «Folkehelse for barn og unge» blant annet at «antall barn med psykiske problemer øker. Det er spesielt alvorlig. Vi vil derfor gjennomføre et krafttak for å forebygge sykdom og dårlig helse blant barn, slik at alle får en god start i livet». Etter denne situasjonsbeskrivelsen kommer utformingen av tiltak og politikken i form av paroler eller kulepunkter under overskriften «Arbeiderpartiet vil».

Et par eksempler kan illustrere hvor detaljerte programmene er. Under mellomtittelen «Videregående opplæring og yrkesfag» har Høyre ikke mindre enn 30 programposter, mens Kristelig Folkeparti har 31 under kapitlet «Human, ansvarlig og rettferdig innvandringspolitikk», blant annet at «religiøs tilknytning skal gjennomgås i første asylintervju». Skal Stortinget bestemme Utlendingsdirektoratets intervjumanual? Hvorfor ikke like gjerne foreslå: Liker du fisk? Går du på ski? Hvem er best, Messi eller Ronaldo? Under forsvar og sikkerhet byr Kristelig Folkeparti på mye som måtte friste den som liker den slags, partiet vil «støtte kjøp av F-35 jagerfly». Er dette en ny politikk? Da er det mer sus over at partiet vil «styrke etterretning, overvåkning og rekognosering». En merkelig programpost. Det er bred enighet om dette blant stortingspartiene, men tradisjonelt er det med beklagelse og nedslått blikk partiene har gått inn for den slags. Dessverre har verden blitt så ond at vi er nødt til å styrke overvåkningen av våre innbyggere. Det er det siste vi vil, men omstendighetene tvinger oss. Overvåkning er ikke noe man har flagget i valgprogrammer, men forsøkt å gjemme bak en nøytral budsjettpost i den politiske hverdagen på Løvebakken. Nå har Kristelig Folkepartis programkomite stemplet slike forslag med kristent menneskesyn og nestekjærlighetstankegang, så da var det bare for landsmøtet å velsigne mer overvåkning med halleluja og amen.

 

DEN ENESTE ALLMAKT

Programmene er svært detaljerte og omfatter så å si alt mellom himmel og jord, fra surrogati, pils i parken til mer overvåkning. Det er en opplest og vedtatt sannhet at parlamentarisk politikk består i å velge det minste ondet, men dette bærer ikke partienes programmer for perioden 2017–2021 preg av. Det er vanskelig å tenke seg at det kan være mulig å servere mer og feitere valgflesk enn det som blir gjort før stortingsvalget i 2017. Og hvorfor skulle de ikke by på store porsjoner, Norge er reelt sett det rikeste landet i verden, selv om et par stater har høyere bruttonasjonalprodukt per innbygger. For Gud vet hvilken gang er Norge kåret til verdens beste land å leve i, og i en ny rangering er Norges befolkning karakterisert som den lykkeligste på jorda, så hvorfor skulle ikke partiene være rause? Partienes programmer preges av at de prøver å gjøre inntrykk på velgerne med alt mulig godt de vil gjøre mot små minoritetsgrupper med en bestemt sykdom eller med et eller annet spesielt opplæringsbehov. Programmene likner mer på veldedighet enn på politikk.

En annen konsekvens av denne rausheten er at programmene best kan sammenliknes med et supermarked med endeløse varereoler og gigantiske disker. Her er det noe for absolutt alle, og hensikten er at ingen, absolutt ingen, skal komme tomhendt ut. Det er den fordistiske samlebåndsoverflodens estetikk og retorikk som råder grunnen, men ikke bare den. Når partiene lager slike programmer, uttrykker de en tro på at det ikke er grenser for hva Stortinget og politikken kan utrette. Det vil være både arrogant og en demonstrasjon av grov politisk uforstand å avfeie denne troen på Stortinget som bare naiv og barnaktig. Pils i park, F-35 jagerfly, mer overvåkning, liberalisert røykelov, nattåpne barnehager, lek gjennom læring, og så videre, det er bare én institusjon her i landet som kan fikse alt dette: Stortinget. Troen på Stortingets allmakt næres av bevisstheten om hva institusjonen som uttrykk for folkesuvereniteten faktisk har utrettet opp gjennom årene, og at det ikke er noen grenser for hva den kan utrette. Partiprogrammenes detaljrikdom er en feiring av folkesuverenitetens allmakt.

 

HELLER HOLDNINGER ENN HANDLINGER

Selv om forestillingen om Stortingets allmakt er forklaringen på alle de svært detaljerte programposter som også ofte befinner seg på siden av eller i grensen for politikkens mulighet, må konsekvensene av at de ikke bare fins, men at det kryr av dem i programmene, undersøkes. Hvorfor kan det til og med bli dissens og hard strid om slike poster når debattantene høyst sannsynlig må være klar over at sakene aldri vil bli fremmet, enn si realisert?

La SVs programpost om å erstatte hjemmelekser med skolelekser være et eksempel. Stortinget er tross alt en lovgivende og bevilgende forsamling, skal det vedta en lov mot hjemmelekser? Det går ikke. Den akademiske middelklassen vil alltid hjelpe sine barn med skolearbeidet, så dette er ikke en kongevei til større likhet i prestasjoner. Det er også vanskelig å skjønne hva Venstre mener vil bedre samordningen og koordineringen av offentlige tjenester. Det vil vel alle, men hvorfor programfester partiet mer forskning på studenters helse? Miljøpartiet De Grønne vil også forske, på om dyr, fugler og fisk kan føle frykt og smerte. Venstre vil sette både pasienten i sentrum og eleven i sentrum for henholdsvis helse- og skolepolitikken. Antakelig er alle slike saker i grenselandet mellom politikk og normer, mellom ønsker og selvfølgeligheter som ramses opp uten at det angis hvordan de kan realiseres, en så treffende definisjon av en hjertesak som det er mulig å gi. Det er hjertesakene som utgjør partienes verdigrunnlag og blinkende fyrtårn som skal trekke til seg likesinnede. Programposter av denne typen må mer betraktes som symboler som viser hvem man vil være. Vanligvis betraktes det å holde seg med en rekke planer som det ikke er mulig å realisere, som demonstrasjon av hjelpeløshet og mangel på evne og kraft til å gjennomføre sine forsett. Kan det da være smart av et parti som nettopp skal handle, å reklamere med slikt?

Ja, kanskje er det klokt å gjøre nettopp det, det virker i hvert fall som partiene må mene det, for programmene flyter altså over av slike saker. Ved nærmere ettertanke er det kanskje ikke så underlig, de fleste er av den oppfatning at det er bedre å være idealist enn pragmatiker. Kanskje er det også enklere å skape og holde i live et fellesskap av tapte eller ikke realiserbare saker enn med programposter det er mulig å virkeliggjøre? Å dømme etter partiprogrammene må aksepten for og appetitten på den slags programposter være et nasjonalt karaktertrekk. Nordmenn vil heller ha partier med riktige meninger enn partier som er i stand til å gjennomføre en politikk. Det er ikke gjennomføringen av saker, men meninger (ideer) som skaper oppslutning om partier. Det viktigste er å være politisk korrekt. Identitetspolitikk står over realpolitikk.

Går denne utviklingen for langt, skapes det en avgrunn mellom hva et parti mener, og hva det faktisk er med på å bestemme på Stortinget. Alle partiene på Stortinget må tross alt ta realpolitiske beslutninger som har konsekvenser for programmene og velgerne.

 

ET TOPARTISYSTEM

Det er en tendens til at antallet verdispørsmål, ønsker, markeringer av normer og politisk fullstendig urealiserbare programpunkter er omvendt proporsjonalt med partiets muligheter til å få dem realisert, altså med partiets størrelse på Stortinget. Tendensen er ikke helt entydig og klar, men her skal den likevel ris helt inn i solnedgangen.

Arbeiderpartiets og Høyres programmer er mer forsiktige og mer pragmatisk utformet enn de andre partienes programmer. Grunnen er at partiledelsen i Arbeiderpartiet og Høyre vet at de risikerer å bli vurdert ved at realpolitikken de står for mens de har regjeringsmakt, blir målt mot programmet. Støttepartier og koalisjonspartnere kan alltid skylde på Arbeiderpartiet eller Høyre for at de ikke fikk gjennomført noe særlig av sin politikk. Denne mekanismen gjør at ingen av partiene, bortsett fra Arbeiderpartiet og Høyre, trenger å legge bånd på seg, men at de uten hemninger kan gasse seg i symboler og hjertesaker.

Det er fristende å bygge dette resonnementet videre ut og hevde at dette har ført til utviklingen av et topartisystem i Norge. Ikke, som det kunne være nærliggende å tro, mellom Arbeiderpartiet på den ene siden og Høyre på den andre, men mellom Arbeiderpartiet og Høyre som det realpolitiske, pragmatiske partiet med drøyt 50 prosent oppslutning på den ene siden og resten av partiene, som utgjør det symbolpolitiske partiet med i underkant av 50 prosent oppslutning, på den andre.

De symbolpolitiske partiene foretrekker enten Arbeiderpartiet eller Høyre, mens noen svever fritt. Det er tilknytningen til det realpolitiske pragmatiske partiet som sikrer at avgrunnen mellom symbolpolitikk og realpolitikk ikke blir uoverstigelig dyp. Siden Sosialistisk Venstreparti foretrekker Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet foretrekker Høyre, kan det virke som det er stor forskjell på Arbeiderpartiet og Høyre. Det er ikke tilfellet, det er etablert en symbiose og gjensidig nytte mellom det pragmatiske partiet og det symbolpolitiske partiet som gir et skinn av at det foreligger to muligheter. Den store koalisjonen mellom Arbeiderpartiet og Høyre eksiterer allerede.

 

DET MULIGE BLIR UMULIG

Denne konsekvensen av partienes enorme tiltro til hva Stortinget kan utrette, altså at det foreligger ett parti, Arbeiderpartiet + Høyre, som bestemmer uansett valgutfall, må karakteriseres som paradoksal. Resonnementet som ligger til grunn for det norske topartisystemet, holder nesten hele veien hjem, men bare nesten. Det skyldes ikke bare at også det realpolitiske partiets program kryr av verdimarkører og poster som det vil være helt umulig for en nasjonalforsamling å gjennomføre. Det er viktig å huske på at Stortinget tross alt bare har lovgivende og bevilgende myndighet. Riktignok ligger det stor normdannende kraft i både lovgivning og bevilgninger, men normer og opinion utvikles på et mye bredere grunnlag enn gjennom vedtak og det politiske ordskiftet i nasjonalforsamlingen. Og det er dette bredere grunnlaget partiene naturligvis tar del i og frir til med sine hjertesaker, signaler og symboler, men hører de hjemme i et prinsipprogram for et stortingsvalg? Kanskje gjør de det, kanskje er det de ni partiprogrammene til sammen som sørger for at det er en sammenheng mellom den bredere og friere normdannelsen som skjer i samfunnet, og den som skjer gjennom lovgivning og bevilgninger.

Problemet er at i programmene til Arbeiderpartiet og Høyre fins det samfunnsproblemer som de på papiret er enige om å avskaffe, og som det derfor er mulig å løse parlamentarisk, men som det likevel er svært lite trolig at blir løst. Bekjempelse av sosial dumping og arbeidslivskriminalitet er et aktuelt eksempel på det. Det er forresten bare Fremskrittspartiet som ikke har programført bekjempelse av sosial dumping, Venstre har altså også fått dette med i sitt program.

Sosial dumping er ifølge Arbeidstilsynets definisjon at utenlandske arbeidstakere som utfører arbeid i Norge, får vesentlig dårligere lønns- og arbeidsvilkår enn norske arbeidstakere. Denne definisjonen er ikke helt god, for alle arbeidstakere i Norge kan bli og blir utsatt for sosial dumping. I Arbeiderpartiets program heter det at sosial dumping må bekjempes effektivt og kraftfullt, mens Høyre vil sikre at kampen mot arbeidslivskriminalitet og sosial dumping blir prioritert av berørte etater. Høyres programpost kan innholdsmessig virke litt forsiktig, men de tar i bruk et uvanlig militant språk som «kampen mot» og at de vil gjøre «de samlokaliserte sentrene» til «en spydspiss i kampen». Slike gloser forbindes mer med Rødt, som i parentes bemerket hevder i sitt program at «de homofiles kamporganisasjoner» har «sprengt rammene for den tradisjonelle heterofile kjernefamilien». Er dette virkelig en dekkende beskrivelse av Det norske forbundet av 1948, som nesten ikke har turt å snakke med innestemme? Rødt går forresten inn for at alle mennesker fritt skal kunne leve ut sine kjønnsuttrykk og sin seksuelle orientering uten å risikere vold, trakassering eller diskriminering. Hva betyr dette? At hjelpemiddelsentralen skal dele ut pisker og håndjern til personer med sadomasochistiske tilbøyeligheter? Hva skal tilbys personer som foretrekker livløse? Under studiet av partiprogrammene befinner man seg oftere og oftere på det samme nachspielet som Hans Magnus Enzensberger havnet på da han drev research til Norsk utakt fra 1984. Han ble sittende på et kjøkken til langt ut på morgenkvisten og høre på en intens diskusjon om lesbiske skulle ha rett til kunstig inseminasjon. Dette nachspielet er for lengst flyttet til Løvebakken.

 

DET MINSTE ONDET

Tilbake til sosial dumping: Når det store partiet har programført bekjempelse av sosial dumping og arbeidslivskriminalitet, ville det være fullt mulig å avskaffe dette ondet. Likevel er det svært få som tror at den store koalisjonen vil gjøre det. Her er det mulig å utrette noe, valgresultatet vil garantert sikre flertall for både lover, forskrifter og nødvendige bevilgninger for å realisere både kamper og spydspisser. Likevel vil sosial dumping være et minst like stort, eller større, problem i 2021 som i 2017. Dette er en type saker som er stikk motsatt av hjertesakene eller symbolsakene. Saken er konkret, det er politisk grunnlag for å gjennomføre den, men likevel blir den ikke gjennomført. Hvordan kan det forklares? Saken kan være ført opp av hensyn til en stor opposisjon i og utenfor partiet av valgtaktiske grunner. Dessuten vil bekjempelsen av sosial dumping ganske sikkert raskt støte på hindringer, her kryr det av bindinger og forpliktelser som er inngått med internasjonale organisasjoner og andre land. Det fins objektive vanskeligheter med å bekjempe sosial dumping, det er jo noen som tjener på det, og diskusjonen om hvilke virkemidler som skal tas i bruk, for eksempel forbud mot bemanningsselskaper, allmenngjøring av tariffavtaler, innføring av minstelønn og utmelding av EØS, vil gjøre at Arbeiderpartiet og Høyre kjører seg fast, og ved valget i 2021 kan de si at vi har prøvd så godt vi har kunnet, og oppnådd noe, lenger kom vi ikke, og så videre, og det vil ikke være helt feil. Parlamentarisk politikk er ikke å velge mellom det gode og det onde, men å velge det miste ondet.

Dette resultatet gjør uansett at det pragmatisk-ansvarlige partiet må dumpe en etasje ned i firefeltstabellen når det gjelder sosial dumping. Konsekvensen av dette er at velgere som hadde gått lei av det utopiske partiet og stemt på det pragmatiske partiet, vender tilbake til de politisk korrekte. Dette etablerer pendelbevegelser blant velgerne, fra det pragmatiske til det idealistiske partiet og omvendt, som holder de to i en slags likevekt.

Konsekvensen av at de fleste hjertesaker ikke blir gjennomført, er ikke så store, men hva vil fortsatt sosial dumping kunne føre til? Det er enkelt å forutsi at ved ikke å løse dette spørsmålet som et klassespørsmål — det er utenlandske arbeideres skyld, ikke norske arbeidsgiveres ansvar — blandes giften en gang til. De tre dødninghodene på etiketten på flaska Arbeiderpartiet og Høyre etterlater seg til fri avbenyttelse for tilfeldig og ikke tilfeldig forbipasserende, står for ulikhet, utbytting og rasisme.

 

ALL MAKT OG KRAFT

Valget i 2017 er det 61. stortingsvalget, valget av grunnlovgivende forsamling i 1814 ikke medregnet. Fram til 1936 var det valg hvert tredje år. Fra da av skulle det ha vært avholdt valg hvert fjerde år, men dette ble først iverksatt fra og med valget i 1945, ettersom valgene i 1940 og 1944 ikke kunne holdes på grunn av okkupasjonen.

Den nåværende forsamlingen på Løvebakken kalles det 161. ordentlige storting, stortingene telles for hvert år de samles. Stortingsåret følger ikke kalenderåret, men løper fra oktober til oktober. I 1869 vedtok Stortinget at det skulle møtes årlig og ikke bare hvert tredje år. Fra og med 1815 til og med 1869 ble det holdt 20 ordentlige storting, mens det fra og med 1871 til og med 2016 var 141 ordentlige storting. Det 89. ordentlige storting, som var valgt i 1936, møttes både i 1940 og i 1945.

Overgangen til årlig storting var motivert av ønsket om å kunne føre bedre og tettere kontroll med regjeringen og skaffe seg innflytelse over dens beslutninger, og ble iverksatt fra 1871. Johan Sverdrup uttalte i 1872 at «… i det Øieblik, at al Magt og Kraft samles her i denne Sal til Afgjørelse af Samfundets høieste og vigtigste Anliggender, gaar der en stor Vækkelse ud over Landet».

Det var demokratisering, frigjøring og nasjonal selvstendighet og kontroll med regjeringen som ble oppnevnt av svenskekongen, Sverdrup viste til med formuleringen «en stor vekkelse som skulle gå over landet». En formulering som i dag antakelig assosieres oftest med tittelen på Dag Solstads roman Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land. Johan Sverdrup siktet til den langvarige kampen for opphevelse av unionen med Sverige, som ble ledet fra Stortinget, og som kanskje var institusjonens stolteste tid.

Det er lenge siden stortingsvalget ble gjort for å sikre seg en forsamling som kunne føre kontroll med regjeringen. I dag er stortingsvalget helt og fullt et regjeringsvalg, det er evnen og viljen til å regjere og et program for å regjere som legges fram for velgerne, ikke et program for en forsamling som gjennom lovgivning og bevilgninger skulle føre kontroll med regjeringen.

Fordi valget er blitt et regjeringsvalg, er det også blitt et statsministervalg, altså et personvalg. Derfor er det rart at det legges så stor vekt på programarbeidet. Kanskje skyldes det bare en treghet i det politiske systemet? Det er dessuten ukjent hvor mye ressurser partiene bruker på taleskrivere, spinndoktorer og kommunikasjonsrådgivere rundt de to statsministerkandidatene Erna og Jonas. For en statsministerkandidat er det troverdighet, trygghet, soliditet, oppriktighet, energi, temperamentskontroll og alle mulig andre egnethetsegenskaper som teller. Personlighetstesten skjer i TV-debatter, der resonnementer og forklaringer spiller liten rolle, kameravinkel og zooming stor. Det er nok også en grunn til at Arbeiderpartiet og Høyre har lagt mindre arbeid i sine programmer enn de i identitetspartiet.

 

NULLPUNKTER

Hvis ikke regjeringen Nygaardsvold hadde valgt å fortsette motstanden mot Hitler-Tyskland i april 1940, men blitt værende i hovedstaden, er det mulig, men lite trolig, at det ville ha vært avholdt valg til Stortinget i Norge, slik det ble gjort i Danmark i 1943, der regjeringen ble sittende. Lite trolig fordi Werner Best, tyskernes øverste mann i Danmark, var tilhenger av et slikt valg og var i stand til å stå imot press fra Berlin om å få det avlyst, mens Joseph Terboven, tysk rikskommissær i Norge, neppe ville ha tillatt eller gått inn for noe stortingsvalg i Norge under krigen. At en regjering ville bli fange i eget land ble forutsett av Nygaardsvold-regjeringen.

Folketingsvalget i 1943 betraktes av danske historikere som det mest paradoksale i dansk historie. Det var ulovlig å kritisere Tyskland, kommunistpartiet var forbudt, og en demokratisk valgkamp var en umulighet. Likevel ble valgdeltakelsen i 1943 den høyeste som noen gang er registrert, 89,5 prosent av de stemmeberettigede, og det danske nazipartiet ble den store taperen, med 2,1 prosent av stemmene.

Det ble ikke holdt ordinære stortingsmøter under den tyske okkupasjonen, men den delen av Stortingets presidentskap som befant seg i Oslo, annullerte, riktignok etter press, fullmakten Stortinget hadde gitt regjeringen på Elverum 9. april til å ivareta rikets interesser på Stortingets vegne. Det samme presidentskapet innkalte i september 1940 stortingsrepresentantene som befant seg i landet, til Oslo. Foranledningen var riksrådsforhandlingene som skulle gi en tyskoppnevnt regjering konstitusjonell legitimitet, og det ble arrangert partivise avstemninger. Dette må karakteriseres som en av de minst ærerike hendelsene i Stortingets historie.

Det fins sider ved stortingsvalgenes historie som er lite smigrende, som bestemmelsen om at fattigunderstøttede og umyndige skulle miste stemmeretten. Feilen ble raskt korrigert, men ved valget i 1903 var det over 23 000 som mistet stemmeretten fordi de hadde mottatt fattigstøtte. Det utgjorde vel fem prosent av alle stemmeberettigede. Siden konsentrasjonen av fattigunderstøttede var geografisk skjev og fattigunderstøttede hadde en tendens til å stemme sosialistisk, kan dette ha påvirket utfallet av valget i flere kretser. Ved valget etter krigen var det nær 40 000 som mistet stemmeretten fordi de hadde vært medlem av Nasjonal Samling. En forståelig reaksjon, men den kan ha forbitret mange og lukket dem, og deres etterkommere, inne i slitesterke revansjistiske drømmeverdener for resten av livstiden.

 

DEMOKRATISK UNDERSKUDD

I dag er det omtrent umulig å miste stemmeretten, men det bor og virker mange mennesker i Norge som ikke har stemmerett ved stortingsvalgene. Med termen allmenn stemmerett forstås det at alle innbyggerne i et land har stemmerett, men slik er det ikke lenger. I de siste årene har det blitt flere og flere innbyggere som ikke har stemmerett, og ved stortingsvalget 11. september 2017 vil om lag ti prosent av landets innbyggere i stemmerettsalder ikke ha stemmerett. Det er et høyt tall og representerer et mye større demokratisk underskudd enn det som ble skapt da fattigunderstøttede og NS-medlemmer mistet stemmeretten. Det er nærliggende å tro at i enkelte fylker med mange innbyggere uten stemmerett ville valgutfallet blitt annerledes gitt allmenn stemmerett.

Dette formidable demokratiske underskuddet, at en så stor andel innbyggere i Norge ikke har stemmerett ved stortingsvalg, er lite drøftet og sjelden framme i offentligheten. Et stortingsvalg skal være rettferdig, og ved et rettferdig valg forutsettes det at alle kan delta. Kan vi karakterisere stemmeretten som allmenn når en økende andel av landets innbyggere ikke kan delta? Én av ti, det er ikke lite.

Det var nærliggende å anta at siden valget i 2017 er det første etter grunnlovsjubileet, ville partiene ha viet utviklingen og utbyggingen av demokratiet spesiell oppmerksomhet. Ingen av dem har gjort det demokratiske underskuddet til tema i sine programmer. Det er skuffende og nedslående fordi stemmerett er et politikkområde stortingspartiene eier alene. Hvorfor er dette temaet stemplet to-hot-to-handle for både real- og symbolpolitikk?

Partiene har lange avsnitt om integrering. Tillit er et moteriktig ord brukt som universalkrydder på valgflesk som har lett for å harskne, men vil ikke stemmerett ved stortingsvalg til de ti prosentene som ikke har det, være å praktisere tillit og dermed medvirke til den integreringen alle partiene ivrer for? En effektiv begrensning av sosial dumping vil også fungere integrerende.

Det demokratiske underskuddet utgjøres i dag av innvandrere som ennå ikke kvalifiserer for norsk statsborgerskap, eller som ikke vil frasi seg sitt opprinnelige statsborgerskap. Norge er ett av svært få land som ikke aksepterer dobbelt statsborgerskap. Bestemmelsen hindrer at mange som har bodd og virket i Norge i lang tid, får stemmerett. Av mange lett forståelige grunner kan innvandrere føle at det er vanskelig å måtte frasi seg sitt opprinnelige statsborgerskap for å få norsk statsborgerskap, og dermed får de heller ikke stemmerett ved stortingsvalg.

Nå går de fleste partiene inn for å tillate doble statsborgerskap. Begrunnelsen partiene gir, er imidlertid ikke knyttet til at det vil øke antallet stemmeberettigede innbyggere, men at det vil gjøre det enklere for nordmenn i utlandet. Det kan også virke som det er press fra utlandet som etter all sannsynlighet vil føre til aksept av doble statsborgerskap i Norge. Senterpartiet er mot doble statsborgerskap, Arbeiderpartiet vil utrede hva konsekvensene blir. Landsmøtet i Fremskrittspartiet støttet et mindretall i sentralstyret som gikk inn for doble statsborgerskap; begrunnelsen var at en slik lov ville gjøre det lettere å ta fra personer det norske statsborgerskapet. Det er ikke et demokratisk sinnelag som vil ligge til grunn for opphevelsen av bestemmelsen som hindrer doble statsborgerskap. Konsekvensen av det vil imidlertid være at i alle fall noen av de ti prosentene vil få stemmerett.

 

ANTIPARLAMENTARSIKE STRØMNINGER

Stortingsvalgenes historie lar seg beskrive som en stadig utvidelse av stemmeretten som et bidrag til å skape større rettferdighet i samfunnet. Det økende antallet innbyggere uten stemmerett i de siste årene er en utvikling i ikke-demokratisk retning.

Både en effektiv politikk for å forhindre sosial dumping og en utvidelse av stemmeretten ville være reelle og integrerende tiltak som henvendte seg til og mobiliserte innvandrere i faglig og politisk virksomhet. Det er svært nedslående at det ikke er opplegg til dette i partienes programmer — er de ikke interessert i å skaffe seg nye velgere?

At ingen av partiene går inn for å utvide stemmeretten til å gjelde alle innbyggere i Norge som fyller 18 år i løpet av valgåret, vil gå inn i historien som et like lite ærerikt kapittel som da stemmeretten ble fratatt de fattigunderstøttede. Svekkelsen av demokratiet stopper dessverre ikke med hva programmene ikke sier noe om, men fortsetter med formuleringer om at politiske beslutninger skal tas nær dem de angår (det katolske subsidiaritetsprinsippet, nærhetsprinsippet) i kommunene, og at folkeavstemninger bør brukes oftere. Det svekker det parlamentariske demokratiet når makt og myndighet overføres til kommunene, som med et par unntak (Oslo og Bergen) ikke praktiserer parlamentarisk demokrati. I praksis vil det si å flytte makt fra Stortinget til rådmannen.

Senterpartiet går lengst i denne retningen, de forsikrer at de bygger på kristen og nasjonal grunn og vil desentralisere makt og bekjempe sentralt byråkrati. Derfor går partiet inn for en «omfattende oppgaveoverføring til kommuner», og samtidig skal «øremerking, rettighetsfesting og bemanningsnormer» begrenses mest mulig. De andre partiene går ikke like langt som Senterpartiet, det skal da også godt gjøres, men de går i den samme retningen.

Det nedslående resultatet av programmene til det første stortingsvalget etter grunnlovsjubileet er at legitimiteten til det parlamentariske demokratiet utfordres av et økende antall innbyggere uten stemmerett, uten at partiene løfter en finger. Dessuten går partiene, med Senterpartiet i spissen, inn for å svekke Stortinget ved å overføre makt og myndighet til kommunene.

Espen Søbye (62) er kritiker, forfatter og ansatt i Statistisk sentralbyrå.