I mangel av retningslinjer blir etiske vurderinger i sakprosa overlatt til ryggmargsreflekser, personlig smak og frykt for konsekvenser. Resultatet kan være færre modige bøker.

De siste par årene har det dukket opp en ny type kriminaldokumentarer her til lands: Bøker som er forsvarsskrift og dokumentarkrim i ett. I Drapene i Baneheia skildrer forfatter Bjørn Olav Jahr en drapssak, men hele tiden med henblikk på at en av de to dømte var uskyldig. Han har tett kontakt med dennes forsvarer, som han omtaler som en bekjent. Torgrim Eggen skildrer Eirik Jensen-rettssaken i Forbindelsen. Han har «unik tilgang» til Jensen, som han mener er uskyldig. Jon Gangdal skriver i boken Angelica om en 13 år gammel jente som døde av anoreksi på en hytte på Beitostølen, hvor hun oppholdt seg med sin mor. Gangdal har et tett kildeforhold til moren, som senere ble dømt for grov omsorgssvikt.

Den nye kombinasjonssjangeren tjener flere hensikter. Bøkene tar utgangspunkt i profilerte saker, som sikrer stor interesse. Den eksklusive tilgangen til en part i saken gir ny informasjon. Fordi disse bøkene forsvarer en part mot en antatt urett i rettssystemet, har bøkene også legitimitet i et tydelig samfunnsformål. Opplegget er inspirert av journalistiske avsløringer av justismord (fra Tore Sandberg og andre) og fra true crime-bølgen i podkaster og tv-serier (Serial, Making a Murderer).

TETTE FORHOLD

Når jeg leser bøkene, får jeg inntrykk av at rettsvesenet er ganske ko-ko. Politiets arbeid virker dårlig, det dømmes åpenbart folk som aldri burde vært dømt. Det er viktig at dette avdekkes. Samtidig er det påfallende at sympatien alltid rettes mot de som også er forfatternes viktigste kilder. Alle som har jobbet med en sak over tid, vet hvor tette forhold man inngår med slike kilder. Man møter dem igjen og igjen, blir kjent med dem, det kan være vanskelig å frigjøre seg. Kildene har på sin side brukt masse tid på forfatteren, de har sin agenda, om forfatteren da vender seg mot dem, vil det føles som et svik. Når jeg leser, spør jeg meg om forfatterne har stått fritt til å endre ståsted, om sympatien har kommet før oppdraget/prosjektet, om de har kunnet endre narrativ. For narrativet trenger seg også på. Skurker, helter, ofre. Fortellingen trenger det, den skal ha driv og karakterer.

Bøkene er skrevet fra et allvitende forfatterperspektiv. Jeg lurer noen ganger på hvem som egentlig fører ordet, forfatter eller kilde? Et noteapparat og et metodekapittel kunne oppklart, men det finnes ikke i disse bøkene.

Det slår meg hvor krevende det er å få dette balansert. Jeg har selv sittet i rettssaler og følt hvor lett det er å bli enig med siste taler. En rettssak er en kamp mellom to narrativer, begge kan være overbevisende. For å sikre plass til begge versjoner krever man i presseetikken en «samtidig imøtegåelse». Den som blir utsatt for sterke beskyldninger «av faktisk art», skal slippe til med sine beste argumenter. Å innhente dette er aldri hyggelig, men har heller aldri gjort noen tekst dårligere. Det er motgift for skribenter som har forelsket seg i et narrativ, en hypotese. Forleggerne har valgt ikke å tilslutte seg et slikt prinsipp.

EN UTELIGGER

Min interesse for forlagsetikk ble vekket i 2005, da jeg en morgen ble oppringt og spurt om jeg ville skrive en biografi om en uteligger. Min første reaksjon var at det var umulig. Narkomane gjør det meste for penger, historiene omfatter sterke beskyldninger, de er per definisjon kriminelle og ikke kjent som troverdige kilder. Hvorfor smøre dette utover i en bok? Jeg undersøkte likevel videre. En person som jobbet med rusmisbrukere, foreslo at jeg skulle sette opp en lapp og høre om noen av dem selv ville være med på et bokprosjekt. Slik traff jeg min hovedperson, Hugo.

Mitt utgangspunkt er at jeg vil skrive alt jeg ser, og alt som er sant. Tradisjonen jeg kommer fra, nyjournalistikken, hadde nettopp dette som sitt prosjekt, den ville rive ned det formaliserte nyhetsspråket, fjerne bakrommet der man forhandler om hva som skal på trykk. Dette er et frigjøringsprosjekt. I det ligger en mistro til begrensninger, også etisk baserte.

I arbeidet med Hugo stod jeg imidlertid overfor konkrete etiske valg som ikke kunne feies vekk. Hugos mor var positiv til boken, men faren og søsteren var imot. Hva gjør man da? Hans hverdag bestod i å samle småpenger, mens jeg satt med en 500-lapp i lomma. Skulle jeg hjelpe ham? Hvis han fikk penger for boken, ville pengene gå til heroin. Er det greit? Og hva skulle jeg gjøre når jeg bevitnet noe kriminelt? Jeg måtte begrunne valgene mine, lete etter regler og prinsipper. I senere bøker har jeg stadig stått overfor slike valg, enten de har handlet om dissidenter i oljerike diktaturer, islamhatende bloggere eller spioner i Afghanistan. Dilemmaene ligger der, man slipper ikke unna den hersens «etikken».

VÆR VARSOM

Journalistikken, som jeg kommer fra, har et avklart sett med regler i etiske spørsmål (Vær varsom-plakaten). En rekke dommer og uttalelser trekker grensen mellom rett og galt. Dette følges av en rekke eksperter som kan spørres til råds. Å bli felt gir prestisjetap, det er flaut. Regelverket kan utfordres hvis man har gode argumenter.

Forlagsetikken er vagere. Det finnes riktignok noen dommer i saker om personvern og injurier. I 2002 slo Borgarting lagmannsrett fast at Ingeborg Moræus Hanssens bok Brent av dragen inneholdt ærekrenkende utsagn. Kagge forlag betalte 350 000 kroner i oppreising.[1] Året etter gikk en kvinne til sak mot forfatter Rønnaug Kleiva. Hun følte seg utlevert i romanen Ingen reell fare, men retten mente boken ikke var ærekrenkende.[2] I 2010 ble forfatter Åsne Seierstad og forlaget Cappelen Damm dømt i tingretten, men frifunnet i lagmannsretten, for å ha krenket privatlivets fred for en av karakterene i Bokhandleren i Kabul.[3]

Men utover dette har også forlagene et etisk rammeverk. Det tas hele tiden etisk baserte avgjørelser i diskusjoner mellom redaktører og forfattere. Etikk spiller inn når kontroversielle manus går på rundgang mellom de store forlagene for å ende opp hos et lite og ukjent. Hvordan tas disse avgjørelsene, og basert på hva? Vi vet ikke. Disse «reglene» er ikke skrevet ned. Det er intuitivt. Det er «ryggmargsreflekser» og «magefølelser». Det «sitter i veggene».

TILBAKE TIL NULL

26. april i år arrangerte Forleggerforeningens ytringsfrihetsutvalg et debattmøte om etikk og kriminaldokumentarer. Jeg var invitert til å snakke, og luftet noen av tankene jeg skriver om her. Etterpå skulle det være en slags debatt, men det ble ganske stille. Forlagsfolk er høflige. Da noen endelig sa noe, var det til forsvar for dagens praksis. De var opptatt av etikk, sa de, de diskuterte det hele tiden, ja så fillene føk.

Jeg spurte om en bok som interesserer meg. Angelica av Jon Gangdal, om jenta som døde av anoreksi på en hytte på Beitostølen, skulle egentlig gis ut på Aschehoug. Gangdal er en dreven forfatter, to ganger Brage-nominert, han har vært borti vanskelige bokprosjekter før. Men i dette tilfellet oppstod det en disputt, Gangdal ville ha boken ut, men forlaget sa nei. Hvorfor? Hva skjedde? spurte jeg Aschehoug-redaktørene i rommet. Svaret var at de hadde taushetsplikt overfor forfatterne, diskusjonen holdes internt, og nok om det. Jeg forstår hvorfor det er slik, men som forfatter føler jeg meg snytt for en interessant diskusjon.

Når de får spørsmål om hvor forlagsetikken er skrevet ned, viser forlagsfolk gjerne til to dokumenter. Det ene er et notat med utspring nettopp i Forleggerforeningens ytringsfrihetsutvalg, som arrangerte dette møtet. I februar 2014 opplyste Forleggerforeningens leder Kristenn Einarsson i Aftenposten at foreningen ville innføre en «etisk plakat» for sakprosa.[4] Foranledningen var debatten rundt Marit Christensens bok Moren. Einarsson omtalte saken som om den var avklart, men siden hørte man aldri noe.

Det andre dokumentet er rapporten God skikk, skrevet av et utvalg satt ned etter avsløringen om manglende kildegjengivelse i Karsten Alnæs’ bokserie Historien om Norge. Jeg leste rapporten etter å ha fått kritikk for mangelfulle fotnoter i en bok og oppfattet at det var innført en bransjestandard. Da jeg noen måneder senere spurte den svenske forfatteren Peter Fröberg Idling hvorfor han ikke oppga kildene sine i Pol Pots smil, svarte han imidlertid: «Sannhet handler ikke bare om hva som skjer i hodet, men også det som skjer i hjertet. Og hjertet trenger ingen fotnoter.»[5] Senere spurte jeg Åsne Seierstad om det samme. Hvorfor hadde hun ikke noteapparat i To søstre? Svaret var av typen «Å ja, burde jeg hatt det?». Det hadde hun ikke tenkt på. Heller ikke anmelderne, for den saks skyld. Fröberg Idlings og Seierstads bøker ble senere kåret til to av de tretti beste sakprosabøkene i Skandinavia siden år 2000.[6] Noen bransjestandard ble aldri innført. Rapporten etter Alnæs-saken kan dermed settes i parentes. Når det gjelder forsøk på rammeverk om hva som kreves av gode sakprosabøker, er vi dermed tilbake til null.

LIKHET FOR LOVEN

På debattmøtet i Forleggerforeningen er det i stedet en annen etikk som har en viss gjenklang: at en bok er etisk forsvarlig hvis den er god. Ideen ble formulert slik av NRKs Marta Norheim i en anmeldelse av Karl Ove Knausgårds Min kamp: «Nettopp fordi bøkene er så gode, så har jeg toleranse for krenkelsene.» Skriver du godt nok, kan du altså skrive hva du vil.

Jeg liker ideen. Blir jeg bare god nok til å skrive, kan jeg frigjøre meg fra grensene som andre må forholde seg til, og skrive hva jeg vil om alle mennesker. Mine assosiasjoner går til Jane Magnussons dokumentarfilm om Ingmar Bergman, Ett år, ett liv. Der alle andre måtte oppføre seg, fantes det for geniet Bergman andre regler, han kunne ta for seg av den ene kvinnelige skuespilleren etter den andre, og alle syntes det var greit siden han lagde så gode filmer. Jeg tenker at det må være bra å ha det slik.

På den andre siden er jeg skeptisk til systemer der et kollektiv (litteratene) ofrer hensynet til enkeltindivider (de omtalte) for et antatt høyere hensyn (god litteratur). Til andre tider og andre samfunn har dette, for eksempel, legitimert menneskeofring (det slår meg at det må ha vært vanskelige avveininger der man til slutt har konkludert at det å ofre en person tross alt er bedre enn alternativet, å få gudene mot seg). For anmelderne, som i så fall skal forvalte dette systemet og bestemme hvilke forfattere som får den opphøyde statusen der alt er lov, kan et slikt system sikkert virke mer naturlig enn for mennesker som ikke leser bøker.

TREDJEPERSONENE

De som lider skade i dette systemet, er ikke vi som skriver bøker. Heller ikke forlagene som gir dem ut. De skadelidende er tredjepersoner, vanlige mennesker som risikerer å bli utlevert. Disse er de egentlige hovedpersonene i debatter om etikk i litteraturen. Samtidig er de sjelden representert i debatten. Det finnes ingen interesseorganisasjoner for tredjepersoner. De siste årene har noen få stått fram, slik som ekskona til Geir Gulliksen og søsteren til Vigdis Hjorth.

Hvordan er det å være tredjeperson? Da Knausgårds Min kamp-bøker kom ut, reiste jeg rundt i Norge for finne svaret. For de fleste gikk det greit, de var venner av forfatteren og hadde fått lese og foreslå endringer. For andre, som ikke kjente forfatteren, var det vanskeligere. Noen mente seg uthengt. Disse følte seg også forsvarsløse. Hvis de protesterte offentlig, ville de gi seg til kjenne som de kjipe karakterene i bøkene og i tillegg vise at de ikke forstod seg på god litteratur. Gikk de til retten, ville de dessuten tape.

Å forstå tredjepersoner krever innlevelse. Hvordan føles det for eksempel å være Jan Helge Andersen, en av hovedpersonene i Bjørn Olav Jahrs bok? I 2015 slapp han ut etter å ha sonet 15 år for voldtekt og drap på to jenter i Baneheia i Kristiansand.[7] Han forsøker å komme tilbake til samfunnet, men trues på gaten og hetses på Facebook.[8] I Jahrs bok slås det skråsikkert fast at Andersen var alene om voldtektene og drapene, men impliserte sin bestekamerat, Viggo Kristiansen, for å få lavere straff. Kristiansens sak er prøvd i to rettsinstanser og avvist av Høyesterett og i Gjenopptakelseskommisjonen fem ganger, men Jahr vil ha saken opp på ny.

DEMONISERING?

I sin aktverdige streben etter å avsløre det han mener er et justismord, må forfatter Jahr sannsynliggjøre at Andersen er av typen som kan voldta og drepe to små jenter og la bestekompisen sone 21 år for det. Andersen har «lett for å lyve», slår han fast, basert på uttalelser fra en psykolog innleid av Kristiansens forsvar. Andersen har dessuten «følelser av oppdemmet sinne og fiendtlighet som så kan eksplodere etter mindre provokasjoner og lede til ekstrem voldelighet», fjerndiagnostiserer psykologen. Forfatteren slår for egen regning fast at Andersen «virker totalt blottet for empati».

I det siste kapittelet beskriver Jahr hvordan han tror Andersen drepte de to jentene. «Kan det være drømmen om å drepe, om å utføre en slags syk militæroperasjon, som driver Jan Helge?» spør han seg og slår fast at Andersen «er en taper i skolesammenheng, han har få venner, og han har dårlige fremtidsutsikter». «Det er ikke tilfeldig at Jan Helge dreper», skriver Jahr, «det tilfeldige er at han dreper akkurat denne kvelden.» I fravær av bevis gjetter Jahr hvordan han tror Andersen drepte de to små jentene. Kapittelet er fullt av formuleringer som «kan det være at», «er det slik at», «i så fall», «jeg ser for meg at».

Kunne Jahr avslørt det han mener er et justismord, uten å demonisere Andersen? Svaret er ja. Han kunne ha skrevet en argumenterende bok. Han kunne konsentrert seg om Kristiansen og holdt Andersen i bakgrunnen. Han kunne utlevert mindre av Andersens privatliv, brukt færre karakteristikker, holdt igjen eller brukt bedre kilder til hans følelsesliv, han kunne kuttet vekk den spekulative skildringen av hvordan han ser drapet for seg. Det viktigste er likevel at han kunne latt Andersen forsvare seg, eller latt en talsmann for ham gjøre det. «Jeg har aldri snakket med denne forfatteren. Han har heller aldri sendt meg en personlig forespørsel om å gjøre det», sa Andersen til VG etter at boken kom ut.[9] Jahr svarte at han «forsøkte å komme i kontakt med Andersen», blant annet ved å sende brev til ham til foreldrenes adresse, men det er uklart hvorfor han mislyktes i å få Andersen i tale når VG lyktes.

Samtidig er det lett å forstå Jahrs valg. Han er selv forlagsredaktør i Gyldendal og har jobbet med flere kriminaldokumentarer. Han vet hvor grensene går, og hvor de ikke går. Men for Jan Helge Andersen er dette synd. Han har sonet, betalt sin gjeld til samfunnet, men mot forlagsbransjen står han maktesløs.

ADVOKATENE LESTE

Når jeg senere møter Jon Gangdal, sier han at Aschehoug ikke refuserte Angelica, bare utsatte den. Vi spiser lunsj, og han legger sakens papirer ut over bordet. Han er engasjert i barns rettigheter, han hadde selv en krevende oppvekst og ble sterkt berørt da han hørte om jenta som døde av anoreksi på nyttårsaften 2015. Han kontaktet jentas mor via hennes advokat. Det ble en enda vanskeligere bok å jobbe med enn de han tidligere hadde skrevet. På den ene siden stod moren, som la vekt på det hun mente var mobbing av datteren. På den andre siden stod de angivelige mobbernes foreldre, som var bekymret for egne barn og la vekt på morens eget ansvar. Moren ble senere dømt for omsorgssvikt, først og fremst knyttet til hendelser de siste tre månedene før datteren døde.

Foreldre i den avdøde jentas nabolag engasjerte advokat og fikk lese manus. I tillegg bestilte Aschehoug en betenkning fra advokatfirmaet Haavind. Denne la vekt på spørsmål om anonymisering og hensynet til andre aktører og påpekte at boken kunne bli «en forlengelse av hvordan Angelicas mor har oppfattet verden». Advokatene spurte seg om boken burde vente til etter rettssaken.

Men Gangdal ville ikke skrive om rettssaken, og heller ikke om de siste månedene av jentas liv, som tiltalen mot moren handlet om. I stedet ville han skildre det livet som mor og datter hadde levd sammen. Han ville utdype hvor komplekse mobbesaker kan være, og undersøke hvor hjelpeapparatet tråkket feil. Han hadde jobbet med boken i ni måneder og ville bli ferdig. Han hadde gjennomført fire–fem omskrivinger, fikk innspill fra stadig flere redaktører og følte mot slutten at argumentene gikk i ring. Slik han oppfattet det, klarte ikke redaktørene å peke konkret på hva som var feil, det var bare «noe».

«HÅRFIN BALANSE»

Til slutt nevnte Gangdal boken for et annet forlag, Prego Mobile, og tok manuset med dit. Der fikk de manus gjennomlest av en rekke fagfolk samt advokatene Jon Wessel-Aas og Cato Schiøtz. Etter noen små endringer ble boken sendt i trykken.

«Jeg opplevde at diskusjonen i Aschehoug til slutt dreide seg mer om personlige likes og dislikes enn om prinsipielle spørsmål», sier Gangdal. Han tror fravær av retningslinjer for dokumentarbøker gir usikkerhet i forlagene. Da ender man med å diskutere personlig. «Det blir subjektive vurderinger. En redaktør som er et råskinn, kan slippe gjennom for mye, mens en annen kan refusere en bok som burde vært utgitt.»

Forlagsdirektør Kari Spjeldnæs i Aschehoug er forelagt denne beskrivelsen. «Vi deler ikke Gangdals beskrivelse av prosessen», skriver hun, men vil ikke presisere hva hun er uenig i. «Som forlag kan vi ikke utlegge detaljer om forløpet mellom forfatter og forlag.»

Gangdal vedgår at han selv også var preget av intuitive mekanismer, han stod tett på saken med alle sine følelser. Han sier at han samtidig prøvde å være profesjonell. Han viser til en anmeldelse i Morgenbladet med tittelen «Hårfin balanse», som sier at han «løste den krevende oppgaven bra».[10]

«Jeg frykter at mangelen på et felles etisk rammeverk som man kan diskutere ut fra, fører til dårlig forankrede beslutninger», sier Gangdal. «Det vil helt sikkert være mulig å lage noe tilsvarende en Vær varsom-plakat for dokumentarbøker, som ivaretar bokens særpreg og behov for frihet til å benytte litterære og andre virkemidler. Et slikt reisverk vil øke presisjonen på diskusjoner i og utenfor forlagene.»

MORALSK PANIKK

Hvis jeg søker opp navnet mitt og «Fjordman» på nettet, kan jeg lese at jeg er «av de verste i en råtten bransje», «et skrekkeksempel på en uhederlig journalist», «nesten psykopatisk», jeg «lyver til norsk offentlighet» og har gjort «det mest groteske intervjuet i norsk mediehistorie». Og så videre. Dette er en bieffekt av å skrive bok om bloggeren Fjordman, alias Peder Jensen. Den konkrete bakgrunnen er at jeg intervjuet ham, men at han ikke likte intervjuet og forsøkte å stoppe det. Det kan jeg ikke gi etter for. Ingen regler gir adgang til å sensurere et avtalt intervju. Likevel skulle jeg ønske at Jensen kunne ta sine anklager til et organ som kunne ta dem alvorlig, treffe en avgjørelse og avgi en uttalelse. Da ville saken få en utgang. Uten dette kan Jensen påstå hva som helst om min yrkesetikk.

Poenget er at et rammeverk også kan gi beskyttelse. Anklager blir vurdert, de blir ikke bare hengende. Ved fravær av regelverk inntrer bare en annen type regler, den sterkes rett. Den får makt som kan true, sverte, insinuere, skape tvil om motiver. For en forfatter som skal gå løs på et kontroversielt prosjekt, kan dette være skremmende. «Hvordan tør du å skrive bok om Fjordman?» ble jeg spurt av forfattere på en fest. I diskusjonen om å lage en Vær varsom-plakat for sakprosa rundt 2014 ble det hevdet at det i stedet trengtes en Vær modig-plakat. Men et rammeverk kan også beskytte de modige.

Hvis jeg ser journalistikken og sakprosalitteraturen opp mot hverandre, klarer jeg ikke å se at sakprosaen er modigere. Heller er den mer konvensjonell, mindre eksperimenterende. Journalistikken er en kamparena, det som skrives, har hver dag store konsekvenser for mennesker med makt. Alt utfordres – hele tiden. Å manøvrere i dette krever presisjon, disiplin og stringens. Avgjørelsene testes, debattene tas, internt og eksternt. Derfor er VG og Dagbladet mer etisk bevisst enn Aschehoug og Gyldendal.

Vær varsom-plakaten setter grenser, men klart definerte grenser er en fordel nettopp når man beveger seg rundt dem. Det som er innenfor, er innenfor. Så lenge man ikke blir felt, er det greit. På den måten gir regelverket en beskyttelse mot det vage, følelsesstyrte, det Jon Gangdal kaller likes og dislikes. Det beskytter mot moralsk panikk, høyrøstede anklager og urutinert engstelse. Det gir klarhet når det koker, når følelsene er sterke og ubehaget stort. Og det er i dette landskapet de modige bøkene befinner seg.

JA TIL PROFESJONALITET

Jeg er lei av diskusjonene om etikk i sakprosa. De kommer aldri videre. Hver gang er det som om de må begynne helt fra bunnen. Jeg skulle ønske at grunnmuren stod der, og gjerne et reisverk, noen stolper som diskusjonen kunne organiseres etter. Så kunne konkrete eksempler og lærdommer bygge på hverandre. Det ville gjøre det lettere å ta gode valg. Som forfatter ville man ha noe å se til og lære fra. Man ville vite hvor handlingsrommet var, eventuelt hva man måtte argumentere mot hvis rammene skulle sprenges. Jeg er ute etter konsekvens, at bøker blir vurdert likt og ut fra en kjent målestokk. Jeg vil ha en gullstandard som forlag og anmeldere anerkjenner og forfattere strekker seg etter.

Jeg ønsker ikke en Vær varsom-plakat for sakprosa. Den debatten er en avsporing, og den hindrer god diskusjon. Dette handler i stedet om at forlagene tilkjennegir hvilke prinsipper de allerede gjør sine etiske vurderinger etter. Avgjørelsene tas, men vi vet ikke hvordan. Hvis etikken som forlagene styrer etter, er konsistent og prinsipiell, slik de ofte hevder, skulle det ikke være vanskelig å skrive den ned. Hvis den derimot er sprikende og partikulær, innebærer redaktørers engstelse, uklare advokatuttalelser og hensyn til forlagets omdømme, har vi allerede et problem. Hvis noe skal begrense hva jeg skriver i en bok, vil jeg vite hva det er. Å stå for noe uten å si det høyt er feigt.

Diskusjonen jeg vil ha, er hvordan modige, vanskelige bøker kan skrives. Jeg tror dilemmaer må vises fram, erfaringer må deles. Holdningen om at etiske diskusjoner må holdes internt i forlagene, hindrer utvikling. Forlagene bør derfor strekke seg lenger for å delta i debatten, mens forfatterne bør synliggjøre vanskelige valg og løsninger, i bøkene og i faglige debatter. I debattene bør også tredjepersoner inviteres med.

Forleggere og forfattere må komme forbi magefølelsene og «det som sitter i veggene», og komme fram til avklarte handlingsrom, bevissthet, tydelighet og konsekvens. Med ett ord, profesjonalitet. Målet må være modige forfattere, dristige prosjekter og viktige bøker som beskriver større deler av virkeligheten.

Simen Sætre (44) er journalist og forfatter.

[1] Anonym. «Moræus Hanssen må betale oppreising». Aftenposten 19.10.2011. aftenposten.no/norge/i/4o8ja/Moraus-Hanssen-ma-betale-oppreisning
[2] Fredrik Wandrup. «– Skillet mellom dokumentarisme og diktning er i full oppløsning». Dagbladet 27.07.2010. dagbladet.no/kultur/skillet-mellom-dokumentarisme-og-diktning-er-i-full-opplosning/64567322
[3] Oslo Tingrett. Dom avsagt 23.07.2010, saksnummer 08-085721TVI-OTIR/04
[4] Kristenn Einarsson. «Forlagene får etisk plakat». Aftenposten 26.02.2014
[5] Simen Sætre. «Hjertet trenger ingen fotnoter». Morgenbladet 20.02.2009. morgenbladet.no/samfunn/2009/hjertet_trenger_ingen_fotnoter
[6] Anonym. «Juryen har talt». Morgenbladet 23.03.2018. morgenbladet.no/boker/2018/03/juryen-har-talt
[7] Anonym. «Jan Helge Andersen slipper ut av fengsel». VG 17.12.2014. vg.no/nyheter/innenriks/i/xnx7X/jan-helge-andersen-slipper-ut-av-fengsel
[8] Dennis Ravndal. «Baneheia-drapsmann hengt ut og drapstruet på Facebook». VG 10.3.2016. vg.no/nyheter/innenriks/i/o0zXB/baneheia-drapsmann-hengt-ut-og-drapstruet-paa-facebook
[9] Hanna Haug Røset og Ronny Berg. «Jan Helge Andersen om ny bok: – Jeg forteller sannheten». VG 12.10.2017. vg.no/nyheter/innenriks/i/M44JB/jan-helge-andersen-om-ny-bok-jeg-forteller-sannheten
[10] Willy Pedersen. «Hårfin balanse». Morgenbladet 02.12.2016. morgenbladet.no/boker/2016/12/harfin-balanse