Faktasjekken – jakten på Norges beste sakprosa var et av sommerens store litterære høydepunkter. For naturvitenskapelig formidling, derimot, ble kåringen en stor nedtur.

Målet med sommerens serie i NRK P2 var å kåre de 250 viktigste bøkene siden 1945, bøker som hadde «formet Norge». I programmene ble de også innannonsert som «de beste sakprosabøkene». Prosjektet er prisverdig og har ført til at gode bøker er blitt diskutert og analysert på nytt. NFFs medlemmer, det er hele 5500 av oss, var med på å stemme fram bøker innen ti forskjellige kategorier. Bøkene var plukket ut på forhånd av ti juryer med ekspertise innen de forskjellige sjangrene.[i] Vårt anliggende i dette essayet er, med utgangspunkt i det faktum at ingen naturvitenskapelige bøker nådde opp blant de fem beste i kategorien «Populærvitenskap», å diskutere selve begrepet og gi noen ideer til hvordan denne sjangeren kan styrkes, med hensyn til både omfang, kvalitet og anseelse.

At naturvitenskapen stod svakt i de øvrige klassene i «Faktasjekken», for eksempel «Essay» og «Debatt og samfunn», er kanskje ikke like overraskende som resultatet for populærvitenskap. Totalt har vi telt opp 19 naturvitenskapsbøker blant de 250 nominerte, mens 13 titler kan sies å ha et visst rom for naturvitenskap. Kanskje kunne også de 25 nominerte i klassen «Mat, drikke og håndverk» legges til, men både det biologisk-ernæringsmessige og det teknologiske stod svakt i denne klassen. I kategorien «Populærvitenskap» var sjangeren utvidet gjennom formuleringen «herunder samfunnsvitenskap og humaniora», men vi tolker likevel avstemningsresultatet som uttrykk for en generell marginalisering av naturvitenskap og teknologi i den litterære offentligheten: På listen over de nominerte, som finnes på wikipedia.no (Faktasjekken), fantes åtte boktitler med utvilsom naturvitenskapelig profil. Den høyest rangerte blant disse kom på 8. plass i avstemningen. Hva er det med den naturvitenskapelige sakprosaen som fører til denne marginaliseringen? Kanskje virker begrepet «populærvitenskap» i seg selv marginaliserende?

De fem vinnerne i Faktasjekkens kategori «Populærvitenskap, herunder samfunnsvitenskap og humaniora!»

1.     Damman, Erik – Fremtiden i våre hender, 1972 (27 % av stemmene)

2.     Slagstad, Rune – De nasjonale strateger, 1998 (21 %)

3.     Seip, Jens Arup – Fra embetsmannsstat til ettpartistat, 1963 (16 %)

4.     Barth, Fredrik – Andres liv – og vårt eget, 1980 (15 %)

5.     Næss, Arne – En del elementære logiske emner, 1947 (15 %)

HVA ER POPULÆRVITENSKAP?

Med uttrykket populærvitenskapelige bøker går tankene i retning av bøker med naturvitenskapelig innhold. På engelsk henspiller jo science på den naturvitenskapelige kunnskapstradisjonen. Men Store norske leksikon (snl.no) definerer populærvitenskap som «vitenskapelige problemer og resultater fremstilt på en slik måte at ikke-eksperter skal ha mulighet til å fatte dem». Wikipedia bruker en liknende definisjon («populærvitenskap betegner bestrebelser på å formidle vitenskapelig kunnskap til lekfolk»). Her er det altså rom for mer enn naturvitenskap. Definisjonene understreker ellers at populærvitenskapelig formidling skiller seg fra faglig formidling på to punkter: 1) Målgruppene er ikke-eksperter og 2) framstillingsformen må tilpasses disse målgruppene. Forfattere som skriver bøker om vitenskapsrelaterte temaer – uavhengig av fagfelt – på en forståelig og ikke-innforstått måte, skriver dermed populærvitenskap.

La oss nå vende tilbake til sommerens kåring og se på den tydelig naturvitenskapelig inspirerte boka som nådde høyest opp. Det dreier seg om Morten A. Strøksnes’ Havboka eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider (2015). Når en så vidt ny bok i det hele tatt fant sin plass på listen over de 25 populærvitenskapelige bøkene hos en jury som nok tok «formet Norge»-mandatet særlig alvorlig, hadde det både med anerkjennelse og utbredelse, men også virkning, å gjøre. Jurymedlem Tønnessons interne begrunnelse lød slik: «Denne Kritiker- og Brage-prisvinnende boka er oversatt til en rekke språk og har blitt en bestselger i Norge, og har trolig bidratt til dagens store oppmerksomhet rundt vanskjøtselen av havet verden over.»

Den kunne altså antas å ha formet holdninger i Norge på kort tid. Å plassere boka i sjangeren «populærvitenskap» forutsetter imidlertid en sjenerøs bruk av dette begrepet: Boka formidler mye biologisk og oseanografisk kunnskap, men «rammehistorien» er til tider dominerende. Beretningen om forfatteren og hans kunstnervenn Hugo på forgjeves jakt etter en håkjerring er mer enn et slags påskudd, den oppleves som en vaskeekte historie om to ganske tøffe mannfolk i et salt og vått landskap. De som har lest Strøksnes’ Et mord i Kongo, vil vite at forfatteren er en mester i slik historiefortelling. Men for å komme på sporet av den litterære kvaliteten i hans formidling av naturvitenskap, vil vi bla i boka og nærmest tilfeldig stanse øverst på side 55, hvor vi får en innledende presentasjon av spermhvalen. Presentasjonen likner, men overskrider samtidig, den prosaen vi kjenner fra for eksempel Illustrert vitenskap. I stedet for å underlegge teksten en intrikat analyse skyter vi underveis inn, med denne skriften, hva vi tror er sannsynlige svarende reaksjoner fra leserne:

Spermhvalen (Physeter macrocephalus) er ikke bare verdens største kjøttetende dyr. [Leseren (L): Nei vel, hva er den mer enn det, da?] Den er det største kjøttetende dyret som noen gang har eksistert på jorda. [L: Jøss, det må da ha vært kjøttetende dinosaurer som var større?] Glem Tyrannosaurus rex [L: Jo, da begynner jeg å skjønne at dette er en virkelig svær rugg!], Megalodon [L: Den kan jeg ikke glemme, for jeg husker den ikke, men den høres jo megastor ut], eller kronosaurene. [L: Hm, husker ikke dem heller, sikkert en forhistorisk sværing.] Spermhvalen er både tyngre og lengre. [L: Jeg tenker nå på en Tyrex som sveller ut og utvider seg foran og bak.] Knapt noe som har levd, eller lever, inkludert de andre store hvalene, ligner på den. [L: Jøss, den vil jeg lese mer om.] / Dyret vi så, var en enslig hann på rundt tjue meter og med en vekt på mer enn femti tonn. [L: dere virkelig den? Jeg hadde blitt livredd.]

Her stimuleres altså leserens intellekt og følelser parallelt og drives hele veien videre på lystbetont vis, selv i et faktapreget utsnitt av teksten. Det gjør ikke noe at hun og han ikke husker Megalodon eller Kronosaurus, for hun og han kjenner Tyrex. Sammen med de to andre danner den en poetisk triade over SVÆRE dyr, og fantasien blir litt utvidet fra Jurassic Park-klisjeene.

 

POPULÆRVITENSKAP SOM SJANGER

Sjangermessig rommer populærvitenskapen både oppslagsverk (for eksempel bøker om sopp eller universet), bøker med journalistiske vinklinger, grundige utgreiinger om et tema – som er den vanligste måten å skrive på, og bøker drevet av narrativer, slik som Havboka – med eller uten en sterk tilstedeværelse av forfatteren.

Gode eksempler på journalistiske tilnærminger er den internasjonale bestselgeren The immortal life of Henriette Lacks (2010). Forfatteren, Rebecca Skloot, har bakgrunn som biolog og journalist. Et norsk eksempel i samme sjanger er skrevet av geologen og journalisten Reidar Müller. I boka Det som ble Norge (2014) lar han forskere fortelle om sin kunnskap om fenomener og landskap ute i felten.

Den utgreiende populærvitenskapen er den vanligste sjangeren, skrevet av forskere omkring et tema de forsker på eller kan mye om – bare unntaksvis om egen forskning.

En lang rekke av de mest etablerte populærvitenskapelige forfatterne her til lands, inkludert Dag Hessen, Thomas Hylland Eriksen, Markus Lindholm, Lars Fr.H. Svendsen og Terje Tvedt, bruker ofte personlige innganger til temaene de skriver om.

Enkelte bøker kan det være vanskelig å klassifisere, særlig de som er tunge på fagstoff, men ikke nødvendigvis er lærebøker eller rene akademiske utgivelser. Ett eksempel kan være den store, vakre og påkostede utgivelsen Landet blir til. Norges geologi (2006/2012). Men mange er villige til å strekke seg mye lenger enn dette for å nå ut til leserne. Noe av det som kjennetegner populærvitenskapen det siste tiåret, er nye forfatterstemmer som bruker et muntlig språk for å formidle teoretisk sett komplisert viten.

«Big Bang var ikke en eksplosjon i rommet, det var en eksplosiv utvidelse av rommet. Det var noe som skjedde overalt. Samtidig. Utvidelse av rommet? Jepp.»

Sitatet er fra Det usynlige universet (2015) av Jostein Riiser Kristiansen (s. 91). Flere forfattere bruker liknende grep (inkludert bruk av mellomoverskrifter og hyppige spørsmål) for å vekke nysgjerrighet og skape driv i teksten, for eksempel Bjørn H. Samset (De hemmelige partiklene, 2013) og Jessica Lönn-Stensrud (Bakterienes forunderlige verden, 2016). De to sistnevnte bøkene har forøvrig adskilte tekstbokser for anekdoter og personlige historier, så denne typen erfaringer behøver altså ikke alltid bli en integrert del av teksten.

God, norsk populærvitenskap med naturvitenskapelig tilsnitt finnes altså. Men kanskje står selve sjangerbetegnelsen i veien for sjangeren? Ofte oppfattes populærvitenskap feilaktig som rettet spesifikt mot barn og ungdom. Enda oftere forbindes sjangeren med «forenkling». Og selvsagt må en fysikers forskning forenkles kraftig for å være tilgjengelig for ikke-fysikere. Men samtidig vil mye av kunsten bestå i å formidle komplekse sammenhenger og uløste spørsmål som banaliseres hvis de kun formuleres i avisoverskriftformat.

I tillegg til konnotasjonen «barnslig forenkling» finnes det faglige innvendinger mot selve begrepet «popularisering». Kanskje er det nå på tide å finne en bedre betegnelse på den typen litteratur vi her prøver å sirkle inn. Vårt forslag er naturvitenskapelig sakprosa, med samfunnsfaglig og humanvitenskapelig sakprosa som nære slektninger. «Naturvitenskap» må her få lov til å omfatte både medisin, teknologi og matematikk. «Sakprosa» er nå en veletablert betegnelse på litteratur hvor det er god balanse mellom etterrettelighet i sak og en leservennlig omgang med prosaen.

VAR DEN DÅRLIGERE FØR?

En viktig grunn til at den relativt ferske Havboka i det hele tatt kom med i sommerens kåring i klassen populærvitenskap, var, som nevnt ovenfor, at den hadde rukket å oppnå antatt virkning. Dersom det, slik programlederen Hans Olav Brenner forkynte i annonseringen av hvert eneste program, skulle dreie seg om «de beste sakprosabøkene», ville utvilsomt flere av dagens sakprosaforfattere kommet med, biologen Dag Olav Hessen, som har levert en rekke ytterst prisverdige bøker siden årtusenskiftet, ville vært selvskreven. Men var den eldre naturvitenskapelige sakprosaen for dårlig til å konkurrere med humanistisk og samfunnsfaglig litteratur under kåringen? Hvordan skal vi i det hele tatt måle kvalitet i sakprosa? Nylig avdøde Jo Bech-Karlsen foreslo i boka Den nye litterære bølgen fra 2014 noen kjennetegn på kvalitet hos de beste blant nye sakprosabøker. Selv om han ikke skrev om forskningsformidlende bøker, treffer nok karakteristikkene mye god populærvitenskap av i dag: Bøkene har et sterkt forfatternærvær, de «nærmer seg skrivekunst», de er flerstemmige og har en klar virkelighetskontrakt. Noen lett kritiske lesere spurte, etter å ha lest Bech-Karlsens bok, hvor ny denne bølgen egentlig er. To år seinere svarte forfatteren gjennom boka Fra allvitende til flerstemmig (2016), hvor han vurderer en rekke eldre norske dokumentarbøker etter de samme kriteriene. Konklusjon: De eldre bøkene mangler mange av de nevnte kvalitetene. Det har dermed foregått en gledelig litterær utvikling i dokumentarsjangeren.

En gjennomgående kritikk mot eldre dokumentarbøker fra Bech-Karlsens side er at de gir mangelfulle kildehenvisninger. Dette er en rimelig kritikk, og den bør fremmes på vegne av både nysgjerrige lesere og dem som siteres og refereres. Her har trolig mye bedret seg siden den opphetede debatten rundt Gyldendals fembindsverk Historien om Norge (1996–2000). Men kritikken av bøkenes litterære kvaliteter virker for snever. La oss søke etter noen trekk i de naturvitenskapelige bøkene som faktisk ble nominert i Faktasjekkens populærvitenskapelige klasse.

 

PÅ JAKT ETTER KVALITETER

At Johannes Lids Norsk flora har kommet i en rekke nye utgaver siden 1944, skyldes trolig den faglige kvaliteten og at boka er brukervennlig. Det siste er sterkt knyttet til Dagny Tande Lids plantetegninger, som mange finner vakre, og som gir god gjenkjennelse for den som skal bestemme plantene. Illustrasjonene i sakprosa for allmennheten er i mange tilfeller like viktige som den verbale teksten når vi skal bedømme den litterære kvaliteten.

Dette gjelder i høy grad også en håndbok som Kirsten Bergans klassiker Livet i fjæra (1957). Mange av Prosas lesere vil ha gått med denne boka sammen med barna på tur langs stranda, og de gode tegningene av skjell, tang og tare er egnet til å skjerpe observasjons- og samlelysten. Mot slutten finnes gode råd for den som vil tilfredsstille denne lysten, blant annet dette:

«Har vi funnet et dyr som graver i sanden, kan vi fylle en del sand i vaskefatet og se hvordan dyrene graver seg ned. Er det større former, for eksempel strandskjell, er det bedre å ta et stort syltetøyglass, fylle på sjøvann og se om sandskjellet graver seg ned langs glassveggen, slik at vi kan følge med i hvordan den gjør det (s. 78).»

Her gis en enkel, konkret og velformulert oppskrift som skal sette oss i stand til å bli amatør-naturforskere.

De fleste nordmenn over 50 vil huske NRK-programmet «Fysikk på roterommet» med humoristene og fysikerne Helmut Ormestad og Otto Øgrim, hvor de diskuterer, ler og eksperimenterer. Men allerede i 1951 kom de med boka Pølser, fysikk og potetsalat, hvor vi kan lære å gjøre en mengde eksperimenter i badeværelset, på kjøkkenet, hytta og julebordet. Hele boka består av dialoger, ikke dypsindig sokratiske, men hele tiden vittig-nysgjerrige. Hvis disse dialogene har formet Norge, har det kanskje like mye med TV-programmene som med bøkene å gjøre, men ikke minst samspillet mellom mediene.

Per Høst var først og fremst filmskaper – han var faktisk en av læremestrene til Sir David Attenborough. På s. 33 i hans bestselger Hva verden viste meg (1951), som blander selvbiografi med beskrivelser av natur og fremmede kulturer, finnes et svært godt fotografi av en selunge, med denne bildeteksten:

«En nyfødt selunge – bare noen timer gammel. I luften omkring er det 25–30 kuldegrader, og selen er et varmblodig dyr med omtrent samme kroppstemperatur som mennesket. Derfor har denne ungen søkt ly for den kalde vinden i en fordypning i en skrugard. Den vet ikke at dette er en farlig plass. Hvis det blir isskruing, risikerer den å bli knust mellom isblokkene.»

Hva foregår her? For det første etableres leseridentifikasjonen gjennom kombinasjonen av bildet og opplysningen om at selungen, med et utseende som kan antas å utløse ømhet hos de fleste, er nyfødt. Også det nyfødte framkaller selvsagt ømhet. Vi får medynk med den også når vi hører om den grusomme kulda, men ikke minst kommer vi lett til å fryse på ryggen ved tanken om på at selungen ikke vet at den kan bli knust av isen når som helst.

Også i Leif Ryvardens Bragepris-belønte Er det liv, er det sopp! (1990) er illustrasjonene overmåte viktige. Her er både fotografier og en mengde tegninger av høy kvalitet og instruksjonsverdi. Men hør på prosaen her:

«I miljøer med vann er det ingen problemer, for eksempel i tropiske skoger, på syltetøy, i oversvømte eller fuktige kjellere og lignende steder. Her vil mycelet spre seg fort på overflaten, og angrepet blir lett synlig i form av et hvitt eller farget belegg eller et tynt lag av hyfer. Selv om det er rikelig med vann, er livet likevel ikke en dans på substratet eller verten (s. 22).»

Her finnes en litt subtil ironi, ved at perspektivet er soppens. For oss er det selvsagt et problem med mugg på syltetøyet. Alt blir veldig konkret: skoger, kjellere og et hvitt lag (med tvilsom lukt, det trenger ikke Ryvarden minne oss om) som vi alle kjenner. Og at det blir dans på substratet i stedet for roser, er smittende, naturvitenskapelig preget humor av en viss klasse.

EN NY BØLGE

Det har lenge vært snakket om at populærvitenskap ikke selger i Norge. Populærvitenskap har vært synonymt med de store bestselgerne fra utlandet, med forfattere som Bill Bryson, Jarred Diamond og Richard Dawkins i førersetet. Som vår introduksjon til den populærvitenskapelige sjangeren viste, er dette sakprosalandskapet dominert av modne menn som skriver om hvorfor verden ser ut som den gjør. Norske forfattere har nok ikke klart å følge opp med toneangivende bidrag. De siste årene er det imidlertid dukket opp en rekke nye bøker skrevet av unge kvinner, der tematikken skiller seg klart fra foregående tiår – og salget er enormt. Det snakkes om en populærvitenskapelig bølge som skyller over landet. I boka Gleden med skjeden (2017), skrevet av Nina Brochmann og Ellen Støkken Dahl, får vi en mulig forklaring på hva som har skjedd:

«Den tyske medisinstudenten Giulia Enders ga oss mot. Hun gjorde braksuksess med boka Sjarmen med tarmen og fikk tarm og bæsj til å bli noe man kunne snakke om i beste sendetid på Skavlan. Navnet på boka vår er en hyllest til henne. Hun gikk foran og viste hvordan medisin kan gjøres forståelig og morsomt og, ikke minst, hvordan man kan snakke om våre mest personlige kroppsdeler uten snev av skam (s. 9).»

I kjølvannet av Sjarmen med tarmen, utgitt på norsk i 2015 og med et salg på 70 000, har vi fått flere norske og internasjonale populærvitenskapelige titler om kroppen å velge mellom, og mange av dem er blitt bestselgere. Kaja Nordengens Hjernen er stjernen (2016) er utgitt i 40 000 eksemplarer og rettighetene solgt til 17 land. Gleden med skjeden, som altså kom ut i år, er allerede solgt til mer enn 15 land. Felles for disse utgivelsene, og her kan vi supplere med Å dykke etter sjøhester (Hilde og Ylva Østby, 2016), om hukommelse, er kombinasjonen av saklig fortellerstil, humor og relevans. Det dukker opp»mange interessante spørsmål når vi snakker om hjernen», heter det i Hjernen er stjernen: «Hvem er vi? Hva gjør deg til deg? Hva er personlighet?» (s. 14). I tillegg til at populærvitenskap plutselig selger, blir norske bøker eksportvare. Det er for øvrig ikke bare temaer knyttet til våre egne kropper som gjør det bra, men også tematikk fra dyre- og planteriket (Trærnes hemmelige liv av Peter Wohlleben og Meisenes hemmelige liv av Andreas Tjernshaugen). Faktasjekken fortjener kritikk for at den ikke fikk fram viktigheten av denne nye bølgen av bøker og andre særlig gode utgivelser fra det siste tiåret. Bøkene er ganske nye, ja, men det er også Havboka.

«HVA MÅ GJØRES?»

At vi her innleder med en av Lenins mest kjente boktitler, betyr ikke at vi tror litteraturpolitikk kan drives ved, på leninistisk vis, å utstede dekreter og utarbeide femårsplaner. Naturvitenskapelig sakprosa må, som all litterær sakprosa, være fri. Gode forfattere skriver ikke av tvang, men av trang. Men de kan stimuleres, og vi tror det er mulig å dyrke fram nye, gode forfatterskap. Betydelige resultater er allerede oppnådd gjennom NFFs særskilte stipend for folk som vil skrive naturvitenskapelig sakprosa. En stor andel av suksessbøkene som er nevnt ovenfor, har sin rot i denne ordningen. Med den mer sjenerøse stipendtildelingsprosessen som ble innført i år, er trolig en slik øremerking blitt overflødig. Men det kan stimuleres på andre måter. De unge naturviterne kan tilbys tidlig skrivetrening, gjerne i regi av NFF. Erfaringene fra MNKOM, studiet i forskningsformidling på bachelor- og masternivå ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo, er overveiende gode: Lærere, aviser, blogger og tidsskrifter rapporterer om en sterkt økende forekomst av unge, skriveføre naturvitere. Selvsagt må de som forskere skrive en masse på engelsk, men med nevnte Hessen og flere andre fremragende forskere som lysende forbilder kan de gjerne begynne å tenke på seg selv som fremtidige forfattere av bøker. Ett sted å begynne kan være trening i å skrive essays. Som Prosas lesere vil vite, er dette et vidt og til dels konfliktfylt sjangerbegrep. Georg Johannesen skilte mellom det informale essayet, i tradisjonen etter Michel de Montaigne (1553–1592), og det formale essayet, slik Francis Bacon (1551–1626) etablerte det. Kanskje vil naturvitenskapelige essays være mer formale enn de filosofiske og litterære, men preget av «forsøk» (jfr. fransk essayer, forsøke), altså uferdige, dialogiske forsøk og utvikling av ideer, vil kunne bringe mange lesere inn i naturvitenskapens ofte svimlende realiteter.

Når det skal oppnevnes juryer eller nedsettes komiteer som gjelder sakprosa og sakprosapolitikk, må naturviterne med. I «Faktasjekkens» populærvitenskap-jury, som nominerte 8 naturvitenskapelige og 15 ikke-naturvitenskapelige bøker, deltok ikke en eneste naturviter. Det samme gjaldt Dagbladet-juryen som i 2008 kåret de viktigste sakprosabøkene etter krigen. Heller ikke i komiteen bak den innflytelsesrike sakprosakanonen fra Landslaget for norskundervisning i 2009 var det noen naturviter med, noe som avspeiles i tekstutvalget. Slik kunne vi fortsette. Liknende skandaler og halvskandaler burde det være lett å unngå.

Vi oppfordrer NFF til, i 2018, å gjennomføre en ny kåring, gjerne igjen i samarbeid med NRK og Brenner. Denne gang bør kåringen og programmene ha populærvitenskap, det vil si natur-, samfunns- og humanvitenskapelig sakprosa, som fellesnevner. Da «Faktasjekken» ble oppsummert på Norsk sakprosafestival i Oslo i høst, ble særlig ett temaområde etterlyst: psykologi, personlig utvikling, livsstil. Dette vil meget lett kunne la seg fange av vårt forslag.

Vi foreslår altså å ta betegnelsen «naturvitenskapelig sakprosa» i bruk, til delvis avløsning for «populærvitenskap», som ofte gir uheldige og paternalistiske assosiasjoner. Men det omdøpte barnet må ikke kastes ut med badevannet! Populærvitenskapen er en stolt, lang og internasjonal tradisjon som må styrkes radikalt her til lands. De andre begrepene vi bruker i diskusjonen om kunnskapsspredning, har alle sine styrker og svakheter: «Opplysning», og særlig «folkeopplysning», vil mange forbinde med den samme ovenfra-og-nedad-holdning som «popularisering» kan romme. Samtidig dreier både filosofen Immanuel Kants og teologen N.F.S. Grundtvigs opplysningsbegrep seg om myndiggjøring av menneskene. «Informasjon» høres ut som om det bare går én vei, men vi vet alle at informasjonsteknologien også har mange egalitære og demokratiserende trekk. «Kommunikasjon» kan være to- og flerveis, og «vitenskapskommunikasjon» kan innebære at publikum blir delaktig, både direkte og indirekte. Men ordet lukter også av merkantile kommunikasjonsavdelinger som skal «kommunisere» bedriftens fortreffelighet og nedbemanningers nødvendighet. Da kunnskapshistorikeren Sverker Sörlin skulle oppsummere en nyere studie av naturvitenskapens kommunikasjon med sine omgivelser, i boka Sann opplysning? Naturvitenskap i nordiske offentligheter gjennom fire århundrer (Roos og Tønnesson, red. 2017), pekte han på at «sirkulasjon» var et egnet ord for å betegne naturvitenskapens bevegelse mellom ulike felter av samfunnet. Naturkunnskap kan sirkulere mellom felter hvor det gjelder liv og død, både i religiøs og konkret medisinsk eller økologisk forstand. Men sirkulasjonen omfatter også den nysgjerrige skrivingen og lesingen av tekster, med boka i lenestolen eller i-paden på bussen, som gjør oss klokere på oss selv og våre jordiske og himmelske omgivelser – fra kirsebærblomsten foran vårt øye til ordovicium og uoppdagede stjernetåker. Her stopper vi vårt essay, vårt forsøk.

Henrik H. Svensen (47) er geolog og forsker ved Universitetet i Oslo.

Johan L. Tønnesson (61) er professor i sakprosaforskning ved Universitetet i Oslo.

 

 

 

 

[i] Juryen i kategorien Populærvitenskap bestod av Nina Kristiansen (forskning.no), Tore Slaatta (NFF) og Johan Tønnesson (UiO. Henrik Svensen trådte inn i Slaattas sted i radioprogrammet.