Ved femtiårsjubileet for frigjøringen i 1995 våknet det norske folk så smått til erkjennelsen av at man ikke lenger kunne legge hele ansvaret for forfølgelsene av jødene i Norge på nazistene. Er pendelen nå i ferd med å svinge tilbake igjen?

To av årets bøker, Bjarte Brulands Holocaust i Norge og Herman Willis’ Det norske folkemord, tematiserer forsøket på å utrydde jødene i Norge. Men om de er skrevet med tanke på 75-årsmarkeringen av at de norske jødene ble sendt til Auschwitz, sier forfatterne ingenting om. Holocaust vies også omtale i ytterligere to av høstens utgivelser, Hans Fredrik Dahls Krigen som aldri tar slutt og Bodil Stenseths Quislings ran. Historien om Villa Grande.

Brulands murstein på 846 sider er av flere anmeldere kalt årets viktigste, og blir allerede sett på som selve standardverket om holocaust i Norge. Av den grunn vil den bli viet mest oppmerksomhet her. Ingen tvil om at dette er et imponerende arbeid som fortjener mye ros. Det ligger i bunnen også for denne omtalen, men det kan likevel være betimelig å løfte fram noen kritiske spørsmål.

Mange har sett fram til Brulands bok lenge, og han har da også holdt på med den i tjue år. Det har vært en livsoppgave og en kraftanstrengelse. Herman Willis’ Det norske folkemord er vesentlig slankere, har rimelig nok ikke samme ambisjonsnivå og skiller seg sterkt fra Brulands bok både i form og i tilnærming. Mens Brulands konklusjoner i stor utstrekning bygger på primærkilder, er Willis’ bok et resultat av litteraturstudier.

TRENGER VI DEM?

Tittelen Herman Willis har valgt, er ikke god. Forfatteren peker gang på gang mot det tyske hovedansvaret for det som skjedde med jødene. De norske nazistene, som ifølge ham nærmest var liksom-nazister og villige løpegutter, forstod ikke stort. Det reduserer Quislings og NS’ ansvar for holocaust. Hvordan kan det da bli et norsk folkemord? Det tyske folkemordet på de norske jødene ville vært mer treffende.

Brulands tittel Holocaust i Norge er mer nøytral. Den signaliserer i motsetning til Willis’ tittel intet om ansvar, samtidig som det postuleres at holocaust er noe mer enn den fysiske likvidasjonen, som skjedde i Polen. Det viktigste, om enn ikke det mest bestialske, kan sågar sies å være alt det som gikk forut for massemyrderiene. Med andre ord den hjelpen tyskerne fikk med registreringen av jødene, arrestasjonene, transporten fra fjern og nær til utskipningskaia i Oslo, den økonomiske likvidasjonen av jødenes eiendeler, unnfallenheten – altså det som hendte i Norge. Alt dette er med hos Bruland.

Ingen av forfatterne ser ut til å ha noen trang til å forklare bøkenes berettigelse. Trenger vi dem, er det ikke skrevet tilstrekkelig om temaet tidligere? Hans Fredrik Dahl argumenterer i sin bok Krigen som aldri tar slutt for at det alltid er behov for nye utgivelser – simpelthen fordi historien endrer seg hele tiden. Forståelsen av krigen er ikke den samme i dag som da den pågikk, eller for eksempel under den kalde krigen.

Et av de klareste eksemplene på det er synet på jødenes skjebne. Som Dahl skriver, var det tidligere en utbredt tendens til å sette alle ofre for nazismen i samme bås. At jødene sto i en spesiell stilling ved at de ble utsatt for total befolkningsutslettelse, basert på en særlig ideologi om jødene og den germanske rase, har først blitt noenlunde allment tankegods flere tiår senere.

Dahl har et eget lite kapittel om hvilken enorm innflytelse den amerikanske serien Holocaust, med Meryl Streep i en av hovedrollene, hadde i den vestlige verden på slutten av 1970-tallet. Fenomenet holocaust fikk etter dette en helt sentral plass i historien om annen verdenskrig, også i Norge. En bok som på samme tid også bidro sterkt til dette her hjemme, men som Dahl ikke nevner, er Det angår også deg (1976) av den norske jøden Herman Sachnowitz fra Larvik. Han ble deportert til Auschwitz – og overlevde som ved et mirakel. Med god grunn ble den av en historikerjury (med Dahl som medlem) i 2015 kåret til en av de ti mest innflytelsesrike norske bøkene om annen verdenskrig.

MODIG FORSKNING

Perspektiver og fokus skifter, men også nye opplysninger kommer for en dag, for eksempel ved funn i arkivene. Det er tilfellet med Bodil Stenseths nye bok om Villa Grande på Bygdøy, eller Gimle, som eiendommen het under krigen, da den var Vidkun Quislings residens. Hun har funnet ut at en rekke verdifulle gjenstander fra den deporterte og likviderte familien Watchman havnet hos Quisling på Bygdøy, i hyttekomplekset hans Ørneredet i Asker og i Fyresdal.

I et intervju med Aftenposten uttaler Stenseth at vi etter dette må forandre historieskrivningen om Quislings syn på jødene. Det er imidlertid vanskelig å se at boken gir grunnlag for en slik nytolkning. Den norske førerens syn på jødene er temmelig godt kjent fra før. Det som er sikkert, er at den konkrete oppdagelsen gir begrunnelse for, samt innhold og liv til, en ny bok – altså Stenseths.

Fremherskende perspektiv på historien utfordres ellers ofte av modig forskning. Det kan koste dyrt å legge seg ut med de rådende faglige autoriteter – slik er det innen ulike felt, på alle forskningsfronter. Man kan nok si at Bjarte Bruland selv opplevde et slikt sammenstøt som medlem av Skarpnesutvalget i 1996–97, da man skulle undersøke nærmere hva som skjedde med jødenes eiendeler under krigen.

Utvalget var blitt nedsatt etter et sterkt trykk som neppe hadde oppstått hvis det ikke hadde vært for journalist og forfatter Bjørn Westlie, som i Dagens Næringsliv, i forbindelse med 50-årsjubileet for avslutningen av annen verdenskrig, bannet i kirken og skrev artikkelen «Det norske jøderanet» i mai 1995.

MORALSK IMPERATIV

De to utvalgsmedlemmene som ble oppnevnt av Det mosaiske trossamfunn, Bjarte Bruland og Berit Reisel, brøt ut, dannet et mindretall og avga en egen utredning. Perspektivet til flertallet var preget av den tradisjonelle tanken om at mange grupper hadde lidd, og at man skulle behandle alle likt. Samtidig erkjente man at jødene hadde fått for dårlig økonomisk kompensasjon etter krigen. Mindretallet var på sin side opptatt av at folkemordet på jødene var noe helt unikt, og at den fysiske og økonomiske likvidasjonen måtte ses som del av samme forbrytelse. Heri lå et moralsk imperativ, og ikke bare en isolert økonomisk urett som det skulle gjøres opp for.

I ettertid var det mindretallets syn som fikk politisk og alminnelig oppslutning, noe som blant annet resulterte i opprettelsen av Holocaustsenteret. Det har siden 2005 holdt til i Villa Grande, Quislings representative bolig på Bygdøy, som nå altså har fått sin historie nedtegnet mellom to permer av Bodil Stenseth.

Mer enn femti år etter annen verdenskrig ble det simpelthen tatt et historisk og moralsk oppgjør med nordmenns delaktighet i holocaust. Tilintetgjørelsen var med dette ikke lenger et ansvar som tillå okkupanten og dens norske drabanter alene, mens alle andre gikk fri.

Senere har vi fått bidrag som bare forsterker dette inntrykket av at holocaust må betraktes med vidvinkel, slik som Espen Søbyes artikkel i Samfunnsspeilet (4/1998): «Jødeforfølgelsene under den annen verdenskrig: Et mørkt kapittel i statistikkens historie?» Burde ikke SSB ha innsett at særskilt statistikk om jødene ikke ville bli benyttet til hederlige formål, og unngått, trenert eller avvist samarbeid med NS’ statistiske kontor? Jan Levin og Bruland selv har vist at NSB var fullt klar over at det var tilfangetatte jøder som skulle transporteres i særskilt bestilte vogner og tog til Oslo i oktober og november 1942. Politi og lensmenn som arresterte jødene, drosjesjåførene som kjørte dem til kaia – nazist eller ikke, alle hadde et delansvar.

NATT OG DAG

Willis tar i sin bok til motmæle mot å tillegge nordmenn for mye skyld for holocaust – men uten egentlig å koble seg til den norske debatten (Westlie og Skarpnesutvalget nevnes ikke, heller ikke Espen Søbye eller Marte Michelet). Hans utgangspunkt synes å være at forskjellen mellom tysk nasjonalsosialisme og antisemittisme på den ene siden og Quislings og NS’ ditto på den annen var som natt og dag. Willis er kjent som provokatør, og hans påstand om at Quisling ikke var nazist, bør puttes i den skuffen. Men det er grunn til å ta boken på alvor når han skriver at den norske føreren egentlig ikke forstod Hitlers jødehat, som innebar at jødene ikke bare var rasemessig underlegne. De var også livsfarlige, en reell og alvorlig trussel mot Tyskland. Krigen var ifølge Hitler en livskamp mellom jødene og germanerne.

Willis har rett i det, men etter min vurdering overdriver han denne diskrepansen mellom tysk og norsk nazisme i en slik grad at prosjektet hans kommer skjevt ut. Det betyr ikke at det ikke her er interessant og opplysende stoff om nazitidens tankegods, om nazikoryfeene og grusomhetene de stod bak. Willis har en lett og energisk penn. Og så forakter han tilsynelatende Quisling så inderlig, han kan ikke få tillagt ham mange nok negative egenskaper og benytter enhver anledning til å gi ham på pukkelen. Willis refreng får dermed motsatt virkning, man tar seg nesten i å få sympati med en mann som blir hundset slik med.

Bruland har på sin side en vesentlig mer nyansert fremstilling av forskjeller og likheter mellom nazismen i Tyskland og i Norge. Han legger vekt på at de i praktisk politikk hadde felles interesser når det kom til jødespørsmålet. Boken har undertittelen Registrering – deportasjon – tilintetgjørelse. Hovedfokuset er på overgriperne, ikke ofrene, og tidsperspektivet er avgrenset til 1940–45. Det er en nitid dokumentasjon og analyse av okkupasjonsregimets politikk og overgrep mot jødene i Norge, inklusive den økonomiske likvidasjonen av de flyktede og de deporterte jødenes eiendom. Bruland har fortjenstfullt holdt det norske dramaet opp mot det som skjedde i andre land i Europa.

ANALYTISK STIL

Han holder seg gjennomgående med en nøktern, saklig, analytisk stil. Det kler stoffet, en moralsk eller sentimental tone ville passet dårlig. Det hadde imidlertid ikke gjort noe om han oftere kalte en spade for en spade. For eksempel bruker Bruland det byråkratiske uttrykket «inndragningen av jødisk eiendom» når han omtaler Westlies artikkel, som altså bar den mer treffende tittelen «Det norske jøderanet».

Bruland har naturligvis ikke bare gått til arkivene, men trekker også på en rekke andre forskeres arbeider, hvorav det viktigste er Oskar Mendelsohns store verk Jødenes historie i Norge gjennom 300 år, bind 2 (1940–1985). Men Bruland har ikke bare gått i dialog, enkelte forfattere og forskere har han falt for fristelsen til å gå i strupen på. Jeg er ikke sikker på at boken hans blir bedre av å arrestere Marte Michelet (Den største forbrytelsen, 2014) på så mange punkter. Og holder kritikken av Espen Søbyes opplysning i ovennevnte artikkel om at NS’ statistiske kontors spørreskjemaer var en av hovedgrunnene til at så mange jøder ble arrestert og deportert, egentlig vann?

Det heter seg at en anmelder skal forholde seg til den boken som foreligger, og ikke kritisere forfatteren for at han ikke har skrevet en annen bok. Allikevel, jeg synes det er overraskende at Bruland avgrenser seg så kategorisk til årene 1940–45. Boken er dermed kanskje først og fremst blitt det store monumentet over selve overgrepet mot jødene på norsk jord.

Jeg savner de historiske forutsetningene for at dette også kunne hende her. Hvordan fremmede og i særdeleshet jøder ble behandlet i mellomkrigstiden, hvilken rolle antisemittismen spilte i Norge. Hva med de allmenne idehistoriske strømningene i tiden, som raseforskningen og raseteoriene, den lave toleransen for annerledeshet, jf. steriliseringsloven av 1934? I hvilken grad bidro alt dette til at overgrepene mot jødene og etter hvert arrestasjonen og deportasjonen gikk så knirkefritt? Fordi forfatteren stanser i 1945, får vi heller ikke noen dokumentasjon og samlet analyse av hvordan temaet holocaust har blitt behandlet i historiebøkene, mediene og andre fora her i landet de 75 årene som er gått (lenge ble temaet nærmest neglisjert).

INN I DETALJENE

Heller ikke det mer eksistensielle spørsmålet så mange har vært opptatt av i ettertid – hvordan var holocaust mulig? – er noe egentlig tema hos Bruland. I siste kapittel skriver han at spørsmålet kan virke mer tilslørende enn oppklarende. Fordi det er for stort. Hans metode har vært «å gå inn i detaljene og forstå hvordan overgriperne tenkte». Slik har han bygd opp et bilde av hva som skjedde.

Men hvor dypt er det mulig å lodde med en slik metode? Som tidligere direktør for Holocaustsenteret Odd-Bjørn Fure skriver i den opplysende artikkelen «Tilintetgjørelsen av de europeiske jødene» (Nytt Norsk Tidsskrift 2/2002): «Flere historikere har konstatert at mange års vitenskapelig innsats ikke har ført dem nærmere en genuin forståelse av Holocaust.» Men de har prøvd, og mange har tross alt kommet et godt stykke på vei.

Den tyske jødiske flyktningen og filosofen Hanna Arendts begrep om ondskapens banalitet kunne vært diskutert i forbindelse med holocaust i Norge. Hva slags ondskap førte til at 773 norske jøder havnet i Auschwitz? Når Bruland skriver om ansvarspulverisering og at overgriperne var eksperter på å fraskrive seg ansvar, skyve det over på andre, kunne sosiologen Zygmunt Bauman vært koblet inn. Han var opptatt av moderniteten og det rasjonelle, og oppstykkingen av ondskapen i etapper. Var det rimelig at politifolkene som hentet jøder i hjemmene deres, fraskrev seg ansvar for folkemord fordi deres «transportoppdrag» opphørte idet de overlot jøder til tyskerne på brygga i Oslo?

Siste kapittel i boka Holocaust i Norge heter «Konklusjon». I tidligere kapitler har Bruland gitt en bredsporet dokumentasjon, der det vises til at ikke bare de norske nazistene, men også viktige deler av det ordinære sivile samfunnsmaskineriet var brikker i den store tilintetgjørelsen. Det virker derfor rart når han i dette avsluttende kapitlet likevel synes å ende opp med et klart smalere perspektiv. Nå er det på norsk side bare Quisling og NS-ledelsen, statspolitiet og det ordinære politiet, og på tysk side Terboven og Sikkerhetspolitiet (Gestapo), som pekes ut som overgripere.

Dette gir minnelser om historieskrivningen før Skarpnesutvalgets tid og er slik sett heller ikke så forskjellig fra Herman Willis’ konklusjon, som riktignok betrakter de norske nazistene som villige nikkedukker for de tyske nazistene mer enn som ansvarlige moralske subjekter. Begge etterlater et inntrykk av at holocaust var en isolert historisk hendelse tidfestet til første halvdel av 1940-tallet. Holocaust hadde naturligvis en forhistorie, som Willis i noen grad redegjør for, men minst like viktig er den enorme betydningen holocaust har fått i ettertid.

I 2005 besluttet FNs generalforsamling at 27. januar skal være internasjonal minnedag for holocaust (datoen sovjetiske styrker befridde Auschwitz). I Norge og i mange andre land har vi fått Holocaustsentre, som sørger for å holde interessen og årvåkenheten oppe når det gjelder folkemord og forfølgelse av minoriterer generelt.

Den som skal skrive standardverket om holocaust i Norge, må etter min mening ha et vidt perspektiv på ansvaret for ugjerningene og samtidig sette holocaust inn i en større historisk sammenheng som inkluderer tiden både før og etter selve folkemordet på jødene.

Per Eivind Hem (54) er forfatter og kritiker.