Det er så mange spørsmål du kan stille til bloggformatet: Hva betyr det for demokratiet? Kan du tjene penger på det? Hva med de presseetiske utfordringene ved 100 prosent fri publisering? Men denne teksten handler ikke om det: Den handler om hva bloggen kan bety for forfatterskapet ditt, og hva den har betydd for forfatterskapet mitt. Jeg skriver denne teksten til deg som også skriver.
Jeg har blogget av og på i nesten ti år. Jeg har skrevet tre sakprosabøker for voksne og tre skjønnlitterære bøker for barn. Jeg har jobbet fire år som kommunikasjonssjef i Store norske leksikon. Nå er jeg konsulent i det nerdete, akademisk orienterte webbyrået Netlife Research og hjelper andre kommunikasjonsavdelinger med å mestre den mystiske nett-teksten.
IKKE BLOGG
Det er sjelden jeg lærer virksomheter å blogge. Når sjefer og nettredaktører og markedsdirektører kommer til meg og sier «Vil du hjelpe oss med å lage en blogg?», så pleier jeg å si: «Helst ikke. Jeg tror ikke blogging vil passe for dere.» Selv om blogging er det fineste jeg vet om på hele internettet, og det mest givende jeg har jobbet med, rent tekstmessig.
Det gjør det også til det vanskeligste formatet på nettet. Det er ikke vanskelig å skrive noen ord og trykke publiser, men det er vanskelig å gjøre det bra. Og hvis du skal gjøre det i arbeidstiden, som en del av en forretningsplan, så er det sannsynlig at du får mer igjen for tiden din om du heller rydder i adresselisten. Du sparer flere penger på bortkastet porto og medlemsblader i retur ved å sjekke om alle postnumrene du har, er riktige, enn du tjener på å få Turid Informasjonsmedarbeider til å lage en middelmådig blogg.
Men jeg trenger ikke fortelle deg hvorfor tekst er vanskelig. Du skriver. Du skriver bøker til det gjør vondt i skuldrene og korsryggen og tinningene, til du får senebetennelse og prolaps og ergonomisk tastatur og en mus som ser ut som den har rømt fra en Star Wars-film. Du skriver selv om du ligger våken om natten og gruer deg til at alle/ingen skal synes at boka di er dårlig, at du er en lurendreier og en skurk, en ufaglig, klumsete formulert sleiping som burde få inndratt tastaturet sitt, at du er så kjedelig gjespende døll at ingen kommer til å åpne boka di uansett, at ingen kommer til å bry seg, og snart er livet slutt, og alt du vil ha etterlatt deg, er papir til forlagets makuleringsmaskin og pliktavleverte filer til Nasjonalbiblioteket. Men du skriver likevel.
Og derfor, kjære modell-leser, er blogging noe for deg.
JO, BLOGG!
En blogg er en kombinert skrive- og publiseringsmaskin der du bestemmer. Ikke de ansatte på Facebook. Ikke Dagbladets debattredaksjon. Ikke forlaget ditt. Det er en selvstendig plattform der du har all makt og alt ansvar. Du lager noe offentlig alle kan finne igjen, uten å måtte logge seg inn, betale eller legge til noen som venn. Du har alle verktøyene en nettavis har tilgjengelig: Du mangler bare avisens etos, lesertall og ressurser.
Du kan skrive så langt og så dårlig du vil. Dette er egentlig alt du trenger å vite om blogging. Og likevel er det ikke nok. For selv om bloggen er det frieste av alle formatene du kan jobbe innenfor, har du hodet ditt fullt av ufrie ideer om hva en blogg liksom skal være.
Du har jo hørt om bloggerne. Du har hørt om de unge damene med de slanke midjene som tar bilder av seg selv i aftenkjole og treningsbukse, som får penger for å skrive positive innlegg om mixmastere og leppestifter, damer med titusenvis av lesere som skriver om tilsynelatende ingenting.
Du har jo hørt om bloggerne.Du har hørt om sinte menn med ubegrenset tilgang til mikrofon, gærninger som ikke kan stave, ikke kan tenke, som gulper opp alle de rasende rasistiske og misogyne ytringene sine på et nett som er støyende nok fra før av.
BLOGGING ER IKKE EN SJANGER
Men blogging er et format, ikke en sjanger, på samme måte som at bokikke er en sjanger. Det er ikke innbindingen som skiller en roman fra en biografi. Du kan ikke si at formatet «magasin» er meningsløst fordi du ikke fikk noe ut av Allers da du ventet hos tannlegen. Bladet du leser nå, er trykt og distribuert på samme måte, laget i det samme Adobe-programmet, av en grafiker med samme type utdanningsbakgrunn som grafikeren som lager Bonytt og Vi Menn. Men du tenker ikke på all tekst «trykt på papir med flere farger» som samme type.
Likevel har de aller fleste blogger ett samlende tekstkriterium: Det meste som skrives på blogger, er sakprosa. Hvorfor er det sånn?
Jeg tror det er to hovedgrunner. For det første består Internett i hovedsak av ulike former for ikke-oppdiktet tekst, fra Skatteetatens funksjonelle sakprosa til tenåringenes entusiastiske, emotive utrop: Begge henviser til en leserkontrakt der vi forventer at både pendleravdraget og Justin Bieber finnes på ordentlig.
For det andre har ideen om autentisitetvært førende i utviklingen av bloggen som format.Blogglesere kan aldri være 100 prosent sikre på at det de leser, er sant, men forventningen er at det er det. Om du skal bruke bloggformatet til skjønnlitteratur, så er det et sted for det litterære essayet, for den knausgårdske nærskrivingen av sydenferier og koking av brokkoli. Mange av forfatterne jeg så vokse frem fra bloggene rundt meg, som Linn Strømsborg og Kristine Tofte, ble skjønnlitterære forfattere. Men skrivetreningen fikk de i et format der leserne stilte strengere krav til etterrettelighet.
Skjønnlitterære forfattere blir oppfordret til å lage seg frirom på skriveskoler og på kreative kurs landet rundt, mens sakprosaforfattere for det meste blir oppfordret til å tenke på godt språk, være tydelige nok, forståelige nok. Det holder ikke.
Derfor tenker jeg på bloggformatet som primært sakprosaens kreative rom: Et fristed og en tumleplass der du kan se folk kopiere og leke med alle typer ikke-oppdiktede sjangre, enten de er sin egen reality-stjerne, sin egen motejournalist eller sin egen bokanmelder. Du kan leke med virkemidler, skjule og fremheve, trikse og bygge opp drama, men forventningen er at du er autentisk, ærlig, deg selv, at du ikke dikter opp.
BERØMT FOR 15 MENNESKER
Så du vil forsøke å blogge. Ikke forvent horder med lesere. De fleste bloggere får ikke 15 minutter med berømmelse; de blir berømte for 15 mennesker. Slik var det for meg også. Den aller første faste leseren min var svigermor.
Men det er i relasjonen til leserne at vi ser en av de store forskjellene på blogg og bok: Når du skriver på en nettside du drifter selv, kan du se leserne dine. Selv om de ikke legger igjen noen kommentarer eller snakker om deg på Twitter, legger de igjen små spor i statistikkverktøyet. Du kan se hvade har lest, hvor lenge, hva de lette etter på Google da de fant teksten din, hvilke lenker de trykket på, om de har vært her før, hvor de bor, du kan se om de har nettleseren sin stilt inn på engelsk, bokmål, nynorsk. Du ser om de har en gammel PC eller en flunkende ny iPad. Du kan se dem lese deg. De er så nær. Derfor er blogging nærmere muntlig fremføring: Du kan følge med på responsen, du kan spionere på publikummet ditt. Bøker er flaskepost: Du sender dem ut i det kommersielle verdenshavet, og av og til får du svar. Så 15 mennesker, 15 ordentlige mennesker du kan se sporene etter, det er mye. Da jeg begynte å blogge som nittenåring, var det mer enn nok.
FINN LESEREN DIN
Men selvfølgelig kommer du til å ønske deg flere enn 15 lesere etterhvert. Og det er ikke så rart.
Min erfaring er at det er enklere å skrive når jeg ser for meg en leser. Og realiteten er at bloggere er så selvstendige at om du ønsker å nå noen bestemte personer eller grupper, må du jobbe aktivt for det selv. Det er ingen bibliotekarer her. Vil du at Kristin Clemet skal lese bloggen din, må du finne henne på nettet og skjønne hvilke andre ting hun leser, hvor du må plassere deg for at hun skal finne deg også. De gangene jeg har holdt bloggkurs, har jeg fått de begynnende bloggerne til å lage en liste over drømmeleserne sine. Det er delvis for å kunne bruke listen som et konkret verktøy for hvordan du skal promotere bloggen din, men også som et verktøy i selve skrivingen: Det øyeblikket du ser for deg noen du vil overbevise, sette på plass, skryte av eller fri til, putter du deg selv i en retorisk posisjon der teksten flyter friere. Start innlegget med «Kjære NAV» – du kan stryke det etterpå.
De leserne du får her, er de beste leserne. De fant deg fordi de var på jakt etter en tekst om et tema du har skrevet om, fordi de fikk deg anbefalt av noen de kjenner eller følger på nettet, og de ble fordi de likte det de leste. De likte den uferdige stemmen din. De så deg ikke på TV. De fikk ikke anbefalt deg på Ark. De kommer til å være her når du har skrevet ti bøker til og ha kjøpt dem, også. Dere har en mer intim relasjon enn det du kommer til å få til bokleserne dine, fordi du ga mer til dem. Du ga dem gratis råstoff, du svarte på kommentarene deres, du så dem sirkulere rundt inne på nettsiden din som et lite datapunkt og tenkte på dem. De fikk se deg slik du hadde lyst til å vise deg frem, ikke via et lanseringsintervju eller en anmeldelse.
Alle forfattere trenger en slags markedsføringsplan, fordi alle forfattere trenger penger. Det kan være at bloggen er en av de mest forfattervennlige markedsføringsplanene man kan ha.
SKRIV FRA EN FØLELSE
Så du har funnet noen å skrive til. Hva nå? Da jeg begynte å blogge, fulgte jeg den eneste oppskriften jeg vet om. Jeg skrev hver dag i et år. Jeg skrev det jeg ville skrive til enhver tid. Jeg tenkte ikke på tematikk. Jeg tenkte ikke på popularitet. Jeg spekulerte ikke. Jeg fulgte følelsene mine, den indre kløen. Når jeg lærer andre å blogge, ber jeg dem hente frem sist gang de ble provosert. Frustrert. Indignert. Begeistret. Henrykt. En følelse med høyere volum enn moderat misnøye, tilfredshet. Gnisten.
Der er blogginnlegget. Skriv den følelsen, skriv fra den følelsen, skriv til den personen, den tingen, den situasjonen som ga deg den følelsen. Da har du to ting: En tekst du gidder å skrive for «ingen» og få 0 kroner i honorar for, og en tekst noen faktisk kan finne på å gidde og lese.
Har du en følelse å skrive fra og noen å skrive til, har du alt du trenger – sånn litterært sett. Det finnes mange triks for å skrive bedre nett-tekster (hint: kulepunktlister og mellomoverskrifter), men du trenger dem ikke, fordi du er ikke her for å gjøre sjefen din fornøyd: Du er her for å skrive løs.
Er du som sakprosaforfattere flest, har du en serie med mentorer, veiledere og læremestre du føler at kikker deg over skulderen uansett. Du må ikke skrive for å drepe husets engel, du må skrive for å fordrive stemmen til alle de tørre fagbokforfatterne som har kommet før deg. For å sitere en god venninne som har slåss seg gjennom manus til sin andre sakprosabok: «Hvem er den sure, gamle mannen som bor i teksten min? Hvor kom han fra?»
Eller kanskje du er en kronisk koseskriver og leter etter din indre sure, gamle mann som kan komme og gi litt etos til verket ditt? Han finnes et par titall blogginnlegg unna. Det er bare å begynne.
DITT EGET DOMENE
For kommunikasjonsbransjen er bloggen et verktøy for å nå en del mål, det være seg å selge flere underbukser eller å styrke posisjonen til Direktorat X i medieoffentligheten. Men jeg vet at bloggen er noe annet, noe mer: at i formatet «blogg» ligger den teknologiske manifesteringen av Virginia Woolfs eget rom. Det er en gave til deg som skriver, et redaktørfritt, markedsavdelingsfritt, eid-av-ingen-andre-enn-deg-selv-sted der du kan skrive deg varm, skrive deg full, finne «din egen stemme» samtidig som du finner de som skal bli leserne dine, de som skal bli så knyttet til stemmen din at de kanskje er med på å støtte deg økonomisk i fremtiden.
Høres det rosenrødt ut? Slett ikke. Det er en lammende frihet, en frustrerende frihet, en frihet til å være lat, til å få sceneskrekk, til å få skrivesperre, til å dumme seg ut. Til å gi opp. Jeg har gitt opp bloggingen flere ganger, så mange ganger at det har vært diskutert på Wikipedia om jeg skal beskrives som «blogger» eller «tidligere blogger» i artikkelen om meg.
Jeg tror at denne miksen av ambivalens og intensitet er en normal del av det å ha en offentlig skrivestue. Og jeg er viss på at bloggen er det beste du kan gjøre for deg selv som skriver.
OM BLOGGEN OG BØKENE MINE
Jeg vet ikke hvordan folk ble forfattere før Internett, men jeg ble det ved å skrive hver dag.
Det første året i blogglivet mitt skrev jeg om hvor provosert folk ble når jeg var edru på fest. Jeg skrev om hvorfor jeg elsket Totoro-filmen. Jeg skrev om hvorfor jeg studerte litteraturvitenskap. Jeg skrev om hvor provosert jeg var over behandlingen av de afghanske flyktningene. Jeg skrev om å være jente og bli seksuelt trakassert på World of Warcraft. Jeg skrev om at noen i vaskekjelleren hadde stjålet de hullete trusene mine fra tørkesnoren, og spekulerte på hva de skulle med dem. Jeg skrev dårlig, jeg skrev rotete, men jeg skrev. Jeg skrev mitt eget språk, et språk frigjort fra skolestiler og semesteroppgaver, fra sjangerlære og kritiske blikk. Jeg skrev om meg selv, men mest av alt skrev jeg som meg selv, og jeg ble den skriveren jeg ble av å skrive så mye. I løpet av et år var en håndfull lesere blitt noen hundre. Den første boka mi kom ut i 2008. Da var jeg 21.
Jeg kunne ikke ha gjort det uten å blogge. Ikke fordi bloggingen førte til bok per se, men fordi du må skrive mye for å kunne skrive. Så skrev jeg en bok. Og en til. Og en til.
Mannen min delte opp bloggingen min i to: Det er bloggingen om litteraturen jeg skaper, og bloggingen som er litteraturen jeg skaper. Da jeg jobbet med Morfar, Hitler og jeg, blogget jeg nesten ikke i det hele tatt. Da boka var ferdig, hadde jeg behov for å ta med alle restene og utforske dem i bloggen. Her puttet jeg bildene jeg ikke ville ha med i den trykte utgaven. Her kunne jeg ha metodediskusjon, avveininger, bilder av prosessen med de narrative strukturene i manus. Jeg kunne si det jeg ville si om boka, på mine egne premisser, på mitt eget sted, ikke i VG, ikke på aschehoug.no, men hos meg selv.
Men mens jeg skrev meg til å bli en skriver, blogget jeg hver dag. Jeg diktet opp en dialog der jeg var på fylla med Kant, Nietzsche og Ayn Rand, og hva de kranglet om når de skulle bestille i baren. Jeg skrev tøysevers om gamle damer som kjeftet på meg på Baker Hansen. Jeg skrev om å dusje på Frognerbadet. Jo flere ting jeg skrev i frirommet, jo mer frihet forstod jeg at jeg hadde. Jeg laget meg selv som tegneseriefigur. Jeg var med på å starte et politisk opprop mot Datalagringsdirektivet. Jeg startet unødvendige krangler. Jeg lekte. Jeg skrev tekster jeg er flau over i dag, uenig i i dag, tekster jeg har slettet. Jeg er glad for at jeg skrev dem.
KLAR, FERDIG, SKRIV
Så hvor begynner jeg, spør du? Enkelt. Gå på nettet. Søk på «blogg». Les en oppskrift. Finn en tjeneste du liker, og lag en blogg. Kjøp et domene. Det er enklere enn å søke stipend fra NFF og Fritt Ord, mye enklere enn Endnote, to hundre ganger enklere enn næringsoppgaven.
En halvtime fra nå kan du ha din egen, digitale tumleplass. Jeg gleder meg til å lese.
