Vi mennesker har en tendens til å starte prosesser vi ikke forstår utgangen av. Det blir tydelig i fem av fjorårets grønne sakprosautgivelser.

For mange år siden forelsket jeg meg i en miljøbok. Jeg ble sjokkert, beveget og begeistret, både over innholdet og det poetiske språket. Boken het Den tause krigen – mot de fattige og mot miljøet – og hva som må gjøres, og forfatteren bak var Steinar Lem. Den traff meg som en åpenbaring. (Siden gjorde også forfatteren det samme, men det er en annen historie.) Alt fremstod i et nytt lys. Grepet av alvor og entusiasme ville jeg jobbe gratis for miljøorganisasjonen Framtiden i våre hender! Jeg var uten fast bolig eller inntekt, men likevel overbevist om at jeg kunne gå ned i levestandard. Vi skulle redde verden, for pokker!

Vi gjorde ikke det. Siden den gang har kloden blitt utsatt for stadig mer klimagasser og forsøpling. Kan sakprosaen forklare hva som har skjedd – og finnes det håp?

Nytt om det samme
Den tause krigen kom ut i 1994 og beskriver hvordan samfunnsutviklingen da gikk i feil retning, både for de fattige og for miljøet. Den var ikke først. Erik Dammanns bok Fremtiden i våre hender, som også var starten på Norges største miljøorganisasjon, kom i 1972, ti år etter Den tause våren av Rachel Carson. I 1968 kom Befolkningsbomben av Paul og Anne Ehrlich, og samme år beskrev Garret Hardin «allmenningens tragedie» i en artikkel ved samme navn. Det har vært mange særdeles lesverdige rapporter fra virkeligheten. Man må være ny i verden for å kunne hevde uvitenhet.

I 2018 mankerte det heller ikke på bøker om miljøet, men entusiasmen for å redde verden er ikke på sitt høyeste i befolkningen, og bøkene har jevnt over ikke fått den oppmerksomheten de fortjener. For å bruke Eivind Trædals uttrykk, er det å snakke om klimaendringer som å prøve å få fyr på en våt vedkubbe: «Klimaendringene ser ut til å ha fått omtrent den samme statusen som døden: et tema ingen har noen gode svar på, og alle blir ukomfortable med å snakke om. Noe grusomt, uunngåelig og uforståelig som vi ikke kan gjøre noe med.»

Fra egen erfaring kan jeg si at døden ofte er enklere å snakke om. Den er ukomfortabel, men den bringer tross alt frem det beste i oss. Miljøet vekker forsvarsmekanismene. Folk blir rasende fordi MDG-politikerne Eivind Trædal og Lan Marie Nguyen Berg tar tog på sommerferie – og de blir like rasende når miljøforkjempere tar fly. Kommentarfeltene hos dem som prøver å poste noe på sosiale medier om bensin, ulv, utslipp eller grønne skatter strømmer over av utbrudd om hvor livsfjernt det er og hvordan de bare skal holde kjeft, eventuelt dø (så der møtes døden og miljøet i samme ubehagelige kommentarfelt).

Jeg forstår ikke truslene, men jeg forstår avmakten, forsvarsmekanismene og lysten på et behagelig liv. Også jeg gikk trøtt. Trøtt av redselen, skyldfølelsen og vårt relativt spartanske liv som ikke hadde noen synlig effekt på verken kjøpefest eller flyavganger. Men så var det virkeligheten da. Togradersmålet. Har vi egentlig rett til å bare gå lei? Så i høst, etter at jeg selv hadde utgitt boka Alvorlig lykkelig, bestemte jeg meg for at det var på tide å lese noen miljøbøker igjen. Se virkeligheten i hvitøyet innimellom julemat og hurtigsjakk.

Allmenningens tragedie i (kvote)system
Det svarte skiftet av Eivind Trædal er en knakende god innføring i norsk miljøhistorie, men det er ikke hele grunnen til at jeg anbefalte den til alle jeg traff i julen. For alle oss som er trøtte både av langtekkelige saksdokumenter og moralsk inderlighet treffer denne boka blinken. For meg var den også et utenforblikk på det jeg selv har vært med på. Både beskrivelsen av entusiasmen og den påfølgende utmattelsen over at ingenting skjer fordi alt er blitt så komplisert.

Trædal påpeker at det for den tidlige miljøbevegelsen handlet om «håndfaste konflikter som var forståelige for folk: en demning i en rik og vakker elv. Et oljekraftverk med stygg og plagsom røyk. Elver og bekker tømt for liv på grunn av sur nedbør. Gifttønner i skjærgården. Overgangen fra dette til et globalt og ‘uhåndgripelig’ problem som klima var ikke enkel.»

Men at global oppvarming er krevende å forstå er ikke hele forklaringen på folks manglende engasjement. Allmenningenes tragedie er en vel så god forklaring. Kort fortalt går den ut på at når delte ressurser disponeres av individuelle aktører, vil de følge sin egen interesse til det punkt der ressursene er oppbrukt og ingen lenger får noe. Når alle land jakter på de samme hvalene, vil alle forsøke å fange så mange hvaler som mulig for at ikke de andre skal få dem. Norge har ikke mislykkes i iherdige forsøk på å redde klimaet. Trædal beskriver hvordan Norge aktivt har lobbyert for å slippe unna kutt.

Fra FN kom med sin første hovedrapport, var den norske linjen at vi skulle være et foregangsland, ikke ved å kutte klimagassutslippene 60-80 % slik rapporten anbefalte, men ved alltid å ligge (kun) et hestehode foran de andre. Norske utslipp var tross alt ikke så farlige i en stor verden. I Steinar Lems ord i Den tause krigen: «Norge er med på alt som er ondt, men i liten målestokk – rett og slett fordi det ikke er så mange av oss.» Og i Jens Bjørneboes Ti bud til en ung mann som vil frem i verden, et dikt mang en politiker ser ut til å ha oversett ironien i: «Følg dristig med i kamp mot troll, – men vis fornuftig måtehold! Skrid tappert frem i livets strid, – én time forut for din tid!»

Slik Trædal ser det, oppstod to konkurrerende visjoner om Norge. «Hjemmelaget» ville kutte i norske utslipp. «Bortelaget» vil kutte andre steder, gjerne i fattige land, der kostnadsnivået er lavere. Slik deltar vi aktivt i allmenningens tragedie ved å kjempe for retten til ikke å være solidariske fordi vi er så få, og dessuten har vi så veldig lyst til å være rike …

Den største norske livsløgnen er ifølge Trædal at norske utslipp fører til kutt andre steder: Dersom vi tjener penger på gass, vil andre land gi opp å selge sitt kull, og heller enn å tjene penger vil de bruke penger på å kjøpe kraft fra oss slik at vi både kan bli rikere og få god samvittighet for å redde verden. Snakk om vinn-vinn!

Den andre store livsløgnen er teknologioptimismen. I kalkylene for at vi med 50 prosent sannsynlighet skal nå togradersmålet, ligger seks milliarder tonn CO2-fangst innen 2050. Trædal beskriver det som at vi spiller russisk rulett med hele kloden, men ikke med én kule i kammeret. En ekstrem oppskalering av CO2-rensing gir oss muligheten til «bare» å få tre kuler i kammeret. Dagens utslipp opparbeider oss gjeld, og vi håper at vi finner opp billig teknologi som gjør oss i stand til å betale uten kostnader i en nær fremtid.

Trædals bruk av sarkasme gjør budskapet lett tilgjengelig uten å bli helt uleselig moralsk.  «Ingen regjering ville blitt tatt seriøst dersom den foreslo å halvere antallet lærer, med henvisning til at informasjonsteknologi kanskje vil redusere behovet for lærere i framtida.»

Avslutningsvis peker han på at motstanden mot miljøvernet handler om såret stolthet og truet identitet: «Det har aldri vært nok for Norge å kalle oss verdens rikeste land, vi vil også være de klokeste, de snilleste og de grønneste.»

Det er vi altså ikke.

Krivelige klimagasser
Jeg tar en pause i skrivingen og sjekker nyhetene på mobilen. «Norges to ansikter i regnskogen» er toppsak på nrk.no: «Norge gir milliarder til Brasil for å redde regnskogen. Samtidig fører Norsk Hydros virksomhet der til store utslipp av klimagasser og nedhugging av regnskogen.» Det er som en liten oppsummering av julens lesing, og Jan Erik Volds dikt Om kriveligheten er fremdeles genialt.

– kriveligheten
sier du, kriveligheten
er mye kriveligere
enn virkeligheten, syns
du ikke? Jo, det er vel
så, svarer jeg, men
virkeligheten
er nå virkeligere
da. Du sier: Hva
hjelper det
mot kriveligheten, så
krivelig som den er!

I kriveligheten er det ingen ende på hva vi kan forvente og hva vi fortjener, så snille og gode og grønne som vi er i verdens rikeste land. Sakprosa på sitt beste er et kaldt dypdykk i den virkelige virkeligheten.

Er vi gale?
Arten som forandret alt av Hans K. Steinøyen og Reidar Andersen har et filosofisk utgangspunkt og starter ryddig med «Del 1: Hvem er vi?» og «Kapittel 1: Hva gjør oss til mennesker?»

Spørsmålet om hva som gjør oss til mennesker, har gjennom filosofihistorien stort sett fått mer flatterende svar enn det gjør her. Det har vært normalt å dvele ved ganske hyggelige ting, som at vi er smarte, sosiale kulturbyggere som skaper og verdsetter kunst. Kanskje er vi den eneste arten med sjel og evig liv? Hans K. Stenøyen og Reidar Andersen legger vekt på litt andre ting, som hva vi driver med i verden: «Menneskets historie er historien om arten som fra første stund radikalt og fundamentalt endret miljøet den selv var en del av. Det er dette som definerer oss som art, det som gjør vår evolusjon spesiell.»

Vi har utryddet to tredjedeler av alle slekter av de største pattedyrene i perioden mellom 50 000 og 10 000 år siden, inklusiv hulebjørnen og sabeltanntigeren. Bare fire prosent av biomassen som er bundet til pattedyr finnes i ville arter. 96 prosent består av mennesker eller arter knyttet til oss. Vi har satt spor i alle systemer og i alle naturtyper over hele verden.

Neste del: «Hva har vi gjort?» følger opp historien om vår ulykksalige påvirkning på planeten. Det er en fascinerende historie på så mange plan at jeg leste boken i ett drag. Selv om bekymring for tap av artsmangfold var viktig allerede fra de første miljøbøkene på 60- og 70-tallet, er det å lese denne boken omtrent som å se en ulykke skje. Kombinasjonen av vid tidshorisont og lettfattelig språk gav høy lesefart og tett driv. Det legges ingen formildende fingre mellom: «Vi hogger ned skogene for å skaffe oss kjøttmat, vi forurenser elvene, forårsaker epidemier og fisker havene tomme. Arter utryddes hver eneste dag og naturmangfold forvitrer, alt mens isen smelter rekordraskt i Arktis.»

Også jordbrukskulturen endret verden, og det er i dag bare en håndfull plantearter som står for det meste av maten som spises i verden. I tillegg innebar overgangen til jordbrukskultur at vi gikk fra å bruke fire timer om dagen på å skaffe mat, til et hardt og slitsomt liv med sykdommer, feilernæring og sult når avlingene slo feil. Vi begynte også å slå hverandre i hjel oftere, antageligvis fordi det ble mulig å opparbeide seg rikdom, og dermed makt, for fastboende mennesker. Men når jordbruket først var i gang, var det ingen vei tilbake.

Siste del: «Hvor går vi?» er underlig optimistisk med tanke på hva som har vært før og hva som kjennetegner oss som art. «Klimakrise og tap av naturgoder må løses med basis i en rettferdig fordelingspolitikk, en politikk basert på solidaritet, sunn fornuft, medmenneskelighet og internasjonalt samarbeid.»

Hvaltragedien
Der Steinøyen og Andersen ber om solidaritet og samarbeid, har allmenningens tragedie andre spilleregler. Den blir aller best vist frem i Hvaleventyret. Andreas Tjernshaugen er en kollega av meg i Store norske leksikon, men når det er bekjent, kan jeg vel også si hvor utrolig god jeg syntes den er. Historien starter med fangstmennenes frustrasjon over at de digre beistene – som var så fulle av spekk og kjøtt og barder som kunne brukes til korsetter og fine saker – var så umulig å få has på. Så går den via en kort, euforisk blodrus hvor de kostbare hvalene kunne slaktes i høyt tempo, til frustrasjonen over hvor mange andre som også hadde lyst til å jakte på blåhval så snart de hadde funnet ut hvordan – man måtte dra til stadig mer værharde og ugjestmilde farvann for å finne hvaler. Til slutt kom man til enighet om at de siste individene skulle få lov til å svømme rundt. Det er ikke så vanskelig å verne det som ikke lenger er videre lukrativt å jakte på.

Men hvorfor stoppet vi ikke før? Fordi alle ville at de andre skulle kutte i fangsten, slik vi nå vil at de andre skal kutte i utslipp av klimagasser. Og alle ville fange flest mulig hvaler før det ble forbudt, slik Norge nå pumper olje så fort vi kan før vi blir tvunget til å slutte. Tragedien er glassklar.

Å bli litt klokere, snillere og grønnere
Jakten på den grønne lykken – tanker fra sykkelsetet av Bjørn Stærk er den av bøkene som sterkest har med seg solidaritetsperspektivet og Framtiden i våre henders klassiske argumenter. I starten var jeg litt skeptisk til boken, til tross for at Stærk pleier å skrive svært bra, rett og slett fordi jeg ikke liker å sykle. Men hans betraktninger fra et sykkelsete handler ikke primært om selve syklingen, selv om det er et godt fortellergrep og selv om han argumenterer for miljø- og menneskevennlig logistikk uten privatbilisme. Først og fremst er det en bok om å nærme seg et liv der vi ikke er fanget i umenneskelige systemer.

For å forklare hva han mener, bruker Stærk et fiffig bilde. Det er som om vi har fått en knapp vi kan trykke på for å få tingene vi ønsker oss. Vi blir fortalt at vi aldri trenger å tenke på hva som skjer når vi trykker på knappen, og legger derfor opp livet rundt at den fikser alt vi trenger. Så finner vi plutselig ut at rundt halvparten av gangene vi trykker på knappen, «skjer det et overgrep mot noen jeg ikke kjenner, i et land langt borte. Et barn må jobbe en time ekstra i en farlig gruve. En liter gift renner ut i en elv. Et tonn CO2 slippes ut i lufta. Jeg har ingen måte å vite hvilke trykk på knappen som utløser overgrep. (…) Og nå sitter jeg der med knappen min. (…) alt jeg vet er at jeg skader verden og er medansvarlig for forbrytelser.»

Et av Stærks hovedargument er at en umenneskelig skala fører til umenneskelig oppførsel. Når vi ikke lenger kan se eller forholde oss til den som opplever konsekvensene av våre handlinger, har vi ingen sperrer. Vi må lage samfunn der det er mulig å være mennesker som oppfører seg som mennesker.

For Stærk er gleden ved å reparere ting én vei til det samfunnet. Alle trenger ikke lage nye ting, de fleste av oss bør jobbe med tjenester og vedlikehold. Økonomien slik den er i dag bygger på forbruk. Stærk sier han ikke kan love at en omlegging vil gå bra, men systemet vi har er allerede ødeleggende.

Problemet for verden er vel at det alltid er mest ødeleggende for noen andre enn oss som virkelig er blitt knyttet til knappen vår. Han har rett i at det er urettferdig at noen tvinger andre til å jobbe hardt, mens de selv kan late seg. Han har virkelig rett i at det er grotesk at så mye av arbeidet blir sløst bort på meningsløs luksus. «På samme måte er det urettferdig at syersken i Bangladesh får elendig betalt for å sy klærne mine. Men det er grotesk at hun gjør det for et plagg jeg knapt bruker, og kaster om seks måneder.»

Hans påstand om at det krever en god porsjon mot å si nei til det alle mener er uunngåelig gir gjenklang til jordbruksrevolusjonen og utryddelsen av hvalene. Vi bevitner den samme allmennhetens tragedie om igjen og om igjen, like sjokkert, like selvrettferdige, like overbevist om at det kunne ikke vært annerledes. Et hovedpoeng gjennom hele boken er at det går an å bryte fri, og fordi han er så grundig når han beskriver drømmen som en grønn lykke, ikke bare harde valg, virker den også mulig.

Å bryte illusjoner
Framtidens Norge er skrevet av Svein Hammer, sosiolog med stor interesse for idéhistorie og filosofi. Her er det ikke snakk om antall tonn CO2 i atmosfæren, her er det tankens bevegelse som teller. Der Trædal siterer politikere som har tatt avgjørelser, siterer Svein Hammer pave Frans som ber oss ha «et språk som rommer skjønnhet og en forpliktelse overfor mer enn oss selv.»

Hammer skriver om tankens rom som muligheten for å tenke noe vi ikke har tenkt før: «Jeg ønsker å åpne dører og synliggjøre muligheter, med sikte på å bidra til refleksjon og diskusjon – ikke bare om hvilke løsninger vi bør velge, men mer grunnleggende om hvordan vi tenker når vi former våre løsningsgrep.» Boken er ikke godt nok redigert, noe som drar ned helhetsinntrykket.

Hammers mest lettfattelige metafor er tre elver: en vekstelv, en økologisk elv og en vekst/vern-elv. Førstnevnte er «…en fortelling om ubegrenset og evig vekst.(…) Bak denne tenkningen ligger en forestilling om at jordkloden er en uuttømmelig ressurs som alltid vil dekke de behovene vi har.» Mon det, tenker jeg. Disse bøkene viser med all tydelighet at vi har visst. Igjen og igjen. Vi bare bryr oss ikke riktig nok.

Den økologiske elven er motsatsen; miljøbevegelsen og -filosofien. Vekst/vern-elven er Hammers egen visjon om et politisk landskap som klarer å vekte flere hensyn. Her er sosiologen Hammer påtagelig mer optimistisk enn politikeren Trædal, og jeg kjente mot slutten av boken at jeg var i ferd med å bli utålmodig. Det er viktig med håp og evne til å tenke nytt og finne løsninger, men det er ikke flere utredninger og møter det haster med. Snart må vi begynne å gjøre det vi allerede vet er nødvendig.

Moralen
Felles for flere av disse bøkene er det at de skildrer hvordan vi mennesker starter prosesser vi ikke forstår utgangen av, enten det er utryddelse av alle store pattedyr på et nytt kontinent eller hvalene i havet, overgang fra jakt til jordbruk, forsuring av hav eller forurensing av atmosfæren. På ett eller annet tidspunkt forstår vi hva som er i ferd med å skje, men da er det så sterke krefter i gang i form av grådighet, eierinteresser, identitet og ikke minst troen på at det som skjer er uunngåelig, at det ikke er noen vei tilbake. Ofte trøster vi oss med at ting har skjedd før, kloden har vært varmere før, arter har kommet og gått, mennesker har tilpasset seg store endringer. Men vi glemmer, eller sliter med å forestille oss, hva det har kostet. Miljøsaken og døden møtes ikke bare i kommentarfeltene, de møtes i virkeligheten i form av sult, oversvømmelser og ekstremvær. Stenøyen og Andersens tørre kommentar om jordbruksrevolusjonen som førte til så mye slit og sykdom, kan overføres: «Menneskene brukte sikkert ikke mye tid på å fundere over dette. Mennesker skaper seg virkeligheter som gjør at de holder ut selv de verste omstendigheter.»

Det føles virkelig lenge siden jeg forelsket meg i en miljøbok. Det har blitt mer alvor. Bekymringene stikker dypere fordi vi stadig beveger oss nærmere et punkt der det er for sent, der vi ikke lenger tror at noe annet er mulig. I et slikt perspektiv er ikke «kriveligheten» trivelig lenger, men en direkte trussel mot et grønt skifte og en grønn lykke.

Forfatter Svein Hammer mener at innholdet i boken hans Fremtidens Norge er feil gjengitt, og har derfor sendt inn et svar som kan leses her.