civitalogo

TANKESMIER er et ganske nytt fenomen i Norge. Hvordan preger disse tankesmiene den politiske dagsordenen, og hvilke bidrag gir de egentlig til den offentlige debatten? I en serie ser Prosa nærmere på hva som kommer ut fra tankesmienes verksteder.

 

I oppgangstider trenger ikke politikerne tankesmier, da bevilger de bare litt mer til alle gode formål, slik regjeringen Solberg har gjort. Først når sparekniven skal slipes, kan Civita få muligheten til å vise om de duger.

 

Civita er en liberal, borgerlig tankesmie etablert som et ideelt AS i 2003. I februar året etter flyttet de inn i kontorer i Akersgata 36, vis-à-vis Stortinget og tett på partikontorene og regjeringskvartalet – den gangen, før 22. juli 2011 spredte departementene over hele byen – og mediene, som delvis også har flyttet, til billigere og mindre sentrale kontorer. Men Civita holder stand i Akersgata 36, «et steinkast fra Løvebakken», som de selv stolt formulerer det.

Civitas mangeårige leder og ansikt utad er tidligere høyrestatsråd Kristin Clemet. Hun kom til Civita to år etter at tankesmia startet, i en jobb som midlertidig strategirådgiver. Jeg ser for meg at hun ga det strategiske rådet at Civita burde ansette henne og så bemanne opp derfra, jevnt og trutt. Det er i alle fall det som har skjedd.

Styreleder er tidligere president i NHO, siviløkonomen Paul-Christian Rieber, som fra 1990 har ledet selskapet GC Rieber, som driver innen industri, shipping og eiendom. Leder av fagrådet, som møtes to ganger i året, er tidligere stortingsrepresentant for Frp, Tor Mikkel Wara, nå partner i First House. I rådet er det ellers mange svært kjente navn: Carl Bildt, Paul Chaffey, Egil Myklebust, Kristin Skogen Lund, Stein Kuhnle, Erling Kagge, Ola Grytten, Henrik Syse, Terje Osmundsen, Johan H. Andresen med flere.

Det er med andre ord mange å ringe til om man vil få noe gjort. Navnene gir selvsagt legitimitet til hele virksomheten, samtidig som de signaliserer en tydelig forankring til både privat næringsliv og den politiske høyresiden.

Det presenteres ikke mindre enn 26 ansatte på hjemmesidene; Civita er altså en stor tankesmie, selv om mange er i deltidsstillinger. Driftsinntektene (som for et ideelt AS egentlig er utgifter) i 2015 var på over 11 millioner, opp fra 8 millioner i 2014 og 6,5 millioner i 2013. Civita vokser. Det aller meste av Civitas midler går til lønn. Clemets lønn og godtgjørelse som daglig leder var i 2015 på 2,2 millioner.

 

LIBERTAS

En av initiativtakerne til Civita var Aage Figenschou, leder for Liberalt forskningsinstitutt (Lifo), en arvtaker til det mer berømte liberalistiske Libertas, som ble stiftet allerede i 1947, for å støtte borgerlige partier og arbeide for frihandel og skattelette og generelt være en motvekt mot sosialdemokratisk tankegods. Til Morgenbladet uttalte Figenschou den 25.4.2013 at et besøk hos den konservative amerikanske tenketanken Heritage Foundation i 2001 inspirerte ham; han ble «fascinert av deres nettverk, kompetansen og resultatene av virksomheten» – men ikke nødvendigvis av ideologien. Han tenkte at seks-sju millioner årlig i driftsutgifter var for mye for Lifo og så etter partnere som kunne bidra i tillegg. Norges Rederiforbund og NHO gikk inn. «Det gleder meg uendelig at Civita har klart å få en slik innvirkning på en offentlig debatt som vi på høyresiden i altfor mange år den gangen følte var totalt dominert av venstresiden», sa Figenschou til avisa.

Hvem skyter inn penger i dette ideelle AS-et? Det er det åpenhet om, og bidragsyterne er mange. De største aksjonærene er i rangert rekkefølge: NHO, Lifo, Norges Rederiforbund, Ferd Holding AS, Sundt AS, Virke, Leif Høegh Stiftelse, Jotun AS, Höegh Autoliners Management AS – og så er det flere titalls mindre aksjonærer som eier til sammen 34 prosent av aksjene; blant disse finner vi kjente profiler som Stein Erik Hagen, Carl Otto Løvenskiold og Christen Sveaas. Civita betaler ikke utbytte, selvsagt, tvert imot går de hvert år med underskudd, som dekkes av et spleiselag av aksjonærer. Ifølge en artikkel i E24 2.7.2013 forplikter aksjonærene seg i treårsperioder, og minste årlige støttebeløp er 55 000 kroner.

Clemet er stolt over organiseringen og hevder de har uavhengighet til eierne: «Vi har mange støtte­spillere, slik at ingen skal dominere. Vi tar ingen oppdrag, og vi mottar sjelden prosjektstøtte. I tillegg er vi som arbeider i Civita, beskyttet av en instruks som hindrer eierne eller styret i å forsøke å påvirke oss når det gjelder valg av temaer, saker eller meninger. Jeg våger å påstå at vi i dag er mer uavhengige enn for eksempel enkelte statlige forskningsinstitutter er» (Vårt Land 10.1.2014).

 

MÅL OG MENING

Tenketanken skriver på sine nettsider at de er «partipolitisk uavhengig», at de ønsker å bidra til «økt forståelse og oppslutning om liberale verdier og løsninger», at de skal «formidle kunnskap og ideer som er tankevekkende og utvider rommet for den politiske debatt, og fremme forslag til reformer». Av konkrete verdier nevnes «det liberale demokratiet, menneskerettighetene, en fri og åpen økonomi, et sterkt sivilt samfunn og det personlige ansvar». Civita ønsker også å være et bindeledd mellom akademia, næringsliv, medier, organisasjonsliv og politikk, og virkemidlene er å utgi bøker, utredninger, kronikker, deltakelse i samfunnsdebatten og arrangering av møter, kurs og seminarer.

Den makten Civita utøver, i ukjent omfang, må jeg legge til, skjer dels gjennom nettverk og uformelle sammenkomster, dels gjennom frokostmøter og seminarer, ikke minst rettet mot unge og ubefestede sinn, deltakelse på debattarenaer som Dagsnytt18 og gjennom ulike former for publikasjoner, fra debattinnlegg til bøker. Målet – som for andre tenketanker – er å bygge allianser og å påvirke den allmenne opinion. Mer spesifikt for Civita: legge grunnlaget for et troverdig og effektivt borgerlig regjeringsalternativ og få flest mulig velgere til å tenke og stemme borgerlig.

Clemet som daglig leder understreker ofte at Civita huser ulike stemmer (man er dog liberal også i dette aspektet, må vite!), og at de bare er et supplement til politiske partier, som selvsagt også utvikler politikk. Men samtidig peker Clemet gjerne på at de kan være mer dristige enn partiene fordi Civita ikke står til ansvar ved valg: «Selv definerer jeg tankesmie som ‘en arena for utvikling og formidling av kunnskap og ideer på viktige samfunnsområder’ og syns det er en dekkende beskrivelse av blant annet Civitas virksomhet. Vi prøver å koble kunnskap og politikk», skriver hun i Aftenposten 31.3.2014. Skal Civita virkelig lykkes som tankesmie, må de koble kunnskap, politiske forslag og makt.

Civita er ingen liberalistisk tenketank, de argumenterer ikke for en nattvekterstat, ei heller en stat der velferdsoppgaver i større grad tilbakeføres til familiene (mot redusert skatt). I boka Den norske velferden (2011) skriver Clemet at «de fleste velferdsordningene både er selvsagte og lite omstridte», og at det er «enighet om både nødvendigheten av et omfattende sosialt sikkerhetsnett og felles finansierte velferdsordninger». Civita har ikke tatt til orde for verken mer privat forsikring (amerikansk modell) eller mer familiebasert velferd (tradisjonell katolsk modell).

Man kan av og til registrere en tilsneket eller falsk heroisme i Civita, som når de stadig understreker at de kjemper for liberale ideer som ytringsfrihet, en uavhengig rettsstat og maktfordelingsprinsippet. Hvem i Norge er mot dette? Det finnes knapt noen organisert marxisme lenger. Det kan være en del norske islamister som er mot liberale verdier, men Civita har ikke for vane å profilere seg mot konservative moskémiljøer.

 

PUBLISH OR PERISH

Civita har en betydelig produksjon av bøker, rapporter, pamfletter og artikler. Mye av dette har aldri nådd en bred offentlighet. Å komme igjennom mediestøyen er da heller ikke lett, det vet enhver som har erfaring med publisering. Men det er mulig at Civita både sprer seg for mye og har for mange aktiviteter gående; de utkonkurrerer seg selv, så å si.

Produksjonen er så stor og samtidig så lite lest og omtalt at den som kritiserer Civita for å ha oversett viktige samfunnstema, ofte får et lass av referanser mot seg. Således tok Clemet en kritiker i skole i Morgenbladet 24. juli 2015, da Dag O. Hessen, medlem i Agendas akademiske råd, hadde vært så frimodig å hevde at Civita ikke var opptatt av temaet ulikhet og tillit.

Det ville ikke Clemet ha på seg. Dette lange sitatet sier samtidig noe om bredden i Civitas produksjon:

 

«Han (Hessen, min merknad) vet åpenbart ingenting om det arbeidet Civita har gjort når det gjelder ulikhet og tillit, enda det bare er ett tastetrykk unna (www.civita.no). La meg derfor nevne noe av det:

  • Vi har utgitt en rapport om den økonomiske ulikhetens vesen, dens årsaker og virkninger – lenge før Piketty var blitt kjent i Norge.
  • Vi har utgitt et notat om ulikhetsproblemet i USA – også dette før Piketty-debatten.
  • Vi har utgitt en omfattende analyse av Wilkinson og Picketts bok og deltatt i flere faglige diskusjoner om boken.
  • Vi har utgitt et omfattende notat om Thomas Pikettys bok, der vi også drøfter hans teorier og forslag til løsninger – lenge før noen andre i Norge hadde gjort noe lignende. (I parentes bemerket: Jeg tror fortsatt ingen andre har gjort det.)
  • Vi har utgitt to interessante notater om mulige forklaringer på ulikhetsproblemet, særlig i USA, som Piketty muligens undervurderer eller overser.
  • Vi har utgitt et notat «ett år etter» som viser hvordan den internasjonale debatten om Pikettys bok og teorier har utviklet seg i akademia.
  • Vi har gitt ut bøker om blant annet «Frihet» og «Rettferdighet» som tar for seg tillit og ulikhet.
  • Vi har utgitt en rekke notater, rapporter og bøker om temaer som har med ulikhet og tillit å gjøre, blant annet knyttet til innvandring og integrering.
  • Vi har publisert flere utredninger knyttet til den globale ulikheten – for eksempel om bistand, handel og migrasjon.
  • Vi har helt nylig publisert et notat om den nordiske tilliten.
  • Og i tillegg har vi avholdt en lang rekke frokostmøter, kurs og seminarer med temaet ulikhet og/eller tillit.»

 

Man skal stå tidlig opp for å diskutere med Clemet og Civita, og Dag O. Hessens og Marte Gerhardsens Agenda har en vei å gå før de bokser i samme vektklasse. Clemet finner seg ikke i å bli kritisert av folk som ikke har lest hva de har skrevet – 7. august i samme avis avviser hun at «tankesmiene er en slags utspillsfabrikker som engasjerer seg i samfunnsdebatten uten en faglig og akademisk forankring. Det ønsker nemlig ikke Civita å gjøre».

Lettvinte utspillsfabrikker kan andre være, man mer enn aner forakten Clemet føler for en slikt metafor. Om noen tar uttrykket Publish or Perish på alvor, så er det Civita.

 

FORSVAR FOR GLOBALISERINGEN

Den første boka fra Civita utkom allerede i 2004 og het Åpen verden. Et forsvar for globaliseringen. Jan Arild Snoen var den entusiastiske redaktør. Konklusjonen i boka var intet mindre enn dette: «Globaliseringen gir oss mer frihet, øker det kulturelle mangfoldet hver enkelt av oss møter, og bidrar til økt velstand for de aller fleste. Aldri har så mange blitt løftet ut av fattigdommen som i globaliseringens tidsalder.»

Lederen den gang, Terje Svabø, skrev i forordet at bokas formål var å få fram «de positive utfordringene og mulighetene globalisering gir», og han fant det samtidig «vesentlig å understreke» at Civita ikke skal være «et nøytralt utredningsinstitutt». Vi ser at tonen ble satt tidlig, og at Civita har vært beundringsverdig konsekvente: Civita har argumentert for markedsøkonomi og liberale løsninger, i en rett nok neddempet, men likevel aktivistisk form, uten forskningsmiljøenes tradisjonelle forsiktighet og forbehold.

Har Civita skapt varige, nye ideer? Det kan jeg ikke si, jeg forbinder ikke Civita med originale tanker. Det er det trauste og pragmatiske ved Civita som er mest slående, i tillegg til en viss type polemikk, som særlig rammer folk som Civita regner som provinsielle (mer om det i avsnittet om nasjonalkonservatismen). I en kronikk i Aftenposten søndag 26. februar i år siterer Kristin Clemet med tilslutning Kåre Willoch: «Vi er hverken revolusjonære eller reaksjonære, men vi er reformvillige.»

Da jeg spurte noen utvalgte venner hva de tenkte om Civita, var det flere som var inne på at profilen er pragmatisk: «Tja, det første jeg tenker på, er at Civita er så snusfornuftig at det blir litt kjedelig, rett og slett.» En annen svarte: «Politisk moralisme. Den gylne middelvei. Feighet.» Enda skarpere var en annen: «Mye tannløs retorikk, også om multikulturalisme. Skriv pent, gjør det glatt så de fleste kan svelge det, bring ikke inn tall eller fakta som kan riste båten. Og for all del, ikke si at innvandring er håpløst dyrt og ikke forenlig med velferdsstatens overlevelse. Og kultur er historie, for all del ikke dra inn begrepet nasjonalisme og at fremtiden er dyster for norsk kultur. Da er man ikke intellektuell og liberal, og det MÅ ikke Civita beskyldes for. Legg filt i tøflene til jul.»

 

TID FOR LEVERANSER

Civitas viktigste bidrag er innen praktisk politikk, ved å legge til rette for borgerlig samling med påfølgende valgseier i 2013 etter mange år med såkalt borgerlig kaos. Oppskriften var å humanisere Høyre (oppsummert i slagordet mennesker, ikke milliarder), avsakralisere KrF og få Venstre og Frp til å akseptere hverandre som nødvendige onder i bytte med regjeringsmakt. I et flerpartisystem som det norske er personkjemi viktig, og ved å tilrettelegge for personlige møter mellom borgerlige politikere – også ungdomspolitikere – har Civitas tilretteleggingsvirksomhet vært en viktig forutsetning for regjeringen Solberg. For å berolige sentrumsvelgerne og lokke dem til borgerlige partier har en Civita-rapport som «Spiller det noen rolle» fra 2009 også vært nyttig; den viste at de siste 20 årene hadde offentlige overføringer til velferd vært tilnærmet lik uansett blå eller rød regjering.

Vel i regjering er det særlig rekordhøyt oljepengeforbruk og litt skattelette som har smurt samarbeidet. I 2016 gikk det offentliges andel av BNP over 50 prosent.

Det trengs ingen skarpsindig tankesmie for å komme fram til en slik politikk.

Civitas tid kan først komme når de gode tidene er over, når sparekniven skal fram.

Da må det politiske høyremiljøet tenke bedre, og Civita må bevise sin eksistensberettigelse, ikke som arrangør av luftige og uforpliktende frokostmøter uten ansvar, men som en ressurs som leverer forslag som fungerer.

Det er mange kjente problemer en tankesmie kan og må bryne seg på: Det gjelder nedskalering av velferdsstaten i møte med eldrebølge, reduserte oljeinntekter og masseinnvandringens sosiale, økonomiske og etter hvert kulturelle utfordringer. Det vil handle om våre «internasjonale forpliktelser», om lovgiving skal begrenses til egne folkevalgte organ eller komme som vedtak fra juridiske eksperter som ikke er valgt og ikke kan kastes ved valg. Det dreier seg om fordelingen i en global økonomi – er det rett at vi skal glede oss over økonomisk framgang i Asia dersom arbeiderklassen i Norge ender som overflødig prekariat? Og hvordan begrense opphoping av penger hos de globalt superrike? Hvor vil grensene gå for sentralisering av justissektoren, helsetilbudet, skolene? Hvordan skjerme lønnsnivået i Norge i et fritt arbeidsmarked som inkluderer Øst-Europa, slik at nordmenn fortsatt kan bo og stifte familie på vanlig lønnsinntekt?

Man merker en viss utålmodighet hos Clemet i Morgenbladet 4.3.2016; hun vil som en idrettsutøver gjerne ut av høydeoppholdet og inn i konkurransesesongen: «Nøkternheten må vende tilbake til norsk politikk, men skjer det nå, eller tar det enda noen år, slik at oppgaven med å bremse blir verre? Vil dagens politikere greie det, eller må det nye politikere til?»

Statens pensjonsforpliktelser er allerede større enn Oljefondet. Statens inntekter fra oljevirksomheten faller, mens bruken av oljepenger øker. I 2016 tok vi ut mer enn vi satte inn.

I Nasjonalbudsjettet for 2017 anslår Finansdepartementet at dette meruttaket vil beløpe seg til hele 121 milliarder kroner, mer enn hva alle sykehusene koster i året.

 

SENTERPARTIET

Civita og globalvenstre har en del felles: de misliker nasjonalkonservatismen og fedrelandspatriotismen. Civita vil redde verdens fattige gjennom frihandel, globalvenstre gjennom moderne varianter av internasjonal solidaritet (finansskatt, bistand). Begge mangler oppmerksomhet mot aleneforsørgere i indre Agder eller dropout-gutter i Groruddalen (her vil sikkert Clemet slå i bordet med en hel haug av notater om disse temaene). De gleder seg over at millioner av kinesere er løftet opp av fattigdom.

Civita er også positiv til innvandring, de har ikke noe å utsette på islam, de motsetter seg ikke demoniseringen av Putin, de skyr all økonomisk proteksjonisme og vil ikke assosieres med EU-skepsis eller -kritikk. Ostetoll kan regnes som et bannord, på linje med grensekontroll og folkestyre.

Det fører logisk til at Civitas ideologiske hovedfiende i norsk politikk er et lite, men ikke nødvendigvis beskjedent, sentrumsparti, nemlig Senterpartiet. Man skulle tro at en borgerlig, ikke-sosialistisk tenketank hadde Ap som hovedfiende, men det stemmer ikke. Jeg tror at Clemet og Gahr Støre er enig om det meste, bare nyanser skiller, og at de har en gjensidig respekt for hverandre. Det skyldes nok at Civita har respekt for Ap som moderat og reformvillig «styringsparti». Civita tar også lett på minipartier som Rødt og MDG, som jeg vil tro Clemet syns er for perifere til å ha som hovedfiende.

Mellom Civita og Sp derimot er det derimot en dyp avgrunn.

Jeg tror også at en sosiologisk betraktning gjør seg gjeldende her, som gjør Sp til en mer ideell hovedmotstander: Sp hører ikke til det politiske kafémiljøet i Oslo sentrum, det er et ordførerparti der de sentrale tillitsmennene bor utenfor Oslogryta. I et lite land som Norge koker også politikk delvis ned til personlige relasjoner, og man legger seg lettere ut med folk man sjelden møter ansikt til ansikt.

Civita har gjort sitt for å holde Senterpartiet unna borgerlig side. Sp er et skynde seg langsom-parti. Deres instinkter er å være skeptisk til enhver reform. Det er kanskje det verste for en tankesmie som har reform som idol og totem. Civita vil ikke ha Sp med på borgerlig side, de vil at Ap skal streve med det de ser som landets mest reaksjonære parti.

Om norsk politikk kan lignes med Svarteper, tror jeg Clemet mener at den som blir sittende med Sp i regjering, blir Svarteper.

Civita tilrettelegger også rett nok for tradisjonell kamp mot venstresidens ideologiske framstillinger av Norge, som da de i en rapport i 2015 – «Oslo – den sammensatte byen» – argumenterte for at todelingen av byen i vestkant og østkant er feilaktig; saken er at klasseforskjellene er større i andre hovedsteder, det er videre like store forskjeller internt i bydelene som mellom bydelene, og østkanten kommer også godt ut sammenlignet med andre deler av landet. Østkanten som sentimental metafor for sosial urettferdighet vi må bøte på, blir – vellykket, syns jeg – punktert.

Til tross for noe kritikk av tradisjonell klasseanalyse så mener jeg at civitahjertet banker heftigst av adrenalin når de angriper og advarer mot nasjonalkonservatismen. I et blogginnlegg 14. november 2016 skriver Clemet Sp både ut av venstresiden og ut av den moderate høyresiden, og Sp blir da et pariaparti som alle andre egentlig bør sky.

 

INNVANDRING OG ISLAM En som har pirket borti Civitas noe naive innvandringsbegeistring, er Minerva-journalist Lars Akerhaug. Etter et frokostmøte om Brochmann 2-rapporten kommenterte han (3.2.2017) spydig at da flyktningene strømmet over Storskog-grensen, «var det stort sett taust fra Civitas vanligvis så meningssterke debattanter». Tausheten var naturlig nok, mente Akerhaug, i og med at Civita har «vært mer opptatt av å snakke om behovet for arbeidsinnvandring og positive sider ved et multikulturelt samfunn» enn om innvandringens belastninger og omkostninger.

Civita har fått en realitetsorientering, mente Akerhaug: «Alvoret har altså senket seg.»

Clemet forsvarte seg umiddelbart, og kunne – selvsagt! – vise til to rapporter og et frokostmøtet som bevis; med sin omfattende produksjon av tekster og arrangementer har Civita en tendens til helgardering. Men ikke alle svar er like overbevisende.

Civita har heller ikke bidratt tungt i debatten om hvorvidt kulturell integrering eller assimilering inn i visse grunnverdier er nødvendig for at høy innvandring ikke skal ende i parallellsamfunn. Clemet har gang på gang hevdet at for å få til en god integrering er det nok å følge lovene og ellers jobbe eller studere så godt man kan. Det kunne aldri falle noen i Civita inn, tror jeg, å lage et nummer av at Muhammed år etter år er det vanligste guttenavnet for nyfødte i Oslo. Det er jo bare hyggelig, ville de si, nikkende til hverandre, det sier bare at Norge er et attraktivt innvandrerland, at mange vil leve her, og det er vel fint? Civitas mareritt må være å oppfattes som provinsiell, bygderomantisk, fremmedfiendtlig eller islamofob.

Når det gjelder islam, har Civita vel kun levert et forsvar for rentefrie lån for å komme islamister i møte. Prosjektleder og en sentral mann i Civita over mange år, religionshistorikeren Torkel Brekke, stod bak rapporten «Islamsk finans i Norge» i 2016. Men det er mulig jeg har oversett et notat eller et frokostmøte her også?

 

SKJØDEHUNDENS SKJEBNE

På Civitas hjemmeside presenteres 44 bøker, 39 rapporter og 197 notater, alt kan lastes ned og leses gratis. Hvordan disse publikasjonene – sammen med en stri strøm av blogginnlegg og kronikker – har påvirket utviklingen i Norge, er ikke enkelt målbart. Det samme gjelder frokostmøtene, som Civita regelmessig inviterer til – hva tar de 5000–6000 som deltar på dette hvert år, med seg hjem igjen? Det er snakk om soft power, påvirkning gjennom definisjonsmakt, agendasetting, etablering av tillit til noen avsendere, mistillit til andre.

I Norge har vi utviklet reformer ikke for å spare penger, men for å levere bedre tjenester. Det er en luksus få andre land har unnet seg de siste 20 årene. Det er mye lettere å skape oppslutning om en reform om det følger med mer penger, selv om det kan være vanskelig nok, noe ikke minst nærpolitireformen viser.

Så lenge Norge fløt av sted på oljerikdom, var Civita som en skjødehund som hoppet mellom fangene til Frp, Høyre, KrF og Venstre, mens den bjeffet iltert mot Senterpartiet. Framtida vil vise om Civita har det som trengs for å bli en viktig bidragsyter når et nytt Norge skal bygges etter oljealderen. Kan skjødehunden bli det moderniserte, reformerte, globalt orienterte, omstilte Norges stolte gårdshund?

Og hvem skal med i en slik framtidsrettet regjering som Civita ser for seg? Jeg tror de strategiske hodene i Civita ønsker en koalisjon mellom Høyre, Venstre og Arbeiderpartiet. Men hvordan skal de i så fall skape oppslutning om dette, både blant sine rike sponsorer og hos velgerne, oppdratt som vi alle er med tanken om at Ap og Høyre er de evige politiske hovedmotstanderne i Norge?

Nye bøker, rapporter, notater, kronikker og frokostmøter vil antyde et svar.

Halvor Fosli (55) er sosiolog og forfatter.