Fagbokforlagenes mangelfulle satsing på det innovative kan få svært uheldige konsekvenser.

For et tiår siden studerte jeg ved Stanford University i USA. En dag traff jeg en eldre fransk filosof ved navn Michel Serres. Jeg hadde hørt om ham, selv om han ikke tilhører kjendisene innenfor fransk filosofi. Senere fikk jeg vite at man i byen hvor han kom fra hadde oppkalt en gate etter ham. Det gjorde et visst inntrykk, og jeg tenkte at jammen måtte franskmenn sette pris på sine tenkere. Nå er jo Frankrike i særklasse når det gjelder å ta vare på sine intellektuelle – på godt og vondt. Kampen om å stå fram som unik, bidrar jo til en del nytt og interessant, men jammen er det mye pretensiøst også. Pratekulturen kan nok virke noe fjern, men samtidig er det en sann nytelse å høre en tenker trenge gjennom politikernes faste og ofte sløvende formularer, og snu om på de aksepterte og normative overbevisningene våre. Ikke bare er det en nytelse å oppleve noen som i årevis har gått bak det gitte som skaper fruktbar uro og nye perspektiver og nærmest endevender vår virkelighetsforestilling, men denne type tenkning bidrar jo samtidig til at verden endres og fornyes.

I USA merket jeg meg at omtrent hvert studiested hadde sine akademiske forlag, sine university press, der de ansatte publiserte sine arbeider, ikke bare ansatte ved lærestedet, men akademikere ved andre universiteter som hadde skrevet noe nytt og spennende, ble også utgitt på de ulike university press. Og det som ble publisert i like stor grad som lærebøker, var nye ting innenfor et spesifikt fagfelt. Det oppsiktsvekkende ved university pressene, som det forresten fins 91 av i USA, er at de er ”nonprofit publishing houses”. I Norge har man kun Akademika forlag (tidligere Unipub og Tapir) som drives etter et lignende prinsipp som de ikke-profittbaserte amerikanske forlagene.

Monopolisering innenfor den norske bokverden
I Norge opplever vi nå en smal utgivelsespolitikk når det gjelder fagbøker. En av grunnene til dette kan være at de store forlagshusene Gyldendal, Aschehoug og Cappelen Damm eier en stor bit av bokmarkedet. Gyldendal og Aschehoug eier sammen De norske bokklubbene, Kunnskapsforlaget, Forlagsentralen, Lydbokforlaget og Den norske bokdatabasen. I tillegg eier hver av de to bokgigantene en mengde småforlag. Gyldendal eier Kolon, Versal og Tiden, mens Aschehoug eier Norli, Oktober (91 %), Spektrum (60 %), Kirkelig Kulturverksted og Universitetsforlaget, sistnevnte som ideelt sett skulle vært et akademisk fagbokforlag med vekt på fagtunge utgivelser.

Økt kommersialisering i bokverdenen betyr ikke nødvendigvis kvalitativt forfall. Det er ingenting i veien med kommersialiseringen i seg selv. Kagges provoserende utsalg av Ibsen i matvarebutikker (Kapital, nr 3 2009), var jo fantastisk. Problemet er at jeg ennå ikke har sett annet enn krim og slektskrøniker i disse hyllene. Det er virkningene av økt kommersialisering, hvordan bokverden steg for steg mister visjonene og kun baseres på etterspørsel, som jeg vil til livs. Ifølge Jørgen Bakke Fredriksens masteroppgave, Å koke suppe på Krimbøker. En studie i fagbokhandlernes tilbakekomst i norsk bokbransje, er det blitt slik at forlagene stadig tar mindre risiko, dvs de gir ut færre bøker med usikre prognoser. Redaktørene må i langt større grad enn tidligere forholde seg til markedsavdelingenes antatte salgsprognoser.

Konsentrasjonen omkring pensumbøker
Når det gjelder fagbokmarkedet synes det som om det blir en stadig sterkere innsnevring henimot pensumlitteratur. Selv opplevde jeg få problemer når det gjaldt å få utgitt de tre fagbøkene mine som er direkte pensumrelevante. Verre er det med de bokprosjektene som henvender seg til de som er generelt interessert i det som jeg oppfatter som nye tilnærminger til svært essensielle religionsfilosofiske emner. Jeg har faktisk opplevd å få manus tilbake noen få timer etter at det er sendt fordi fagforlaget mener å vite at dette ikke kan brukes i pensumsammenheng. Og i refusjonen skjuler man ikke sine motiver engang. Her står det svart på hvitt at dette vil de ikke utgi på grunn av økonomi, her eksempelvis fra Aschehoug : ”Våre ressurser er ikke ubegrensede, og vi er nødt til å prioritere relativt stramt. ”

La det være klart, det er ingenting i veien med pensumbøker. Det er jo selve grunningen i utdanningssystemet. Og det fins innovative lærebøker, skrevet etter nye, forbedrede pedagogiske prinsipper. Men mange av de som forsøker å skrive innovative lærebøker har problemer med å nå fram. Akkurat det skyldes nok først og fremst at en lærebok i løpet av skriveprosessen blir forsøkt normalisert av en konsulent. Konsulenten leser ut fra hvordan han eller hun mener en lærebok bør se ut, ofte ut fra faglig vanetenkning og behov for faglig gjenkjennelse.

Som foreleser opplever man stadig vekk at kjedsomheten overmanner studentene hver gang de blir presentert for en ny lærebok. Hvorfor er det slik at studentene ikke ser med nysgjerrighet på bokryggen (for så febrilsk å notere ned tittelen), før jeg går videre i undervisningen? Hvorfor er det slik at man så sjelden finner en fagbok på norsk der forfatteren har forsøkt å si noe nytt? Det er ikke fordi man har forfattere som ikke vil eller kan røske oss ut av det tilvante, det er fordi man har forfattere som vet at det i publiseringssammenheng ikke lenger nytter å tenke nytt. Rundt om på høyskolene og universitetene finner man mange innovative fagpersoner, som i laudabel stil har steget opp gjennom akademiets obligatoriske innvielsesriter, som fremdeles mener de har noe spennende på hjertet, som kanskje opplever at nå er noe i gjære i forhold til sine interessefelt, men som må modifisere sine interesser og sin tankekraft for å tilfredsstille forlagenes ønsker om umiddelbar og forutsigbar salgbarhet.

Et par ganger i måneden får jeg brosjyrer fra ulike norske forlag, hvor de presenterer sine utgivelser. Etter mitt syn fins det i disse utgivelsene altfor få fagbøker med utvidet radius, der noen har fått lov til å skrive en dristig og uforutsigbar fagbok.

Man kan kanskje si at dersom man vil utgi noe innovativt, bør man skrive på engelsk og få det utgitt på et engelskspråklig forlag. Hvis det er slik er det i grunnen en fallitterklæring for norske forlag.

Innovasjon, repetisjon og utdannelse
Jeg tenker at dette er et paradoks i et land som spesielt de siste 60-70 år har satset så sterkt på skole og utdannelse for slik å kunne hevde seg (først i et europeisk og nå i et globalt perspektiv). Skulle ikke en slik vektlegging forutsette dristige og store tanker? Ligger noe av svaret i det at Norges lærde har overanstrengt seg i forsøket på å heve det generelle kunnskapsnivået slik at det innovative forsvant underveis? Er det slik at et eller annet sted på veien glemte man at en innovativ kultur behøver en intellektuell kultur? Det er ikke nok med en kunnskapskultur, man må også ha en tenkekultur. Kanskje forsøket på å heve den generelle kunnskapsstandarden, som man forøvrig har lyktes veldig godt med, førte til at man glemte å verdsette det nye og oppsiktsvekkende. Fraværet av et intellektuelt klima resulterte i at kunnskap først og fremst ble sett på som reproduksjon (re-produksjon).

Et famlende og rigid intellektuelt klima bunner også i at man er veldig opptatt av å gjøre ting korrekt. Redselen for ikke å skrive noe viktig, sant eller nyskapende, synes liten, mens redselen for å bli tatt på noe formelt, synes derimot stor. Denne redselen kombinert med redselen for å provosere, for å falle utenfor det aksepterte, tror jeg er et utslag av at vi er en usikker kultur rent intellektuelt.

Nå er det kjempeviktig å gå opp de samme skisporene, gang på gang. Ut fra repetisjon kommer innovasjon. Men innovasjon, som jo kommer av lengre tids repetisjon, hvor man gradvis ser at her kan man gå noen steg videre, bør ikke bli stoppet gjennom fagbokforlagenes stive og enøyde utgivelsespolitikk.

Filosofi for barn
Jeg tror at fagbokforlagene vil få stadig større problemer med å holde fram denne restriktive og rent økonomiske utgivelsespolitikken. For alle kriteriene utenom det ene, økonomien, sier jo at salgstall er en absurd målestokk for faglig kvalitet. Dessuten, en slik utgivelsespolitikk slår tilbake på folket og landets utvikling. Man fores med kunnskap, men står idéløse tilbake.

Når forlagsbransjen begynner å tenke framtidig forlagspolitikk, kan det være smart å ha i mente at det nå holder på å gro fram en generasjon som har hatt filosofi fra barnehagen av. I dag blir både førskolelærere og allmennlærere, som en del av RLE-faget, undervist i hvordan filosofi skal anvendes i skole og barnehage. Tenk deg hvordan det blir når noen av de skarpeste der begynner å orientere seg i det norske fagbokmarkedet, og man begynner å gi seg hen til de dypere og mer perspektivrike sidene ved tilværelsen. Har forlagsfolkene virkelig tenkt på hvordan framtidas bokmarket vil se ut når publisering av fagbøker, basert på tilbud og etterspørsel, først og fremst dannes gjennom økonomisk utbytte? I alle tilfelle vil dette i stadig større grad bli gjennomskuet av den generasjonen som nå begynner med filosofi allerede i barnehagen. Forskning viser at barn som har blitt flasket opp med filosofi, med å begrunne sine tanker, blir mer selvsikre og tolerante. Og ut fra økt selvsikkerhet kommer også behovet for å bevege seg ut i det uutforskede. Med tanke på denne økte satsningen på filosofi og etisk tenkning, kan det være på tide at forlagene begynner å forberede seg på at en ny generasjon nordmenn vil stige fram fra vårt utilitaristiske mørke, med behov for nye tanker som kan åpne opp for nye muligheter.

Vil forlagene da stå klare med relevante tilbud til de unge som allerede fra fire-femårsalderen har blitt trent opp i tenkning, og som vil, kanskje i større grad enn de fleste unge i andre land, ha en filosofisk skolering? Med tanke på Norges unike økonomiske situasjon og den vekten som nå legges på filosofi, kan Norge faktisk bli et nytt Frankrike, et land som gjennom sin utdannelse gjør en i stand til å tenke radikalt nytt. Jeg ser formelig for meg en framtid med en Agnes Ravatns gate, en Eirik Vassendens vei eller en Robert Kvalvaags sti.

Hvis ikke forlagene i framtiden legger mer vekt på det nye og innovative i sin fagboksatsing, står i hvert fall handelsstanden klar med sine behagsrettede og voldsfremmende tilbud. Forlagene på sin side frister med sin stadig mer massive krimproduksjon, som en mektig katalysator til virkelighetsflukt. Dersom behovet for ting og komfort ikke utfordres gjennom faglige dypdykk i de substansielle bøkenes verden, vil det kunne kvele den satsningen som man innenfor skole og barnehage har satt i gang for å utvikle og utvide vår tenkningshorisont.