I forrige nummer av Prosa følte konservator ved Bergverksmuseet på Kongsberg Frode Sæland seg kallet til å opptre som slakter av mitt bokessay om holocaust. Det framstår som dilettantisk og kan vanskelig tas på alvor.

Essayet kom i stand i forbindelse med at det var 75 år siden deportasjonene av norske jøder til Auschwitz. Jeg tok for meg fire av fjorårets bøker som omhandler temaet: Bjarte Brulands Holocaust i Norge, Herman Willis’ Det norske folkemord, Hans Fredrik Dahls Krigen som aldri tar slutt og Bodil Stenseths Quislings ran. Historien om Villa Grande.

Et av de store og viktige spørsmålene er hvem som hadde ansvar for holocaust i Norge. I de fem første tiårene etter annen verdenskrig var det få som hevdet at for eksempel NSB eller norske drosjesjåfører som var innkalt for å kjøre jødiske familier til kaia på Vippetangen, var å klandre. I kjølvannet av Skarpnes-utvalget, som i 1996–97 kartla hva som skjedde med norske jøders eiendom under krigen, ble det imidlertid mer naturlig å se på ansvaret for holocaust med vidvinkel.

I bokessayet viser jeg til at diskusjonen om ansvar ruller videre, og at spesielt forfatteren Herman Willis i sin bok tar til motmæle mot å tillegge nordmenn for mye skyld. Om Bruland skriver jeg at han gir en bredsporet dokumentasjon av at ikke bare de norske nazistene, men også viktige deler av det ordinære, sivile samfunnsmaskineriet var brikker i den store tilintetgjørelsen. Så undrer jeg meg over at dette perspektivet ikke får samme plass i konklusjonskapitlet.

Sæland har misforstått og forestiller seg at jeg er ute etter å ta Bruland. I motsetning til Sæland har jeg som ambisjon å gi et intellektuelt og fordomsfritt bidrag til diskusjonen om holocaust. Jeg gir Bruland fortjent ros for boken han har skrevet, det er et imponerende verk. Jeg har viet hans bok mest oppmerksomhet nettopp fordi den er den betydeligste. Sæland tåler av en eller annen grunn ikke at jeg samtidig etterspør en bok som ikke alene har årene 1940–45 i fokus (Bruland), men som også har med historien som ledet opp til holocaust, og historien om resepsjonen av holocaust etter 1945.

Når jeg i essayet gjør rede for hva et standardverk om holocaust anno 2017 etter mitt syn burde inneholde, tar jeg det forbehold at Bruland egentlig ikke kan kritiseres for at han ikke har oppfylt mitt ønske. Bruland har for øvrig aldri påstått at han har skrevet et standardverk om holocaust. Det er enkelte anmeldere som har ment det.

Å hevde at jeg bedriver «perfid personangrep» mot Bruland, faller på sin egen urimelighet, i likhet med påstandene om at jeg skulle være ahistorisk, sneversynt og ideologisk. At et så løsaktig, inkompetent og nærmest uforståelig innlegg i det hele tatt er tatt inn i Prosa – og dertil over to sider – synes jeg er merkelig. Det gir inntrykk av at høy temperatur trumfer saklighet.

Per Eivind Hem (54) er forfatter og kritiker.

TIDLIGERE INNLEGG:

Prosa 6/2017

PER EIVIND HEM

«En øvelse i ansvarsfraskrivelse?»

PROSA 1/2018

FRODE SÆLAND

«Ahistorisk, sneversynt og ideologisk»