Geir Hestmark mener jeg ikke er etterrettelig, siden jeg skriver i Prosa nr. 2/2019 at mottakelsen av hans bok Istidens oppdager. Jens Esmark, pioneren i Norges fjellverden ikke var «overstrømmende». Boken var refusert av tre forlag. Etter Hestmarks oppklaring kan jeg nå se for meg den overstrømmende mottakelsen boken fikk i Aschehoug, Cappelen Damm og Gyldendals sakprosaredaksjoner – hvordan redaktørene kastet seg om halsen på hverandre, stagedivet fra pultene og skålte i champagne etter å ha fått Hestmarks manus inn på kontoret. Deretter den bunnløse fortvilelsen: Nei, de kan ikke utgi mesterverket, det har over 700 sider, det er umulig, det bærer ikke, det vil fullstendig utradere forlagenes økonomi. Senere kommer den overstrømmende mottakelsen i Aftenposten, VG og NRKs bokredaksjoner, som ikke får anmeldt boken. Ikke fordi de overser den, nei, den er rett og slett for god, anmelderne finner ikke ord, de føler seg ukvalifisert i møte med Hestmarks geni. Det siste gjelder også meg selv. Hestmark har helt rett i at jeg ikke har lest boken. Jeg gjemmer meg bak at honoraret fra Prosa ikke ga rom for å lese alle de 20 bøkene jeg omtalte. Samt at essayet ikke inneholdt noen lesning eller vurdering av bøkene, hvilket gjør det totalt irrelevant hvorvidt jeg har lest dem eller ikke.

Les Geir Hestmarks innlegg her