Helge Vold er fornøyd med anmeldelsens positive innstilling til hans bok, men hevder at jeg på noen punkter er ”unøyaktig”. Jeg skal kort kommentere hans innsigelser.

Når jeg kritiserte Volds påstand om Krogs partipolitiske uavhengighet i ”Myten om kulturradikalismen” i Prosa nr. 6 / 2012, og særlig konklusjonen uten belegg om at ”Helge Krog aldri var medlem av Ap,” var det fordi verken Vold eller vi andre kan vite dette sikkert, da medlemsregistrene fra før krigen er tapt. Det kan tvert imot være ganske sannsynlig at Krog var medlem av Ap i 20-årene, fordi han var fast skribent i Arbeiderbladet, som på den tiden var et partiorgan for Arbeiderpartiet. ”Vel, fram med bevis!” krever Vold da av meg. Nei, Vold, når forfatteren har levert en for sterk påstand i boka det ikke er full dekning for, må han tåle kritikk i en anmeldelse, og kan ikke avkreve anmelderen bevis. Vold mener nå at det i det minste er ”sterkt sannsynlig” at Krog ikke var medlem av Ap, fordi han var ”nær venn av Erling Falk”, lederen av den opprørske Mot Dag-kretsen. Men både Erling Falk og Mot Dag var medlemmer av Ap i lange perioder, inntil perioden 1925-27, da de brøt med Ap, inntil Mot Dag senere ble kollektivt innmeldt i Ap i 1936. Dermed kan vel like gjerne Krog ha vært medlem også, i lignende perioder. Mitt poeng om at vi ikke kan avgjøre dette sikkert, står fast. Selv om det er fristende å ramme inn Krog som den ”evig partipolitisk uavhengige”, er det ikke sikkert det stemmer.

Vold hevder at min påstand om at han ikke har gjort bruk av Odd Høidahls bok om Trotskij i Norge faller fordi han siterer ham i en fotnote. Men det er ikke nok. Min kommentar til mangelen på dekning av Trotskij-saken, bruken av Høidals bok om samme tema og omtalen av svogeren Haakon Meyer henger sammen i min kritikk og er det alvorligste punktet: det kommer ikke klart fram i Volds bok hvor dramatisk Moskvaprosessenes start med Trotskij i Norge påvirket norsk arbeiderbevegelse, hvordan både Haakon Meyer og Helge Krog ble politisk utdefinert i denne striden, og hvordan det samme grad gjaldt Øverland og Hoel.

Høidals bok er den første på norsk som grundig tar opp Trotskij og Norge-spørsmålet historisk, påfallende sent om et tema utenlandske historikere har behandlet for flere tiår siden. Den er et sentralt bidrag, og det er uten tvil den mest sentrale konflikten Krog havnet opp i. Det er dette som er det avgjørende slag Krog deltar i, bortsett fra hans etterkrigsbok om det lemfeldige rettsoppgjør med storkapitalen. Trotskij-saken er den som besegler Krogs skjebne i forhold til norsk politikk. Men det kommer ikke ordentlig fram i boka. Det er et kort kapittel, med få kildehenvisninger, og gir ikke et rikt nok bakteppe om Moskvaprosessene for å forstå rekkevidden av Trotskij-saken i norsk politikk. For øvrig er boka et godt og viktig bidrag, og jeg er glad for vår enighet i kritikken av det ulne begrepet om ”kulturradikalisme”.

Les også: «Unøyaktig om Helge Krog» av Helge Vold