NEW YORK (PROSA): Virksomheten ved det kjempemessige biblioteksystemet i New York City illustrerer hvorfor folkebiblioteket er den mest demokratiske institusjonen som finnes.
Hver gang folkebiblioteket blir salderingspost, tenker jeg på britiske Jeanette Wintersons fabelaktige memoarbok Hvorfor være lykkelig når du kan være normal? (på norsk ved Merete Alfsen i 2014). Winterson, som ble adoptert av pinsevenner, vokste opp i et hjem der det var seks bøker. En av dem var Bibelen, to var kommentarer til Bibelen. Problemet med en bok, ifølge fru Winterson, er nemlig at «[…] man ikke vet hva som står i den før det er for sent». Jeanette leser derfor bøker i smug og gjemmer dem under madrassen sin. Da stablene med bøker en natt kommer for dagen, kaster adoptivmoren dem ut av vinduet, går ut i bakgården og fyrer opp et enormt bokbål. Redningen er biblioteket, der Jeanette bestemmer seg for å lese gjennom britisk prosalitteratur fra A til Z.
EN ØVELSE I DEMOKRATI
Hvorfor være lykkelig når du kan være normal? levner ingen tvil om hvorfor bøker aldri må sees på som luksus for eliten. Litteraturen kan i noen tilfeller bety forskjellen på liv og død.
Dokumentaren Ex Libris. The New York Public Library (2017) av den amerikanske filmskaperen Frederick Wiseman er en tilsvarende gavepakke til alle som er opptatt av bøker og bibliotek. Det vil si, Wiseman er ikke så opptatt av bøkene i seg selv, det er snarere biblioteket som en sosial institusjon han interesserer seg for.
I en film på nesten tre og en halv time, helt uten voiceover, direkte henvendelser og introduksjoner til det vi ser, fanger han publikums oppmerksomhet ved å vise frem biblioteket som et åsted for kommunikasjon på så mange nivåer. Som den 88-årige filmskaperen selv sier i et intervju med IndieWire, er biblioteket den mest demokratiske institusjonen som finnes, fordi absolutt alle er velkommen. Man ser alle sosiale klasser, raser og etnisiteter representert, uten at man gjør noen forskjell på dem (filmen er i grunnen like demokratisk ettersom den ikke gjør et sceneintervju med Patti Smith til noe viktigere enn et nabolagsmøte om sosial urettferdighet). Og selv om dokumentaren, stadig ifølge regissøren, ikke er ment å være ideologisk, gjør den rådende politiske atmosfæren den til et partsinnlegg. Alt man ser i filmen, er nemlig noe Trump ikke tror på: «He’s against immigration, he cuts health and education programs to the core. He doesn’t believe in scientific knowledge. Everything that Trump represents is completely contrary to what the library represents.»
I en tid da den populistiske retorikken virker sterkt polariserende og konspirasjoner og løgnhistorier blir tatt for å være uomtvistelige sannheter, er nettopp den demokratiserende og opplysende bibliotekinstitusjonen viktig, ja kanskje viktigere enn noen gang før.
BIBLIOTEKET SOM TURISTMÅL
En brennhet formiddag i september i år står jeg selv utenfor det jeg lenge trodde var the one and only New York Public Library (NYPL). Det enorme praktbygget i Beaux-Arts-stil, der de to store steinløvene kalt Patience og Fortitude vokter inngangspartiet, ligger på Manhattan, sentralt plassert ved Fifth Avenue og Bryant Park. Selv om det ennå er tidlig på dagen, er det kø for å slippe inn. Stephen A. Schwarzman Building, som siden 2008 har vært det offisielle navnet på symbolbygget etter at filantropen Schwarzman donerte 100 millioner dollar til utbedring og utvidelse av bygningsmassen, ser ut til å være et nesten like populært turistmål som Empire State Building og Metropolitan Museum. Ja, vel innenfor er det lett å konstatere at turistene er langt mer tallrike enn de som faktisk er brukere av biblioteket.
Ikke så rart, kanskje, for bygningen, som ble oppført mellom 1902 og 1910, må være blant verdens vakreste bibliotek. For en som er vant til å tråkke rundt på Deichmans nedslitte hovedavdeling i Oslo, er i hvert fall Schwarzman Building, med all dens høyloftede pomp og prakt, et imponerende skue. Lesesalen Rose Main Reading Room er nesten like stor som en fotballbane.
At populærkulturen også kan ha bidratt til turisttilstrømningen, skal jeg forresten ikke se bort fra. I filmer og TV-serier som Ghostbusters, The Day After Tomorrow, Sex og singelliv og Seinfeld har bygget en viktig rolle. I Seinfeld-episoden «The Library» levner Jerrys nemesis, bibliotekdetektiven Mr. Bookman, liten ære til de som ikke viser NYPL behørig respekt: «I don’t judge a man by the length of his hair or the kind of music he listens to. Rock was never my bag. But you put on a pair of shoes when you walk into the New York Public Library, fella.»
Om høytidsstemningen og estetikken er påfallende, er det likevel vennligheten til de som jobber på biblioteket, som slår meg mest. Alle jeg møter, overgår mine vante forestillinger om bibliotekansatte som et ekstraordinært hyggelig folkeslag. OK, jeg innrømmer at det er lettere enn ellers å bli forelsket når man befinner seg utenfor sin hjemlige sfære, men man må jo bli litt betatt når den eldre, imøtekommende bibliotekaren strekker seg langt utenfor regelverket for å skaffe deg lånekortet du ønsker deg.
UTSTRAKT SOSIAL VIRKSOMHET
Men som Frederick Wisemans film viser, er NYPL så veldig mye mer enn et vakkert hovedbygg og vennlige ansatte. For i motsetning til hva jeg lenge innbilte meg, består NYPL av ikke mindre enn 4 forskningsbibliotek, Schwarzman Building er ett av dem, og 88 utlånsfilialer på Manhattan, i Bronx og på Staten Island. Ved disse filialene foregår det en så omseggripende sosial virksomhet, gratis for alle brukere, at den nesten er umulig å liste opp: strikkeklubber, filmvisninger, konserter, opplesninger, forfattersamtaler, karaoke, lesesirkler, jobbsøkerkurs, datakurs, språkopplæring, utlån av hotspot-enheter, konversasjonsklubber – og det aller nyeste tilbudet: utlån av klær og tilbehør til de som mangler et passende antrekk til jobbintervjuet. Med lånekort til NYPL får man dessuten gratis tilgang til museer som Guggenheim og Whitney og 31 andre kulturinstitusjoner. Alle lånekortinnehavere kan i tillegg se rundt 30 000 filmer gratis på strømmetjenesten Kanopy.
Stikkordene for all denne virksomheten er altså integrering og inkludering. At det har vært målet helt fra NYPL ble etablert i 1895, kommer klart frem i en liten artikkelserie i Dagbladet i 1912, der signaturen Max skriver om barnebibliotekene som «det mæktige drivhjul i amerikansk opdragelse». Om barneavdelingene ved NYPLs da 42 filialer sier Max: «Det er næsten ikke den nation i verden, som ikke er repræsentert blandt alle disse tusener av barn; der er barn av den hvite, den brune, den gule, den sorte og den røde race.» Litt senere i artikkelen påpeker Max, i sin tids nokså nedlatende språk, at det er en grunn til at barnebibliotekene har ulike åpningstider: «Barnebibliotekerne lukker til forskjellige tider, alt efter hvilken del av byen de ligger i; slik at de biblioteker, som ligger uptown – svarende til vestkanten hos os – lukker forholdvis tidlig, idet man resonnerer som saa, at barna her skal være i sine hjem om aftenerne. Downtown (paa østkanten) derimot holder barnebibliotekerne oppe like til 9-tiden om aftenen. Paa denne kant av byen kommer jo saa allikevel barna ikke til at holde sig hjemme i aftentimerne, de har jo næsten ikke hjem engang.»
Det sier seg kanskje selv, men barn og tenåringer er stadig blant NYPLs viktigste målgrupper. Nesten alle filialene jeg er innom, har egne etasjer viet barnepublikummet. Den mest spektakulære er Chatham Square Library i Chinatown, der en enorm kinesisk papirdrage flyter oppunder taket i barneavdelingen. På Deichman-filialer som Furuset og Tøyen i Oslo har man forresten flere av de samme tiltakene som man finner i New York, for eksempel drop-in for unge jobbsøkere, leksehjelp, norsktrening og kreativt verksted. Om disse filialene har latt seg direkte inspirere av NYPL, vet jeg ikke, men det er et faktum at bibliotek i New York, Boston og Chicago i sin tid fungerte som forbilder for vårt folkebibliotek. Det har sammenheng med at mange norske bibliotekarer den gangen ble utdannet i USA. Først i 1940 var en statlig bibliotekutdanning på plass her hjemme.
FORSKJELL PÅ FILIALENE
Som Frederick Wisemans dokumentar med all tydelighet illustrerer, er det en lang vei fra det storslåtte hovedbiblioteket, der berømtheter som Richard Dawkins, Patti Smith og Elvis Costello lar seg intervjue på scenen, til filialene i for eksempel Harlem og Bronx. Schwarzman Building blir ikke brukt til jobbsøkerkurs, for å si det på den måten. Programmene som foregår ved filialene, er nøye tilpasset brukerne i nærområdet, selv om en scene fra Wisemans film tyder på at ikke alt går rett hjem. En messingkvartett som holder konsert på en filial i Bronx, vekker liten entusiasme blant de stort sett eldre tilhørerne. Uansett er det ikke tilfeldig at man ved en av filialene nettopp i Harlem arrangerer foredrag om Harriet Tubman, kvinnen som rømte fra slaveriet i 1849 og vendte tilbake til sørstatene en rekke ganger for å lede mer enn 300 menn, kvinner og barn til friheten i nord. Det er også ved filialene i Bronx, Harlem og sør på Manhattan man finner program som «Learn English for Work».
Filialene på det mer velstående sentrale Manhattan er på sin side orientert mot det kreative. Ved den nyeste, et stilrent og moderne lokale på 53. gate som ble åpnet så sent som i 2016, finner man opplegg som «Looking for Leaders: Teen Council», datakoding for barn og workshop i å snakke offentlig. På Mid-Manhattan Library, NYPLs største utlånsfilial, som ligger vis-à-vis Schwarzman Building, kan man delta på workshop i kreativ skulptur, lære grunnleggende mandarin, gå på skrivekurs eller lytte til forfattersamtaler. Inntil nylig kunne man dessuten finne verdens største samling av bilder til utlån nettopp her (den befinner seg nå på hovedbiblioteket). Samlingen inneholder mer enn en million originale trykk, fotografier, postere, postkort og illustrasjoner, klassifisert under rundt 12 000 emneoverskrifter. Her finner man for eksempel noe såpass spesielt som en mappe med navnet «Dogs in action».
VILJEN TIL Å LYTTE
Det er også på Mid-Manhattan Library jeg personlig blir mest sjarmert. Her arrangerer man to kvelder i uken engelsk konversasjon for utlendinger. Møt opp for å diskutere livet i New York, kunst, musikk, film og så videre, lyder reklamen. Å delta på den typen ting er egentlig langt utenfor min komfortsone, men da jeg bestemmer meg for å forsøke det, blir jeg møtt med en så overstrømmende entusiasme at følelsen av ubehag umiddelbart går opp i røyk. «Å, er du fra Norge, så gøy, vi har ingen andre fra Norge her i kveld», sier den elskelige bibliotekaren som tar meg imot. I et kjempesvært lokale sitter folk tett i tett i små grupper for å diskutere det som er kveldens tema: «End of Summer». Temaet i seg selv virker kanskje en smule infantiliserende, men det ser ikke ut til å legge noen demper på konversasjonsviljen. I min gruppe er en fra Sveits, to fra Japan, en fra Kina, en fra Brasil og en fra Colombia – i tillegg til den unge gruppelederen, som er innfødt newyorker og, viser det seg, særdeles kunnskapsrik. Med en enorm iver, som jeg selv blir smittet av, snakkes det mer og mer høylytt om alt fra populære reisemål til favorittmat og hva som er de beste stedene i New York om sommeren. Om engelsken er nokså haltende, er viljen til ikke bare å snakke, men til å lytte og prøve å forstå den andre, rørende sterkt til stede.
Min siste kveld på Manhattan går jeg igjen til Schwarzman Building, denne gangen for å overvære en samtale om den avdøde motefotografen i New York Times, Bill Cunningham (1929–2016), i anledning utgivelsen av boken Fashion Climbing. Jeg havner snart i prat med en dame som velvillig stiller en ekstra plass hun har reservert, til min disposisjon. Da jeg spør om hun bor i nærheten, svarer hun at hun har en leilighet på Upper West, det mest fasjonable strøket i byen, og at hun ofte går på arrangementer i Schwarzman Building. Antagelig er hun en typisk representant for kjernepublikummet her. De fleste jeg ser, er pene og pyntelige blekansikter fra den kulturelt orienterte middel- og overklassen. Påfallende nok er det forresten langt flere menn til stede i det vakre auditoriet enn det man ofte finner på tilsvarende arrangementer her hjemme. Hva grunnen til det kan være, kan man jo bare spekulere på.
HVEM BETALER?
Hvordan blir så all denne virksomheten, som nesten utelukkende er gratis for brukerne, finansiert? Da NYPL ble etablert på slutten av 1800-tallet, var det som et resultat av testamentet til Samuel J. Tilden, en tidligere guvernør i New York. I 1886 etterlot han størsteparten av sin formue, 2,4 millioner dollar, til etableringen og driften av et gratis bibliotek i byen. I 1895 kom man så frem til en løsning som innebar å slå sammen to eksisterende bibliotek, Astor og Lenox, til det som fikk navnet «The New York Public Library, Astor, Lenox and Tilden Foundations». Seks år senere donerte stålmagnaten Andrew Carnegie 5,2 millioner dollar til byggingen av 65 lokale filialer. Forutsetningen var at de skulle drives og vedlikeholdes av New York City selv.
Helt siden den gang har NYPL blitt finansiert som et samarbeid mellom private aktører og offentlige myndigheter. I dag er forskningsbibliotekene i stor grad finansiert med private penger, mens utlånsfilialene primært blir drevet ved hjelp av offentlige midler. Om man studerer den bitte lille skriften nederst på flyerne filialene deler ut, ser man for eksempel: «Major Support for the Library’s adult literacy, English language programs and technology training is provided by the Mayor’s Office of Workforce Development […].» Den tilsvarende mikroskopiske skriften på forskningsbibliotekenes program kan lyde: «LIVE from the NYPL is made possible with generous support from Celeste Bartos, Mahnaz Ispahani Bartos and Adam Bartos […].»
På den ene siden er det tydelig at giverne ikke krever voldsomme oppslag om sine milde gaver – uten å ha gransket bibliotekets økonomi på nært hold er det også umulig å vite størrelsen på ytelsene. På den andre siden får de som virkelig blar opp, navnet sitt udødeliggjort, slik Stephen A. Schwarzman har fått. Når det nevnte Mid-Manhattan Library, som for tiden har flyttet virksomheten til hovedbiblioteket på grunn av oppussing, åpner igjen i 2020, er det under navnet Stavros Niarchos Foundation Library. Stiftelsen har nemlig gitt 55 millioner dollar til moderniseringen av filialen. Summen byen har forpliktet seg til å bidra med, er riktignok langt høyere: 151 millioner dollar. Selv om vi også i Norge kjenner til tankegangen om den positive dynamikken mellom private og offentlige midler, blir for eksempel regjeringens gaveforsterkningsordning ganske puslete i sammenligning. I 2018 fikk ordningen, som ble innført i 2014 og har som formål å «[…] stimulere til økt privat finansiering av kunst og kultur […]», tildelt 93 millioner kroner. Om ordningen faktisk utløser flere private midler, er for øvrig høyst omdiskutert.
KJÆRLIGHETSOBJEKT
I et essay om hva biblioteket har betydd for henne, skriver Jeanette Winterson: «I loved that building – built for the working classes – built for me.» Bibliotekbygningen i seg selv er med andre ord et kjærlighetsobjekt, det er jo der reisen i litteraturen begynner for mange lesende. Fornemmelsen av rommet, av å være et annet sted, den støvete lukten av bøkene, stillheten – jeg kan når som helst hente frem sanseinntrykkene fra bibliotekene som har vært en del av mitt liv. Slik er det kanskje også for de rundt 18 millioner brukerne som årlig oppsøker NYPL, enten de går inn dørene til den minste filialen, plassert ved nedgangen til en travel T-banestasjon, eller til et av de grandiose forskningsbibliotekene.
Anne Merethe K. Prinos (52) er litteraturkritiker og generalsekretær i Norsk kritikerlag.
